Litt fortvilet over livet

[AnonymBruker]

Synes livet stort sett har mye fint å by på og prøver å ikke sammenligne meg med andre. Jeg er frisk, og det er viktigst, men..

Jeg har vært flink pike i alle år og gått mange oppoverbakker for å få utdannelsen min, bodd på hybel etter hybel, hatt det utrolig kjipt på studiet hvor jeg i lange perioder ikke følte tilhørighet. "De andre" hadde foreldre fra solide hjem hvor enten mor, far eller begge hadde statusyrker eller var lektorerer osv. Jeg var lost og har alltid vært kuet. Jeg var typisk stille og beskjeden fra et strengt hjem. Jeg hadde verken stemme eller ansikt, og følte meg dum, stygg og utenfor. I min "kultur" trente vi ikke, mat og kos var viktig, og arbeid var målt i antall timer og ukritisk loyalitet til arbeidsgiver,  sport hadde vi ikke noe forhold til, og ingen i familien stemte ved valg. Vi hadde ikke aviser eller bøker. Faren min var ikke en moderne mann som deltok hjemme. Det var stor avstand. Jeg var mye alene, og deltok nesten aldri på normale aktiviteter som kino, teater, tivoli, lekeparker osv. Jeg hadde ikke hørt om leker og serier på tv som alle snakket om. 

Arbeidslivet ble ikke enklere. Det har vært motgang. Jeg var ikke frekk nok, ikke frempå nok, ikke faglig sterk nok. Tok til takke med en jobb langt under mitt potensiale og nivå på utdannelse, og der ble jeg. Ser på andre som løper rundt med høye lønninger og fine titler, men vet at flere av de hadde dårligere utganspunkt fra studiene enn meg. Det er ganske sårt å bare sitte som en skygge å observere. Jeg husker en konsulent en gang sa at jeg måtte tro litt mer på meg selv og få meg noe bedre å gjøre, for jeg har jo alt det andre. Pensum har jeg for lengst glemt, jeg tjener dårlig og har ikke rett kompetanse lenger. Har søkt og søkt, men får ikke relevante jobber ettersom jeg har jobbet med helt andre ting. Ber om andre oppgaver, men det er ikke noe annet å ta av. Noen ser ut til å stige kontinuerlig i lønn og grader, mens andre står på stedet hvil.

Så fikk jeg meg samboer. Han var kjekk og snill, inntil han viste en voldelig side av seg selv, og det ble starten på noen vonde år og alt hanglet. I ettertid har jeg ikke taklet stress på samme måte. Jeg er mye mer ømfintlig for stress og litt frynsete.

Så kom jeg meg ut av det og møtte en vakker dag drømmemannen. Jeg innser nå at han, til tross for å ikke være noe geni,  noe jeg merker i dagliglivet, i diskusjoner osv, og til tross for å ha langt lavere utdannelse, tjener det dobbelte av meg. Han investerer i aksjer, får hjelp av faren sin og har nettopp tjent godt på et boligsalg etter selv å ha pusset opp. Det er bra for han, og på mange måter positivt for oss også, men

Jeg føler meg så utilstrekkelig på så mange områder i livet. Jeg vet ikke hva jeg har gjort feil, for har definitivt ikke vært lat. Skulle ofte ønske at jeg bare hadde tatt andre veier, vært med de fra min kultur og sluppet å føle meg som en fremmed, dum, misforstått jentunge. Det føles så urettferdig og kjipt.

Nå er toget gått for å stifte familie.

Føler som jeg gikk en enorm omvei med bortkastet dyrebar tid fordi jeg ble opplært til å være flink og flittig/ dørmatte.

Jeg vet jeg må se fremover, holdet hodet oppe, og det gjør jeg. Men i kveld måtte jeg få utløp. Trodde alt ordnet seg for snille piker, men tror alt ordner seg for smarte piker med ressurssterke foreldre.

Hjelper ikke å synes synd på seg selv, så ender klageinnleget her.

God natt

 

 

 

 

 

 

Anonymkode: 96a25...e2d

[AnonymBruker]

Det var trist å høre. Husk at du har et helt annet utgangspunkt enn foreldrene dine. Selv om du er vokst opp slik. De aller fleste dumper borti kjipe perioder i livet sitt. Det kalles erfaring. Nå har du en bra mann med god økonomi, og du har jobb. Det du ser deg som er i dine øyne. De aller fleste andre ser på deg som en flink og sterk person. 

Anonymkode: d8cde...8c8