Er ikke glad i foreldrene mine

[AnonymBruker]

Har under behandling funnet ut at min «normale» barndom egentlig var ganske utrygg, og at jeg ikke har utviklet noen trygghet til mine foreldre. Sliter utrolig mye med dårlig samvittighet over at jeg ikke har noen følelse av at jeg er glad i de eller savner å besøke de. Kommer selvfølgelig aldri til å si det til de, og jeg vet de ikke aner noe om det. Er det noen andre som sliter med tilknytning og vet hvordan å lettest forholde seg til det?  

Anonymkode: 1700d...71b

[AnonymBruker]

Jeg har det likedan. Jeg har aldri savnet foreldrene mine når de har vært borte, tvert imot har jeg heller vært glad for å slippe å se de. En av dem er død i dag og det oppleves som en lettelse.

Jeg vet ikke helt hva som er den beste måten å forholde seg til dette på, men jeg har begynt i terapi. Fordi jeg klarer ikke å knytte meg til noen og det gjør livet vanskelig for meg. 

Anonymkode: b247e...427

[AnonymBruker]

Fortiden er bare et minne. Det er nå du lever og framover. Kjempeviktig at du tar tak i terapi og får jobbet med deg selv. Ingen foreldre er perfekte, men de har sikkert gjort så godt de har kunnet ut bidra de forutsetningene de hadde da du var barn. Dette føles sterkt og opprivende for deg nå fordi du er i behandling og pirker inni den tida der.. men prøv å ha et godt forhold til de om de er gode foreldre nå i dag, for det er faktisk det som betyr noe. 

Min far har ødelagt mye for oss barna med alkohol. Men etter vi er blitt voksne er han en bedre far, og vi har et godt forhold i dag. Den prosessen du er gjennom nå er tøff, og da kommer det en del sinne og bitterhet opp rettet mot foreldrene dine, og det er normalt og naturlig. 

Anonymkode: 34e82...b77

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Fortiden er bare et minne. Det er nå du lever og framover. Kjempeviktig at du tar tak i terapi og får jobbet med deg selv. Ingen foreldre er perfekte, men de har sikkert gjort så godt de har kunnet ut bidra de forutsetningene de hadde da du var barn. Dette føles sterkt og opprivende for deg nå fordi du er i behandling og pirker inni den tida der.. men prøv å ha et godt forhold til de om de er gode foreldre nå i dag, for det er faktisk det som betyr noe. 

Min far har ødelagt mye for oss barna med alkohol. Men etter vi er blitt voksne er han en bedre far, og vi har et godt forhold i dag. Den prosessen du er gjennom nå er tøff, og da kommer det en del sinne og bitterhet opp rettet mot foreldrene dine, og det er normalt og naturlig. 

Anonymkode: 34e82...b77

Forholdet mellom meg og mine foreldre har alltid vært overfladisk godt (samme som nå), men disse følelsene har alltid vært der. Det er ikke slik at de har blitt sterkere under behandling, men jeg har nok fått mer grunnlag i hvorfor det er slik (mer enn at jeg bare er feil og ond og det er min skyld) og tør nå å si det høyt for meg selv. Selvfølgelig vet jeg at de gjorde så godt de kunne og ingen er perfekte, men det er derfor skyldfølelsen min er så sterk. Hodet sier jo at jeg bare burde være glad i de siden de er mine foreldre, men følelsene er jo ikke med på det. Det er nøyaktig det som er vanskelig. Jeg er nok bitter for enkelte ting, men egentlig mest likegyldig. Fortid er heller ikke bare fortid for jeg må fortsatt forholde meg til mine foreldre i lang tid fremover. 

Anonymkode: 1700d...71b

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det likedan. Jeg har aldri savnet foreldrene mine når de har vært borte, tvert imot har jeg heller vært glad for å slippe å se de. En av dem er død i dag og det oppleves som en lettelse.

Jeg vet ikke helt hva som er den beste måten å forholde seg til dette på, men jeg har begynt i terapi. Fordi jeg klarer ikke å knytte meg til noen og det gjør livet vanskelig for meg. 

Anonymkode: b247e...427

Jeg kjenner meg igjen i det første du skriver og er veldig redd for å føle lettelse når de dør, ikke fordi det nødvendigvis er feil, men fordi jeg er opplært til at det er feil. Jeg har alltid tatt en mer ansvarsrolle ovenfor mine foreldre så jeg vet ikke helt hvordan det går andre veien. Det hjelper med terapi, men noen ganger føler jeg meg så alene spesielt når jeg leser at alle andre hadde mye dårligere oppvekst. 

Anonymkode: 1700d...71b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det første du skriver og er veldig redd for å føle lettelse når de dør, ikke fordi det nødvendigvis er feil, men fordi jeg er opplært til at det er feil. Jeg har alltid tatt en mer ansvarsrolle ovenfor mine foreldre så jeg vet ikke helt hvordan det går andre veien. Det hjelper med terapi, men noen ganger føler jeg meg så alene spesielt når jeg leser at alle andre hadde mye dårligere oppvekst. 

Anonymkode: 1700d...71b

Jeg kjenner meg igjen i det å føle seg alene. Men det er ikke lurt å være bitter for noe du uansett ikke kan endre. Det vil ikke gjøre deg godt. Du vil tvert imot bli sittende fast i bitterheten. Det har vært viktig for meg å akseptere fortiden som den var, men samtidig ta innover meg at det har hatt sin effekt på meg. Andre har vært mer heldige enn meg. Sånn er det bare, og det må jeg ta følgene av.

En av grunnene til at jeg følte lettelse tror jeg er at nå slipper jeg å forholde meg til et menneske jeg har hatt mange vonde følelser for. Samtidig har jeg vært lojal, som man jo er som barn. Det har innebært mye skuffelse. Nå går jeg ikke lenger å håper på at ting skal ordne seg. 

 

Anonymkode: b247e...427

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kjenner meg igjen i det å føle seg alene. Men det er ikke lurt å være bitter for noe du uansett ikke kan endre. Det vil ikke gjøre deg godt. Du vil tvert imot bli sittende fast i bitterheten. Det har vært viktig for meg å akseptere fortiden som den var, men samtidig ta innover meg at det har hatt sin effekt på meg. Andre har vært mer heldige enn meg. Sånn er det bare, og det må jeg ta følgene av.

En av grunnene til at jeg følte lettelse tror jeg er at nå slipper jeg å forholde meg til et menneske jeg har hatt mange vonde følelser for. Samtidig har jeg vært lojal, som man jo er som barn. Det har innebært mye skuffelse. Nå går jeg ikke lenger å håper på at ting skal ordne seg. 

 

Anonymkode: b247e...427

Det forstår jeg, og alle barn er lojale og dessverre går det ofte utover en selv. Godt du har det bedre nå og håper det fortsetter bra ❤️ Jeg er egentlig ikke veldig bitter, men har regnet med at noe skulle dukke opp i prosessen som jeg tror er ganske normalt. Det er uansett noe jeg ikke holder fast i, men jeg aksepterer at jeg har «grunn» til at følelsen kommer isteden for å undertrykke det med «jeg burde bare være glad i de» holdning. Men på de tøffeste dagene har det føltes ensom å være den som ikke hadde trygghet hjemme, og kanskje søker jeg bare bekreftelse på at jeg ikke er helt alene om det 🤷🏼‍♀️ Oppvekst er vanskelig og man tilpasser seg jo som barn, og det er utrolig vanskelig å rette opp i som voksen. 

Anonymkode: 1700d...71b

[Gjest AthenaRavenLuna]

Samme her, men har ikke dårlig samvittighet, er heller de som burde ha det som gav meg en utrygg barndom.

[AnonymBruker]

25 minutter siden, Luna Llena skrev:

Samme her, men har ikke dårlig samvittighet, er heller de som burde ha det som gav meg en utrygg barndom.

Så bra du slipper å slite med dårlig samvittighet, håper jeg også kommer dit. ❤️ Det ble nok en uvane ubevisst da jeg var liten. 

Anonymkode: 1700d...71b