Mer sorg på besøk hos oss

[AnonymBruker]

Min mor har akkurat dratt hjem etter å ha vært på besøk hos oss noen dager. Vi bor langt unna hverandre. Min far døde for snart tre år siden. 

Hver gang min mor er her blir hun mutt, sur og griner. Jeg vet ikke hvorfor, vi har ikke et slikt forhold at vi snakker om hva som skjer. Hun sier selv over tlf at hun savner pappa fryktelig fremdeles. På merkedager vil hun ikke gjøre annet enn å være hjemme og grine. Hun blir merkbart mer sur og irritert når vi er sammen med mine svigerforeldre. Etter besøk med de så går hun på rommet, eller tur for å grine. 

Jeg har nevnt tidligere at det kan være greit å prate med noen om sorgen, for eksempel fastlege eller psykolog, men det er helt uaktuelt. Hun klarer seg selv. Jeg angrer selv på at jeg ikke gjorde det, da jeg tror at jeg kunne hatt et annet forhold til min mor i dag, om jeg hadde hatt noen å prate med i tiden etterpå. Jeg forstår ikke min mor, og synes måten hun reagerer på når hun er her er litt rar. Jeg skjønner jo at det er ufattelig vanskelig å miste sin mann etter mange år sammen, og at det er sårt at livet må gå videre uten den ene. Men samtidig så er det jo slik det er. 

Noen tips til hva jeg kan gjøre for min mor? Og er det slik at jeg bare må akseptere at det er slik det er når min mor er på besøk? 

Anonymkode: 5962e...84a

[AnonymBruker]

Hvis dette er noe som begynte etter at din far gikk bort, så kan det være en forlengelse av sorgreaksjonen. Hvorvidt det er unormalt er det nok ingen her inne som kan svare på, det kommer jo an på hvordan dere kjenner henne før ektemannen (faren deres) gikk bort, og eventuelt på grunnlag av utredning av fastlege/pskololog. Om sorgreaksjonen er så sterk og langvarig at det hemmer normal livsførsel ville jeg nok sagt at det er på tide å ta en prat med kvalifisert helsepersonell. Det kan være vanskelig å sette seg inn i sorgen til noen som har mistet en partner man har vært sammen med i mange tiår, kanskje det aller meste av voksenlivet, og det er normalt med langvarig sorg etter at noen man har delt et liv sammen med har gått bort. I høy alder har kanskje en del av vennene også begynt å falle fra, slik at sorgen for noen kan være tyngre å bære. 

På den annen side er det viktig å forsøke å leve igjen også. Ikke minst for sin egen del, slik at den gamle kan få flest mulig gode år ut igjen av det som gjenstår av livet. Har hun gjenlevende venninner eller annet kontaktnettverk hun har brukt tid sammen med tidligere? Kanskje gamle kolleger hun også kjente litt fra privatlivet. Det er lov å ta kontakt, og kanskje forsøke å arrangere noe dersom hun for det meste sitter alene. Eller kanskje dere kan spandere en gruppereise/tur på henne med andre i samme aldersgruppe, dersom hun ellers er i god nok form for slike aktiviteter. Eller forsøke å få henne med på en hobby eller frivillig aktivitet. Man vil som regel aldri være helt ferdig med savnet etter en livspartner, men gamle venner og nye bekjentskaper kan gjøre den betraktelig lettere å bære. Det verste man kan gjøre er å bli sittende å sture. Både med tanke på mental og fysisk helse. 

Anonymkode: 81b2e...b0c