Føler veldig lite.

[AnonymBruker]

Jeg er en 21 år gammel jente. De siste 2-3 årene har jeg følt veldig lite. De følelsene jeg kjenner på i hverdagen er stort sett irritasjon og en sjelden gang sinne, men jeg har lite positive følelser. Er ikke lei meg, bare ikke glad. Samtidig vil jeg jo så gjerne være glad jeg også. De fleste på min alder som jeg ser rundt meg ser ut til å være så glade alle sammen. Jeg vil også kjenne på det.

Gikk til psykolog for noen år siden, og han pleide å spørre hvordan jeg har det. Og jeg svarte alltid "Jeg vet ikke", hvorpå han alltid svarte "Det er egentlig et veldig godt svar". Sannheten er jo at jeg oppriktig ikke vet hvordan jeg har det, fordi jeg verken er glad eller meg.

Psykologen brukte mye tid på å få meg til å beskrive følelser. Hvis jeg fortalte om noe som hadde skjedd, spurte han "Hva følte du da?". Jeg syntes det var, og fremdeles at det er, veldig ubehagelig å beskrive og generelt snakke om følelser. Uten at jeg vet hvorfor det er sånn.

Følelseslivet mitt er med andre ord ganske flatt. 

Da jeg gikk på ungdomsskolen og videregående var jeg derimot veldig langt nede, og det var i denne perioden at jeg gikk til psykolog. Fikk aldri diagnosen depresjon, men ble diagnostisert med en angstlidelse. Står i journalen min at det er mistanke om tre personlighetsforstyrrelser og Asperger. I denne perioden var jeg så langt nede at jeg ikke ønsket å være i live. Jeg følte at jeg ikke passet inn i denne verdenen, at jeg ikke mestret livet og heller ikke at jeg mestret helt hverdagslige sosiale situasjoner. I skolen opplevde jeg at jeg ikke var på bølgelengde med medelever og at jeg dermed falt utenfor. Tidvis opplevde jeg også å bli plaget av andre jenter. Jeg følte meg mislykket, stygg, sett ned på, rar og irriterende. Jeg likte ikke meg selv, og gjør det kanskje ikke nå heller. Mye av dette henger nok igjen fortsatt. 

I dag har jeg et helt ok liv. Har få venner, men jobber fulltid. Jeg er mye sliten, men klarer å være i full jobb. Om nettene har jeg ofte mareritt om at jeg er på flukt, at noen er ute etter meg og skal drepe meg etc. Kan våkne opp midt på natta av det. Noen ganger får jeg også panikkanfall, men det er ganske sjeldent. Har lyst å starte i behandling igjen, men siden jeg klarer å være i full jobb og jeg ikke er en fare for meg selv eller noen andre for den saks skyld, tviler jeg på at jeg kommer til å bli prioritert akkurat.

Vil liksom ikke gå til fastlegen heller siden jeg var der nesten hver uke da jeg gikk på ungdomsskolen, og ganske ofte på videregående også. Føler meg til bry og at jeg bare må ta meg sammen. Vet jo at mange sliter så mye mer enn meg. 

Jeg har i hvert fall tenkt litt, og tror kanskje at jeg har undertrykt mine følelser som en forsvarsmekanisme da ting var som verst. Nå trenger jeg kanskje ikke å undertrykke følelsene mine lenger, men siden hjernen min har blitt så vant til å gjøre det, må jeg åpne meg opp igjen på et vis så jeg kan begynne å føle igjen. Men hvordan?

 

 

Anonymkode: f9536...0aa

[AnonymBruker]

Jeg kjenner også på dette at jeg er følelsesløs og at jeg ofte ikke vet og heller ikke klarer å sette ord på hva jeg faktisk føler. For det meste kjenner jeg ingenting når jeg prøver å kjenne etter hvilken følelse jeg kjenner, men det hender også at jeg ikke klarer å skille følelsene fra hverandre. Det er av og til noe jeg kjenner på, men jeg klarer ikke å definere det som en følelse. Jeg har på en måte følelsene inn motorisk (i den forstand at jeg kan le, smile, gråte osv, men jeg kjenner ikke følelsene likevel). 

Jeg tenker du er inne på noe når du never at det er en forsvarsmekanisme, dette er i alle fall noe psykologen min har nevnt for meg når vi har snakket om dette med manglende følelser. Har ikke fått begynt på behandling ennå da vi nesten bare har fokusert på utredning til nå, så jeg har dessverre ingen gode råd å komme med. 

Jeg følger i alle fall tråden og håper du får noen gode svar og råd til hvordan man kan åpne opp og føle mer.

Anonymkode: c1bab...ae8

[kakapo]

Jeg har det også sånn. 

Tok det opp med min psykolog, og da sa hun noe som jeg nå i etterkant er enig i: at det er bedre at det er stabilt "ok" enn voldsomme svingninger opp og ned i følelseslivet.  

Du, som meg, kjenner også på følelser som irritasjon og sinne.  Da er vi ikke helt følelsesløs. 

Hva er egentlig glede? Hvordan føles det? Er vi påvirket av film og sosiale medier i følelser? Skal det være Hollywoodfølelser eller er det nok med tilfredshet? Overdriver folk følelsene sine for å "please" andre? Disse menneskene som tilsynelatende er så sprudlende lykkelig; er det ekte innerst inne eller er det en maske? 

 

Jeg vet ikke altså.. bare kaster ut tanker

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen av mye av det du sier, og for meg har det sammenheng med overgrep jeg opplevd i tidlig tenårene. 

Anonymkode: 3b59e...d0a

[AnonymBruker]

21 timer siden, kakapo skrev:

Jeg har det også sånn. 

Tok det opp med min psykolog, og da sa hun noe som jeg nå i etterkant er enig i: at det er bedre at det er stabilt "ok" enn voldsomme svingninger opp og ned i følelseslivet.  

Du, som meg, kjenner også på følelser som irritasjon og sinne.  Da er vi ikke helt følelsesløs. 

Hva er egentlig glede? Hvordan føles det? Er vi påvirket av film og sosiale medier i følelser? Skal det være Hollywoodfølelser eller er det nok med tilfredshet? Overdriver folk følelsene sine for å "please" andre? Disse menneskene som tilsynelatende er så sprudlende lykkelig; er det ekte innerst inne eller er det en maske? 

 

Jeg vet ikke altså.. bare kaster ut tanker

Interessante tanker. Og det stemmer nok som du sier at det er bedre å ha det stabilt som dette enn voldsomme svingninger. Samtidig savner jeg å bare føle noe ordentlig sterkt.

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Kjenner meg igjen av mye av det du sier, og for meg har det sammenheng med overgrep jeg opplevd i tidlig tenårene. 

Anonymkode: 3b59e...d0a

Selv har jeg ikke opplevd overgrep, så er usikker på hva som er årsaken til alt dette hos meg.

TS

Anonymkode: f9536...0aa

[AnonymBruker]

Klarer du å føle glede når du er helt for deg selv og opplever små ting? Det å være i øyeblikket. Som f.eks å ligge alene på et svaberg eller blomstereng og kjenne solstråler i ansiktet, eller kjenne duften av kaffe om morgenen. 

Klarer du å kjenne på følelser når du er sammen med små barn?

Anonymkode: b7a69...4c7

[AnonymBruker]

I full jobb blir du nok prioritert over de som ikke har jobb. Det ses på som viktig at man ikke blir så syk at man faller ut av arbeidslivet

Anonymkode: cbf58...d6e

[SM30]

Mange prøver i dag å finne motivasjon og inspirasjon med et depressivt tankesett.

Du er deprimert fordi du ikke gjør nok med deg selv. Man finner ikke motivasjon med mindre man lever med utfordringer og i nuet. Gi deg selv utfordringer i hverdagen, når du gir deg selv utfordringer og du angriper de, først da finner du inspirasjon. Prøv å bli 10% bedre på noe enn du var i forrige uke.

Jo mer ansvar man unngår jo svakere blir man. Ta ansvar, vær et sterkt ledd i gruppen og finn deg selv i nuet, du finner ikke deg selv med mindre du gjør noe med livet. Kroppen og menneskesinnet kan tilpasse seg ALT.

[AnonymBruker]

Jeg var nærmest død følelsesmessig, ganske lenge, etter at jeg var alvorlig syk. Legen forklarte det med at jeg antagelig var utslitt både psykisk og fysisk, og at kroppen/hodet på en måte vernet seg mot ytterligere påkjenninger ved å flate ut følelsesmessig. 

Jeg forsto jo det på en måte, men tiden gikk, og jeg var like flat. Som at jeg levde uten å føle de tingene som er en del av å LEVE. 

Jeg er fremdeles flatere enn jeg tidligere var, men da jeg begynte med å gå turer for meg selv i skogen, og på en måte virkelig tok innover meg roen der, og hvor vakker naturen er, begynte jeg igjen å føle små spirer av glede. En liten herlig følelse av livsglede. At det er godt å være til. 

Jeg husker at jeg spurte legen ved en anledning om det er mulig å ha en "stille depresjon". Altså ikke være dypt deprimert, kverne på vanskelige tanker og stå fast i det, men en slags mellomting mellom et slikt mørke, der negative følelser og tanker styrer, og det normale, hvor følelser svinger, og både glede og sorg er tilstede. Hun sa at det hadde hun aldri tenkt på, men at når jeg nevnte det var det egentlig logisk at det finnes mye mellom å være dypt deprimert, og at følelser svinger normalt. At det å være flat følelsesmessig gjerne kunne være en "stille depresjon". En mellomting. 

For meg, som alltid har vært et følelsesmenneske, på godt og vondt, føltes det uansett som at jeg hadde mistet meg selv, og etter at jeg oppdaget at jeg kunne føle spirer av glede igjen, i små fine øyeblikk, har jeg hatt veldig fokus på å skape gode stunder hvor det kan få oppstå. Jeg prioriterer ting jeg alltid har likt, og har lagt bort presset /forventninger om at jeg bare straks skal kjenne på like mye som før. Bare er tilstede i gode situasjoner, i naturen eller med venner, og lar det være trygt og godt. Det å ta bort presset på å føle så mye og så sterkt som før gjør at gradvis klarer jeg å kjenne på glede i det små og trygge. 

I forrige uke lo jeg. Helt ekte, brusende og befriende. En lykkelig latter. Den sprang ut av et lite og fint øyeblikk med min sønn. En god nærhet og fortrolighet, og en kommentar som var helt herlig. 

Jeg "våkner"! Litt og litt. 

Det er ikke de store tingene som vekker gleden i meg igjen, det er det nære og fine. De små øyeblikkene. 

Jeg tror det er viktig for å kurere denne "stille depresjonen", eller hva man skal kalle det. Å ikke jakte på den store gleden i store synlige ting og situasjoner, som nye klær, dyre reiser, hva som er "vellykket", men bare tillate seg å VÆRE i gode situasjoner, og ikke legge for mye press på seg selv. 

Da jeg var på mitt flateste tok min mann meg med på en fantastisk ferie, for å glede meg. Presset ved å føle at jeg måtte føle glede ved det gjorde absolutt ikke ting bedre, jeg følte meg utakknemlig, og ble trist og enda tommere. De små gode øyeblikk, uten press, de er dem som fører meg fremover. 

Jeg råder deg derfor til å gi slipp på tanker om hva som burde medføre glede, det som andre mener bør være lykke, og prioritere det som føles trygt og fint, for deg. Å føle seg trygg og tilfreds bør ikke undervurderes. Spirer av å føle lykke kan vokse ut fra det også. Eller herlig befriende latter. 

Ellers er det å være trygg og tilfreds også bra. Helt ok faktisk. For å være det må man imidlertid gi slipp på presset om å være lykkelig. Og vellykket. Og passe inn i en form andre mener er riktig. 

Anonymkode: 78f02...b3b

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerdebatt og svar til dette

Perelandra, mod.