forbanna og lei meg

[Gjest samme problem over alt]

Jeg tenker at det der løser seg selv neste gang. Ungene er 10 og 12, de kommer til å nekte SVÆRT høylydt på å reise til far neste 17 mai. Og det holder jeg med dem i.

[Gjest Pet]

Der er du, Far til to, som gjør dette til en kjønnsdebatt. I og med at dette er et forum med flest kvinner er det fedrene som diskuteres. Ingen har sagt at de fedrene som ikke gidder å feire 17. mai med ungene sine lar være å gjøre det fordi de er menn eller at alle mødre er perfekte. Men dette dreide seg om en pappa som ikke gadd.

[Gjest Gjest i sola]

Hvorfor er det en selvfølge at man absolutt skal følge malen på 17. mai? Skal man tvinge barn til å fryse ute i timesvis "bare" fordi det er 17. mai? En skriver av denne dagen SKAL ungene ut i sola og spise is. Vel, det var drittvær over nesten hele landet denne dagen. Hvor fristende er is når man fryser fra før?

Etter bare et par timer med tog, leker og frysing gikk vi hjem og så tegnefilm, vi. Ifølge denne tråden er jeg jo en dårlig mor av det....

Alle trenger ikke være helt like, og selv om samværsforelder ikke alltid følger "malen" til bostedsforelder (eller omvendt) er det begrenset hvor mye rett man har til å dømme!

[Varja]

Der er du' date=' Far til to, som gjør dette til en kjønnsdebatt. I og med at dette er et forum med flest kvinner er det fedrene som diskuteres. Ingen har sagt at de fedrene som ikke gidder å feire 17. mai med ungene sine lar være å gjøre det fordi de er menn eller at alle mødre er perfekte. Men dette dreide seg om en pappa som ikke gadd.[/quote']

Så enig så enig! Trådstarter skrev om sin personlige erfaring med far til sine barn og var lei seg. Det er både lov og forståelig.

[Gjest Pet]

Hvorfor er det en selvfølge at man absolutt skal følge malen på 17. mai? Skal man tvinge barn til å fryse ute i timesvis "bare" fordi det er 17. mai? En skriver av denne dagen SKAL ungene ut i sola og spise is. Vel, det var drittvær over nesten hele landet denne dagen. Hvor fristende er is når man fryser fra før?

Etter bare et par timer med tog, leker og frysing gikk vi hjem og så tegnefilm, vi. Ifølge denne tråden er jeg jo en dårlig mor av det....

Alle trenger ikke være helt like, og selv om samværsforelder ikke alltid følger "malen" til bostedsforelder (eller omvendt) er det begrenset hvor mye rett man har til å dømme!

Nei, man skal la ungene få feire 17-mai slik de vil og ikke la være å gjøre noe fordi man ikke gidder selv. Er ikke ungene interessert i 17-maiferiring så kan man jo bare kutte det ut.

[Gjest Turi]

Enig med Pet, barna må få styre dette.

Hos oss er vi alltid i barnetoget og poden med minst en forelder er på skolen under arrangementet der. Uansett vær, og uansett om foreldre og/eller barn vil eller ikke. Er det kaldt kler vi på oss varme klær og spiser pølser i stedet for is. Er det regn, tar vi med paraply og/eller regntøy. Vi er ute i kulde og regn andre dager i året, hvorfor ikke 17. mai?

Utenom barnetog/skole, er det barna som styrer. Om de fryser og vil kose seg inne, gjør vi det. Vil de ut og se på borgertoget (for å samle russekort.... ), være med på alle leker som finnes etc. , gjør vi det. Uansett vær.

Om man av overbevisning ikke ønsker å feire 17. mai (hva slags overbevisning kan det være - en "skulle ønske vi ikke hadde egen Grunnlov"-tro??) eller ikke vil bruke penger på det, er en annen diskusjon, samme er kjønnsdebatten. Her var det en pappa som ikke orket gå ut i det dårlige været, og det holder IKKE som unnskyldning.

[Gjest fjest]

Enig med Madam Felle, Porselen og DELS Far til 2, jeg.

Av hovedinnlegget høres det ut som foreldrene har lite og dårlig kommunikasjon - hvis ikke ville kanskje mor visst på forhånd at far ikke prioriterte 17.maifeiring på samme måte som henne selv, eller kanskje at barna også hadde vært med på beslutningen om å blir hjemme..?

Hos oss var det snø om morgenen og regn og hagl resten av dagen. Da jeg var barn likte jeg faktisk ikke å gå i tog og hoppe rundt på en skolegård full av foreldre og hylende unger, og ville vært såre fornøyd med å få være hjemme. Selvsagt forutsatt at man gjorde noe hyggelig. Hva vet vel vi om det ikke var slik dagen forløp hos denne forferdelige faren?

Hadde partene kommunisert ville man kanskje også visst på forhånd hva barna kunne forvente av å være hos faren. Hvis det er slik at ungene hadde veldig lyst til å gjøre 17.maiting, og far på forhånd har vist seg troende til å bryte slike løfter og avtaler synes jeg selvsagt at barna skal få være hos mor denne dagen. Men var det virkelig avtalt hvordan dagen skulle legges opp?

[Gjest Pet]

Det må da være enkelte ting man kan ta som en selvfølge, eller må ting planlegges ned til minste detalj? Hva med julefeiring? Hvis en av foreldrene bestemmer seg for å kutte ut julefeiringen et år, bør ikke den informere den andre forelderen og ungene om dette? Må så elementære, inngrodde tradisjoner som feiring av jul og 17-mai virkelig diskuteres fra år til år? Da synes jeg den som kutter ut ting som faktisk er viktig for de fleste barn får opplyse om dette i god tid, for barn har faktisk forventninger om at disse dagene feires.

[mockinbird]

Naturligvis skal ikke mor oppdra far. Det er heller ikke slik at far skal oppdra mor.

Jeg har forståelse for trådstarters reaksjon, men ser at det også kan være skrevet på et frustrert tidspunkt da hun nettopp har sett skuffelsen til barna i øynene deres. Kansje kombinert med konflikter pga et forholdsvis ferskt samlivsbrudd. Da er det fort gjort å overreagere.

Slik jeg ser denne saken er det snakk om at en forelder som "ikke orker stresset" med feiringen. I saken som trådstarter viser til er det far som er "syndebukken". Resultatet er at trådstarter ikke vil at barna skal feire 17.mai der igjen.

I tilfellet jeg opplevde er det mor som "ikke orket stresset" (slik jeg oppfattet barna og mor) og dermed fratok barna muligheten til den feiringen de ønsket.

Det jeg mener er at vi må komme oss bort fra en ensidig kjønnskamp (eller funksjonskamp om du vil), og innse at vi som foreldre tar gale avgjørelser fra tid til annen. Dette gjelder begge kjønn. Vi må komme i en posisjon hvor vi er mer likeverdig.

Mine barn er sikkert ikke de eneste som har opplevd en avstumpet 17.mai feiring fordi bostedsforelder ikke orket. Men disse barna vil ikke bli nevnt i dette forumet fordi mange av disse bostedsforeldrene ikke deltar i diskusjoner som dette.

Om vi skulle nekte barn samvær med en av foreldrene pga en slik begrenset 17.mai er jeg redd mange barn blir fratatt retten med en av foreldrene i fremtiden.

Om det samme skulle gjelde andre situasjoner hvor vi som foreldre burde håndtert situasjonen anderledes vil barn miste all kontakt med den ene forelderen.

Men hvordan skal vi forholde oss når det er bostedsforelder som ikke følger opp slik vi mener er riktig ?

Jeg synes det er du som vinkler dette til å bli en "mamma er bostedsforeldrer som kritiserer/vanskeliggjør situasjonen for pappa som er samværsforeldrer", jeg. Kan du ikke se en sak for en sak, og konsentrere deg om DET istedenfor, far til to? Slik jeg ser det, er saken her at den ene forelderen var fortvilet for at barnas forventninger mot 17. mai ikke var oppfylt pga den andre forelderens manglende "giddeevne". Da synes jeg essensen i diskusjonen skal bli "skal vi la barna måtte gå gjennom en slik skuffelse en gang til, eller ikke"? Du vinkler alt til å handle om kommunikasjonen mellom foreldrene, men essensen må vel være at ting løser seg til det beste for barna? Uansett hva de voksne måtte ha for ønsker? Da er det ikke viktig om det var mor eller far, bostedsforeldrer eller samværsforeldrer som skuffet/ ikke var seg sitt ansvar bevisst.

En annen ting er at ser vi statistisk på det, er det flest mødre som er bostedsforeldre, og det er flest mødre her inne på KG sitt forum. Da er det jo naturlig at de fleste tilfellene man hører om her er av trådstarters karakter. Det vil ikke si det samme som at vi synes det er ok hvis bostedsforeldrer svikter, eller hvis mamman svikter.

[Gjest *Fiona*]

Enig med Sissan.

Og til fjest - for å holde seg til poenget, så er poenget at barna var skuffet. Det vil si at far ikke har fulgt opp slik barna ønsket og forventet. Hadde far sagt fra på forhånd at han ikke "gidder" 17. mai kan det vel hende barna hadde sagt det var ok (tvilsomt, men for argumentets skyld...) eller kanskje sagt fra at de heller ville være hos mor.

Slik det var, kommer barna skuffet hjem fra en pappa som ikke innfrir det mest elementære - en bra dag for barna på den dagen i året som vel må sies å være en av de mest barnevennlige, med tivoli og arrangementer overalt.

Det er mulig far klarer å være en smule mer engasjert de andre 364 dagene i året, la oss håpe det... men det vil ikke være noen bombe om barna vil foretrekke selv å være hos mor den dagen i årene som kommer - og da har i så fall skapt den situasjonen selv. Det snakkes (særlig fra enkelte) ofte om at bostedsforelder trenerer samværsforelder, men det er da jaggu ofte nok samværsforelder som klarer det glitrende selv - og når barna eller bostedsforelderuttrykker misnøye, tar samværsforelder på seg martyrminen og blir liksom "motarbeidet" eller "forskjellsbehandlet"...

Jeg forventer voksen oppførsel fra voksne, og mener det ikke er å være urimelig. I dette tilfellet mener jeg far sviktet ungene. Ikke dermed sagt at han alltid gjør det eller vil gjøre det på neste 17. mai, men det er ingen tvil om at jeg ville ha avklart ting på forhånd fremover, mht forventninger og oppfølging av ungene. Ungene er store nok til å uttrykke skuffelse selv også, og får se selv hvem som følger opp og hvem som svikter.

For øvrig blir det fort feil om den ene forelderen skal måtte kompensere i ettertid for det den andre ikke gjør, ungene lærer seg vel fort å spille på det - men det er klart det er fristende, en vil jo det beste for dem.

[Letti]

Dette er barnas dag og hvis barna var skuffet, så er det vel tvilsomt at barna vil tilbake til far en annen 17. mai.

Uansett hva mor måtte mene og ønske i denne saken, så tror jeg faktisk barna tar sine valg selv til neste år. Barna er såpass store at dette husker de.

At far rett og slett ikke gadd pga været er nå en ting, men jeg syns som både stemor og mor at det var veldig egoistisk. Selv om jeg selv ikke jubler for selve 17. mai feiringen og kanskje kunne tenkt meg og være hjemme, så har jeg barn og bør derfor "føye" meg for deres skyld.

Denne faren kunne sagt ifra til barna på forhånd at hvis dårlig vær ville han bli hjemme. men han valgte vel og la vær og si noe i fare for at barna da ville velge og bli hos mor. Det ville vært slik i motsatt tilfelle også, kan jeg tenke meg.

Jeg tror dette ikke har noe med om barna bor hos mor eller far. De fleste foreldre ville nok latt barna få sin 17. mai feiring hvis det var deres dag uansett hvem barna bodde hos.

Og hvis far stadig vekk gjør dette.......Hvorfor skal da barn "tvinges" til besøk da, hvis de ikke trives? Dette mener jeg uansett hvem som har barna til daglig.

Hvis min mann og jeg aldri gjorde noe for at "stebarn" skulle trives hos oss, så hadde jeg hatt full forståelse for at besøkene ble redusert.

Nå må vi voksne slutte og tenke på våre behov og hva som passer oss best.

Vi foreldre har et ansvar for våre barn og de skal slippe og bli såret på slike dager.

[Gjest Pjusk]

Er det moren som sitter med fasiten' date=' på hvordan man skal feire denne dagen? Er det en selvfølgelighet at alle må finne på noe? Hva om faren mener barna kan ha godt av å droppe feiringen, skal han bare ignoreres, fordi mor mener det skal feires med stil? [/quote']

Det er vel ikke bare mor som har "fasiten" her? Hele Norge er jo fullstendig i 17, mai-modus. Barn har jo forventninger til 17. mai på samme måte som f.eks. til julaften (selv om det ikke er de samme forventningene). Dette hadde vel ikke vært OK om far avlyste feiringen på julaften uten å informere om dette først?

Når det er sagt, vet jeg ikke om det nødvendigvis er så galt å "avlyse" 17. mai feiringen pga. at man er syk eller været er veldig dårlig. Men da må man selvføgelig fortelle barna dette på en Ok måte og ha et koselig alternativ isteden.

[mockinbird]

Dette er barnas dag og hvis barna var skuffet, så er det vel tvilsomt at barna vil tilbake til far en annen 17. mai.

Uansett hva mor måtte mene og ønske i denne saken, så tror jeg faktisk barna tar sine valg selv til neste år. Barna er såpass store at dette husker de.

At far rett og slett ikke gadd pga været er nå en ting, men jeg syns som både stemor og mor at det var veldig egoistisk. Selv om jeg selv ikke jubler for selve 17. mai feiringen og kanskje kunne tenkt meg og være hjemme, så har jeg barn og bør derfor "føye" meg for deres skyld.

Denne faren kunne sagt ifra til barna på forhånd at hvis dårlig vær ville han bli hjemme. men han valgte vel og la vær og si noe i fare for at barna da ville velge og bli hos mor. Det ville vært slik i motsatt tilfelle også, kan jeg tenke meg.

Jeg tror dette ikke har noe med om barna bor hos mor eller far. De fleste foreldre ville nok latt barna få sin 17. mai feiring hvis det var deres dag uansett hvem barna bodde hos.

Og hvis far stadig vekk gjør dette.......Hvorfor skal da barn "tvinges" til besøk da, hvis de ikke trives? Dette mener jeg uansett hvem som har barna til daglig.

Hvis min mann og jeg aldri gjorde noe for at "stebarn" skulle trives hos oss, så hadde jeg hatt full forståelse for at besøkene ble redusert.

Nå må vi voksne slutte og tenke på våre behov og hva som passer oss best.

Vi foreldre har et ansvar for våre barn og de skal slippe og bli såret på slike dager.

Ja, ikke sant? Stiller meg bak deg, Letti.

[Gjest spinnvil| i i]

Skjønner godt at dere ble skuffet alle 3. Man regner jo kanskje med at det blir en litt andeledes fering, men at det IKKE blir noen feiring er skuffende.

Husker jeg lot far til yngste ha ungene 1. juledag da de var små, bare for å ikke være ego. Trodde jo at de skulle ha en liten julefeiring vi da. Kjøpte inn et par gaver til faren og hun han er gift med, og et par småting til ungene. Men det var ingen julefering der, de hadde heller ikke gave til ungene. Hadde jeg visst at det var slik ville jeg (og ungene) heller vært sammen i juledagene, med vår tradisjonelle julemiddag og kos og moro med familien..

Jeg er blitt fortalt at kona til faren holder igjen gaver fra farmor, noe damen også har sagt til barna. Så kanskje de har en bod fullt med gaver, hihi..

[Gjest gjesta]

Jeg har forståelse for trådstarters reaksjon, men ser at det også kan være skrevet på et frustrert tidspunkt da hun nettopp har sett skuffelsen til barna i øynene deres. Kansje kombinert med konflikter pga et forholdsvis ferskt samlivsbrudd. Da er det fort gjort å overreagere.

Om vi skulle nekte barn samvær med en av foreldrene pga en slik begrenset 17.mai er jeg redd mange barn blir fratatt retten med en av foreldrene i fremtiden.

Om det samme skulle gjelde andre situasjoner hvor vi som foreldre burde håndtert situasjonen anderledes vil barn miste all kontakt med den ene forelderen.

Men hvordan skal vi forholde oss når det er bostedsforelder som ikke følger opp slik vi mener er riktig ?

For det første så synes jeg ikke trådstarter overreagerer. 17. mai er definitivt barnas dag og som ansvarlig forelder så tar man konsekvensen av dette uansett om man har lyst eller ikke. Det betyr ikke at mors opplegg må følges for far kan lage eget, men enkelte ting er fastlagt så som tog og leker for de minste. Og som andre har påpekt her så er ungene så store at det er ikke sikkert at faren får en nytt forsøk.

For det andre så synes jeg du tøyer strikken litt for langt. Diskusjonen gjelder kun en dag og du får det til å gjelde det totale samværet.

[Væren]

Det jeg mener er at vi må komme oss bort fra en ensidig kjønnskamp

Det er vel ingen som har snakket om kjønnskamp her?

Her er det snakk om en fortvilet mor som får høre i ettertid at barna ikke har fått tatt del i den 17. mai feiringen de har gledet seg til og sett fram til, og som er rimelig skuffet over far! Dette går jo helt klart på det personlige plan - og ikke på kjønn, slik som jeg oppfatter det!

17. mai er en STOR dag for de aller, aller fleste barn. 17. mai skal ikke være lik alle andre dager i året, det skal være en festdag! Ikke en "vi sitter heller hjemme i stua for det er mer lettvint" dag! Og heller ikke en "det regner, så vi gidder ikke å gå ut!" dag! På 17. mai kler vi oss etter været og kommer oss til byen og ut i gatene, på skolen eller hvor nå i all verden det er det skjer denne dagen; det skal være HURRA-rop, barnetog, musikk, rødruss, blåruss, knall og smell og is og brus og pølser!

Jeg forstår godt at mor er skuffet i dette tilfellet, og selvfølgelig er det hun som sitter igjen med den dårlige samvittigheten - neppe far! Hvor er snakket om "kjønnskamp" da? Hvorfor er det alltid morshjertene som må legge alle verdens byrder på seg, mens mange fedre ofte har mye lettere for å ta svært så lett på tingene? Nå skrev jeg "mange" - ikke alle...

Derimot er jeg enig i at det ikke er særlig lurt å nekte far samvær med barna på 17. mai for all framtid. Antagelig er det den første tanken som slår en etter en sånn situasjon har oppstått, men det er kanskje lurt å ta dette opp med far og heller stille klare betingelser og krav til neste gang. Hvis han synes det høres strevsomt og masete ut å dra på 17. mai feiring med ungene sine alene, bør han heller få lov til å slippe.

Helt personlig hadde jeg nok blitt veldig lei meg på barnas vegne i et tilfelle som dette.

[Far til 2]

Det er vel ingen som har snakket om kjønnskamp her?

Du utelot deler av setningen, men jeg burde muligens sagt funksjonskamp og satt kjønnskamp i parantes.

Det jeg mener er at vi må komme oss bort fra en ensidig kjønnskamp (eller funksjonskamp om du vil)' date='[/quote']

Det som er situasjonen er at bostedsforelder tar en egenrådig avgjørelse på vegne av barna slik jeg ser det. Det sier hun jo selv med setningen:

Med en slik uttalese sier hun indirekte at hennes rett til å frata barna samværet med faren ved en senere 17.mai er i full overenstemmelse med "barnets beste". Hun mener hun som bostedsforelder skal kunne ta slike avgjørelser for fremtiden uten å ta hensyn til andre.

Men om hun velger å sette seg som overdommer for det som har skjedd, og dermed marginaliserer den andre forelderen slik hun antyder, mener jeg hun i mange tilfeller vil eskalere en konflikt som kommer ut av kontroll.

Videre sier du:

[Gjest fjest]

Enig med Sissan.

Og til fjest - for å holde seg til poenget, så er poenget at barna var skuffet. Det vil si at far ikke har fulgt opp slik barna ønsket og forventet. Hadde far sagt fra på forhånd at han ikke "gidder" 17. mai kan det vel hende barna hadde sagt det var ok (tvilsomt, men for argumentets skyld...) eller kanskje sagt fra at de heller ville være hos mor.

Jeg er enig med deg, altså, med Pet også. MEN det finnes jo noen som ikke ser poenget med 17.mai. Hvis jeg og min nåværende samboer hadde hatt barn, og det ble slutt, og barna skulle feire 17.mai hos han, tror jeg for eksempel at vi måtte tatt en diskusjon på hvordan 17.mai skulle feires. Jeg tror ikke det uten videre hadde falt han (eller meg) inn at barn har glede av 17.mai - men jeg håper og forventer virkelig at han (og jeg) hadde gjort en innsats for å la denne dagen være på barnas premisser; og også klart å glede oss med dem selv om vi ikke ville feiret dagen aktivt om det bare var oss voksne.

Poenget mitt er vel at uten å kommunisere eller ha en grunnleggende forståelse for hvordan den andre parten tenker kan det dukke opp forventninger (hos den voksne også) som kanskje ikke ville vært der om man hadde villet innse hvordan den andre var, eller de kunne blitt innfridd om man snakket sammen. Jeg har vokst opp med "samlede" (gifte) foreldre, hvor mor til stadighet blir skuffet over far fordi hun faktisk ikke sier på forhånd hva hun forventer. Det er vel kanskje derfor jeg skrev det jeg gjorde.

Det er ikke alltid lett å fylle andres forventninger, og barna kan dessuten også signalisere andre ting/ønsker om de er hos far enn hos mor; og i neste omgang få sin skuffelse forsterket ved at mor er skuffet. Barn er lojale ovenfor begge foreldre.

Men igjen; selvsagt skulle far gjort det barna har uttrykt ønske om, selv om de kanskje "bare" har sagt det til mor.

[Gjest Pet]

Jeg synes det er rart at det finnes foreldre som må bli fortalt at barn liker 17. mai-feiring, men må noen ha det inn med teskje så får de jo få det, da.

[Gjest fjest]

Jeg synes det er rart at det finnes foreldre som må bli fortalt at barn liker 17. mai-feiring' date=' men må noen ha det inn med teskje så får de jo få det, da.[/quote']

Men halloooo - noen barn LIKER ikke 17.mai-feiring, jeg gjorde det IKKE. Jeg syntes det var latterlig å gå i tog, jeg har alltid hatet korpsmusikk og jeg har aldri likt folkemengder. Hvem må ha teskje da? Må barnet fortelles at det liker 17.mai, bare at det "tror" at det ikke liker det?

Men i de fleste tilfeller er selvsagt barnets opplevelse av 17.mai preget av hvordan de voksne takler dagen. Foreldre som ni-stresser og kjefter over dårlig tid, ustrøkne skjorter osv er sikkert ikke med på å gjøre dette til en positiv opplevelse. Om jeg selv får barn noen gang kommer jeg til å prøve å skape en positiv opplevelse av dagen, på en måte jeg selv føler meg komfortabel med. Og det kan godt involvere barnetog selv om jeg ikke likte det selv.

Og selvsagt, I-G-J-E-N; om barna har vist at de liker 17.mai-feiring skal selvsagt den av foreldrene som har ansvaret denne dagen ta dem med på feiring.