Mor og søster mot meg.

[AnonymBruker]

I en alder av 32 år så føler jeg at jeg nå har fått nok.

Siden jeg var barn så har jeg følt en stor forskjellsbehandling på søsteren min og meg fra min mor. Søsteren min har vært den «perfekte» mens jeg har vært den med problemer. Søsteren min har vært skoleflink og den eksemplariske, mens jeg har vært mobbeoffer, dårlig på skolen og slitt psykisk ( spiseforstyrrelser og selvskading ). Da jeg sleit med det sistnevnte i oppveksten så tok ikke moren min meg til lege, jeg var på det verste nede i 36 kg, hun var mer opptatt av hva andre syntes. At det var flaut å bli sett med meg. Da jeg i en periode var normalvektig så fortalte hun meg at ingen gutter ville ha en kjæreste som ser gravid ut og en annen gang tok hun meg i magen og sa «se på alt dette fettet, synes du selv det er fint?» Dette mens søsteren min stod og lo. Moren min var selv overvektig og søsteren min ca 20 kg tyngre enn meg. 

 

Jeg har aldri klart å få meg utdannelse og har nå blitt trygdet. Jeg har flere diagnoser, to av dem post traumatisk stress pga oppveksten og irritabel tarm pga psykiske påkjenninger. Jeg har sterilisert meg fordi jeg skjønner at jeg ikke burde få barn.

Søsteren min har høy utdannelse og i en god jobb. I forhold til henne føler jeg meg mislykket og jeg merker at moren min har en helt annen respekt for henne. 

De har begge en mening om at jeg må finne meg en mann med god jobb, med hus, båt og penger. Det at jeg har funnet meg en kjæreste som er uføretrygdet er helt forferdelig og moren min sier at han er det bare å dumpe. De snakker til meg som et lite barn og jeg føler meg helt umyndiggjort. 

Idag var det nok en nedlatende kommentar fra søsteren min under et familieselskap. Hun fortalte at sist hun hadde vært på besøk hos meg så hadde en av naboene spurt henne om hun bodde i nabolaget. «Da fikk jeg lyst til å svare: ser det sånn ut?!» fortalte søsteren min og hun og moren min lo. Hun mente altså at hun var for god til å bo i mitt nabolag. 

Jeg følte meg så liten der jeg satt. 

Nå føler jeg meg så lei av å ha det som dette, i åresvis har jeg følt meg så mindre respektert og mindre verdt enn min søster. Har alltid følt at det er dem mot meg.

Er det noen her som har opplevd lignende? Hvordan taklet dere det? 

 

Anonymkode: b639f...20d

[Skogkløver]

Herlighet, stakkar deg! 

Jeg tror det eneste fornuftige du kan gjøre er å ta avstand fra både din mor og søster. Omgå deg med mennesker som vil deg godt. Det vil tydeligvis ikke familien din... 

[AnonymBruker]

stakkars deg TS,

dette var vond lesing. hvorfor drar du i familieselskaper når de gjør dette mot deg?

Anonymkode: 3e0d7...a8b

[AnonymBruker]

Jeg har en ganske lik historie som deg, bortsett fra at jeg heldigvis "klarte meg" selvom jeg ble banket opp av søster og mor. Jeg har nå i voksen alder tatt avstand fra dem. Det verste er at ingen i min familie klarer å forstå hva jeg har blitt utsatt for, da søster og mor fremstår ydmyke, sjarmerende og perfekte uttad, jeg derimot er outcast og løgner.

Jeg har klart å heve meg over det, ta helt avstand. Det er ikke deg det er noe feil med men familien din som er dysfunksjonell. Vi er nok mange i lignende tilfeller der ute, men det er sjeldent folk snakker om det fordi ingen tror på den utstøtte.

Anonymkode: 6f215...be2

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har en ganske lik historie som deg, bortsett fra at jeg heldigvis "klarte meg" selvom jeg ble banket opp av søster og mor. Jeg har nå i voksen alder tatt avstand fra dem. Det verste er at ingen i min familie klarer å forstå hva jeg har blitt utsatt for, da søster og mor fremstår ydmyke, sjarmerende og perfekte uttad, jeg derimot er outcast og løgner.

Jeg har klart å heve meg over det, ta helt avstand. Det er ikke deg det er noe feil med men familien din som er dysfunksjonell. Vi er nok mange i lignende tilfeller der ute, men det er sjeldent folk snakker om det fordi ingen tror på den utstøtte.

Anonymkode: 6f215...be2

Det er akkurat likedan i min familie, søsteren og moren min er perfekte, jeg er den med problemet , de ser på meg som problemet og ikke dem. Tar jeg igjen så er jeg den som er stygg.

Hadde det ikke vært for at jeg er tante så hadde det vært lettere å kutte ut søsteren min. Dette med hvor mye jeg er med tantungen min blir også brukt mot meg, at jeg ikke er nok med henne.

Ts

Anonymkode: b639f...20d

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

stakkars deg TS,

dette var vond lesing. hvorfor drar du i familieselskaper når de gjør dette mot deg?

Anonymkode: 3e0d7...a8b

Jeg gjør det fordi jeg er tante og vil se tanteungen min.

Ts

Anonymkode: b639f...20d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er akkurat likedan i min familie, søsteren og moren min er perfekte, jeg er den med problemet , de ser på meg som problemet og ikke dem. Tar jeg igjen så er jeg den som er stygg.

Hadde det ikke vært for at jeg er tante så hadde det vært lettere å kutte ut søsteren min. Dette med hvor mye jeg er med tantungen min blir også brukt mot meg, at jeg ikke er nok med henne.

Ts

Anonymkode: b639f...20d

Jeg skjønner at det er tøft når du har tantebarn, men for ditt eget beste bør du ta avstand fra dem. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta et oppgjør med dem ansikt til ansikt når de har psyket deg ned i så mange år, men skriv gjerne et brev til dem med konkrete eksempler på hvorfor du velger å ta avstand til dem nå.

Tantebarnet kan du jo kanskje møte uansett. Du kan vel passe henne, ta henne med en tur i en park, kino, tur eller lignende uten at søsteren din er med. 

Du trenger å en pause fra sånne mennesker, i det minste til du har jobbet med deg selv og din psyke såpas at du klarer å svare de med samme mynt og ikke lengre la det de sier gå inn på deg. 

Du fortjener å ha det bedre, og du fortjener å omgås mennesker som er gode mot deg og vil deg godt.

Anonymkode: 45bae...bb2

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg skjønner at det er tøft når du har tantebarn, men for ditt eget beste bør du ta avstand fra dem. Jeg skjønner at det er vanskelig å ta et oppgjør med dem ansikt til ansikt når de har psyket deg ned i så mange år, men skriv gjerne et brev til dem med konkrete eksempler på hvorfor du velger å ta avstand til dem nå.

Tantebarnet kan du jo kanskje møte uansett. Du kan vel passe henne, ta henne med en tur i en park, kino, tur eller lignende uten at søsteren din er med. 

Du trenger å en pause fra sånne mennesker, i det minste til du har jobbet med deg selv og din psyke såpas at du klarer å svare de med samme mynt og ikke lengre la det de sier gå inn på deg. 

Du fortjener å ha det bedre, og du fortjener å omgås mennesker som er gode mot deg og vil deg godt.

Anonymkode: 45bae...bb2

Jeg kan se for meg at det blir veldig vanskelig å passe henne alene med tanke på søsteren min, hun lager nok en stor sak ut av at jeg ikke vil være med henne også. 

Ts

Anonymkode: b639f...20d

[SoWhat?]

Har ikke opplevd noe lignende, bare sånn mer typisk konkurranse mellom søsken. Dette var helt drøyt. Du ble utsatt for omsorgssvikt, og jeg tror søsteren din er litt skadet også, for hun ble jo også påvirket av hvordan moren din var. Men skadet eller ikke, hun er giftig. En dysfunksjonell familie ja, men du har likevel kommet godt ut av det mtp hodet. Jeg er imponerte over hvor lite selvmedlidende du virker, og hvor saklig du fremlegger det. Det gjorde ikke mindre vondt å lese likevel. Tvert i mot får jeg si.

Hvor viktig er det for deg å ha kontakt med dem? Sånn hvor sjelden kan du treffe dem? 

Tror at litt avstand til dem vil være bra for deg jeg altså. Hva som feiler moren din spiller ingen rolle, hun er skadelig. Punktum.

Jeg syns du er tøff 

[AnonymBruker]

Akkurat nå, SoWhat? skrev:

Har ikke opplevd noe lignende, bare sånn mer typisk konkurranse mellom søsken. Dette var helt drøyt. Du ble utsatt for omsorgssvikt, og jeg tror søsteren din er litt skadet også, for hun ble jo også påvirket av hvordan moren din var. Men skadet eller ikke, hun er giftig. En dysfunksjonell familie ja, men du har likevel kommet godt ut av det mtp hodet. Jeg er imponerte over hvor lite selvmedlidende du virker, og hvor saklig du fremlegger det. Det gjorde ikke mindre vondt å lese likevel. Tvert i mot får jeg si.

Hvor viktig er det for deg å ha kontakt med dem? Sånn hvor sjelden kan du treffe dem? 

Tror at litt avstand til dem vil være bra for deg jeg altså. Hva som feiler moren din spiller ingen rolle, hun er skadelig. Punktum.

Jeg syns du er tøff 

Takk. ❤️ 

For meg vil det holde å kun se dem til bursdager og jul. Har også et stort ønske om å bosette meg et annet sted neste år.

Ts

Anonymkode: b639f...20d

[SoWhat?]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk. ❤️ 

For meg vil det holde å kun se dem til bursdager og jul. Har også et stort ønske om å bosette meg et annet sted neste år.

Ts

Anonymkode: b639f...20d

Da kan du tenke på å begrense kontakten? Leser om tantebarnet, og skjønner at det er et problem. Men jeg tror helt 100% at du vil få det bedre med avstand. Trenger ikke kutte kontakten heĺt og for alltid, men som en skrev her : til du klarer å si fra mot dem så de skjønner at du kan være sterk mot dem også. 

Og husk at du er det viktigste i livet ditt. Lev som du føler er riktig. Stå på videre også ❤️

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kan se for meg at det blir veldig vanskelig å passe henne alene med tanke på søsteren min, hun lager nok en stor sak ut av at jeg ikke vil være med henne også. 

Ts

Anonymkode: b639f...20d

Kanskje, men da må du ta valget på hva som er best for deg da. Om det er å være sammen med søsteren din for å møte tantebarnet ditt, eller ikke lengre være så mye sammen med tantebarnet ditt. 

Eventuelt kan jo bare si til søsteren din da at du har vanskeligheter for å tro at hun vil være sammen med deg, også må du komme med konkrete eksempler på hva hun har gjort og sagt som får deg til å tro det.

Anonymkode: 45bae...bb2

[Cinnamondiva]

Uff stakkars gir deg en stor klem❤️ Bedre å kutte ut familien helt. Du kan sikkert møte ditt eget tantebarn men best å kutte ut resten sv familien

[AnonymBruker]

Kan ikke annet enn å sende deg en trøsteklem TS. Jeg er selv i en utbrytningsfase fra familien og vet hvor grusomt tøft det er💔

Anonymkode: 414f9...237

[AnonymBruker]

Du må bare ta avstand fra dem, og fortelle dem at dette aksepterer du ikke.

 

Jeg har selv blitt hakket på i flere år av min mor, med omtrent samme grunnlag.

 

I dag tidlig spurte barnet mitt om h*n er tykk. Jeg svarte nei, og at h*n må huske på at h*n er god nok som h*n er! 

Det er så utrolig viktig å bygge opp selvtilliten til barn!!

Anonymkode: 7a630...09f

[AnonymBruker]

Jeg og broren min opplevde faktisk noe lignende med moren vår og halvsøsteren vår. 

Søsteren vår var i aller høyeste grad ett ønsket barn. Samtidig som jeg og broren min (vi to er tvillinger) var ett uhell, fordi moren vår var utro mot ektemannen hennes. Så jeg og broren min var jo en slags "evig påminnelse" om dette feilgrepet at hun var utro = årsaken til at ektemannen forlot mamma.    

Folk ville sannsynligvis ikke trodd på meg hvis jeg skulle forsøkt å ramse opp all den forskjellsbehnadlingen som jeg og broren min opplevde som barn. Nå er jo mamma død da, for flere år siden. Men jeg og broren min har absolutt null og niks kontakt med søsteren vår i dag. Dette burde tråd-starter kanskje tenke på også, å mer eller mindre kutte kontakten med familie-medlemmer som oppfører seg på en måte som du ikke liker. 

Anonymkode: 78e5f...a75

[AnonymBruker]

Dette kunne jeg skrevet bok om Ts- meg og min gren (mine barn) Systematisk trampet på gjennom mange år. Man kan  faktisk bli så hjernevasket at man ser ikke selv at de behandler en dårlig og da er man ille ute -for  da er man der at man tror at det skal være slik at man ikke fortjener bedre. En stadig større sirkel full av drittsekker.

Hvis man kommer dit at man åpner øynene ser og forstår hvor galt dette er har man gjort en bragd- for da har man for første gang i livet valgfrihet til å rive seg løs -man ser hvor syke disse menneskene er og gjør best i å løpe. Når hakkekyllingene forsvinner vil ondskapens folk bli frustrerte. De er avhengig av ofre. Men nå er du fri. Til å se. Og til å leve videre. Uten dem.

Anonymkode: 30247...a42

[Fjelltopp]

Du må lese deg opp på narsissisme. For meg er det helt klart at din mor er narsissist og at din søster er ynglingen, som hun bruker for at du skal lide.
Narsissister lever av andres vonde følelser, som vampyrer av blod, de skaper situasjoner ved manipulering som de er mester på fordi de ikke har samvittighet eller empati.
Når folk rundt dem så reagerer på situasjonen de har skapt , så nyter de å se kaoset og vonde, sårete følelser , mens dem selv virker uskyldig eller misforstått.
Det er massevis av info på nett og spesielt you tube hvor mange psykologer og psykiatere har lagt ut forelesninger om temaet .
Om du foretrekker norsk tale vil jeg anbefale Anita Sweeney.

Lykke til ❤️

[Gjest WhisperingWind]

Du kutter dem ut av livet ditt.

Familie er ikke blod. Familie er de som elsker, respekterer og støtter deg. De har alltid ryggen din og de vil alltid prøve å løfte deg opp, ikke tråkke deg ned, håne deg og behandle deg som dritt.

Kutt dem ut og aldri se deg tilbake. Finn lykken med samboeren din som elsker deg og få deg et nettverk av mennesker som du faktisk trives med og som får deg til å føle deg bra.

[AnonymBruker]

20 hours ago, AnonymBruker said:

I en alder av 32 år så føler jeg at jeg nå har fått nok.

Siden jeg var barn så har jeg følt en stor forskjellsbehandling på søsteren min og meg fra min mor. Søsteren min har vært den «perfekte» mens jeg har vært den med problemer. Søsteren min har vært skoleflink og den eksemplariske, mens jeg har vært mobbeoffer, dårlig på skolen og slitt psykisk ( spiseforstyrrelser og selvskading ). Da jeg sleit med det sistnevnte i oppveksten så tok ikke moren min meg til lege, jeg var på det verste nede i 36 kg, hun var mer opptatt av hva andre syntes. At det var flaut å bli sett med meg. Da jeg i en periode var normalvektig så fortalte hun meg at ingen gutter ville ha en kjæreste som ser gravid ut og en annen gang tok hun meg i magen og sa «se på alt dette fettet, synes du selv det er fint?» Dette mens søsteren min stod og lo. Moren min var selv overvektig og søsteren min ca 20 kg tyngre enn meg. 

 

Jeg har aldri klart å få meg utdannelse og har nå blitt trygdet. Jeg har flere diagnoser, to av dem post traumatisk stress pga oppveksten og irritabel tarm pga psykiske påkjenninger. Jeg har sterilisert meg fordi jeg skjønner at jeg ikke burde få barn.

Søsteren min har høy utdannelse og i en god jobb. I forhold til henne føler jeg meg mislykket og jeg merker at moren min har en helt annen respekt for henne. 

De har begge en mening om at jeg må finne meg en mann med god jobb, med hus, båt og penger. Det at jeg har funnet meg en kjæreste som er uføretrygdet er helt forferdelig og moren min sier at han er det bare å dumpe. De snakker til meg som et lite barn og jeg føler meg helt umyndiggjort. 

Idag var det nok en nedlatende kommentar fra søsteren min under et familieselskap. Hun fortalte at sist hun hadde vært på besøk hos meg så hadde en av naboene spurt henne om hun bodde i nabolaget. «Da fikk jeg lyst til å svare: ser det sånn ut?!» fortalte søsteren min og hun og moren min lo. Hun mente altså at hun var for god til å bo i mitt nabolag. 

Jeg følte meg så liten der jeg satt. 

Nå føler jeg meg så lei av å ha det som dette, i åresvis har jeg følt meg så mindre respektert og mindre verdt enn min søster. Har alltid følt at det er dem mot meg.

Er det noen her som har opplevd lignende? Hvordan taklet dere det? 

 

Anonymkode: b639f...20d

Herregud for noen mennesker 😢

jeg Skjønner litt hvordan du har det. Bortsett fra at her er det søsteren med fagutdanning som er favoritten. Fantastisk glamorøs jobb derhun tjener masse penger (les; like mye som meg som har hundre år med studier bak meg 🙈😅) Jeg er bare en kjedelig akademiker som er opptatt av faget mitt, å oppdra ungene til å bli gode mennesker og å ikke bruke opp kloden vår. Søster er helt motsatt men ifl mine foreldre MYE mer spennende. Hun fråtser og har ett av Norges største karbonavtrykk. Det syns min mor er fantastisk stas!!! For å opprettholder glamorøs livsstil må hun ha all hjelp og støtte man kan gi til henne. Det er direkte kvalmt. Men jeg orker ikke å bry meg mer. Det gikk voldsomt inn på meg før jeg fikk barn. Men nå bryr jeg meg ikke. 

Jeg var den som sto på pinne for foreldrene mine i alle år og hjalp til med alt mulig. Men nå, når alderdommen virkelig kommer, er nok den høyt utdannede ikke like tilgjengelig. Min søster skal få ta igjen for alt  hun aldri bidro med. Og jeg skal legge beina på bordet, lene meg bakover å si «jeg er desverre veldig opptatt den helgen» 

livet blir bedre når man begynner å gi faen 😊👍🏻😅

Anonymkode: 6fc24...03a