Vil høre fra kvinner med ADHD

[AnonymBruker]

Hvordan var diagnoseringsprosessen?

Hva var symptomer før diagnose?

Hva var symptomer i barndom, og voksenalder, noen forskjeller eller utvikling?

Er livet bedre etter diagnosering/behandling?

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

Den samtalen tar man hos legen, da alle er forskjellige. Eller bruk google🙂

Anonymkode: 89ffc...ed9

[Tatja]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Den samtalen tar man hos legen, da alle er forskjellige. Eller bruk google🙂

Anonymkode: 89ffc...ed9

Det kan jo hende at hun har tenkt å gjøre det, det ene utelukker ikke det andre. Uansett er det lov å høre om andre vil dele sine erfaringer her inne! 

[AnonymBruker]

48 minutter siden, Tatja skrev:

Det kan jo hende at hun har tenkt å gjøre det, det ene utelukker ikke det andre. Uansett er det lov å høre om andre vil dele sine erfaringer her inne! 

Takk, det er helt korrekt.

TS

Anonymkode: 310f6...fd2

[Tatja]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk, det er helt korrekt.

TS

Anonymkode: 310f6...fd2

Kan snakke på vegne av datteren min på 9.

Symptomene startet ved 2-3 år, mest merkbart var dårlig søvn da hun var så liten. Etter som årene gikk, ble uro og dårlig søvn mer og mer merkbart. Snakket og snakker utrolig mye, stort behov for å bli sett, fort sint, angst for mye rart - og får 'oppheng' på enkelte mennesker. 

Utredning startet da hun var 8, først PPT inne i bildet, så BUP med diverse tester og samtaler.

Fikk diagnosen i vår og skal igang med medisin neste uke. Er så spent, og BER om god effekt. For hun har det ikke godt. Skjønner ikke sosiale koder med tanke på når nok er nok, og hun sliter ut mennesker rundt seg. Vennskap ryker, hun skjønner ikke hvorfor, til tross for at vi gjentar og gjentar. 

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan var diagnoseringsprosessen?

Hva var symptomer før diagnose?

Hva var symptomer i barndom, og voksenalder, noen forskjeller eller utvikling?

Er livet bedre etter diagnosering/behandling?

Anonymkode: 310f6...fd2

Diagnoseringsprosessen var enkel, samtaler med psykiateren, og en med mine foreldre (for å få bekreftet symptomer i barndommen). Tok ikke spesielt lang tid.

Symptomer før diagnose: Sterk indre uro/rastløshet, manglende evne til å planlegge, organisere (grunnet rastløshet og utålmodighet), veldig utålmodig, dårlig konsentrasjon (datt ut av forelesninger etter 2-3 minutter), dårlig impulskontroll, snakket før jeg tenkte (sa derfor en del ting jeg ikke burde sagt), slet med å fullføre ting, og slet veldig med å komme i gang med ting. Kunne dog bli veldig fokusert hvis jeg leste noe jeg syntes var veldig fascinerende. Slet også med at jeg hadde ganske intense følelser. Sikkert flere symptomer, men det var det jeg kom på «i farten». 

Symptomene var like i barndommen, men jeg bråkte mye i skoletimene (i voksen alder ble jeg mer «rolig» på det viset). Dog ble det vanskeligere å takle symptomene i voksen alder fordi kravene ble større. 

Livet er tusen ganger lettere med medisiner, og jeg føler meg ikke lenger like mislykket og dum, slik jeg pleide før jeg fikk diagnosen. Å få diagnosen var en stor lettelse. 

Anonymkode: 29fa9...168

[AnonymBruker]

Takk for svar.

Jeg gruer meg veldig til å møte legen, og enda mer til å måtte møte opp på DPS. Det har gått opp et lys for meg, så jeg er sikker på at det er ADHD. 

Mener jeg har blitt misdiagnosert med "the usual". Og fastlegen min har definitivt satt meg i en bås og ikke tar meg seriøst. Skal selvfølgelig stå på mitt, og bytte lege om han er teit.

Har hatt store søvnproblemer siden jeg var barn, faller ikke i søvn før jeg er tynt til det ytterste, og er umulig å få opp om morgenen. Sover gjennom 4 alarmklokker, inkludert en med vibrator. Da jeg var barn dagdrømte jeg sykt mye, og var " fanget" inni drømmingen. Klarte ikke å gjøre lekser, holde bena i ro under middag, husket aldri lapper eller invitasjoner fra skolen. 

Brukte 6 år på vgs, og et år ekstra på høyskole. Tør ikke å ha arbeid pga mine søvnproblemer og de rare sosiale tingene som skjer, det er skamfullt. Jeg fucket opp en jobb jeg hadde ved å forsove meg veldig lenge, flere ganger. Var ung da, og det var for vondt å kjenne på. Jeg hadde jo null kontroll og forstod ikke hvorfor det måtte være sånn. Sosialt er jeg brå, sier upassende ting, har null tålmodighet med folk, føler jeg må gripe tak i noe og fikle med det hvis jeg har en rolig samtale. Sier ikke hallo når jeg ser noen kjente på butikken, så går det noen sekunder før jeg oppsøker dem og må beklage at jeg "ignorerte" dem. Det er som om det ikke blir registrert i hjernen før lenge etterpå. Klarer ikke lese bok selv om jeg liker det, kan ikke sitte gjennom en hel film. 

Jeg hater DPS. Men det føles bedre å gå dit for å snakke om dette, enn depresjon og annet jeg ikke kjenner meg igjen i. 

Har meditert i 4 år uten at det er bedre, prøvd flere medisiner, så det sier vel seg selv at jeg er feildiagnosert. Ikke at jeg har fått en formell diagnose, men fastlegen listet ned ting som har blitt nevnt da jeg søkte AAP (som jeg ikke får lenger, da jeg ikke tørte å gå i arbeidspraksis).

Håper jeg er på veien til å få livet i orden. Er vel aldri for sent.

 

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar.

Jeg gruer meg veldig til å møte legen, og enda mer til å måtte møte opp på DPS. Det har gått opp et lys for meg, så jeg er sikker på at det er ADHD. 

Mener jeg har blitt misdiagnosert med "the usual". Og fastlegen min har definitivt satt meg i en bås og ikke tar meg seriøst. Skal selvfølgelig stå på mitt, og bytte lege om han er teit.

Har hatt store søvnproblemer siden jeg var barn, faller ikke i søvn før jeg er tynt til det ytterste, og er umulig å få opp om morgenen. Sover gjennom 4 alarmklokker, inkludert en med vibrator. Da jeg var barn dagdrømte jeg sykt mye, og var " fanget" inni drømmingen. Klarte ikke å gjøre lekser, holde bena i ro under middag, husket aldri lapper eller invitasjoner fra skolen. 

Brukte 6 år på vgs, og et år ekstra på høyskole. Tør ikke å ha arbeid pga mine søvnproblemer og de rare sosiale tingene som skjer, det er skamfullt. Jeg fucket opp en jobb jeg hadde ved å forsove meg veldig lenge, flere ganger. Var ung da, og det var for vondt å kjenne på. Jeg hadde jo null kontroll og forstod ikke hvorfor det måtte være sånn. Sosialt er jeg brå, sier upassende ting, har null tålmodighet med folk, føler jeg må gripe tak i noe og fikle med det hvis jeg har en rolig samtale. Sier ikke hallo når jeg ser noen kjente på butikken, så går det noen sekunder før jeg oppsøker dem og må beklage at jeg "ignorerte" dem. Det er som om det ikke blir registrert i hjernen før lenge etterpå. Klarer ikke lese bok selv om jeg liker det, kan ikke sitte gjennom en hel film. 

Jeg hater DPS. Men det føles bedre å gå dit for å snakke om dette, enn depresjon og annet jeg ikke kjenner meg igjen i. 

Har meditert i 4 år uten at det er bedre, prøvd flere medisiner, så det sier vel seg selv at jeg er feildiagnosert. Ikke at jeg har fått en formell diagnose, men fastlegen listet ned ting som har blitt nevnt da jeg søkte AAP (som jeg ikke får lenger, da jeg ikke tørte å gå i arbeidspraksis).

Håper jeg er på veien til å få livet i orden. Er vel aldri for sent.

 

Anonymkode: 310f6...fd2

Høres ut som ADHD for min del. Kjenner meg veldig igjen. Jeg glemte å skrive det i innlegget, men jeg dagdrømte også ekstremt mye som barn, kanskje sykelig mye. Sosialt er jeg ganske lik deg. Søvnproblemer har jeg også, hjernen jobber alltid på «høygir» (uten medisiner vel og merke). Med medisiner fikk jeg nesten et nytt liv, og jeg føler meg for første gang i mitt liv «normal». 

Anonymkode: 29fa9...168

[AnonymBruker]

På 29.8.2019 den 0.51, AnonymBruker skrev:

Hvordan var diagnoseringsprosessen?

Hva var symptomer før diagnose?

Hva var symptomer i barndom, og voksenalder, noen forskjeller eller utvikling?

Er livet bedre etter diagnosering/behandling?

Anonymkode: 310f6...fd2

Jeg ble sendt til nevropsykolog framfor dps av hun som henviste meg. Da de ofte har litt mer peiling og går litt grundigere til verks, så sjansen for feildiagnose er mindre. Var inne til en samtale, to runder med testing og en siste samtale. I tillegg fylte både jeg, mamma og mannen min ut noen skjemaer i forhold til meg og hvordan jeg er og oppfattes, både i barndom og voksen alder. Hadde det ikke vært for sommerferien, hadde det gått på en måned. 

 

Jeg har slitt mye med tankekjør. Følelsens av at hodet er som en symaskin som står og spinner på full guffe uten stopp. Sliter med å sove i perioder det er mye å gjøre, er vimsete og rotete. Sløser dessverre en del med penger, har et sterkt temperament, Utålmodig, rastløs, har slitt litt med angst og depresjoner opp gjennom årene. Følelsen av at alt det alle andre får til, er umulig å få til for meg. Har aldri følt at jeg passer inn noe sted. At jeg er annerledes enn alle andre, en slags feilvare fra naturens side. Har fungert dårlig sosialt opp gjennom. Er brå og oppfattes som krass selv om jeg ikke mener det. Skravler alt for mye, uten filter. Alt bare ramler liksom ut av meg enten jeg vil eller ikke. Gjort mye impulsive ting som har vært dumme opp gjennom. Som barn gikk det mest på en enorm rastløshet, skravling og sinne. I tillegg til at jeg ikke fungerte sosialt. Men siden jeg alltid har vært skoleflink da jeg liker å lære nye ting, så ble det ikke fanget opp før i voksen alder. 

 

Jeg får ikke medisinsk behandling for adhd, men jeg synes det hjalp veldig bare det å få på plass diagnosen. Det å vite hvorfor jeg er som jeg er. Plutselig fikk jeg en forklaring på veldig mange hendelser fra livet jeg har grublet på hvorfor jeg var sånn og reagerte sånn. Så mye av det dårlige selvbildet mitt er borte, angsten og depresjonen har nesten forsvunnet siden jeg nå vet det er en del av uroen, og ikke noe "farlig". Og jeg har omfavnet de positive sidene ved diagnosen og gjort dem til en styrke.

Anonymkode: 2668e...b1a

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg ble sendt til nevropsykolog framfor dps av hun som henviste meg. Da de ofte har litt mer peiling og går litt grundigere til verks, så sjansen for feildiagnose er mindre. Var inne til en samtale, to runder med testing og en siste samtale. I tillegg fylte både jeg, mamma og mannen min ut noen skjemaer i forhold til meg og hvordan jeg er og oppfattes, både i barndom og voksen alder. Hadde det ikke vært for sommerferien, hadde det gått på en måned. 

 

Jeg har slitt mye med tankekjør. Følelsens av at hodet er som en symaskin som står og spinner på full guffe uten stopp. Sliter med å sove i perioder det er mye å gjøre, er vimsete og rotete. Sløser dessverre en del med penger, har et sterkt temperament, Utålmodig, rastløs, har slitt litt med angst og depresjoner opp gjennom årene. Følelsen av at alt det alle andre får til, er umulig å få til for meg. Har aldri følt at jeg passer inn noe sted. At jeg er annerledes enn alle andre, en slags feilvare fra naturens side. Har fungert dårlig sosialt opp gjennom. Er brå og oppfattes som krass selv om jeg ikke mener det. Skravler alt for mye, uten filter. Alt bare ramler liksom ut av meg enten jeg vil eller ikke. Gjort mye impulsive ting som har vært dumme opp gjennom. Som barn gikk det mest på en enorm rastløshet, skravling og sinne. I tillegg til at jeg ikke fungerte sosialt. Men siden jeg alltid har vært skoleflink da jeg liker å lære nye ting, så ble det ikke fanget opp før i voksen alder. 

 

Jeg får ikke medisinsk behandling for adhd, men jeg synes det hjalp veldig bare det å få på plass diagnosen. Det å vite hvorfor jeg er som jeg er. Plutselig fikk jeg en forklaring på veldig mange hendelser fra livet jeg har grublet på hvorfor jeg var sånn og reagerte sånn. Så mye av det dårlige selvbildet mitt er borte, angsten og depresjonen har nesten forsvunnet siden jeg nå vet det er en del av uroen, og ikke noe "farlig". Og jeg har omfavnet de positive sidene ved diagnosen og gjort dem til en styrke.

Anonymkode: 2668e...b1a

Kan jeg spørre hvilke sider du ser på som positive? Jeg vil gjerne gjøre om sider av min ADHD til en styrke, slik jeg hører at noen gjør. Jeg sliter dog med å se det positive ved det som har ødelagt så mye for meg opp gjennom årene. 

Anonymkode: 29fa9...168

[AnonymBruker]

18 timer siden, Tatja skrev:

Kan snakke på vegne av datteren min på 9.

Symptomene startet ved 2-3 år, mest merkbart var dårlig søvn da hun var så liten. Etter som årene gikk, ble uro og dårlig søvn mer og mer merkbart. Snakket og snakker utrolig mye, stort behov for å bli sett, fort sint, angst for mye rart - og får 'oppheng' på enkelte mennesker. 

Utredning startet da hun var 8, først PPT inne i bildet, så BUP med diverse tester og samtaler.

Fikk diagnosen i vår og skal igang med medisin neste uke. Er så spent, og BER om god effekt. For hun har det ikke godt. Skjønner ikke sosiale koder med tanke på når nok er nok, og hun sliter ut mennesker rundt seg. Vennskap ryker, hun skjønner ikke hvorfor, til tross for at vi gjentar og gjentar. 

Når ble en niåring en kvinne?

Anonymkode: e4086...9ec

[AnonymBruker]

8 timer siden, AnonymBruker skrev:

Når ble en niåring en kvinne?

Anonymkode: e4086...9ec

Jeg satte uansett pris på svaret, kveruler et annet sted.

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg satte uansett pris på svaret, kveruler et annet sted.

Anonymkode: 310f6...fd2

Jeg kverulerer ikke jeg bare spurte. For behandling/utredning osv gjøres ikke på samme måte på voksne som hos barn så kan virkelig ikke se hvorfor det er nyttig info. 

Anonymkode: e4086...9ec

[AnonymBruker]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg kverulerer ikke jeg bare spurte. For behandling/utredning osv gjøres ikke på samme måte på voksne som hos barn så kan virkelig ikke se hvorfor det er nyttig info. 

Anonymkode: e4086...9ec

Fordi jeg har vært et barn og det vil telle hvilke erfaringer jeg hadde da? 

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

Flere erfaringer?

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

Tvangstanker. Noen ting bare må være på en bestemt måte. 

Noen kvinner med adhd har alt strøkent for å kompensere for kaoset i hodet. Det klarer ikke jeg. Alt rundt meg er kaos. Mangel på struktur kjenner nok mange seg igjen i, jeg er bare til deg ekstreme. 

Jeg fikler ikke med ting. Jeg gjør andre ting. I tankene. Inni hodet 😊 det hjelper, så folk ikke får med seg at jeg mister fokuset. Verste er jo folk som prater saaaakte. 

Jeg er snill og god med mennesker. Heldigvis. Men mannen min kan skrive under på at jeg kan bli veldig, veldig sint. 

Anonymkode: 770fd...364

[AnonymBruker]

En fordel er jo at når jeg er oppriktig interessert i noe, så kan jeg holde på mer og lenger enn andre. Jeg synes nesten andre er litt vel tafatte, når jeg blir giret. 

Anonymkode: 770fd...364

[AnonymBruker]

Nå er jeg her igjen og vil høre flere erfaringer.

Jeg har enda et spørsmål, dette med å kjenne seg ukonsentrert osv. Før diagnose, hendte det at det nesten føltes ut som en influensa i hodet eller lignende? Litt vanskelig å forklare. De virkelig dårlige dagene der jeg glemmer oppgaver, navn etc er gjerne i samarbeid med denne følelsen i hodet. 

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

Bump

Anonymkode: 310f6...fd2

[AnonymBruker]

Fikk diagnosen sent i livet. 47 år. Totalt utslitt av å kompensere. Har slitt mye med depresjon. Har den siste tiden fått angst og panikk angst. Krisemaksimerer alt og har katastrofe tanker om ting som kan skje om 10-15 år fram i tid. 

Bruker mye tid på å gruble over ting i fortiden også. Fryktelig slitsomt. Klarer ikke å stoppe dette. Føler jeg enten lever i fortiden eller tenker på framtiden. Overanalyserer alt. 

Har alltid følt meg annerledes og utanfor alle andre. Ensomt. Slitt sosialt. 

Klarte livet sån passe greit til jeg ble alvorlig syk for 4 år siden. Da raknet alt. Nå er jeg ufør og har alt for mye tid til å tenke. 

I dag har jeg slitt mye med tanker rundt en venninne som plutselig forsvant, avsluttet vennskapet uten forklaring. 2 år siden, men jeg tenker på det flere ganger i uka og blir lei meg.... 

Bruker ADHD medisin, og sove medisin. Livredd for at sovemedisiner skal bli tatt fra meg. 

Har en behandler, skal ta opp med han neste gang at jeg vil endre fokus. Orker ikke grave mer i fortiden. Vet veldig mye om meg selv. Vil heller lære teknikker og strategier ang tanker. 

 

Anonymkode: 86b4b...17a