Følelser for en eldre fyr

[AnonymBruker]

Jeg har hatt ¨en greie¨ med en fyr i snart 2 år. Vi trives veldig godt i hverandres selskap, og selv om den geografiske avstanden mellom oss har vært vanvittig stor så har vi likevel fått til å møtes. Jeg har vært hjemme hos han flere ganger og tilbrakt flere dager sammen med han - både når han har hatt ferie, men også når han har vært på jobb. Da har han dratt på jobb og kommet tidlig hjem, også har vi spist middag og tilbrakt tid sammen før han reiser og når han er tilbake. Han inviterte meg også til et feriested han deler med familien. Hver gang jeg forlater han føler jeg meg helt tom innvendig. Går det lenge mellom hver gang så klarer jeg å distansere meg litt, men det er helt til vi møtes igjen. Jeg føler meg bare veldig hjemme sammen med han. Føler at det er der jeg tilhører. Nå har jeg startet på et studie som er veldig mye nærmere han (her er det viktig å understreke at det ikke er han som er årsaken til at jeg valgte den byen jeg valgte). Jeg skal snart ta turen på besøk noen dager igjen og jeg kjenner at jeg gleder meg veldig. Man skulle egentlig tro at dette bare var en fin ting og at det ikke er noen grunn til å tenke så mye rundt det, men det er en del ting som gjør det vanskelig. 
Jeg vet at han bryr seg om meg og er veldig opptatt av at jeg har det bra. Han holder avtaler, ringer opp igjen om jeg har ringt han og har jeg behov for å snakke så vet jeg at han er der. Men - problemet, eller et av dem, er at han er hele 15 år eldre enn meg. For meg er det i utgangspunktet ikke noe problem - i og med at han har slått seg til ro med sitt, og ikke har noe ønske om å få barn. Det gjør også at jeg ikke føler noe press på den fronten - som mange gjør når man finner en eldre fyr/dame. Til tross for dette så syns jeg likevel det er vanskelig. Han er ikke av typen som snakker om følelser, og det er veldig vanskelig å vite hva han egentlig ønsker/tenker. Han bor på et veldig lite sted hvor alle kjenner alle, og hver gang jeg er der så er han stresset for at noen skal se meg. Jeg kan forsåvidt forstå det - siden jeg er såpass mye yngre og folk snakker. Jeg har tatt det opp med han, og han sier at det er fordi han ikke orker alt styret og er en veldig privat person. Likevel så skulle jeg ønske at han ikke tenkte sånn. For - jeg har virkelig lyst til at det skal bli oss.. Men, jeg klarer bare ikke å si det. Jeg har delvis fortalt han det. Ringte og sa at jeg virkelig er glad i han og at jeg savner han.. at jeg ikke vil ha noen andre. Han ble stresset - men årsaken til det var at han var redd for at jeg plutselig skulle ønske å få barn, siden jeg kom med en slik erklæring. Men.. det er ikke det jeg ønsker. Jeg ønsker bare å bli hans, men det klarte jeg jo ikke å si - direkte. Til tross for denne erklæringen - selv om jeg ikke ble særlig klokere, så ringer han, sender meldinger og ønsker å møte meg igjen. For meg er det veldig forvirrende.. Hadde han ikke vært interessert i det hele tatt så hadde han vel forsvunnet så fort jeg kom med den ¨erklæringen¨? Jeg tror jeg bare trenger litt råd/et lite push for å virkelig få frem hva jeg faktisk ønsker og føler, men jeg anser ikke meg selv som et ¨kupp¨ og derfor er det vanskelig å skulle stille noen til veggs på den måten. Jeg føler at jeg ydmyker meg selv, og sliter generelt veldig med å gjøre meg sårbar overfor andre uten å være rimelig sikker på utfallet. 

Og bare så det er nevnt - jeg har alltid vært interessert i menn som er eldre enn meg. Har akkurat vært med på fadderuken i byen jeg har flyttet til hvor det kryr av gutter, men alt jeg tenker på er han og det er ingen andre som vekker min interesse. Og sånn har det vært i snart 2 år. 

Har dere noen råd? Hadde virkelig satt enormt pris på det.

Hilsen frustrert jente på 21

Anonymkode: 1d764...02b

[AnonymBruker]

15 år er ikke den verste aldersforskjellen vel? Du er ung og han er da også forholdsvis ung fortsatt. Til og med barn hadde ikke vært noen umulighet for dere, om det skulle bli et ønske. Livet gir forøvrig ingen garantier for hverken det ene eller det andre. Blir dere normalt gamle så vil du muligens leve med en «gammel mann» mens du fremdeles er ung. Men hvem vet om din helse skranter mens du er forholdsvis ung, og han blir den sprekeste? Det er så innmari langt fremme i tid at jeg ikke hadde bekymret meg for det nå. Dere har så mange år på dere til å ha det bra, lage et godt liv.. Så kommer det som kommer. 

Jeg synes du skal fortelle ham akkurat hva du føler og at det er han du vil ha. Du har åpenbart kommet til et punkt hvor det «plager» deg litt? Kast deg ut i det, enten tør han satse, ellers sier han stopp. Da får du det vondt en stund, men så dukker det nok opp nye muligheter. Ikke bruk opp mange år på å elske han, mens hjertet er stengt for andre muligheter. Da blir det så innmari trist og vondt om han ikke vil like mye som deg. Still et ultimatum; alt eller ingenting. Gi han tid til å tenke: Du kan holde avstand, være utilgjengelig en stund, så kanskje han kjenner på savn og lyst til å gjøre noe? Hvis det er meant to be. Lykke til!

Anonymkode: ea597...a29