Sorgen er så slitsom

[AnonymBruker]

Hei.

jeg er ei jente i 20-årene. Mistet begge foreldrene mine med kort mellomrom i vår. Det var en tøff vår med mye sykemeldinger. Heldigvis fantastiske kolleger som var oppriktig imponert over med da jeg var på jobb. Nå er det ny jobb etter sommerferien. Jobbet en måned. De er klar over situasjonen min. Jeg har i en lengre periode ikke kjent så mye på sorgen, men nå kommer den tilbake. Stress på jobb, utfordringer og en krevende hverdag på jobb tar overhånd. Jeg føler meg sliten og trist. Jeg er så redd for å bli sykemeldt igjen, for det er godt å være på jobb og tvinges til å tenke på noe annet. Jeg rekker ikke å tenke på mer en jobb når jeg er der. Men sommer jeg hjem, kvelden kommer og de vonde tankene kommer. Tanker jeg ikke klarer å plassere, mer en følelse egentlig. Jeg har sobril som jeg kan ta ved behov, men vet også at jeg ikke får mer når det er tomt. Fikk i vår da ting var på det verste og avtalte med legen at jeg ikke skulle få resept på mer fordi jeg er så redd for å bli avhengig. 

Jeg vet det er viktig å kjenne på smertene, men det er så vondt at jeg ikke klarer. Følelsene kommer, men angsten nekter tankene å komme. Har tatt sobril de siste tre kvelden for å sovne. Snakket med kolleger om at det er tøft om dagen, noe det er for oss alle. Vi støtter hverandre og det er godt, men det hjelper ikke følelsene om kvelden. 

Det jeg egentlig lurer på er om noen har gode tips? Jeg går til psykolog ca annenhver uke. Nå skulle vi prøve med tre uker imellom, men kjenner det er for lenge. Gått bra så lenge, men plutselig går det dårlig. Jeg er lei av å føle meg som en byrde. Jeg er lei av at samboeren min må tåle humørsvingninger og at jeg er grinete og sur. Jeg vil bare tilbake til sånn ting var før, og jeg savner å kunne ringe foreldrene mine for råd i tøffe tider på jobb. Føler meg så alene i dette, selv om jeg har folk rundt meg å prate med. Hvordan kan jeg snu dette? Jeg vil ikke ha det sånn...

Anonymkode: 6eaf6...56a

[AnonymBruker]

Er det noen sorggruppe i nærheten du kan melde deg inn i, kanskje det kan hjelpe litt å snakke med noen i tilsvarende situasjon? 🌷

Anonymkode: c758c...872

[sstinemor]

Så vondt du må ha det! Her ikke noen råd men kjempestor, varm klem til deg

[AnonymBruker]

Ei bekjent som mistet moren sin sa at hun var overraskende sliten et helt år etterpå. Sorg er hardt arbeid for kroppen.

Anonymkode: 88235...63d

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Er det noen sorggruppe i nærheten du kan melde deg inn i, kanskje det kan hjelpe litt å snakke med noen i tilsvarende situasjon? 🌷

Anonymkode: c758c...872

Ingen sorggruppe her dessverre, men takk for tips. Jeg er bare så lei. Føler jeg er tilbake der jeg var i vår hvor jeg lever i et vakuum med følelsene og jobben er eneste stedet jeg får fri, samtidig som jobben gir meg mer bekymringer. Håpløst.

Anonymkode: 6eaf6...56a

[AnonymBruker]

Klem ♥️

Ikke kutt ned på psykolog dersom du føler du trenger mer.. 

Du har sikkert mye vondt du må gjennom enda, og jeg tenker at julen blir veldig vanskelig....

Høres ut som du har fine folk rundt deg! Du er ung og foreldrene dine var gjerne ikke "gamle nok" til å dø.. Tror nok folk kjenner på det... (Hadde vært en helt annet historie om du var 60! Ikke nødvendigvis mindre trist, men mer forventet)

Uff, nei, jeg har ikke noe smart å komme med....

Hang in there! ♥️

Det tar tiden det tar! 

Anonymkode: d8ed1...d31

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Klem ♥️

Ikke kutt ned på psykolog dersom du føler du trenger mer.. 

Du har sikkert mye vondt du må gjennom enda, og jeg tenker at julen blir veldig vanskelig....

Høres ut som du har fine folk rundt deg! Du er ung og foreldrene dine var gjerne ikke "gamle nok" til å dø.. Tror nok folk kjenner på det... (Hadde vært en helt annet historie om du var 60! Ikke nødvendigvis mindre trist, men mer forventet)

Uff, nei, jeg har ikke noe smart å komme med....

Hang in there! ♥️

Det tar tiden det tar! 

Anonymkode: d8ed1...d31

Jeg kjenner veldig på at d var for unge. Mamma var jeg forberedt på, men da pappa ble syk noen uker etterpå kom det som et sjokk. Jeg kjenner mest på det sjokket. Julen gruer jeg meg veldig til, men er åpen med familien og skal feire den med de jeg alltid feirer med, så tar vi dagene som de kommer. Gjøre det mest mulig normalt i en vond tid er viktig for meg. 

Jeg kjenner jeg kan bli sint når kolleger som nærmer seg pensjonsalder snakker om foreldrene sine. Sint fordi jeg synes det er så urettferdig. Så tenker jeg at det er bra de få gangene jeg klarer p kjenne på dette sinnet, for det er ikke ofte det kommer. 

Folk sier det blir lettere med tiden, og jeg vet jo det ikke har gått lang tid. Likevel føler jeg at folk rundt meg ikke er like bevisste på situasjonen min lenger, og det er vondt, for det er tydeligvis ikke noe bedre nå enn det var. Jeg er så lei av disse stadige tilbakekallelsene av følelser som er slitsomme. Jeg vil ikke ha det sånn og er dessverre litt for utålmodig etter å komme meg videre. 

Det er godt med gode ord fra dere. Det hjelper å høre at det er normalt å ha det sånn. Det hjelper å høre at andre synes det er trist. Det er sikkert noe med behovet for p være litt egoist etter å altfor lenge har måtte tenke på andre hele tiden. Tusen takk!

Anonymkode: 6eaf6...56a

[AnonymBruker]

Det er nok slik det er at andre går raskere videre med alle sine liv, og man blir på et vis stående igjen og se på at verden går videre. Jeg husker den følelsen godt fra når jeg mistet et nært familiemedlem. På et vis forsterker den opplevelsen sorgen. Man blir mer bevisst at noe er for alltid endret i ens eget liv.  Du har et uvanlig tap i så ung alder, og det er et tap som er inngripende på mange vis i ditt liv, så det er forståelig at det er veldig vanskelig å takle.  

Ser du brukte Sobril for å sove. Kan du be legen om sovemedisin, for å sove, som zopiclone, eller mildere typer, hvis du ønsker det? Og så sparer du Sobrilen til angst på dagtid? Mest også fordi Sobril kan ha en tendens til å gi en backlash med angst og andre følelser (sinne, irritabilitet), når de slutter å virke. Noe sovemedisin ikke gjør. 

Jeg har ingen snarveier for å komme gjennom sorgen. Man kommer aldri over å miste mennesker, særlig når det er uventet og voldsomt, men man lærer seg å leve med det med tiden. Også den sorgen man får i tillegg, av å være annerledes enn andre, for det er en tilleggssorg, den følelsen av å være alene, som kan bli ganske sterk, når andre ikke egentlig forstår hva man står i, og går igjennom.. ❤️

Anonymkode: dcc44...849

[wintergirl]

Har ingen råd, annet enn at jeg sender deg en stor klem❤️❤️❤️

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det er nok slik det er at andre går raskere videre med alle sine liv, og man blir på et vis stående igjen og se på at verden går videre. Jeg husker den følelsen godt fra når jeg mistet et nært familiemedlem. På et vis forsterker den opplevelsen sorgen. Man blir mer bevisst at noe er for alltid endret i ens eget liv.  Du har et uvanlig tap i så ung alder, og det er et tap som er inngripende på mange vis i ditt liv, så det er forståelig at det er veldig vanskelig å takle.  

Ser du brukte Sobril for å sove. Kan du be legen om sovemedisin, for å sove, som zopiclone, eller mildere typer, hvis du ønsker det? Og så sparer du Sobrilen til angst på dagtid? Mest også fordi Sobril kan ha en tendens til å gi en backlash med angst og andre følelser (sinne, irritabilitet), når de slutter å virke. Noe sovemedisin ikke gjør. 

Jeg har ingen snarveier for å komme gjennom sorgen. Man kommer aldri over å miste mennesker, særlig når det er uventet og voldsomt, men man lærer seg å leve med det med tiden. Også den sorgen man får i tillegg, av å være annerledes enn andre, for det er en tilleggssorg, den følelsen av å være alene, som kan bli ganske sterk, når andre ikke egentlig forstår hva man står i, og går igjennom.. ❤️

Anonymkode: dcc44...849

Solbrillene er også for bruk på dagtid, men jeg får ikke lov til å kjøre bil i åtte timer etter den er tatt, derfor jeg stort sett bare bruker den på kvelden. Legen så på mildere alternativer for beroligende, men ingenting fungerte sammen med antideppresivaen jeg allerede går på. Valergan fungerer heller ikke på meg, og da mente legen vi stod igjen med sobril siden jeg trengte noe for dagtid de verste dagene også. Ellers takk for tips og info om at sobril kan gi uheldige bivirkninger etter bruk. Har heldigvis ikke merket noe særlig til det, utenom at jeg kjenner hvor rolig kroppen blir av å ta det og savner litt den følelsen dagen etterpå. Forstår godt at folk blir avhengig av dem. 🙈😅

Du har nok rett i det med å føle seg annerledes, og også utenfor. Kanskje det først og fremst er den tilleggssorgen jeg kjenner så sterkt på? Aner ikke. Samboeren tror jeg kanskje får igjen nå for at jeg ikke klarte å kjenne ordentlig på følelsene i vår, men jeg klarer jo fortsatt ikke det. Tørr ikke å slippe alt igjennom enda. 

Anonymkode: 6eaf6...56a

[AnonymBruker]

Sorg er vanskelig. Det er viktig at du ikke jobber så mye at du blir utslitt, da har du mindre å gå på. Sorgen vil komme og gå. Har ei venninne som nettopp mistet en foreldre, for henne har trening hjelpt mye. Kjenn etter hva du trenger. Si til psykologen at du trenger tettere kontakt. Følelsene kommer når de kommer, en kan ikke tvinge de frem. Det er en prosess. Sender deg en stor klem ❤️ Å miste begge foreldrene sine i så ung alder må være beintøft 

Anonymkode: bd17d...c71

[Djungelvrål]

Jeg vet hvordan du har det. mistet min mor da jeg var bare 30. Gikk på skole og kunne ikke ta mer enn en uke fri da vi var midt i viktig pensum.. så jeg måtte tilbake til hverdagen etter kort tid. Tror det hjalp litt.  Jeg hadde en liten sønn og måtte leve livet nesten som normalt.....med tiden ble det lettere, ikke fordi sorgen slapp men fordi jeg lærte meg å leve med den.  Men jeg husker enda hvor tungt alt var i lang tid. Enkle ting som å lage middag, kle på seg, vaske, dusje, dagligdagse ting.  Alt krevde så mye.

Skriv gjerne på PM, hvis du vil lufte. Jeg er her.  ❤️

Endret 7. september 2019 av SupaWoman