Hvordan hadde du reagert om en venn eller kjæreste kom ut som tidligere mobber?

[AnonymBruker]

Ville du for altid hatt et mer negativt bilde av personen og stolt mindre på vedkommende? Eller ville alt vært som føre likedan?

Anonymkode: 3b89a...f47

[AnonymBruker]

De jeg kjenner som har fortalt meg at var mobbere har jo ofte hatt sin historie og. De har ikke vært stolte av hva de har gjort og det var flere grunner til at de begynte å mobbe. De fleste mobbet fordi de var barn selv som ikke hadde det så bra. Barn trenger å bli sett av voksne.

Anonymkode: 3b67e...c47

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

De jeg kjenner som har fortalt meg at var mobbere har jo ofte hatt sin historie og. De har ikke vært stolte av hva de har gjort og det var flere grunner til at de begynte å mobbe. De fleste mobbet fordi de var barn selv som ikke hadde det så bra. Barn trenger å bli sett av voksne.

Anonymkode: 3b67e...c47

Jeg tror personlig at mobbere genetisk sett er like sine foreldre. Dvs. at foreldrenes predisponering til å gjøre dumme ting mot andre, gjør at barna gjør det samme. Foreldrene er like så godt stygge mot sine egne barn og. Dvs. at dette heller er en korrelasjon og ikjke en årsak.

Anonymkode: 3b89a...f47

[SoWhat?]

Det kommer jo helt an på hva hn hadde sagt om det. Hvis vedkommende hadde uttrykt anger eller selvbebreidelse, så hadde ikke synet mitt blitt negativt på personen. Jeg ville stusset iom at jeg syntes hn var en ok venn og kjæreste med sympati for andre. Hadde ville visst grunnen, for alle mobber ikke av samme grunn. 

[AnonymBruker]

Det beror på vedkommendes evne til å be vedkommende om unnskyldning.  Kan h*n ikke det og attpåtil arbeider i et omsorgsyrke vil jeg påstå h*n er uegnet  til å jobbe der.

Anonymkode: 095db...287

[KillerKitty]

Hadde vært lettere å akseptere drap, og det mener jeg.

[AnonymBruker]

Det kommer helt an på hvordan holdninger vedkommende hadde vist til dette, hvor ille det var, hvor lenge det har pågått og om jeg har noe kjennskap til hvordan det gikk med de som ble mobbet. 

En del ting hadde nok blitt kroken på døra av. Som at offeret begikk selvmord, fordi dette var mange år med alvorlig mobbing. Om vedkommende lo av det, fjåser det bort om at såpass bør unger tåle eller stolt av det. 

Om hen vil be om unnskyldning og lager baluba om å ikke bli tilgitt etc, så er det ga det og... En unnskyldning handler ikke om deg som mobber...

Anonymkode: 6c6e9...01e

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ville du for altid hatt et mer negativt bilde av personen og stolt mindre på vedkommende? Eller ville alt vært som føre likedan?

Anonymkode: 3b89a...f47

Fikk vite at eksen var en leder og en mobber i ungdomstiden. Etter en stund fant jeg ut hvorfor: han viste seg å være både egosentris og uempatisk, selv med etterhvert 2 barn selv. Alltid han først- hvis han for eksempel var sliten, og barna måtte feks legges samme tidspunkt, prioriterte han egen hvile- stakkars han, han var jo så sliten. Uansett om jeg var mye mer sliten etter våknenetter med guttene. 

Eller om vi trengte å handle. Da kunne han fort finne på noe selv, og overlate det til meg og de to små ettermiddagsslitne barna. 

Todligere mobbetendenser er et stort rødt flagg. Med mindre du kan dekke deg bak en forferdelig oppvekst som du nå har tatt totalt oppgjør med, ville jeg løpt andre veien. For å være så slem mot noen, må noen personlighetstrekk ligge på plass. Og det er gjerne «meg først-« syndromet, ispedd mindre empati enn gjennomsnittet.

Anonymkode: 20bb4...583

[AnonymBruker]

Hadde ikke brydd meg no særlig, så lenge de angret. Man tenker ikke så mye over hva man gjør når man er barn (under 10 år typ). Er man eldre burde man visst bedre.

Anonymkode: 2e3c0...465

[AnonymBruker]

Det hadde jeg ikke brydd meg om, så lenge hn ikke skrøt av det og var stolt. 

Hva hn har gjort som barn skal ikke jeg være dommer over. Vi har alle gjort mye dumt som barn. 

Anonymkode: 80d41...e67

[Atomlynet]

Jeg hadde jo blitt glad for at vennen min ikke var en taper som gikk glipp av å mobbe andre på den tiden i livet sånt var sosialt akseptert og sett på som kult. 

[Gjest SmellyCat]

De som har vært mobbere, har som regel hatt sitt å stri med også. Også gjør jo de fleste dumme ting når man er barn. Så lenge vedkommende angret, og er klar over konsekvensene av sine egne handlinger, hadde det ikke påvirket synet mitt på de. (Men da regner jeg med at dette hendte når de var unge/barn, ikke tenåringer og eldre liksom)

Når barn oppfører seg dårlig, må de bli irettesatt og virkelig bli tatt tak i av voksne rundt. Det er vi rundt som er ansvarlige for å oppdra/opplære de unge til hvordan man skal behandle andre. Mobbing skal taes tak i fort, og skal bli tatt seriøst. Mobbere har oftest stort behov for terapi/samtaler/rådgivning, og å bli sett og hørt.

[Husholdning1]

Det kommer an på om personen hadde unnskyldt seg med at vedkommende var så ung at han/hun ikke visste bedre, eller skylder på problemer hjemme. Slikt er ikke en unnskyldning, for du er blitt fortalt forskjellen på rett og galt fra tidlig av. Og har du problemer hjemme så bør du i allefall ikke være uten empati.

Sier personen ar han eller hun gjorde det til tross for at vedkommende visste bedre, og i tillegg angrer seg, så er det ikke noe problem for videre bekjentskap 

Endret 17. september 2019 av Husholdning1

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hadde ikke brydd meg no særlig, så lenge de angret. Man tenker ikke så mye over hva man gjør når man er barn (under 10 år typ). Er man eldre burde man visst bedre.

Anonymkode: 2e3c0...465

Det er ikke alltid så enkelt. Jeg var ikke mobber i ungdomsårene, men jeg var ganske stygg mot de rundt meg, og hadde ikke nok sosial kompetanse til å innse at de ikke egentlig synes det var gøy selv om de lo med. Jeg hadde aldri noen lederrolle, og hadde selv blitt hakket på i åresvis og hadde "normalisert det" som vanlig sjargong.

Det er ikke noen unnskyldning for å behandle andre sånn, og jeg håper og tror at jeg hadde forstått alvoret dersom noen hadde grått eller på andre måter vist tydeligere at det ikke var greit. Men jeg så altså ikke forskjell på kommentarene jeg selv hadde vært nødt til å lære meg å takle, og mindre ille ting jeg selv sa, og selv som 16åring falt det meg ikke inn at kanskje hele sjargongen var feil.

Poenget mitt er at vi må passe oss for å "ondskapsforklare" mobbing og ting som grenser mot mobbing. Å delta i grov mobbing i eldre alder kan definitivt være et rødt flagg mtp forhold og vennskap, fordi det viser at man mangler enten empati eller evne til å lese andre. Samtidig må vi huske hvor sent empati er fullt utviklet hos mange. Jeg har jobbet på skoler, og de fleste elever opp til 19års alder sliter med å sette seg inn i at alt ikke er like gøy for andre, selv om de ikke sier ifra. Og de fleste mener at "det får de tåle".

Sånn oppførsel ser vi jo hos voksne også, forskjellen er at mange mener mobbing i skolen skyldes ren ondskap, mens den dritten de selv slenger om Linda på jobben bare er fortjent. Så kanskje vi burde trene både voksne og barn på å ha empati også for de vi ikke forstår eller godtar (inkludert mobbere!), så er man litt bedre rollemodeller også...

 

Anonymkode: 9b67e...883

[AnonymBruker]

Hvordan definerer du "mobber"? I min barndom og ungdomstid husker jeg å bli mobbet, men også å være med å mobbe. Selvsagt tenker jeg at det var veldig dumt å erte noen, kun for et eller annet særtrekk ved personen, eller at personen rett og slett ble "valgt" av en eller annen "leder" til å være den vi andre hadde moro av å gjøre dagene lite trivelig for. Den dag i dag forstår jeg ikke helt hvorfor det ble slik, og blant mine venner fra den tiden, er meningene ulike om dette kan karakteriseres som mobbing eller bare dumskap og erting fra barneskoleårene.

Da jeg i en periode bodde et annet sted, ble jeg mobbet. Kanskje fordi jeg kom utenfra? Kanskje fordi jeg var høy for alderen? Kanskje fordi jeg snakket annerledes? Selvsagt var det sårende, og ja, jeg husker at jeg ofte hadde vondt i magen og ikke ønsket å gå på skolen. Å ikke få være med i friminuttene, og merke at andre ler av deg, å ikke ha noen å spise med i matpause, det er vondt når man er barn og ønsker så inderlig å være en del av "helheten".

Men når du spør slik du gjør, så lurer jeg på om du enten fortrenger egne minner om hva du selv har vært med på, eller om du rett og slett har vært veldig heldig og ikke opplevd hverken å være med på, eller å bli mobbet/ertet. For jeg tror det er en del av oppveksten, det å noen ganger være en "outsider" og noen ganger være en "insider". Det er "livserfaring", det som gjør at vi får perspektiv på tingene, og som gjør oss klokere mens tiden går.

Så nei, jeg hadde ikke kuttet ut denne vennen eller venninnen. Jeg hadde pratet om det, prøvd å finne ut hvorfor, og kanskje lært noe. Og kanskje jeg selv hadde kommet på ting, som ikke gjorde min sti så ren....

 

 

Anonymkode: 3819d...65c

[AnonymBruker]

Min erfaring som mobbeoffer fra barne- og ungdomsskole er at alle var mobbere. Absolutt alle. Noen verre enn andre, men det var ingen som ikke bidro. Og ja, jeg mobbet jeg også de få gangene jeg kom ovenpå og fikk muligheten.

Så hvis noen stod frem som tidligere mobber ville jeg ha tenkt at selvfølgelig har hen vært barn en gang.

Anonymkode: c8a1e...152

[AnonymBruker]

Tror ikke jeg hadde brydd meg om personen var tidligere mobber. Har aldri blitt mobbet selv, aldri mobbet noen, og føler ikke det er et trekk jeg trenger bry meg om. Folk gjør dumme ting når de er små, enkelt og greit.

Anonymkode: 21e5a...b84

[AnonymBruker]

Livet mitt har vært sterkt preget av mobbingen jeg ble utsatt for som barn, men nå som jeg nærmer meg 40 har jeg kommet såpass over det vonde at jeg tror jeg kunne hatt en tidligere mobber som venn, aldri kjæreste.

Anonymkode: dda10...406

[Kontorotta]

Folk kan endre seg. Både voksne og barn. Fra vondt til bedre, men også andre veien.

Om en venn eller kjæreste hadde fortalt at han eller hun hadde mobbet andre, så er det hvordan denne personen oppfører seg nå som betyr noe.

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Min erfaring som mobbeoffer fra barne- og ungdomsskole er at alle var mobbere. Absolutt alle. Noen verre enn andre, men det var ingen som ikke bidro. Og ja, jeg mobbet jeg også de få gangene jeg kom ovenpå og fikk muligheten.

Så hvis noen stod frem som tidligere mobber ville jeg ha tenkt at selvfølgelig har hen vært barn en gang.

Anonymkode: c8a1e...152

Jeg deler ikke din oppfatning. Det var kun noen få personer som bidro til å ødelegge min skolehverdag.De andre skygget unna og mange torde nok ikke gripe inn- ofte dro mobberne meg inn i et avlukke og fikk operere i fred.

Jeg var mobbeoffer og dette har preget hele mitt voksne liv i negativ grad selv om jeg har prøvd å fortrenge det så godt jeg har kunnet. Kanskje det er grunnen til at jeg slet såpass mye som jeg har gjort.. At jeg skammet meg og fortrengte -alvorlighetsgraden og at jeg på tross av dette lo med av alt de gjorde med meg. Jeg utviklet grenseløshet -lo jeg med så kunne de ikke fryde seg over hvor mye de såret meg - de hadde sett meg gråte mange nok ganger. Latteren forstår jeg nå er og blir en syk latter --fordi de ødela meg. Jeg eier ikke normale forsvarsverk pga dem. Jeg lå naken inni skogholtet og de stakk meg med pinner i mitt mest intime  og jeg lo. Latteren skjulte angsten og redselen  og jeg hadde ingen stemme lenger til å si ifra.

Jeg husker meget godt den lille men harde kjernen med mobberne- tre fire stk der en var lederen og kommanderte. 

 

Anonymkode: 095db...287