Redd forhold, vært singel lenge

[AnonymBruker]

Jeg er 34 år, kvinne, alene med barn. Har vært singel i 6 år, forholdet til barnefar var mest bra, men de stundene han behandlet meg dårlig var grove. Jeg har ikke før nylig innsett hvor mye årene med han fortsatt preger meg. Har trodd jeg frivillig har vært singel fordi jeg har villet prioritere barn, utdanning og flytting. Men har mer og mer tenkt at kanskje jeg bare er drita redd for å binde meg igjen? 

Jeg vil ha flere barn, gifte meg, få elske noen, dele hverdagen med en. Men jeg har rett og slett glemt hvordan man er kjærester! Før var det nesten som at jeg hoppet fra samboer til samboer, samliv falt helt naturlig og har aldri stresset med dater, turer, pinlig stillhet, familietreff, kjærestetid, og flytte sammen. Har bare tatt det på strak arm. Men nå føler jeg meg helt blank. Hvordan er man kjærester? Tenk om jeg ombestemmer meg? Går lei? Dater man lenge først? Hva gjør man på hjemme liksom? Er så redd vedkommende skal synes jeg er kjedelig, eller for mye. 

Er forelsket i en, men tror jeg holder tilbake. Innbiller meg at jeg har vært tydelig på at han betyr mye for meg, men så skjer det liksom ikke noe. Og jeg er plutselig så redd for å bli avvist at jeg fryser til, og så står jeg her da. 

Tenker at om vi skulle prøve, og vi har mange av de samme vennene og gjør mye sammen. Hvordan er man da rundt hverandre? Er rett og slett helt ute av dette, var tross alt 23 år sist jeg datet. Føles som hundre år siden, og at jeg er helt på bærtur. Hvor mye er det forventet man skal gjøre sammen?  Herlighet. Alt man skal tenke på. Og når man er på noe sammen med andre (er ofte på konserter), hvordan er man da mot hverandre? Og drar dere på konserter bare du og kjæresten? 

Anonymkode: e390b...d59

[AnonymBruker]

Om du møter en, og får de riktige følelsene, og han viser at han ønsker og vil det samme som deg så vil det falle helt naturlig for deg. Er det anstrengt etter noen dater, så er det nok ikke helt riktig, er min erfaring.

Jeg tenkte det samme som deg. Er fortsatt singel da, har mye med barna og karriere. Men datet en mann hvor alt bare klaffet. Det ble ikke oss av flere grunner. Synd, men også riktig. 

Anonymkode: 39e9b...45a

[AnonymBruker]

Takk for svar. Han jeg har møtt er den første jeg genuint har hatt lyst til å bli bedre kjent med på over 10 år. Det føles så naturlig når vi er sammen, og en slags tilhørighet som jeg ikke klarer å forklare. Jeg har en slags ro fordi magefølelsen forteller meg at det blir oss to til slutt. 

Men så stresser jeg med denne bli kjent som kjærester fasen. Har ikke turt å invitere han hjem til meg en gang fordi jeg ikke er sikker på hva og hvordan. Tenk om vi blir sittende i hver vår ende av sofaen? Hva om vi er så nervøse praten ikke flyter? Tenk om tenk om tenk om! 

TS

Anonymkode: e390b...d59

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar. Han jeg har møtt er den første jeg genuint har hatt lyst til å bli bedre kjent med på over 10 år. Det føles så naturlig når vi er sammen, og en slags tilhørighet som jeg ikke klarer å forklare. Jeg har en slags ro fordi magefølelsen forteller meg at det blir oss to til slutt. 

Men så stresser jeg med denne bli kjent som kjærester fasen. Har ikke turt å invitere han hjem til meg en gang fordi jeg ikke er sikker på hva og hvordan. Tenk om vi blir sittende i hver vår ende av sofaen? Hva om vi er så nervøse praten ikke flyter? Tenk om tenk om tenk om! 

TS

Anonymkode: e390b...d59

Det er mange måter å ha et forhold på, du har jo barn å ta deg av også. Så du har nok å bruke tiden din på.

Ikke bli samboer!! Få deg en kjæreste du kan møte av og til, da kan du regulere tiden dere har sammen selv. Slipper familietragedier.

Anonymkode: 631bb...d0a

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker said:

Det er mange måter å ha et forhold på, du har jo barn å ta deg av også. Så du har nok å bruke tiden din på.

Ikke bli samboer!! Få deg en kjæreste du kan møte av og til, da kan du regulere tiden dere har sammen selv. Slipper familietragedier.

Anonymkode: 631bb...d0a

Har lyst på familielivet og flere barn. Og føler 34 år er for ungt til å slå fra seg drømmen om familie. 

Anonymkode: e390b...d59

[AnonymBruker]

51 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har lyst på familielivet og flere barn. Og føler 34 år er for ungt til å slå fra seg drømmen om familie. 

Anonymkode: e390b...d59

Drømmen?? Er det alt du drømmer om, på tide å våkne opp. Kom de ut i verden å opplev litt, få nytt perpektiv på livet.

Anonymkode: 631bb...d0a

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Drømmen?? Er det alt du drømmer om, på tide å våkne opp. Kom de ut i verden å opplev litt, få nytt perpektiv på livet.

Anonymkode: 631bb...d0a

Den var rimelig feilslått 😅 har reist verden rundt med barn, og bodd i ulike land, har også en jobb som gjør at jeg er mye i utlandet. Åjah, den lille fun fact at jeg er halvt norsk og har 9 års utdannelse. Så det går nok bra med meg du. Motvekten til alt man har opplevd og som jeg fortsatt skal oppleve pga jobb og at familien min bor et annet sted i Europa er at jeg ønsker min egen familie i hverdagen. Trenger ikke nedlatende drit fra sånne som deg. 

TS

Anonymkode: e390b...d59

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er mange måter å ha et forhold på, du har jo barn å ta deg av også. Så du har nok å bruke tiden din på.

Ikke bli samboer!! Få deg en kjæreste du kan møte av og til, da kan du regulere tiden dere har sammen selv. Slipper familietragedier.

Anonymkode: 631bb...d0a

Hva slags råd er dette da?

Familietragedie var da sterke ord. Og kan forøvrig også skje i «kjernefamilien». Det betyr ikke at man skal la være å prøve...

Anonymkode: 39e9b...45a

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Drømmen?? Er det alt du drømmer om, på tide å våkne opp. Kom de ut i verden å opplev litt, få nytt perpektiv på livet.

Anonymkode: 631bb...d0a

Du må ha et kjipt liv.

Anonymkode: 39e9b...45a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du må ha et kjipt liv.

Anonymkode: 39e9b...45a

Nei, de kjipeste menneskene er A4-menneskene som drømmer om familielivet. Det er kjedelig det! Tredemøllelivet.

Anonymkode: 631bb...d0a

[Gjest Den tredje]

"Før var det nesten som at jeg hoppet fra samboer til samboer, samliv falt helt naturlig og har aldri stresset med dater, turer, pinlig stillhet, familietreff, kjærestetid, og flytte sammen. Har bare tatt det på strak arm. Men nå føler jeg meg helt blank. Hvordan er man kjærester? Tenk om jeg ombestemmer meg? Går lei? Dater man lenge først? Hva gjør man på hjemme liksom? Er så redd vedkommende skal synes jeg er kjedelig, eller for mye."

Gratulerer, du har sluttet å være et naivt menneske.  Beklager, jeg måtte lage en liten vits... Dette problemet er ganske nært liggende. Kjerringa mi har hatt dette problemet her ganske lenge nå, og jeg tror faktisk hun klarte nå for ikke så lenge siden å overkomme det. Løsningen har strengt tatt vært en liten omvending i hvordan hun tenker på verden og hvordan hun burde oppføre seg i den.

Ideen, eller tanken til omvendingen hennes har jeg forstått slik:

I gresk, norrønmytologi, kristendom og hinduisme så beskriver de et mønster av menneskers utvikling over lang tid i en av historiene deres. (haha gjerne se på historier som game of thrones... Mange som blir til monstre der.)

Så historien starter med at du har en kvinne som er pen, som er vakker, som er god, langt hår, hun er tiltroende, hun er lojal, hun er samvittighetsfull osv. Poenget er at hun er naiv, og fordi hun er den hun er. Så ønsker andre mennesker å beskytte denne renheten hennes. De ønsker å ta vare på henne, beskytte henne og ønsker at hun skal forbli den idylliske, naive, rene, og perfekte skapningen hun er. Fordi det er noe viktig i et vakkert barnslig håp (moderne eksempel er kanskje greta thunberg.) om at alt er bra eller alt kan bli bra. Det som skjer videre i historien, er at kvinnen møter et monster. Monsteret er denne kritiske skapningen som utfordrer all tro, som viser kvinnen verden for det den faktisk er, og viser ondskapen og alle de vonde følelsene som kan oppstå. (Som ved feks tillitsbruddet en opplever med en partner.) Når kvinnen opplever dette monsteret, og er godtroende naiv til monsteret og opplever alt det monsteret sier. Så blir kvinnen et monster selv. Fordi hun er blitt så bevist på all den ondskapen som kan skje. LIksom: "Tenk om jeg ombestemmer meg? Hvordan er man kjærester? Er så redd vedkommende skal synes jeg er kjedelig, eller for mye." Kvinnen blir så bevist i historien at ting kan gå galt at hun på en måte blir et monster selv.

Eva og adam lever i paradis, de får til forholdet sitt svært bra. Slangen (monsteret) gjør en korrupt. En mister paradis (denne naturlige kjærlighetsstilen.) og tvunget ut i verden hvor en blir delvis et monster selv. (denne kritisk alt kan gå feil tanken.)

Historien har såklart en oppfølgning. Det er at du har en mann som er et monster. Dette er nok historien om eva og adam og den fjerde historien i bibelen om abel og kain, men også gresk, norrønmytologi, hinduisme, ja... de aller fleste religioner og innand psykologi også for den saksskyld også.

Så i historien av denne monster mannen. I bibelen går de så langt at monsteret dreper sin egen bror (noe som er riktig siden monstre pleier ofte å stjele drømmer og drepe eget sjele liv.)... Men men, i gresk mytologi, så er det mest snakk om en person som er korruptert, han er en skygge av sin ungdomslige modighet, han ser farene av verden, han er kritisk, han prøver å finjustere enhver situasjon, han tar for seg, han dreper andres og egne drømmer (som din drøm få et forhold.) og følger bare sin egen vei for å komme seg vekk fra ondskapen. Så for å komme over sitt monsteriske jeg-et. For å temme monstret om en ønsker. Så er løsningen det at en må se på hva verdien er. En må forstå hva en ikke får ved å være så kritisk. Hvilket offer gjør en om en skal være så selvbevisst og handle på vær lille detalj som kan gå galt.

Hehe, så offeret en gjør for å være et monster veldig ofte. Er jo at en aldri oppnår det en ønsker. En oppnår fort ikke en bedre fremtid, fordi en er så besatt av å ikke føle smerte, besatt av å ikke gjøre feil, besatt av å ja...

 

Personlig tanke: Jeg er gift. Svært lykkelig med kjerringa mi. Forholdet er veldig godt. Men jeg må si at det er noe veldig farlig med det å være lykkelig med kjerringa. Det er at bestemmer hun seg for å gå i fra meg så kommer verden rundt meg til å rakne. Mitt fremtidsmål, er å være sammen med henne til jeg eller hun dør. Jeg har ingen andre mål enn at jeg ønsker å lære så lenge jeg lever og være den beste jeg kan frem til jeg dør. Jeg har ingen backup plan om hva jeg gjør om målet mitt ikke går i oppfyllelse. Jeg klarer ikke å forestille meg hva jeg skulle ha gjort om kjerringa går i fra meg...

Haha, det var en tung tanke. Ehm... Haha, jeg kjenner at jeg fryser bare på tanken å planlegge hva jeg skal gjøre om forholdet går til helvette.

Jeg er veldig klar over hva det er... Det å fryse er faktisk en automatisk angst handling. flee, freeze and fight. Om du ønsker å søke det på youtube. Men selv om jeg ser den faren, og jeg er nesten sjokkert over bare hvor....

 

*10min skrive pause* (og det ble en dusj. ^^) [bleh for noen ekle følelser.]

 

Skal vi se... Ideen er at selv om jeg har disse delene av meg som gjør at jeg blir "lammet" selv om jeg bare tenker tanken. Så er fortsatt verdien av å ha et forhold større enn å ha et backup plan. Fordi om jeg skal hele tiden være bevist på dette monsteret som kan komme frem og lage helvette i hus og hjem, slik at jeg alltid lager en backup plan for hva som kan skje om ting går galt. Hvor mye tid har jeg da til å planlegge de tingene som gjør at forholdet blir bedre og utøve de tingene. Et eller annet sted må jeg finne tid.

 

Ta et eksempel fra forrige måned. Jeg og kjæresten min hadde planlagt å reise på ferie til stavanger, for å dra på gåturer og oppleve et nytt bymiljø. Få nye erfaringer, opplevelser, nye minner vi kan dele, prate om, og oppleve hverandre i nye situasjoner. Det var vel også da hun forstod hva disse monster tankene hennes gjorde. Fordi i starten av ferien, så hadde jeg samlet penger slik at vi kunne ta fly hjem, til taxi og eventuelt fått levert bilen hjem eller kjøpe det vi trenger om noe skulle gå rimelig galt. Men samme dagen som vi skulle reise fikk hun sommerfugler i magen. Hun skulle sjekke at hun hadde med alt. Medisiner, tannbørster, hårbørster, nok truser til hver dag. Det gikk hele dagen. Vi fikk ikke reist. Vi fikk en dag mindre å styrke forholdet på. 

Ikke ta meg feil. Tannbørste for å ikke få hull i tennene er viktig. Men det er ikke så viktig at det ødelegger potensialet for et bedre forhold, og ødelegger dager hvor vi kan nyte hverandre og på en måte, og skape muligheter som skaper mer tillit til hverandre. Det er jo dette en date er feks. At en møter hverandre for å lære om hverandre og skape et sterkere tillitsbånd.

Det er bedre for forholdet at en kjøper den ekstra medisinen på apoteket. (vi reiste på en hverdag.) og tenker jaja, også har man den opplevelsen der sammen. Enn å skulle forbli hjemme å hindre utvikling.

 

Det er jo også hva historiene fra bibelen og de andre religionene/psykologien forteller oss også. Om du er overtatt av et monster. Så må en lære hva som er mest verdifult, og handle slik at du oppnår det som er mest verdifult, og den store fallemmen er strengt tatt at du spiller til monsterets spille regler og havner i et meningsløst limbo. 

 

ble langt gitt... men men ^^

Endret 31. august 2019 av Den tredje

[AnonymBruker]

39 minutter siden, Den tredje said:

 

Det er jo også hva historiene fra bibelen og de andre religionene/psykologien forteller oss også. Om du er overtatt av et monster. Så må en lære hva som er mest verdifult, og handle slik at du oppnår det som er mest verdifult, og den store fallemmen er strengt tatt at du spiller til monsterets spille regler og havner i et meningsløst limbo. 

 

ble langt gitt... men men ^^

Takk for at du tok deg tid til et så fantastisk svar og deler tankene dine. 

Tror absolutt du er inne på noe.. Styrt av frykt, som evt blir en selvoppfyllende profeti til slutt. 

Anser meg selv som et rimelig oppegående menneske, jobben min er også å veilede familier og mennesker i krise. Så sjokket var stort i sommer da det begynte å demre for meg at singeltilværelsen kanskje ikke er så bevisst selvvalgt som først antatt. Og kanskje jeg rett og slett er redd for å ha det godt sammen med noen?  Kanskje jeg til og med driver å saboterer noe som kan bli veldig bra. 

Følelsene jeg kjenner for han jeg har møtt er så skremmende og uventet at jeg har brukt nesten 10 mnd på å fornekte det. I starten holdt jeg emosjonell avstand fordi han var nettopp ut av et 4 år langt (dårlig) samboerforhold der hun er psykisk syk. Han har en alkoholisert forelder, og har selv med seg en skepsis til forhold og tillitsrelasjoner. Han er veldig god på vennskap, mindre god på kjærlighet. 

Men hva gjør jeg med meg selv nå da? 

Som person er jeg utadvendt, livlig, spontan, mange venner, reiser, liker å oppleve alt jeg rekker over, god mat og vin, elsker musikk, tid med de jeg er glad i. Byr på meg selv, er ekte og genuin, og så utrolig vanskelig å svelge at jeg har blitt dårlig på noe jeg tidligere mestret med glans. 

Finner liksom ikke veien videre. 

 

TS

Anonymkode: e390b...d59

[AnonymBruker]

Jeg har ikke vært lenge singel etter eksen. Men måten det ble slutt på, kjente veldig manipulativt (vi var i bryllup sammen sist møte, hvorpå han også kjøpte blomster til meg og hinta til ekteskap mellom oss to. På det neste besøket mitt slo han opp, og påsto at han hadde tenkt på det lenge(?). Han slo opp siste kvelden jeg var der, sikkert så jeg ikke skulle kunne si noe til venner, gå rundt og se lei meg ut etc. Jeg trodde han skulle fri).

Jeg hadde ikke egentlig sett for meg å havne i et nytt, seriøst forhold så fort. Hadde heller sett for meg ei rekke ons, evt kyske dater som ikke kom videre. Jeg gråt ikke over eksen, men var mye sint, og det var deilig å få ta det ut ved å være med nye menn (som jeg var). Men så møtte jeg en fyr via en datingapp, pen, morsom og snill, han behandler meg som en gave fra himmelen. Og jeg merker at det at det går bra, gjør meg engstelig. Jeg mister kontrollen; blir håpefull og tillitsfull. Tror han vil mer med meg enn hygge, moro og sex. Blir redd for å dumme meg ut ved å inludert ham i resten av livet mitt, for hvordan vil det ta seg ut når han stikker? Samtidig sier jeg til meg sjøl, bli på hesten... Man lærer jo ikke noe om forhold ved å være singel. Og kanskje han her vet mer hva han vil, og er ærlig på det. 

Anonymkode: 88518...2f1

[Gjest Den tredje]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for at du tok deg tid til et så fantastisk svar og deler tankene dine. 

Tror absolutt du er inne på noe.. Styrt av frykt, som evt blir en selvoppfyllende profeti til slutt. 

Anser meg selv som et rimelig oppegående menneske, jobben min er også å veilede familier og mennesker i krise. Så sjokket var stort i sommer da det begynte å demre for meg at singeltilværelsen kanskje ikke er så bevisst selvvalgt som først antatt. Og kanskje jeg rett og slett er redd for å ha det godt sammen med noen?  Kanskje jeg til og med driver å saboterer noe som kan bli veldig bra. 

Følelsene jeg kjenner for han jeg har møtt er så skremmende og uventet at jeg har brukt nesten 10 mnd på å fornekte det. I starten holdt jeg emosjonell avstand fordi han var nettopp ut av et 4 år langt (dårlig) samboerforhold der hun er psykisk syk. Han har en alkoholisert forelder, og har selv med seg en skepsis til forhold og tillitsrelasjoner. Han er veldig god på vennskap, mindre god på kjærlighet. 

Men hva gjør jeg med meg selv nå da? 

Som person er jeg utadvendt, livlig, spontan, mange venner, reiser, liker å oppleve alt jeg rekker over, god mat og vin, elsker musikk, tid med de jeg er glad i. Byr på meg selv, er ekte og genuin, og så utrolig vanskelig å svelge at jeg har blitt dårlig på noe jeg tidligere mestret med glans. 

Finner liksom ikke veien videre. 

 

TS

Anonymkode: e390b...d59

hah!!... Der er du inne på hovedgrunnen min til å være gift og i det hele tatt ha et langvarig forhold med kjerringa.

 

For å ta enda et steg tilbake. 

Uansett hvor godt jeg oppfører meg, uansett hvor selvbevist jeg er og uansett hvor oppmerksom, flink og kyndig jeg er. Så skjer det igjen og igjen og igjen at jeg blir korruptert på de mest merkelige måtene, jeg detter og tryner rett og slett. Det er dette et par forhold er for meg. Det er en arena hvor jeg kan dette å tryne så mye jeg bare vil, slik at jeg kan finne ut hva faen som er galt.  Det er viktig å ha en person som observerer meg, minner på, og sier i fra når jeg er helt tullerusk. Det er som du sier, du ser lett hva den andre sliter med, du ser det som gjør at han tryner. (4 år langt (dårlig) samboerforhold, alkoholisert forelder, skepsis til forhold og tillitsrelasjoner, mindre god på kjærlighet.)

Men hvem er din person som minner deg på de tingene du tryner over? Hvem vet om de tingene du tryner over?!? og faktisk sier det til deg? 

 

Det er jo grunnregelen for et hvilket somhelst forhold er det ikke? Gjennom gode og dårlige dager til døden skiller oss av? og et ønske om å få det bedre sammen? 

 

og for å ta et steg fremmover igjen.

Det her er det jeg opplever ofte, mer med single personer enn personer i et forhold. At den single personen er ikke vant med å være i et forhold. Da vandrer tanker og frykt av gårde, (kanskje jeg rett og slett er redd for å ha det godt sammen med noen?  Kanskje jeg til og med driver å saboterer noe som kan bli veldig bra.) og tenker hva gikk feil? hva gikk galt? osv... En mister disse grunnreglene, de forsvinner på en måte fra underbevistheten. (noe som ikke er rart om en ikke øver på de hver dag.) Da kommer en kanskje til slike rare konklusjoner som at kommunikasjon er viktigste for å få et bra forhold. "Hva med gjennom gode og onde dager?" 

Annen grunn for at kommunikasjon ikke er det viktigste... Vel en av de beste forholdene jeg har hatt i mitt liv var med en hund. Det var ikke akkurat sånn at jeg og hunden diskuterte den psykologiske viktigheten av kjærlighet i et bestevennskapsforhold. 

Det er ikke rart heller, om en mister disse tingene. Om en ikke opplever et forhold på 6år... Hvordan kan man da vite hvordan det er å være i et forhold da? Hvilke opplevelser er det en har når en er singel som påminner om hva som er viktig for å danne et godt forhold? Det er noen grunnregler her som forsvinner. Som feks å være modig nok, for å tørre vise tillit og la frykten spilles til bakken for forholdets skyld.

Jeg skal ikke tro det finnes et eneste godt kjærlighets/vennskapsforhold der ute, som er basert på misstillit, frykt, avsky, kritikk og vende blikket vekk fra partneren når ting blir tøft. De inneholder nok disse tingene, det er jo lov, en blir jo alltids korruptert som du sliter med nå. Men de er ikke basert på det.

 

*pust*

Om jeg skulle tipset om noe, finn ut hva grunnreglene er, og øv på de. Back to the basic. 

Liksom: "En fotballspiller blir aldri god til å spille fotball, om han altid trener uten ball."

 

PS: Jeg tror ikke jeg blir å svare noe mer løpet av dagen...

Endret 31. august 2019 av Den tredje