forbanna og lei meg

[Gjest Pet]

Men halloooo - noen barn LIKER ikke 17.mai-feiring, jeg gjorde det IKKE. Jeg syntes det var latterlig å gå i tog, jeg har alltid hatet korpsmusikk og jeg har aldri likt folkemengder. Hvem må ha teskje da? Må barnet fortelles at det liker 17.mai, bare at det "tror" at det ikke liker det?

Men hallooooo - her var det snakk om barn som var skuffet fordi faren ikke gadd å feire med dem, ikke at noen barn skal tvinges til å feire 17. mai!

[Gjest Turi]

Disse barna var jo 10 og 12 år gamle da. Så om de ikke likte 17. mai, hadde de sikkert gitt uttrykk for det årlig i flere år alt. Det er ikke snakk om å tvinge barn til noe de ikke vil her.

Og de aller aller fleste barn liker vel is og pølser og tivoli eller?

Far til 2: Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt bostedsforeldre har rett til å frata barn samværsrett. Vær så snill å ikke gjør den til det heller.

[mockinbird]

Disse barna var jo 10 og 12 år gamle da. Så om de ikke likte 17. mai, hadde de sikkert gitt uttrykk for det årlig i flere år alt. Det er ikke snakk om å tvinge barn til noe de ikke vil her.

Og de aller aller fleste barn liker vel is og pølser og tivoli eller?

Far til 2: Dette er ikke en diskusjon om hvorvidt bostedsforeldre har rett til å frata barn samværsrett. Vær så snill å ikke gjør den til det heller.

Enig med deg, sissan...

:fy: til Far til 2...

[Far til 2]

Enig med deg, sissan...

:fy: til Far til 2...

Er det ikke ?

Jeg syntes så tydlig at hovedinnlegget relaterte seg til en mor som vær svært skuffet over at barna ikke var med på noe feiring og at hun aldri skulle sende barna til han igjen på 17.mai.

[mockinbird]

Er det ikke ?

Jeg syntes så tydlig at hovedinnlegget relaterte seg til en mor som vær svært skuffet over at barna ikke var med på noe feiring og at hun aldri skulle sende barna til han igjen på 17.mai.

Og siden jeg sterkt regner med at faren i dette tilfellet ikke har samværsrett KUN 17.mai, kan vi jo heller ikke da si at hun fratar han DEN TOTALE samværsretten hvis hun sier at hun vil ta seg av 17.mai -feiringen heretter, siden han ikke innfridde barnas forventninger om hvordan den dagen skal feires.

[Far til 2]

...

Poenget mitt er vel at uten å kommunisere eller ha en grunnleggende forståelse for hvordan den andre parten tenker kan det dukke opp forventninger (hos den voksne også) som kanskje ikke ville vært der om man hadde villet innse hvordan den andre var, eller de kunne blitt innfridd om man snakket sammen.  

...

Jeg har tatt meg den frihet å klippe mesteparten av innlegget, men jeg er enig med fjest.

Om kommunikasjonen stopper opp blir det også mye vanskeligere å ivareta barnas behov. Når en bor sammen kan en se og høre den andre partens dialog med barna. Som samboende foreldre kan en sitte oppe etter leggetid og diskutere uenigheter.

Om dette opphører mer eller mindre fullstendig etter et samlivsbrudd vil det nødvendigvis være vanskelig å finne en løsning alle kan leve med.

Om en har barn sammen må en innse at det er nødvendig med kommunikasjon mellom foreldrene helt frem til barna er voksne (og kansje etter det også).

[Gjest Pet]

Om en har barn sammen må en innse at det er nødvendig med kommunikasjon mellom foreldrene helt frem til barna er voksne (og kansje etter det også).

Det er greit det, men i dette konkrete tilfellet burde vel faren ha greid å finne ut at hans egne barn ønsket å feire 17. mai, i og med at han skulle ha dem den dagen? Kunne han ikke ha spurt dem?

[Far til 2]

Og siden jeg sterkt regner med at faren i dette tilfellet ikke har samværsrett KUN 17.mai, kan vi jo heller ikke da si at hun fratar han DEN TOTALE samværsretten hvis hun sier at hun vil ta seg av 17.mai -feiringen heretter, siden han ikke innfridde barnas forventninger om hvordan den dagen skal feires.

Det er da alvorlig nok å bli fratatt samværet på 17.mai.

Jeg seter ikke spørsmålstegn ved bostedsforelders vurdering av barnas forventninger i denne konkrete saken. Derimot setter jeg spørsmålstegn ved om det er riktig å basere riktigheten av å frata barn og far samvær kun basert på bostedsforelders mening.

Mine barn og jeg ble også utsatt for å miste samværet. Riktignok "kun" i jula for en tid tilbake. Men jeg kan ikke se at dette var en riktig avgjørelse av bostedsforelder selv om det "bare var jul". Jeg fikk ikke engang lov å snakke med dem på tlf. Barna og jeg traff jo hverandre en uke senere. Da fikk jeg også overbragt gaver, etc som var kjøpt inn for å dele med dem på julaften.

Jeg snakket med barnehagen, ringte politiet, ringte advokat, etc, etc, men fikk til svar at dette var noe barna og jeg ikke kunne gjøre noe med. Jeg hadde ikke engang lov til å hente dem mens politiet satt i en bil utenfor. Og en bekjent i politiet bekreftet at dette ikke var uvanlig.

Etter dette ble det KRISEMØTE hos barnepsykolog. Årsaken til dette var at mor mente hun hadde rett til å gjøre dette "fordi jeg var til skade for barna", og hadde kontaktet helsesøster.

Det hele kokte til slutt ned i at hun var uenig i at barna skulle få brus til middag den ene midtukedagen de var hos meg. Men det hadde hun aldri sagt til meg.

Problemet lot seg naturligvis løse. Jeg sluttet å gi dem brus til middagen denne ene dagen i uka mot at hun sluttet å frata barna rett til samvær med meg på julaften.

Da er jeg igjen tilbake til mitt punkt hvor jeg setter spørsmålstegn ved om det er riktig å basere alt samvær på hva bostedsforelder bestemmer (dette har ingen direkte tiknytning til trådstarters avgjørelse).

De fleste foreldre tar gale avgjørelser. Meg selv inkludert. Men jeg er av den formening at vi ikke ukritisk kan frata barn og samværsforeldre samvær på høytider av den grunn.

At du ikke er enig i dette har du naturligvis all rett. Samtidig må du akseptere at jeg mener du tar feil og at jeg ønsker å påvirke din holdning til dette spørsmålet.

[Far til 2]

Det er greit det, men i dette konkrete tilfellet burde vel faren ha greid å finne ut at hans egne barn ønsket å feire 17. mai, i og med at han skulle ha dem den dagen? Kunne han ikke ha spurt dem?

Joda Pet. Jeg er enig med deg i det. Derfor sa jeg også følgende i mitt første innlegg:

Jeg forstår godt at barna er skuffet over å ikke få mulighet til å feire dagen slik barn vanligvis gjør på 17.mai.  

Men ikke ta noen forhastede slutninger om at dette var siste gangen. Det er sansynligvis bedre at du og faren tar en prat sammen hvor du forklarer at ungene var skuffet. Kansje han får opp øynene og forsøker å gjøre det vesentlig bedre neste gang.

Kansje vi ikke er så veldig uenig likevel.

[mockinbird]

Det er da alvorlig nok å bli fratatt samværet på 17.mai.

Jeg seter ikke spørsmålstegn ved bostedsforelders vurdering av barnas forventninger i denne konkrete saken. Derimot setter jeg spørsmålstegn ved om det er riktig å basere riktigheten av å frata barn og far samvær kun basert på bostedsforelders mening.

Mine barn og jeg ble også utsatt for å miste samværet. Riktignok "kun" i jula for en tid tilbake. Men jeg kan ikke se at dette var en riktig avgjørelse av bostedsforelder selv om det "bare var jul". Jeg fikk ikke engang lov å snakke med dem på tlf. Barna og jeg traff jo hverandre en uke senere. Da fikk jeg også overbragt gaver, etc som var kjøpt inn for å dele med dem på julaften.

Jeg snakket med barnehagen, ringte politiet, ringte advokat, etc, etc, men fikk til svar at dette var noe barna og jeg ikke kunne gjøre noe med. Jeg hadde ikke engang lov til å hente dem mens politiet satt i en bil utenfor. Og en bekjent i politiet bekreftet at dette ikke var uvanlig.

Etter dette ble det KRISEMØTE hos barnepsykolog. Årsaken til dette var at mor mente hun hadde rett til å gjøre dette "fordi jeg var til skade for barna", og hadde kontaktet helsesøster.

Det hele kokte til slutt ned i at hun var uenig i at barna skulle få brus til middag den ene midtukedagen de var hos meg. Men det hadde hun aldri sagt til meg.

Problemet lot seg naturligvis løse. Jeg sluttet å gi dem brus til middagen denne ene dagen i uka mot at hun sluttet å frata barna rett til samvær med meg på julaften.

Da er jeg igjen tilbake til mitt punkt hvor jeg setter spørsmålstegn ved om det er riktig å basere alt samvær på hva bostedsforelder bestemmer (dette har ingen direkte tiknytning til trådstarters avgjørelse).

De fleste foreldre tar gale avgjørelser. Meg selv inkludert. Men jeg er av den formening at vi ikke ukritisk kan frata barn og samværsforeldre samvær på høytider av den grunn.

At du ikke er enig i dette har du naturligvis all rett. Samtidig må du akseptere at jeg mener du tar feil og at jeg ønsker å påvirke din holdning til dette spørsmålet.

.... Ditto! Men det vi er mest uenig i, tror jeg, er hvem som har rett til / krav på/ plikt til samvær... Jmf bl har barna rett til samvær med begge foreldrene, ikke plikt til. MEN det er begges plikt til å se til at dette skjer. Men, jeg mener alikevel at hvis det viser seg at det enkelte gang er best at bosteds- samværsforelder er den mest egnete i gitte situasjoner, må da vel dette ordnes hvis det er til det beste for barna. F.eks ved 17. mai, sankt Hans, påske, osv. Har barna ønsker/forventninger den ene ikke kan imøtekomme mens den andre kan, må det vel være til alles beste at det ordner seg til barnas fordel.

Nå virker det jo som at du har en særskilt fastlåst og spent situasjon med dine barns mor, og det er jo trist for alle parter - ikke minst for barna. Barna er jo som kjent lojal overfor sine foreldre, og lider nok ofte under foreldrenes manglende evne til å jenke seg, og manglende samarbeidsevne.

[mockinbird]

Til far til 2:

forøvrig er jeg imponert over din evne til å få "alt" av samværssaker til å gå ut av sine proposisjoner, og til å overføre dem til å handle om din egen personlige sak.

[Superlammet]

Jeg synes faren var egoistisk som ikke ville la barna få velge hva de ville gjøre denne dagen (ikke at det sto noe i tråden om barna faktisk fikk et valg eller ikke). Jeg synes også at moren er like egoistisk når hun vil nekte faren i å ha samværsrett med barna på 17. mai. Dette burde være opptil ungene å bestemme, ikke moren. Og dersom moren ikke vil ta en prat med faren for å løse problemet for barnas beste vil jeg også påstå at det er egoistisk. Nei, mor skal ikke belære far, men dersom en av partene, uavhengig av kjønn, synes den andre gjør noe slik at et problem oppstår burde den forelder være såpass voksen og ta det opp med den andre parten. For barna sin skyld. Å være kasteball og "budbringer" etter et samlivsbrudd er ikke hyggelig. Og det er veldig lite hyggelig å få høre enten mor eller far prate nedlatende om den andre.

[Far til 2]

.... Ditto!   Men det vi er mest uenig i, tror jeg, er hvem som har rett til / krav på/ plikt til samvær... Jmf bl har barna rett til samvær med begge foreldrene, ikke plikt til.  MEN det er begges plikt til å se til at dette skjer. Men, jeg mener alikevel at hvis det viser seg at det enkelte gang er best at bosteds- samværsforelder er den mest egnete i gitte situasjoner, må da vel dette ordnes hvis det er til det beste for barna. F.eks ved 17. mai, sankt Hans, påske, osv. Har barna ønsker/forventninger den ene ikke kan imøtekomme mens den andre kan, må det vel være til alles beste at det ordner seg til barnas fordel.  

Nå virker det jo som at du har en særskilt fastlåst og spent situasjon med dine barns mor, og det er jo trist for alle parter - ikke minst for barna. Barna er jo som kjent lojal overfor sine foreldre, og lider nok ofte under foreldrenes manglende evne til å jenke seg, og manglende samarbeidsevne.

Desverre stemmer ikke kartet med terenget i en del situasjoner.

Når kart og terreng ikke stemmer overens blir budskapet at den ene forelderen får ta alle avgjørelser uten at barn eller samværsforeldre kan påvirke dette. Det er slett ikke sikkert at dette er riktig løsning for de barna som blir berørt.

Det finnes utvilsom mange tilfeller med barn som har uegnede samværsforeldre. Problemet er imidlertid større om det viser seg at det er bostedsforelder som ikke er egnet til å ivareta barna (ingen sammenheng med relaterte tråder forøvrig). Da er barna daglig utsatt for begrensede evner fra bostedsforelder. UTEN AT SAMVÆRSFORELDER KAN PÅVIRKE DETTE.

Vi vet også at hvor egnet en forelder er som bostedsforelder er ikke har noen tilknytning til kjønn (selv om noen påstår dette). Rollen som bostedsforelder deles likevel ut på bakgrunn av tradisjon, kjønn og økonomi. Jeg mener at foreldrenes egnethet burde vært et viktigere kriterie. Det er imidlertid vanskelig/umulig for en mekler å vurdere dette iløpet av noen få timer. Dessuten er det ikke meklerens hovedoppgave. At foreldrene blir "enig" synes langt viktigere enn "barnets beste". Dermed presses en av partene til å gi etter i spørsmålet som relaterer seg til omsorgen for barnet. I de tilfellene der foreldrene ikke blir enig synes det som om ca 50% av omsorgssituasjonene blir gjort om i Lagmannsreten, tiltross for at også dommere er preget av subjektive meninger og tradisjon (min personlige mening). Hvor mange omsorgssaker som VIRKELIG burde vært endret blir ren spekulasjon.

I andre tilfeller (samboerskap) har det ikke engang vært nødvendig med mekling. I disse tilfellene blir mor automatisk utropt som eneste egnede omsorgsforelder, gjerne kombinert med at far ikke engang har fått foreldreansvar. Er dette ALTID til "barnets beste" ?

Men om det er høyt konfliktnivå (ganske vanlig) i fasen rundt samlivsbruddet, er det også vanskelig å tenke objektivt på barna. "Den som bestemmer" blir ubevisst preget av personlige meninger, og samarbeid som relaterer seg til tilbud til barna i påsken, pinsen, 17mai, sommerferie, jul, etc, etc blir en kampsak "for å få rett".

Barna blir da skjøvet inn i en situasjon hvor deres ønsker og behov blir av marginal interesse.

Jeg mener bl.a. derfor at vi må bevege oss mot et lovverk hvor barna og begge foreldrenes meninger blir ivaretatt, fremfor dagens rett til enerådende avgjørelser.

[Gjest Pet]

Det finnes utvilsom mange tilfeller med barn som har uegnede samværsforeldre. Problemet er imidlertid større om det viser seg at det er bostedsforelder som ikke er egnet til å ivareta barna (ingen sammenheng med relaterte tråder forøvrig). Da er barna daglig utsatt for begrensede evner fra bostedsforelder. UTEN AT SAMVÆRSFORELDER KAN PÅVIRKE DETTE.

Man kan da sende inn en bekymringsmelding på bostedsforelderen til barnevernet? Det synes jeg man skal gjøre dersom barna ikke blir ivaretatt. Mange gjør det av andre grunner også og det blir alltid fulgt opp med en undersøkelse (inkl hjemmebesøk)!

[Gjest Turi]

... og jeg syns det er synd at man ikke kan få være forbanna og lei seg her inne når man er skuffet. At man ikke kan gi uttrykk for at man f.eks. angrer at man selv foreslo noe som ble ille for barna sine, uten at Far til 2 skal dra det helt ut av proporsjoner og hyle om at noen vil frata en pappa samvær.

Det som ble skrevet i første innlegg var:

Nå sitter jeg her med dårlig samvittighet og angrer at jeg foreslo for de at det hadde vært moro for de å feire der  :veldigsur:  

Jeg vet iallefall at det er siste gangen, synes det er trist at de har en pappa som aldri gidder å stille opp for de.

Det står: Jeg skal aldri foreslå for de at det hadde vært moro å feire for pappa, for han har bevist at det ikke er det. Det står ikke at pappa aldri skal få ha barna på 17. mai. Det står ikke at jeg som mor bestemmer når barna mine skal ha samvær med pappaen sin og jeg har fasiten på hva man skal gjøre på festdager.

Det står bare - de har aldri vært der før. Jeg foreslo at de skulle prøve det. Det angrer jeg på.

Og jeg vil bare si - stakkars barn. Stakkars mor (i dette tilfellet). Og stakkars far (i dette tilfellet) som setter seg selv over barna sine på en sånn dag. Enig - jeg ville heller ikke foreslått at de skulle være hos pappa ved en annen 17. mai.

[Far til 2]

Jeg synes faren var egoistisk som ikke ville la barna få velge hva de ville gjøre denne dagen (ikke at det sto noe i tråden om barna faktisk fikk et valg eller ikke). Jeg synes også at moren er like egoistisk når hun vil nekte faren i å ha samværsrett med barna på 17. mai. Dette burde være opptil ungene å bestemme, ikke moren. Og dersom moren ikke vil ta en prat med faren for å løse problemet for barnas beste vil jeg også påstå at det er egoistisk. Nei, mor skal ikke belære far, men dersom en av partene, uavhengig av kjønn, synes den andre gjør noe slik at et problem oppstår burde den forelder være såpass voksen og ta det opp med den andre parten. For barna sin skyld. Å være kasteball og "budbringer" etter et samlivsbrudd er ikke hyggelig. Og det er veldig lite hyggelig å få høre enten mor eller far prate nedlatende om den andre.

Jeg er enig med deg fra A til Å i dette innlegget Superlammet. Desverre er det slik du sier at det er barnet som blir mest skadelidende i konflikten.

Men jeg drar den likevel litt lenger:

Hva når en av foreldrene (bostedsforelder eller samværsforelder) flytter langt ???

Da kan ikke lenger bostedsforelder følge opp barnet når det er på besøk. Da kan heller ikke samværsforelder følge opp barnet når det er på besøk. Alt blir basert på barnets histoier når det kommer på besøk eller når det kommer fra besøk.

Ingen oppfølging mot de overgrep et barn kan utsettes for psykisk eller fysisk. Ingen støtte ved urimlige avstraffelser.

Men dette var en liten digresjon, og kjenner jeg mine motdebatanter rett er de ikke spesielt glad for nye problemstillinger som trekkes inn

[Far til 2]

  ... og jeg syns det er synd at man ikke kan få være forbanna og lei seg her inne når man er skuffet. At man ikke kan gi uttrykk for at man f.eks. angrer at man selv foreslo noe som ble ille for barna sine, uten at Far til 2 skal dra det helt ut av proporsjoner og hyle om at noen vil frata en pappa samvær.

Det som ble skrevet i første innlegg var:

Det står: Jeg skal aldri foreslå for de at det hadde vært moro å feire for pappa, for han har bevist at det ikke er det. Det står ikke at pappa aldri skal få ha barna på 17. mai. Det står ikke at jeg som mor bestemmer når barna mine skal ha samvær med pappaen sin og jeg har fasiten på hva man skal gjøre på festdager.

Det står bare - de har aldri vært der før. Jeg foreslo at de skulle prøve det. Det angrer jeg på.

Og jeg vil bare si - stakkars barn. Stakkars mor (i dette tilfellet). Og stakkars far (i dette tilfellet) som setter seg selv over barna sine på en sånn dag. Enig - jeg ville heller ikke foreslått at de skulle være hos pappa ved en annen 17. mai.

Nå har vel jeg aldri sagt at debatantene ikke skal få være forbanna og lei seg.

Jeg forsvarer delevis trådstarter med å si at innlegget er skrevet i frustrasjon.

Men det er riktig at jeg reagerer på midlene som skal forhindre at det skjer igjen. Under de fleste omstendigheter ville kommunikasjon på et eller annet plan forhindret gjenntagelse.

Jeg sier også at jeg reagerer på alle støttereklæringene hvor trådstarter mer eller mindre blir oppfordret til å reagere med begrenset samvær pgs denne hendelsen.

Jeg tror heller ikke at trådstarter vil gjøre alvor av sin trussel pga frustrasjonen i det øyeblikk innlegget ble skrevet. Men for andre som ikke er direkte berørt er jeg redd slike overreaksjoner kan bli en realitetet. Det tror jeg ikke er til barnets beste.

[Gjest Turi]

Trådstarteren truer da ikke med noe? Hun sier bare at hun ikke vil foreslå at barna skal dra dit 17.mai igjen? Ikke at de ikke skal få lov om de vil, eller at de ikke får dra om det kommer på en samværsdag. Bare at hun ikke vil foreslå at det kunne være hyggelig. FOr det vet hun at det ikke ble. Lære av erfaringer heter det. Og det gjør vi alle, selv omsorgsforeldre. Selv barn.

[Far til 2]

Man kan da sende inn en bekymringsmelding på bostedsforelderen til barnevernet? Det synes jeg man skal gjøre dersom barna ikke blir ivaretatt. Mange gjør det av andre grunner også og det blir alltid fulgt opp med en undersøkelse (inkl hjemmebesøk)!

Desverre tar du feil Pet.

Om bekjymringsmeldingen kommer fra samværsforelder blir det skjeldent fulgt opp.

I et av tilfellene rømte begge barna hjem til meg en kveld. Som bevis for hva som hadde skjedd tok jeg video opptak av skadene og barnas egen versjon av hva som skjedde.

Jeg leverte inn skriftlig bekjymringsmelding hvor jeg skriftlig bekreftet at barnevernet kunne referer til hvem som hadde levert den inn.

Resultatet var at jeg ble kallt inn til barnevernet og fikk kjeft fordi jeg hadde tatt videoopptak av skadene. Fordi det kunne skade barna ?!?!?! (iflg. dem).

Bostedsforelder ble aldri besøkt. Ikke engang en telefonsamtale.

Hun fikk derimot et brev (med kopi til meg) hvor det var referert til bekjymringsmeldingen og at vi kansje burde revurdere omsorgsløsningen. Den dagen ringte hun til meg og lo av mitt tiltak for å beskytte barna.

Hvilke løsninger problemene får er imidlertid også avhengig av at en møter "riktig saksbehandler". I et tilfelle litt senere snakket jeg med barneversvakten fordi barna ringte og var hysteriske. De ba meg sårt om ikke jeg kunne hente dem umiddelbart. Klokka var imidlertid nærmere 21.30 og jeg kontaktet barnevernsvakten. De kunne rykke ut på minuttet, men fortalte også at de kom til å ta med politi ettersom de ikke hadde lov å rykke ut uten politi i de tilfellene der det var snakk om vold.

Jeg ba dem da vente litt og fikk endelig moren i tale (tidligere var hun hysterisk og nektet å snakke med meg). Nå hadde hun imidlertid roet seg ned og innså at hennes reaksjoner ikke var bra. Jeg ringte derfor tilbake til barnevernsvakten og avlyste utrykkningen. Ikke minst fordi jeg mente det ville bli et lite positiv opplevelse for barna å se politiet på døren. I et slikt tilfelle kunne de bli redde for å ringe en annen gang.

I det siste tilfellet møtte jeg altså en saksbehandler som tydligvis hadde erfaring med at overgrep skjer også hos bostedsforelder.

Vi må for enhver pris komme bort fra dagens system hvor en av foreldrene defineres som "egnet bostedsforelder" og den andre defineres som "uegnet bostedsforelder" ("mindre egnet"). Det kan være dumt å si slike ting som i et forum som dette, men den praktiske fordelingen av omsorgsrollen, som i dag i hovedsak baserer seg på kjønn, er uegnet for å ivareta flest mulig barn.

[mockinbird]

Man kan da sende inn en bekymringsmelding på bostedsforelderen til barnevernet? Det synes jeg man skal gjøre dersom barna ikke blir ivaretatt. Mange gjør det av andre grunner også og det blir alltid fulgt opp med en undersøkelse (inkl hjemmebesøk)!

Sant nok. Alle som har grunn for å tro at det foregår mishandling eller omsorgssvikt kan melde fra om det til barnevernet.