Dere med unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Hvilken behandling har dere fått/får? 

Fungerer dere i jobb? 

Kan man "slippe" å jobbe mens man får i en evt behandling? 

Hva var det som gjorde at dere søkte om hjelp? 

 

Anonymkode: fb73f...81e

[Deerinspotlight]

Kognitiv terapi og medisin mot angst/depresjon er det som funker best for meg.
Andre former for behandling har jeg hatt null resultat av. 

Jeg jobber og har en fridag i uken som behandlingsdag. Du kan i samarbeid med jobben lage avtale med NAV om at du tar ut sykmelding med "enkeltstående behandlingsdager". Er kanskje enklere å bare være noen prosent sykmeldt, men det er grense for hvor lenge man kan få lønn for det. Om du syns det er helt greit å ikke få lønn for de dagene du er borte kan du eventuelt se etter deltidsjobb. 

Håper dette hjelper
 

[AnonymBruker]

Jeg har unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse og mye angst. Jeg fungerer ikke i jobb, har prøvd mange ganger i løpet av livet. 

Jeg fikk diagnosene fordi jeg hadde gått på AAP i 10 år og måtte tvinge meg selv å åpne meg for psykologer for å få satt diagnoser dokumentert endelig. 

Hadde mange møter med psykolog og spesialister i fjor, og de alle var enige i at behandling ikke er noe for meg da jeg unngår det meste. Så der endte med uføretrygd, avslag på ung ufør pga lite dokumentasjon. Selvom det nettopp var min sykdom som gjorde at jeg ikke har klart å dra til lege og psykolog i mange år å skaffe dokumentasjoner.

Anonymkode: 0d682...0bd

[AnonymBruker]

Hvilken behandling har dere fått/får? 

Har gått hos psykolog fra og til fra jeg var barn. Har prøvd kognitiv terapi, ABT, mindfulness, vanlige samtaler hos psykiatrisk sykepleier. 

Fungerer dere i jobb? 

Nei, måtte dessverre se slaget tapt etter mange års forsøk på å takle selv de minste arbeidsoppgaver. Ble 100% ufør I starten av 20-årene.

Kan man "slippe" å jobbe mens man får i en evt behandling? 

Du bør prøve i samarbeid med NAV og psykolog å teste ut så mye som mulig for å kartlegge arbeidsevnen din. Si deg villig til å prøve det de foreslår, og går det ikke så går det ikke. 

Hva var det som gjorde at dere søkte om hjelp? 

Jeg skjønte tidlig at jeg slet med litt mer enn bare sosial angst, og falt ut av VGS til slutt. Dermed ble jeg nødt til å søke meg inn på NAV og begynne i behandling. 

Anonymkode: 90d28...46a

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har unnvikende/engstelig personlighetsforstyrrelse og mye angst. Jeg fungerer ikke i jobb, har prøvd mange ganger i løpet av livet. 

Jeg fikk diagnosene fordi jeg hadde gått på AAP i 10 år og måtte tvinge meg selv å åpne meg for psykologer for å få satt diagnoser dokumentert endelig. 

Hadde mange møter med psykolog og spesialister i fjor, og de alle var enige i at behandling ikke er noe for meg da jeg unngår det meste. Så der endte med uføretrygd, avslag på ung ufør pga lite dokumentasjon. Selvom det nettopp var min sykdom som gjorde at jeg ikke har klart å dra til lege og psykolog i mange år å skaffe dokumentasjoner.

Anonymkode: 0d682...0bd

Litt nysgjerrig men er det kun i jobbsituasjoner dere ikke fungerer og ellers så fungerer dere helt normalt når dere er med alle vennene deres, drar ut på byen osv?

Anonymkode: 7cda0...cad

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker said:

Litt nysgjerrig men er det kun i jobbsituasjoner dere ikke fungerer og ellers så fungerer dere helt normalt når dere er med alle vennene deres, drar ut på byen osv?

Anonymkode: 7cda0...cad

Nei, jeg har vært sosialt isolert omtrent hele livet. Har ingen venner. Jeg har først nå som 27-åring begynt å prøve å møte nye mennesker, men det er veldig vanskelig pga jeg føler meg så "dårlig" i forhold til dem. Jeg har jo ingenting å snakke om med tanke på jobb og utdanning. Mangler også noe særlig interesser. Er redd andre synes jeg er rar eller kjedelig. 

Anonymkode: 90d28...46a

[AnonymBruker]

Nei det er ikke bare i jobbsituasjoner jeg fungerer dårlig. Jeg har heller ingen venner. Har mann, 2 barn og noe familie. Nøyer meg med det. Er alltid smilende, så er nok ikke mange som vet hvordan jeg er. Ser jeg noen kjente så går jeg alltid i fort tempo slik at ingen kan stoppe meg for å prate. For jeg er elendig på smalltalk. Såpass ille at jeg kan få angstanfall med pustebesvær og numment ansikt om det blir stille og kleint. 

Anonymkode: 0d682...0bd

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Litt nysgjerrig men er det kun i jobbsituasjoner dere ikke fungerer og ellers så fungerer dere helt normalt når dere er med alle vennene deres, drar ut på byen osv?

Anonymkode: 7cda0...cad

Jobbsituasjoner fungerer ikke, men har fått til 10år allikevel før det buttet helt. Riktignok med en krasjlanding her og der. Fungerer ikke bra i sosiale settinger og unngår det allerhelst. Har et par venner men det blir veldig på mine premisser. Noen timer her og der uten å komme for nær. Har tenkt på om jeg i det hele tatt trenger kontakt med andre, men gjør faktisk det til en viss grad. Litt bare. 

Anonymkode: dc4a3...ea4

[AnonymBruker]

Jobb tror jeg handler ærlig talt om egenvilje. jeg er på vei uti jobb nå, og er langt ifra frisk. Gått i terapi i 8 år og må fortsatt ha hjelp når jeg får meg jobb. Uføretrygd er uaktuelt, på grunn av økonomi og jeg blir ikke friskere av å isolere meg hjemme og ikke ha et liv. Fatter ikke hvordan dere klarer å gå hjemme med denne diagnosen. For man blir jo bare mer deprimert, mer angst, mer isolert og enda mer unnvikende. 

Anonymkode: ef6bf...6b5

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobb tror jeg handler ærlig talt om egenvilje. jeg er på vei uti jobb nå, og er langt ifra frisk. Gått i terapi i 8 år og må fortsatt ha hjelp når jeg får meg jobb. Uføretrygd er uaktuelt, på grunn av økonomi og jeg blir ikke friskere av å isolere meg hjemme og ikke ha et liv. Fatter ikke hvordan dere klarer å gå hjemme med denne diagnosen. For man blir jo bare mer deprimert, mer angst, mer isolert og enda mer unnvikende. 

Anonymkode: ef6bf...6b5

Trodde ikke at man fikk gå i behandling så lenge.. og du har gått i 8år, er det på dps? Har du flere diagnoser eller kun unnvikende?

Anonymkode: 7cda0...cad

[AnonymBruker]

18 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jobb tror jeg handler ærlig talt om egenvilje. jeg er på vei uti jobb nå, og er langt ifra frisk. Gått i terapi i 8 år og må fortsatt ha hjelp når jeg får meg jobb. Uføretrygd er uaktuelt, på grunn av økonomi og jeg blir ikke friskere av å isolere meg hjemme og ikke ha et liv. Fatter ikke hvordan dere klarer å gå hjemme med denne diagnosen. For man blir jo bare mer deprimert, mer angst, mer isolert og enda mer unnvikende. 

Anonymkode: ef6bf...6b5

Har det fint hjemme/rolig liv. Er når jeg blir presset til å stå i situasjoner jeg helst vil unngå at jeg blir dårligere. 

Anonymkode: fb73f...81e

[AnonymBruker]

15 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Trodde ikke at man fikk gå i behandling så lenge.. og du har gått i 8år, er det på dps? Har du flere diagnoser eller kun unnvikende?

Anonymkode: 7cda0...cad

Jeg har flere traumediagnoser, angst og panikkangst og kronisk depresjon. 
Har vært en kasteball i systemet, er på min 5. behandler og hun har jeg gått til i snart 4 år. Hun har heldigvis ikke gitt meg opp, men tror det er fordi hun har spesialisert seg innenfor personlighetsforstyrrelser. Og ja, det går fremover, ting tar bare litt tid. 

Anonymkode: ef6bf...6b5

[AnonymBruker]

32 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har flere traumediagnoser, angst og panikkangst og kronisk depresjon. 
Har vært en kasteball i systemet, er på min 5. behandler og hun har jeg gått til i snart 4 år. Hun har heldigvis ikke gitt meg opp, men tror det er fordi hun har spesialisert seg innenfor personlighetsforstyrrelser. Og ja, det går fremover, ting tar bare litt tid. 

Anonymkode: ef6bf...6b5

Ok, men du er jo utrolig heldig da som har fått lov å gå i behandling i 8år og du er som du selv sier fortsatt langt ifra frisk selv etter det.. Selv så har jeg ikke fått behandling i det hele tatt uansett hvor mange ganger jeg har søkt, og ja jeg er faktisk svært dårlig og fungerer overhodet ikke verken sosialt eller i jobbsammenheng. Jeg har tross alt ikke hatt en eneste venn siden jeg var 8-9år så det sier jo noe om hvor ille det er.

Jeg skulle også mer enn gjerne blitt så frisk at jeg kunnet jobbe, men når en ikke en gang får hjelp til diagnosen så har jeg ikke noe valg, da må jeg sitte hjemme og "bli enda mer deprimert, mer angst, mer isolert og enda mer unnvikende. " 

Anonymkode: 7cda0...cad

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ok, men du er jo utrolig heldig da som har fått lov å gå i behandling i 8år og du er som du selv sier fortsatt langt ifra frisk selv etter det.. Selv så har jeg ikke fått behandling i det hele tatt uansett hvor mange ganger jeg har søkt, og ja jeg er faktisk svært dårlig og fungerer overhodet ikke verken sosialt eller i jobbsammenheng. Jeg har tross alt ikke hatt en eneste venn siden jeg var 8-9år så det sier jo noe om hvor ille det er.

Jeg skulle også mer enn gjerne blitt så frisk at jeg kunnet jobbe, men når en ikke en gang får hjelp til diagnosen så har jeg ikke noe valg, da må jeg sitte hjemme og "bli enda mer deprimert, mer angst, mer isolert og enda mer unnvikende. " 

Anonymkode: 7cda0...cad

Vet jeg er heldig og går å venter på at psykologen skal slutte eller noe. Det er kun hennes skyld at jeg har fått så mye hjelp som jeg har fått, men så har jeg også lagt inn veldig mye arbeid selv også. 
Det man må fokusere først på, tror jeg, er den sosiale angsten-delen av diagnosen. Fjerner du den så har du kommet langt. Det funket for meg. Og det å lære seg å lage et tydelig skille mellom jobb og privat. Jeg har 0 forventninger til å få meg en eller annen form for personlig relasjon med fremtidige kolleger. Jeg mener da å kun være profesjonell, ikke slå av en prat i lunsjen hvor jeg forteller om hverdagen min eller noe annet. Det er kun profesjonelt og jobb er jobb og ikke et sted å få meg venner på. Uten den innstillingen så hadde jeg nok ikke klart å jobbe. Det er faktisk 80% deg og din egen innstilling som gjelder. Du kan søke om hjelp privat eller kommunalt, om du ikke har prøvd det. DPS er ikke det eneste alternativet du har, og dessuten så kan du gjøre veldig mye hjemme også. 
 

Anonymkode: ef6bf...6b5

[AnonymBruker]

28 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Vet jeg er heldig og går å venter på at psykologen skal slutte eller noe. Det er kun hennes skyld at jeg har fått så mye hjelp som jeg har fått, men så har jeg også lagt inn veldig mye arbeid selv også. 
Det man må fokusere først på, tror jeg, er den sosiale angsten-delen av diagnosen. Fjerner du den så har du kommet langt. Det funket for meg. Og det å lære seg å lage et tydelig skille mellom jobb og privat. Jeg har 0 forventninger til å få meg en eller annen form for personlig relasjon med fremtidige kolleger. Jeg mener da å kun være profesjonell, ikke slå av en prat i lunsjen hvor jeg forteller om hverdagen min eller noe annet. Det er kun profesjonelt og jobb er jobb og ikke et sted å få meg venner på. Uten den innstillingen så hadde jeg nok ikke klart å jobbe. Det er faktisk 80% deg og din egen innstilling som gjelder. Du kan søke om hjelp privat eller kommunalt, om du ikke har prøvd det. DPS er ikke det eneste alternativet du har, og dessuten så kan du gjøre veldig mye hjemme også. 
 

Anonymkode: ef6bf...6b5

TS her som bryter inn. Det du nevner der er jo noe av problemet med jobb. Det jeg ønsker er at det er KUN jobb. Ingen personlig snakk. Men kollegaer kommer jo stadig med personlige spørsmål. Og det forventes at man er åpen og frempå. Sliter med dette hver eneste dag. 

Anonymkode: fb73f...81e

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

TS her som bryter inn. Det du nevner der er jo noe av problemet med jobb. Det jeg ønsker er at det er KUN jobb. Ingen personlig snakk. Men kollegaer kommer jo stadig med personlige spørsmål. Og det forventes at man er åpen og frempå. Sliter med dette hver eneste dag. 

Anonymkode: fb73f...81e

Jeg har mine trygge tema som jeg kan snakke om, som for eksempel katter. Fordi katter er noe jeg er glad i, har hatt mange katter, jeg har jobbet hos dyrebeskyttelsen i en veldig lite periode osv. Altså for meg så er det upersonlig, fordi jeg er ikke såå glad i katter som det kan høres ut som. Derfor er det et trygt tema. Samme med bøker. Jeg har lest mye, men lesing er ikke hobbyen min, jeg har aldri hatt noe drøm om å skrive noe som helst, verken bok eller annen form for skriving. Allikevel så kan jeg snakke mye om bøker, og alle som vet om meg, trur at jeg forguder katter og eeeelsker bøker. Når fakta er at bøker er helt OK og jeg kjempe glad i kattene mine, men det er ingen hobby eller interesse. Jeg er ingen lese-fanatiker, selv om at jeg har lest litt av hvert og rundt 100 hundre bøker i mitt liv. Det er bare en måte å få tiden til å gå på, på lik linje som film og tv. Jeg kan bruke katten for å ha noe å si. Snakke om noe morsomt de har gjort, eller bare "åååh jeg har så lyst på en kattunge til" og da er samtalen i gang om noe som jeg egentlig ikke bryr meg om.  

Jeg kan også glatt snakke om min halvbror som døde av overdose. Uten at det er personlig. Fordi det er ikke personlig, jeg hatet han og hadde så å si ingen relasjon til han annet enn gammel hat og jeg møtte ikke en gang opp i begravelsen fordi jeg brydde meg ikke om han var død eller levende. Denne bruker jeg kun på "venner", sier "venner" fordi jeg har ingen ekte venner. 
Men når jeg snakker om rus og overdose (om disse temaene kommer opp på bordet) så har jeg altså min halvbror å komme med, og da fremstår jeg som veldig åpen. Når fakta er, jeg snakker om ting som ikke spiller en damn skit for meg og mitt liv. Det er kun en illusjon eller en form for manipulasjon, at jeg velger ut disse tre temaene, for å fremstå som mer åpen og ærlig. Ved å gjøre det, så vil andre ofte slutte å mase og påpeke at jeg er så stille, sjenert og innelukket hele tiden. Jeg kan også gå den veien hvor jeg stiller mye spørsmål, fokuserer på den som snakker. Fordi jo mer de snakker, jo mindre må jeg snakke  

Dette er min overlevelsesstrategi, og det funker. Både på jobb, skole og privat. Ja, jeg er "falsk" og vil aldri ha en god relasjon til noen, fordi jeg klarer ikke å være åpen og ærlig på ekte. Psykologen kaller meg for genial, jeg føler det er falskt, men kan ikke klage for det funker jo. 

Anonymkode: ef6bf...6b5

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvilken behandling har dere fått/får? 

Fungerer dere i jobb? 

Kan man "slippe" å jobbe mens man får i en evt behandling? 

Hva var det som gjorde at dere søkte om hjelp? 

 

Anonymkode: fb73f...81e

Samtaleterapi. Er ikke sikker på nøyaktig hva selve behandlingen heter, men den er spesifikt rettet mot symptomene mine. 

Ja, jeg fungerer utmerket i jobb. Hadde jeg ikke hatt jobben min hadde jeg ikke hatt noe å leve for, så da kunne jeg like godt bare forsvunnet. 

Forstår ikke hva du mener med dette spørsmålet, men jeg får ikke "slippe" jobb fordi jeg går i behandling. Ingen på jobb vet at jeg har personlighetsforstyrrelsen og at jeg får behandling for det. Om du tenker sykmelding/permisjon med lønn så er dette noe du må snakke med lege og psykolog. 

Søkte hjelp som 12 åring ettersom jeg skadet meg selv, ville dø og hatet livet mitt. Innså etter å ha skadet meg i ett års tid at det tydeligvis ikke var normalt i puberteten å kutte seg med knuste glass og cd plater delt i to. Fikk diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse som 25 åring, men hatt depresjon og angst diagnoser siden 12 års alderen. 

Anonymkode: 15309...19d

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Ok, men du er jo utrolig heldig da som har fått lov å gå i behandling i 8år og du er som du selv sier fortsatt langt ifra frisk selv etter det.. Selv så har jeg ikke fått behandling i det hele tatt uansett hvor mange ganger jeg har søkt, og ja jeg er faktisk svært dårlig og fungerer overhodet ikke verken sosialt eller i jobbsammenheng. Jeg har tross alt ikke hatt en eneste venn siden jeg var 8-9år så det sier jo noe om hvor ille det er.

Jeg skulle også mer enn gjerne blitt så frisk at jeg kunnet jobbe, men når en ikke en gang får hjelp til diagnosen så har jeg ikke noe valg, da må jeg sitte hjemme og "bli enda mer deprimert, mer angst, mer isolert og enda mer unnvikende. " 

Anonymkode: 7cda0...cad

Dette skjønte jeg ikke. Du har ikke engang blitt henvist til psykolog?? Eller mente du behandling på f.eks modum bad? Jeg fikk legen til å henvise meg til psykolog pga sosialangst. Kan du ikke snakke med fastlegen din? Trodde alle som var på AAP måtte ha en eller annen type behandling for i det hele tatt å motta AAP. 

Har lurt på om jeg kan være unnvikende pf jeg og. Men det er kanskje forskjellige grader? Synes sosial angst og unnvikende har så mange fellestrekk så forstår ikke forskjellen. 

Vondt å høre at du har slitt så lenge. Håper du får hjelp!

Anonymkode: 45fcd...a91

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Dette skjønte jeg ikke. Du har ikke engang blitt henvist til psykolog?? Eller mente du behandling på f.eks modum bad? Jeg fikk legen til å henvise meg til psykolog pga sosialangst. Kan du ikke snakke med fastlegen din? Trodde alle som var på AAP måtte ha en eller annen type behandling for i det hele tatt å motta AAP. 

Har lurt på om jeg kan være unnvikende pf jeg og. Men det er kanskje forskjellige grader? Synes sosial angst og unnvikende har så mange fellestrekk så forstår ikke forskjellen. 

Vondt å høre at du har slitt så lenge. Håper du får hjelp!

Anonymkode: 45fcd...a91

Det er vel nettopp det som er greia, jeg går ikke på aap og har aldri gjort det, jeg ble uføretrygdtet som 18åring. Skulle mye heller ønske jeg fikk aap sånn at jeg ble prioritert til å få behandling selv om det betyr et par tusen mindre i måneden.

Anonymkode: 7cda0...cad

[AnonymBruker]

Har gått i terapi i godt over 10 år, mange diverse behandlinger. Er 100% ufør, men har mann og barn så jeg er ikke helt isolert. Hvis du er for syk til å jobbe slipper du nok, men man må jo nesten få til en arbeidsevne vurdering før uføretrygd blir aktuelt. 

Anonymkode: 12144...c7a