Gå til innhold

Dødssyk, livredd for å dø.


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

En som står meg nær er dødssyk og det er uvisst hvor lenge hun kommer til å leve. Sist jeg besøkte henne så sa hun at hun var livredd for å dø, ikke fordi hun hadde noe uoppgjort men fordi hun ikke ville merke at kroppen sluttet å virke. Hun vil ikke kjenne at døden inntreffer. Når hun fortalte det fikk hun panikk og hikstet :( hun er kanskje redd for smerter. Jeg trøstet men følte jeg burde sagt noe. Hva kan jeg si? Jeg vil jo trøste men vil ikke si noe feil i den situasjonen. 

Anonymkode: 134bc...f4e

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Dødsyke kan jo bli lagt i kunstig koma, slik at de slipper å være bevisst og lide. Det er kanskje noe å vurdere? Har blitt lagt bevisstløs, det er ganske deilig de sekundene før man sovner. Har vært nesten død også, merket ingenting, da jeg mistet bevisstheten. Men ikke alle måter å dø på er like behagelige, så ville vurdert lindring på slutten, men det gjør de jo som oftest i helsevesenet? 

Anonymkode: 3d9f8...a35

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dødsyke kan jo bli lagt i kunstig koma, slik at de slipper å være bevisst og lide. Det er kanskje noe å vurdere? Har blitt lagt bevisstløs, det er ganske deilig de sekundene før man sovner. Har vært nesten død også, merket ingenting, da jeg mistet bevisstheten. Men ikke alle måter å dø på er like behagelige, så ville vurdert lindring på slutten, men det gjør de jo som oftest i helsevesenet? 

Anonymkode: 3d9f8...a35

Tror ikke "du kan jo legges i kunstig koma" er veldig trøstende å si til noen... 

Anonymkode: 9cddf...ed0

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Tror ikke "du kan jo legges i kunstig koma" er veldig trøstende å si til noen... 

Anonymkode: 9cddf...ed0

Er en trøst for meg. Har en kreftdiagnose selv, og har vært så døden nær, at jeg har vært gjenopplivet. Skjønner at frykten er større, hvis det er først gang man er nær døden. Å snakke om lindrende behandling, er en trygghet for mennesker som lider. 

Anonymkode: 3d9f8...a35

  • Liker 7
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hun bør, hvis hun ikke har fått det, få en god samtale med palliative team om lindrende behandling i sluttfasen. Bli beroliget av noen som jobber tett på det og som har kunnskapen om det. 

Kanskje du kan være med henne? 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Har også vært lagt i kunstig koma. Merker ingen ubehag ved det. Nå tok jeg TS på alvor og teksten på ordet. At det hun er redd for faktisk er å kjenne at døden inntreffer og at kroppen slutter å virke. Ikke det å være død, som er noe annet. Mange er også redde for ubehag og smerter...

Anonymkode: 3d9f8...a35

  • Liker 3
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

Sykehus har fagfolk på dette. Jeg ville rådet henne til å snakke med dem, og dersom hun er en nær venn så ville jeg tilbudt meg å være sammen med henne om hun ville det.

 

Lenke til kommentar
Del på andre sider

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dødsyke kan jo bli lagt i kunstig koma, slik at de slipper å være bevisst og lide. Det er kanskje noe å vurdere? Har blitt lagt bevisstløs, det er ganske deilig de sekundene før man sovner. Har vært nesten død også, merket ingenting, da jeg mistet bevisstheten. Men ikke alle måter å dø på er like behagelige, så ville vurdert lindring på slutten, men det gjør de jo som oftest i helsevesenet? 

Anonymkode: 3d9f8...a35

Det visste jeg ikke, men tror hun heller vil det enn å få smertelindring og være bevisst. Hvis jeg foreslår dette kan hun da bare spørre legene om hun kan bli lagt i kunstig koma til hun dør? Jeg vil ikke gi henne håp også sier en lege nei hvis hun spør. Ts 

Anonymkode: 134bc...f4e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

27 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har også vært lagt i kunstig koma. Merker ingen ubehag ved det. Nå tok jeg TS på alvor og teksten på ordet. At det hun er redd for faktisk er å kjenne at døden inntreffer og at kroppen slutter å virke. Ikke det å være død, som er noe annet. Mange er også redde for ubehag og smerter...

Anonymkode: 3d9f8...a35

Korrekt. Hun har ingen garanti for å sovne inn som hun sa, så hun bruker mye energi på å grue seg til å dø når hun er våken og det skjønner jeg jo :( Hun er redd for at det gjør vondt å dø, med tanke på hvor redd hun er så håper jeg kunstig koma kan være en god løsning. 

Anonymkode: 134bc...f4e

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Jeg synes det høres ut som om hun trenger en samtale med noen som vet hvordan denne fasen forløper. 

Min erfaring, jeg har fulgt mange pasienter den veien, er at det jevnt over skjer fredfullt. God lindring av smerter og uro er essensielt. «Alle» vet om fysiske smerter, men det ikke alle tenker på er de psykiske og emosjonelle smertene ved å avslutte livet. Total pain kaller vi den på fagspråket. Svaret på å lindre det totale smertebildet er total care, og da kommer samtaler om døden, tanker. Bekymringer. Hvordan skal mine klare seg uten meg? Sorg over og ikke få fulgt med på livene til sine nærmeste. Angst for tap av kontroll. For at det skal gjøre vondt. Alle disse tankene er ofte mest fremtredende i den fasen hun er nå. Gi slipp på selve livet, det er jo noe vi kjemper i mot helt til døden blir en velkommen venn. 

Som venn kan du stille åpne og direkte spørsmål. Hva er du redd for når du tenker på døden? Kanskje kan det være godt å snakke om hvor og hvordan hun ønsker at rammene rundt skal være? Vil hun være hjemme? Eller er institusjon det tryggeste tenker hun? Er det noe hun gjerne skulle hatt gjort? Det krever modighet å gå inn på noe så nært og personlig. Det er vondt, også for deg. Husk at du ikke nødvendigvis trenger å være sterk, holde tårene tilbake. Vær ærlig. Det er lov å si «jeg vet ikke hva jeg skal si..». Noen ganger er behovet for et øre som lytter større enn for at du har noen kloke, velvalgte ord å si. Spør om du kan bidra med noe? Kontakte noen? Hun er tilknyttet helsehjelp av noe slag ganske sikkert. Du kan spørre om hun ønsker at du, eller noen andre hun stoler på, kan være med og snakke hennes sak. Ofte kan det være godt å ha med seg noen når så store ting skal snakkes om. 

Det finnes profesjonelle samtalepartnere der ute. Kreftkoordinator har de fleste kommuner, sykepleiere, prest, sosionom kan ha samtaletilbud. Ofte har «kjemi» og tillit alt å si for hvem man vil åpne seg for. Sånn er det jo for oss alle, om vi skal møte noen når vi er veldig sårbare, og kanskje føle at vi skal brette ut sjela for noen. 

Jeg tror en «forberedende samtale» som det ofte kalles, kan være til god hjelp for henne. Du kan si det, og du kan tilby deg å kontakte rette instanser. Spør gjerne her i tråden så skal jeg forsøke å svare deg på det jeg kjenner til av tilbud. Lykke til❤️

Anonymkode: f2372...1df

  • Liker 8
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Hvis du har mulighet, så kan du tilby deg å være der for henne. Det gir enorm trygghet å vite at du har noen til stede som passer på deg, og som sitter ved siden din. Profesjonell hjelp kan aldri erstatte støtten fra en venn eller nære familiemedlemmer.

Anonymkode: 02d6a...0e2

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

  • 1 måned senere...
På 9.9.2019 den 21.18, AnonymBruker skrev:

En som står meg nær er dødssyk og det er uvisst hvor lenge hun kommer til å leve. Sist jeg besøkte henne så sa hun at hun var livredd for å dø, ikke fordi hun hadde noe uoppgjort men fordi hun ikke ville merke at kroppen sluttet å virke. Hun vil ikke kjenne at døden inntreffer. Når hun fortalte det fikk hun panikk og hikstet :( hun er kanskje redd for smerter. Jeg trøstet men følte jeg burde sagt noe. Hva kan jeg si? Jeg vil jo trøste men vil ikke si noe feil i den situasjonen. 

Anonymkode: 134bc...f4e

Foreslå et besøk av presten. Det er svært mange som får en helt ny følelse av fred etter at han har vært innom. 

Det er veldig mange i sekulære Norge som ikke klarer å sette ord på uroen og angsten de opplever. Ofte er dette eksistensiell smerte og det å overgi seg i Guds hender kan gi stor grad av fred. 

Jesus er oppstandelsen og livet. Dersom han får slippe til vil sjelen leges. 

Anonymkode: 8294c...c60

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Du kan trøste henne med at det er som å sovne, hverken mer eller mindre. Hun vil ikke merke at kroppen skrur seg av, da er hun alt borte. Døden kommer til oss alle, både til den som trøstes og til de som trøster, og tiden mellom begges dødsfall (om den så er på 100 lange år) er ikke en gang en promille av et øyeblikk i den store evigheten. 

 

Anonymkode: 0fef2...9e5

  • Liker 1
Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

On 9/9/2019 at 9:18 PM, AnonymBruker said:

En som står meg nær er dødssyk og det er uvisst hvor lenge hun kommer til å leve. Sist jeg besøkte henne så sa hun at hun var livredd for å dø, ikke fordi hun hadde noe uoppgjort men fordi hun ikke ville merke at kroppen sluttet å virke. Hun vil ikke kjenne at døden inntreffer. Når hun fortalte det fikk hun panikk og hikstet :( hun er kanskje redd for smerter. Jeg trøstet men følte jeg burde sagt noe. Hva kan jeg si? Jeg vil jo trøste men vil ikke si noe feil i den situasjonen. 

Anonymkode: 134bc...f4e

Hun burde kontakte både sykehusprest, og diverse lignende personer (fra ulike religiøse instanser, og gjerne ulike religioner). Jeg er sikker på at det vil gi henne mer sjelefred, uavhengig av om hun er religiøs, og de er også mer profesjonelle og vet gjerne mer hva man kan si.

Anonymkode: 5246b...73c

Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12.10.2019 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Du kan trøste henne med at det er som å sovne, hverken mer eller mindre. Hun vil ikke merke at kroppen skrur seg av, da er hun alt borte. Døden kommer til oss alle, både til den som trøstes og til de som trøster, og tiden mellom begges dødsfall (om den så er på 100 lange år) er ikke en gang en promille av et øyeblikk i den store evigheten. 

 

Anonymkode: 0fef2...9e5

Har du opplevd det før?  Makan til arroganse.

  • Liker 2
Lenke til kommentar
Del på andre sider

På 12.10.2019 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Du kan trøste henne med at det er som å sovne, hverken mer eller mindre. Hun vil ikke merke at kroppen skrur seg av, da er hun alt borte. Døden kommer til oss alle, både til den som trøstes og til de som trøster, og tiden mellom begges dødsfall (om den så er på 100 lange år) er ikke en gang en promille av et øyeblikk i den store evigheten. 

 

Anonymkode: 0fef2...9e5

Jeg har vært sammen med flere døende, og det du skriver her høres ut som en eventyrhistorie.

Det er greit at man ikke skal skremme opp noen, men det blir også feil å dikte opp historier.

Anonymkode: 02d6a...0e2

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Annonse

[1] Category widget

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...