Livredd for at andre skal dø

[AnonymBruker]

Alltid vært en happy-go-lucky bekymringsfri type som levde i bobla i god tro om at både jeg og mine nærmeste var "udødelige". Klart jeg visste at døde ville komme. De eldre skal dø, tenkte jeg. En naturlig del av livet.

Plutselig så endret det seg helt. Det har ikke vært noen plutselig død i nær familie, jeg vet ikke hva som har trigget dette. Jeg er ikke redd for at JEG skal dø, bli syk eller lignende. Men jeg har blitt livredd for at det skal skje noe med de rundt meg. 

Jeg er redd besteforeldrene mine plutselig skal bli syke, redde for at de skal falle osv. Det er helt forferdelig å se de gå på trappa om vinteren. Jeg sklir så mye selv, men hva om de sklir? De tåler ikke å falle.

Jeg er livredd for pappa og hans kosthold. Redd når han står på stige, dødsredd for at han skal få hjerteinfarkt alene på tur, eller at han skal få det i søvne når mamma ikke er der. Livredd noen skal fyllekjøre inn i bilene til familien min. 

Kjæresten min jobber i politiet og kjører en del utrykning. Jeg er så redd han skal kjøre seg i hjel. Livredd noen skal skade han på jobb. Livredd for at det skal skje en ulykke. 

Jeg har både hund og katt. De begynner begge å bli gamle. Hunden er så menneskeavhengig at der vil jeg skjønne det. Jeg er livredd for at katten skal bli tatt av rev, bli påkjørt fordi den ikke ser bilen, eller gjemme seg fordi "tiden er inne". 

Jeg merker at de rundt meg blir eldre, men de er jo ikke gamle! Likevel føler jeg de er så skjøre, og jeg er så redd det skal skje de noe. Det er helt uutholdelig, og jeg klarer ikke engang tenke ferdig tanken, for jeg er livredd for at noe skal skje "fordi jeg har tenkt det". Jeg er verken overtroisk eller tror på "the secret" med loven om tiltrekning, men jeg klarer ikke utelukke det når det kommer til dette. Hva om jeg tenker det, så skjer det. 

I dag er jeg og pappa alene hjemme, og har jeg tenkt tanken får jeg angst til jeg sovner. Han sover alene, hva om noe skjer når han sover? Det er sånn jeg tenker. 

De eneste jeg IKKE bekymrer meg for er meg selv, og barn, yngre søsken osv. De føles like "udødelige" som meg. 

Dette er helt fryktelig, og har blitt mye verre de to siste årene. Før tenkte jeg aldri på disse tingene. 

 

HJELP? 😢 

Anonymkode: d9157...4b5

[AnonymBruker]

Jeg er også livredd for at andre skal dø, har separasjonsangst ifølge dps. Føler med deg ❤️

Anonymkode: b9529...4f8

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Alltid vært en happy-go-lucky bekymringsfri type som levde i bobla i god tro om at både jeg og mine nærmeste var "udødelige". Klart jeg visste at døde ville komme. De eldre skal dø, tenkte jeg. En naturlig del av livet.

Plutselig så endret det seg helt. Det har ikke vært noen plutselig død i nær familie, jeg vet ikke hva som har trigget dette. Jeg er ikke redd for at JEG skal dø, bli syk eller lignende. Men jeg har blitt livredd for at det skal skje noe med de rundt meg. 

Jeg er redd besteforeldrene mine plutselig skal bli syke, redde for at de skal falle osv. Det er helt forferdelig å se de gå på trappa om vinteren. Jeg sklir så mye selv, men hva om de sklir? De tåler ikke å falle.

Jeg er livredd for pappa og hans kosthold. Redd når han står på stige, dødsredd for at han skal få hjerteinfarkt alene på tur, eller at han skal få det i søvne når mamma ikke er der. Livredd noen skal fyllekjøre inn i bilene til familien min. 

Kjæresten min jobber i politiet og kjører en del utrykning. Jeg er så redd han skal kjøre seg i hjel. Livredd noen skal skade han på jobb. Livredd for at det skal skje en ulykke. 

Jeg har både hund og katt. De begynner begge å bli gamle. Hunden er så menneskeavhengig at der vil jeg skjønne det. Jeg er livredd for at katten skal bli tatt av rev, bli påkjørt fordi den ikke ser bilen, eller gjemme seg fordi "tiden er inne". 

Jeg merker at de rundt meg blir eldre, men de er jo ikke gamle! Likevel føler jeg de er så skjøre, og jeg er så redd det skal skje de noe. Det er helt uutholdelig, og jeg klarer ikke engang tenke ferdig tanken, for jeg er livredd for at noe skal skje "fordi jeg har tenkt det". Jeg er verken overtroisk eller tror på "the secret" med loven om tiltrekning, men jeg klarer ikke utelukke det når det kommer til dette. Hva om jeg tenker det, så skjer det. 

I dag er jeg og pappa alene hjemme, og har jeg tenkt tnken får jeg angst til jeg sovner. Han sover alene, hva om noe skjer når han sover? Det er sånn jeg tenker. 

De eneste jeg IKKE bekymrer meg for er meg selv, og barn, yngre søsken osv. De føles like "udødelige" som meg. 

Dette er helt fryktelig, og har blitt mye verre de to siste årene. Før tenkte jeg aldri på disse tingene. 

 

HJELP? 😢 

Anonymkode: d9157...4b5

Døden kommer når den kommer, hvorfor kaste bort mengder av energi og tid på bekymringer? 

Du kan verken kontrollere, forutsi eller på noen måte ta eierskap over egen eller andres død, så legg bort bekymringene. 

Anonymkode: dfd0e...028

[AnonymBruker]

Og hjelper det.,,å gå sånn å bekymre seg - får du stoppet døden på den måten, eller ødelegger du bare ditt eget liv....?

Kan hende du blir nedkjørt av bussen i morgen og alle dine bekymringer er over.

 

Anonymkode: f3bba...519