Flere enn meg som sliter i kveld?

[AnonymBruker]

Hei. Er det flere enn meg som sliter i dag? Noen dager er verre enn andre, og i dag er det virkelig vondt. Jeg bare gråter. Orker ikke noen ting. Ikke en gang å se på TV. Så jeg ligger apatisk og stirrer i lufta imens jeg hører musikk. Trygve Skaug er en god venn å ha i høytalerne. 

Er så sliten av livet og å ha det så vondt. Av å føle meg så alene. Være så syk. Skulle ønske jeg hadde noen som kunne trøste meg nå. Jeg gråter...

Anonymkode: 18d25...67b

[Hengebuksvinet]

Du har helt sikkert noen. Men har kanskje ikke våget å være åpen mot dem? 

Jeg har hatt et drittår, så langt i år. Og merker ofte at jeg bruker tid på å snu tankene når jeg våkner. Men når jeg kommer ut døra, lysner det alltid litt. Og så blir dagen litt ok likevel.

Min "oppskrift" er å holde meg i aktivitet. Og å innrømme over for meg selv og andre at livet ikke er perfekt. Alvorlig sykdom tett på er kanskje lettere å være åpen om? Enn at man rett og slett bare sliter. Men jeg tror uansett at det er viktig å ikke prøve å holde en "perfekt fasade".

Virtuell klem. Og kan nesten garantere at det blir bedre ette hvert.

[AnonymBruker]

Ja. Jeg gikk akkurat inn hit for å lage en tråd selv, også la jeg merke til tråden din. 

Har slitt i mange år og de siste dagene har vert spesielt vanskelige av ulike grunner og jeg føler at jeg ikke har noen jeg kan snakke om det med. 

Vet ikke helt hva mer jeg skal skrive, men du er i alle fall ikke alene.

Anonymkode: 5e665...e61

[AnonymBruker]

Jeg vet hvordan du har det. Og det er forferdelig. Jeg har tenkt suicidale tanker sikkert tusen ganger, og jeg overdriver ikke engang.

Akkurat nå har jeg det bra. Helt i fred med meg selv og livet som ikke ble som det skulle. Vet ikke grunnen engang, for ingenting har forandret seg. Så kanskje det er håp om bedre dager? En god dag innimellom?

Klem ❤️

Anonymkode: 25448...6a1

[AnonymBruker]

17 minutter siden, SS skrev:

Du har helt sikkert noen. Men har kanskje ikke våget å være åpen mot dem? 

Jeg har hatt et drittår, så langt i år. Og merker ofte at jeg bruker tid på å snu tankene når jeg våkner. Men når jeg kommer ut døra, lysner det alltid litt. Og så blir dagen litt ok likevel.

Min "oppskrift" er å holde meg i aktivitet. Og å innrømme over for meg selv og andre at livet ikke er perfekt. Alvorlig sykdom tett på er kanskje lettere å være åpen om? Enn at man rett og slett bare sliter. Men jeg tror uansett at det er viktig å ikke prøve å holde en "perfekt fasade".

Virtuell klem. Og kan nesten garantere at det blir bedre ette hvert.

Jo jeg har enkelte jeg kan prate med, og gjør det av og til også, men det jeg sliter med er ikke hverdagslige ting. Det er tunge og alvorlige ting. Jeg kan ikke slippe de helt inn for da blir de redde for meg igjen. De tror det går bedre med meg..

Bra du greier å holde deg i aktivitet. Jeg er stort sett flink til å trene. Det er på en måte den siste "funksjonen" jeg mister fordi det er så viktig for psyken min å trene. Og fordi det er tvangspreget. Men nå sliter jeg med og mer med å komme meg på trening. 

Har ikke mye til fasade. De fleste som kjenner til meg vet at jeg er alvorlig syk. Gikk fra å være tilsynelatende oppegående med en ja, fasade selv om ting var tungt. Til å rakne helt og miste meg selv. Det har skjedd mye fælt i kjølvannet av sykdommen og sammenbruddet. Har kommet meg litt på beina etter det, men begynner å bli veldig dårlig igjen. Og jeg føler meg helt alene for jeg kjenner ingen som har vært i nærheten av alt det jeg har gjennomgått de siste 14 år. De forsøker å støtte og sette seg inn i det, men det er ikke noe normalt med det som har skjedd med meg og hvor alvorlig det ble når sammenbruddet omsider kom. Derfor har heller ingen kunne sagt at for de så ble det virkelig bedre med tiden. For de har ikke egne erfaringer å sammenligne med...

Anonymkode: 18d25...67b

[AnonymBruker]

25 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja. Jeg gikk akkurat inn hit for å lage en tråd selv, også la jeg merke til tråden din. 

Har slitt i mange år og de siste dagene har vert spesielt vanskelige av ulike grunner og jeg føler at jeg ikke har noen jeg kan snakke om det med. 

Vet ikke helt hva mer jeg skal skrive, men du er i alle fall ikke alene.

Anonymkode: 5e665...e61

Vondt at du også har det sånn. Hvor skal man finne håp og styrke til å fortsette når det går år etter år? Håp er det viktigste et menneske har. Uten håp er det ikke liv. Jeg har mistet håpet mitt. 

Skulle på en måte ønske jeg var alene om å ha det sånn, for jeg vil ikke at andre skal lide også, men samtidig er det jo godt å vite at man ikke er den eneste. 

Anonymkode: 18d25...67b

[AnonymBruker]

24 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vet hvordan du har det. Og det er forferdelig. Jeg har tenkt suicidale tanker sikkert tusen ganger, og jeg overdriver ikke engang.

Akkurat nå har jeg det bra. Helt i fred med meg selv og livet som ikke ble som det skulle. Vet ikke grunnen engang, for ingenting har forandret seg. Så kanskje det er håp om bedre dager? En god dag innimellom?

Klem ❤️

Anonymkode: 25448...6a1

Jeg er glad på dine vegne.

Har som jeg skrev egentlig mistet håpet. Jeg er trøtt og sliten...Går på autopilot mesteparten av tiden. Trener, spiser, går i behandling. Kjenner ikke så mye. Før jeg regelmessig har dager som nå. Hvor jeg ikke makter å holde alt på avstand. Hvor jeg blir paralysert av den psykiske smerten. Liggende i fosterstilling i sofaen ute av stand til å gjøre noe. Klarer ikke spise en gang. Prøvde meg på et lett måltid, men da ble jeg så kvalm at jeg kastet opp. Er som om kroppen min ikke ønsker å få næring på disse dagene. Som om den skriker at nå er det nok. Nå skal vi ikke kjempe mer. Vi skal legge oss ned og sovne inn. 

Skulle ønske jeg kunne gjøre det, men jeg kan ikke gjøre det mot familien. Jeg har sett hva det gjør med de når jeg velger å ikke ville fortsette mer. Det kan jeg ikke late som at ikke er realiteten bare for at jeg skal få slippe. 

Anonymkode: 18d25...67b

[AnonymBruker]

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vondt at du også har det sånn. Hvor skal man finne håp og styrke til å fortsette når det går år etter år? Håp er det viktigste et menneske har. Uten håp er det ikke liv. Jeg har mistet håpet mitt. 

 Skulle på en måte ønske jeg var alene om å ha det sånn, for jeg vil ikke at andre skal lide også, men samtidig er det jo godt å vite at man ikke er den eneste. 

Anonymkode: 18d25...67b

Jeg har også mistet håpet, men har begynt å tenke at jeg må la andre ha håpet for meg enn så lenge. På den måten kan jeg fortsette for deres del. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger og har også vert nær ved å klare det, jeg vil ikke utsette mine nærmeste for det ennå en gang. Kanskje klarer jeg en dag å komme til det punktet der jeg finner mening i å fortsette å leve for min egen del. 

En psykiater jeg snakket med etter et selvmordsforsøk en gang mente at siden jeg uansett ikke tror på noe liv etter døden og at alt bare et endeløst ingenting, så var det kanskje like greit å bare fortsette å leve. Jeg lo da han sa det, han gjorde på en måte det å velge mellom livet og døden til noe enkelt og hverdagslig. Men nå i ettertid tenker jeg at det er jo kanskje noe i det han sier. I livet vet jeg jo i det minste hva jeg går til. 

Anonymkode: 5e665...e61

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har også mistet håpet, men har begynt å tenke at jeg må la andre ha håpet for meg enn så lenge. På den måten kan jeg fortsette for deres del. Jeg har prøvd å ta livet mitt flere ganger og har også vert nær ved å klare det, jeg vil ikke utsette mine nærmeste for det ennå en gang. Kanskje klarer jeg en dag å komme til det punktet der jeg finner mening i å fortsette å leve for min egen del. 

En psykiater jeg snakket med etter et selvmordsforsøk en gang mente at siden jeg uansett ikke tror på noe liv etter døden og at alt bare et endeløst ingenting, så var det kanskje like greit å bare fortsette å leve. Jeg lo da han sa det, han gjorde på en måte det å velge mellom livet og døden til noe enkelt og hverdagslig. Men nå i ettertid tenker jeg at det er jo kanskje noe i det han sier. I livet vet jeg jo i det minste hva jeg går til. 

Anonymkode: 5e665...e61

Ja jeg også vil ikke utsette familie for dette flere ganger. Sist gang lå jeg i koma og var tilkoblet respirator. Det må ha vært grusomt for dem. Selv om jeg den gang tenkte det var det beste for dem å slippe meg. Det var sykdommen som snakket da...

Det er på en måte mer vondt nå når jeg har bestemt at døden ikke er et alternativ. Jeg kan ikke trøste meg selv med det lenger. Det gjorde det av og til lettere å holde ut. Å vite at jeg kunne avslutte hvis det ble for ille, men da hadde jeg også lettere for å velge den utveien. Nå når jeg ikke har det som alternativ så har jeg blitt mye flinkere til å stå i mot selvmordstanker. Selv om det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 18d25...67b

[Gjest Familytree]

Du er ikke alene. Jeg håper du føler deg bedre

[AnonymBruker]

Ja, jeg sliter meg gjennom hele helgen.  

Anonymkode: dc70f...2e6

[AnonymBruker]

Vondt å høre at du har det sånn. Håper du finner noe som kan hjelpe deg.  Du er ikke alene. Sliter meg gjennom dagene selv. 

Anonymkode: 93d5d...611

[AnonymBruker]

16 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ja jeg også vil ikke utsette familie for dette flere ganger. Sist gang lå jeg i koma og var tilkoblet respirator. Det må ha vært grusomt for dem. Selv om jeg den gang tenkte det var det beste for dem å slippe meg. Det var sykdommen som snakket da...

Det er på en måte mer vondt nå når jeg har bestemt at døden ikke er et alternativ. Jeg kan ikke trøste meg selv med det lenger. Det gjorde det av og til lettere å holde ut. Å vite at jeg kunne avslutte hvis det ble for ille, men da hadde jeg også lettere for å velge den utveien. Nå når jeg ikke har det som alternativ så har jeg blitt mye flinkere til å stå i mot selvmordstanker. Selv om det gjør veldig vondt. 

Anonymkode: 18d25...67b

Jeg kjenner meg igjen i det du skriver. For meg er det at vi alle skal dø en dag uansett er en slags trøst og trygghet å ha. Kanskje det er greit å ikke vite når eller hvordan man kommer til å dø. Ironisk nok er jeg egentlig livredd for døden og det å velge å ta kontroll over den selv følte jeg var en slags løsning for meg, spesielt når jeg i tillegg hadde det som for meg var veldig gode grunner til å avslutte livet ble det å forsøke å ta selvmord et veldig lett valg å ta. Men nå tenker jeg som deg, at det ikke lenger er et alternativ jeg har. 

Håper du får en bedre kveld i dag 🙂

Anonymkode: 5e665...e61