angst for blikk , oppførsel og aggressjon

[AnonymBruker]

har blitt mer voldelig mot ting. Blir ofte frustrert over meg selv. Jeg er ikke der jeg vil være i livet og føler det er et hinder hele veien pga en diagnose jeg har. (Psykisk). Jeg har ikke pleid å slå til ting før, eller knuse. Hva er sjangs for at dette går over til vold på mennesker? vil ikke slå til søsken eller foreldre liksom! 

Jeg har ikke en sykdom sånn teoretisk sett, men jeg føler det nesten som en sykdom. Jeg føler ikke jeg kan gjøre mye av det andre gjør. Jeg kan heller ikke godta meg/ta meg friheten å gjøre enkelte ting fordi jeg har ingen nære til å støtte meg opp. 
Men jeg har hele tiden hatt problemer med å oppføre meg som forventet sosialt. Jeg vet ofte ikke hva jeg skal svare når folk kommer med spøk. Jeg er altså veldig treig. 
Jeg vet heller ikke hvordan man viser interesse for noen man liker. Tenker alltid at det ikke vil klaffe uansett fordi vi er fra forskjellig "planet". 
Jeg tror også at jeg misforstår kontakt fra menn. jeg klarer ikke alltid å skille mellom vennlighet, hofflighet og flørt og interesse  Så jeg blir jo tolket som innbilsk, for så å bli sett på som ei som ikke tar hint om flørt! Ei venninne sa en gang vi var på vei hjem fra byen "hun tar aldri hint om at hun blir flørtet med".
Jeg er livredd når jeg liker noen, for at jeg legger for mye i det. og da kommer jo plutselig all negativiteten fra kvinner. er bare å lese her det "hadde han vært interessert så hadde han .........."

Hele tiden jeg er glad så er jeg redd for sinnet skal komme igjen. Som om gledet bare er falsk og naiv. Nedstemtheten er liksom det du alltid skal vente på. Du er på jorden når du er nedfor, men du er må liksom roe ned når du er lykkelig.

Anonymkode: 7a676...f98