Hovedforhandling. Far krever hovedomsorg. Barnet er redd ham.

[AnonymBruker]

Lang historie kort: etter brudd med far for noen år siden har det vært minimalt med samvær mellom far og barn(barnet fyller 10 år om noen få måneder). Grunnen til bruddet var alvorlig psykisk vold fra far mot meg, gjennom flere år, og til tider også barnet. Barnet er livredd ham og nekter å være der, til tross for at vi har prøvd flere ganger og jeg har oppmuntret så godt jeg kan. Barnet får hodepine, kvalme og smerter i brystet i perioder med samvær hos far og sliter med søvn. Trygler om å få slippe å være hos far. De har tidligere ringt fra skolen to ganger og sagt at barnet sitter og gråter i klasserommet og gruer seg til å reise på samvær.

Far påstår at alt barnet sier er ting jeg har "plantet i hodet" på barnet og at han aldri har vært hverken aggressiv eller truende. Han mener at jeg påvirker barnet negativt og prøver å vende barnet mot ham og at jeg lyver og er ute etter å ødelegge ham. Han er også svært overbevisende når han snakker, flink til å få sympati og jeg som kjenner han godt vet at han lyver like lett som han puster, noe som gjør at denne saken blir mye ord mot ord...

Nå har vi hatt flere rettsmøter ila 1,5 år og hver gang vi prøver å få i gang en ny avtale så går det svært kort tid før barnet begynner å nekte igjen og får nye angstanfall. Etter siste rettsmøte nå, så var ikke barnet engang villig til å prøve på samværet som ble avtalt, til tross for tilsynsperson til stede og jeg klarte ikke tvinge barnet. Jeg er sliten av å bli beskyldt for samværssabotasje når jeg de siste årene ikke har gjort annet enn å nekte å fysisk tvinge barnet på samvær. Barnet står fritt til å dra til far når det vil. Jeg prøver å oppmuntre og gjøre samvær med far til noe positivt for barnet, men jeg vet hva barnet opplever hos far. Jeg har sett det selv, når vi fortsatt bodde sammen og jeg vet at barnet har sett mye av volden far har påført meg. Så uansett hva jeg sier for å ufarliggjøre dette, så har det ingen effekt på et så stort barn.

Jeg får ingen bidrag fra far eller økonomisk støtte fra NAV utover normalt barnetrygd, så økonomisk har jeg ingenting å vinne på å ikke tvinge barnet på samvær. Far mener like fullt at jeg gjør dette for å skade ham og han vil nå dra igang en hovedforhandling der han krever hovedomsorg og at jeg kun skal ha samvær. Han mener at jeg ikke er en egnet omsorgsperson og at jeg ikke kan stoles på til å holde avtaler.

Jeg kjenner at jeg holder på å gi opp alt. Jeg sliter selv med alvorlige ettervirkninger av den psykiske volden far har påført meg gjennom mange år og går i behandling for dette og vil aller helst bare få fred og prøve å komme videre med livet. Han lar meg aldri hvile og vet at mine påstander om ham ikke kan bevises, fordi de eneste som har sett det er nærmeste familie. Han oppfører seg eksemplarisk ute blandt andre og er en veldig sosial type med mange venner. Jeg er sliten av å fortelle den samme historien igjen og igjen til nye mennesker hver gang og oppleve å ikke bli trodd, fordi de selv opplever far som en såret mann som kun er ute etter barnets beste. Det virker som om ingen tror at det finnes mennesker med personlighetsforstyrrelser...

Så til det store spørsmålet: hvor stor er sjansen for at far kan få hovedomsorgen, når et så gammelt barn er tydelig på at det ikke vil? 

Anonymkode: 13b29...7d7

[Gjest kulLama]

Nada. Null skjangser. Tipper han gjør dettw pga han vet det plager deg. Ikkje pga barn men deg. Han vet dette gjør deg vondt. Ikke gi opp . Du  må bare h8lse dag til de avtaler som er gjort men vil ikke ungen vill ikke ungen. Få inn en terapeut til barnet før det virker som han trenger å snakke med noen uten for situasjon. 

[Bøttemedhull]

❤️ Hold ut. Heier på deg. Håper noen her kan berolige deg, jeg vet dessverre ingenting om hva som kan skje, men klarte ikke forlate tråden uten å si noe. 

[AnonymBruker]

Har lærere og andre som har sett barnet gråte og grue seg for samvær med far fått uttale seg? Om det er så tydelig at barnet gir uttrykk for at han ikke vil, bør det komme frem i saken.

Anonymkode: 37711...ca1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Har lærere og andre som har sett barnet gråte og grue seg for samvær med far fått uttale seg? Om det er så tydelig at barnet gir uttrykk for at han ikke vil, bør det komme frem i saken.

Anonymkode: 37711...ca1

Ingen har uttalt seg ennå, men når det starter en hovedforhandling så vil det også bli vitneføring, så da skal jeg sørge for å hvertfall be kontaktlærer stille som vitne. Kontaktlærer kjenner ikke saken, annet enn det far og jeg har forklart, som er to helt forskjellige versjoner, selvsagt. Men h*n kan hvertfall bekrefte at barnet har grått på skolen og sagt det ikke vil til far.

Anonymkode: 13b29...7d7

[AnonymBruker]

28 minutter siden, Ensomlama skrev:

Nada. Null skjangser. Tipper han gjør dettw pga han vet det plager deg. Ikkje pga barn men deg. Han vet dette gjør deg vondt. Ikke gi opp . Du  må bare h8lse dag til de avtaler som er gjort men vil ikke ungen vill ikke ungen. Få inn en terapeut til barnet før det virker som han trenger å snakke med noen uten for situasjon. 

Jeg prøver å få barnet inn hos BUP nå, ettersom angst symptomene går så utover barnets hverdag og trivsel. Fikk beskjed av min egen terapeut om at det var lurest, ettersom de som jobber ved f.eks familiekontor ikke har spisskompetanse på behandling av angst hos barn.

Anonymkode: 13b29...7d7

[AnonymBruker]

Huff, føler med deg.... Kan aldri tro at BF har noen sjanse til å få hovedomsorg.

Anonymkode: 13b29...7d7

[AnonymBruker]

Skaff henvisning til BUP snarest. Det bør være førstepri! Barnet trenger behandling og støtte, samt at han trenger en upartisk profesjonell som kun bryr seg om barnets side i denne saken. Jeg sier ikke at ikke du bryr deg om barnet, men du er ikke upartisk. Barnet ditt får antagelig raskt tildelt behandler på BUP ettersom han sliter såpass at det går utover skolehverdagen hans. 

Anonymkode: 5c126...25b

[Gjest Warrior]

Hovedomsorgen får han nok ikke, men er han slem mot barnet? Ellers må barnet deres få hjelp til å ikke være redd for faren mer. Kan ikke fortsette sånn.

[AnonymBruker]

Tenk på det som at far driver med en maktdemonstrasjon. Han er kontrollerende og vil ha alt og alle etter sin pipe. Det plager ham nok reelt at barnet ikke vil til ham. Men ikke fordi han savner barnet, men fordi han ikke får dirigere dere to. Prøv å distansere deg mentalt, forbered saken best mulig, og sats på å gruse far. Det går ikke an at han vinner frem i rettsystemet, det er barneplageri.

Før logg over hva barnet sier når om far/samvær. Push for å få en objektiv dyktig sakkyndig som snakker med barnet alene, helst en med peiling på barnepsykologi og traumer. Og sørg for flest mulig vitner, ikke bare kontaktlærer. Flere objektive vitner som kan si noe sikkert. Familie også. Alt av bevisførsler vil dokumenteres under rettssaken.

Barn burde slippe å overlates i mishandlers varetekt på den måten. Push for BUP, spør dem om langtidseffekter av re-traumatisering av barn.

Anonymkode: 14ea7...d31

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Kvelertak skrev:

Hovedomsorgen får han nok ikke, men er han slem mot barnet? Ellers må barnet deres få hjelp til å ikke være redd for faren mer. Kan ikke fortsette sånn.

Han har bl.a sagt til barnet at han skulle ønske barnet aldri var født. Han reagerer veldig aggressivt og voldsomt med en gang barnet gjør noe han mener er galt. Farer opp og brøler/kaster ting/slår i veggene.

Barnet forteller selv at det går rundt og hele tiden tenker på hva det skal si og gjøre for å unngå at far blir sint og hva det kan gjøre for å få far glad. Barnet sier at det ikke tør å si sin mening fordi det er redd for at far skal være uenig og bli sint. Far liker ikke barnets interesser og kaller det for idiotiske hobbyer og forteller barnet at det må få seg skikkelige interesser. Far fremmer sine egne interesser veldig og er irritert fordi barnet ikke liker de samme tingene.

Jeg har selv hørt far si svært sårende og nedlatende ting til barnet, som ødelegger barnets selvtillit. 

Anonymkode: 13b29...7d7

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Skaff henvisning til BUP snarest. Det bør være førstepri! Barnet trenger behandling og støtte, samt at han trenger en upartisk profesjonell som kun bryr seg om barnets side i denne saken. Jeg sier ikke at ikke du bryr deg om barnet, men du er ikke upartisk. Barnet ditt får antagelig raskt tildelt behandler på BUP ettersom han sliter såpass at det går utover skolehverdagen hans. 

Anonymkode: 5c126...25b

Legen min venter på sende henvisning til BUP, men begge foreldre må samtykke til dette og far har til nå ikke vært villig til å godta en henvisning dit. Jeg prøver å få min fastlege til å ringe far og snakke med han om dette.

Anonymkode: 13b29...7d7

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Legen min venter på sende henvisning til BUP, men begge foreldre må samtykke til dette og far har til nå ikke vært villig til å godta en henvisning dit. Jeg prøver å få min fastlege til å ringe far og snakke med han om dette.

Anonymkode: 13b29...7d7

Så gå til en privatpraktiserende barnepsykolog. Det viktigste er at barnet får behandling slik at han slipper å ende opp som ung ufør før han fyller 20 år, og har fått hele livet sitt ødelagt. Han viser såpass tydelige tegn på hvilken vei dette bærer, at dette kan du virkelig ikke ignorere. 

Anonymkode: 5c126...25b

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Ingen har uttalt seg ennå, men når det starter en hovedforhandling så vil det også bli vitneføring, så da skal jeg sørge for å hvertfall be kontaktlærer stille som vitne. Kontaktlærer kjenner ikke saken, annet enn det far og jeg har forklart, som er to helt forskjellige versjoner, selvsagt. Men h*n kan hvertfall bekrefte at barnet har grått på skolen og sagt det ikke vil til far.

Anonymkode: 13b29...7d7

Kontakt bv. De vil hjelpe deg. 

De stilte seg bak ryggen til min søster når jentungen hennes nektet å reise på samvær av liknende grunner. 

Anonymkode: 49dd7...d82

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Legen min venter på sende henvisning til BUP, men begge foreldre må samtykke til dette og far har til nå ikke vært villig til å godta en henvisning dit. Jeg prøver å få min fastlege til å ringe far og snakke med han om dette.

Anonymkode: 13b29...7d7

Taler neppe til hans fordel i retten.

Anonymkode: c4e0f...78a

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Kontakt bv. De vil hjelpe deg. 

De stilte seg bak ryggen til min søster når jentungen hennes nektet å reise på samvær av liknende grunner. 

Anonymkode: 49dd7...d82

Mens andre får bare beskjed om at hvis man ikke stopper samvær tar de over omsorgen. Og stopper man samvær får far omsorgen pga «sabotasje».

Anonymkode: c4e0f...78a

[AnonymBruker]

Det er nok en stor belastning for Ts og barnet! Men bf har ingen sjangs til å ta ifra deg hovedomsorgen! Barnet må høres, av en psykolog. Det går nok bra, men er slitsomt når det holder på.

Anonymkode: bd8b7...d47

[AnonymBruker]

Helt utrolig at du har forsøkt å pushe barnet til å ville være med en voldelig person og å ignorere store traumer. Spørs om ikke barnet hadde hatt det best borte fra begge to. 

Anonymkode: f76f4...9c8

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt utrolig at du har forsøkt å pushe barnet til å ville være med en voldelig person og å ignorere store traumer. Spørs om ikke barnet hadde hatt det best borte fra begge to. 

Anonymkode: f76f4...9c8

Jeg har stått oppi denne saken i over 2 år nå. Dette er fjerde gangen på 2 år som jeg stanser samvær. Vi har vært på flere meklinger, både sammen og separat(separat fordi jeg er livredd BF etter å ha levd med psykisk vold i flere år). BV har vært involvert, men BF lyver så det renner av ham og BV vet ikke hvem de skal tro, så de velger å ikke gjøre noe....

Vi har hatt flere rettsmøter og samtaler med sakkyndig psykolog. HVER.ENESTE.GANG så klarer far å snakke til seg litt samvær. Han blir hørt og tatt hensyn til. Jeg kan love deg at det er SVÆRT vanskelig å sitte i en rettssal med en dommer og en sakkyndig psykolog som vurderer at far bør ha noe samvær, til tross for hva jeg og barnet sier.

Samtidig gir dommer meg beskjed om at det er veldig viktig at jeg snakker frem samvær med far og prøver å få barnet til å se på dette som noe positivt. Jeg føler at ingen hører meg og at ingen klarer å forstå at denne faren kanskje ikke er den han "later som" at han er, under rettsmøtene og samtalene... Jeg begynner nesten å tvile på meg selv og min egen oppfatning av det som har skjedd de siste 10 årene.

Jeg har vært livredd for at dette skulle gå til hovedforhandling, så jeg har vært villig til å gå med på tingrettens forskjellige forslag til løsninger etter at de har tatt en vurdering av saken. Til og med min egen advokat anbefalte meg å prøve tingrettens forslag.

En hovedforhandling vil ikke bare være en enda større psykisk påkjenning enn saken har vært til nå, men jeg risikoerer å bli økonomisk ruinert.

 

Anonymkode: 13b29...7d7

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har stått oppi denne saken i over 2 år nå. Dette er fjerde gangen på 2 år som jeg stanser samvær. Vi har vært på flere meklinger, både sammen og separat(separat fordi jeg er livredd BF etter å ha levd med psykisk vold i flere år). BV har vært involvert, men BF lyver så det renner av ham og BV vet ikke hvem de skal tro, så de velger å ikke gjøre noe....

Vi har hatt flere rettsmøter og samtaler med sakkyndig psykolog. HVER.ENESTE.GANG så klarer far å snakke til seg litt samvær. Han blir hørt og tatt hensyn til. Jeg kan love deg at det er SVÆRT vanskelig å sitte i en rettssal med en dommer og en sakkyndig psykolog som vurderer at far bør ha noe samvær, til tross for hva jeg og barnet sier.

Samtidig gir dommer meg beskjed om at det er veldig viktig at jeg snakker frem samvær med far og prøver å få barnet til å se på dette som noe positivt. Jeg føler at ingen hører meg og at ingen klarer å forstå at denne faren kanskje ikke er den han "later som" at han er, under rettsmøtene og samtalene... Jeg begynner nesten å tvile på meg selv og min egen oppfatning av det som har skjedd de siste 10 årene.

Jeg har vært livredd for at dette skulle gå til hovedforhandling, så jeg har vært villig til å gå med på tingrettens forskjellige forslag til løsninger etter at de har tatt en vurdering av saken. Til og med min egen advokat anbefalte meg å prøve tingrettens forslag.

En hovedforhandling vil ikke bare være en enda større psykisk påkjenning enn saken har vært til nå, men jeg risikoerer å bli økonomisk ruinert.

 

Anonymkode: 13b29...7d7

Jeg har hørt om din opplevelse.

Jeg tenkte på BARNET sin opplevelse.

Hva med å la barnet få være et helt annet sted enn i skyttergraven mellom deg og din eks?

Anonymkode: f76f4...9c8