Frontallappdemens eller psykisk?

[AnonymBruker]

 

Vi har et familiemedlem i 60-årene som har vært typen som stiller opp for folk og hjelper til. Jeg er inngiftet familie, så har ikke kjent henne mer enn ti år. Men i følge annen famlie har der vært en utvikling i rundt 20 år i personlighet. Hun har hatt sterke meninger om ting, vært veldig ufleksibel og opptatt av sin egen måte å være på og gjøre ting på og latterliggjort litt andre som gjør ting annerledes. Men det har mer vært på en humoristisk måte. Jeg har opplevd henne som varm og inkluderende til tross for dette. Hun tviholder på en del tradisjoner som egentlig er mer generasjonen over henne, særlig rundt besøk/måltider. Men virker ikke eldre i væremåte/klesstil. 

Så hadde hun en vanskelig tid som toppet seg for et par år siden. Da fikk hun omtrent psykotiske utbrudd, hadde konspirasjonsteorier (trodde folk kom hjem til henne for å spionere, og lignende) og fikk en virkelighetsforståelse hvor det var hun (og et av barna som har en del problemer) mot verden. Det begynte med at hun irriterte seg veldig over folk hun hadde litt på avstand, men gikk over til de nærmeste til slutt. Alt har vært galt med alle rundt henne og det er synd på henne som har så fæle folk rundt seg, hun må kritisere høylytt hele tiden, men hun tåler ikke at noen er uenig med henne i det hele tatt. Et av barna hennes ymtet såvidt frempå om hun kanskje så selv at hun hadde noen symptomer på depresjon, og da var hun illsint på denne personen i over ett år etter. Så det nytter virkelig ikke å forsøke å få henne til å innse selv at hun trenger hjelp. Hun bruker også mye energi på å bekymre seg over alle småting, og har enormt behov for kontroll. Et helt vanlig brev fra banken med nytt bankkort eller annen info kan få henne til å krisemaksimere litt. 

Hun har også gått fra å være meget aktiv og sosial til å trekke seg helt unna folk. Null interesse for barnebarn som hun tidligere gledet seg veldig over. 

Vi har snakket med fastlege for lenge siden, burde nok ta en prat igjen. Men tviler på han tør å ta tak i noe, eller at det hadde resultert i noe annet enn en utskjelling. Av det vi har lest oss opp om på egen hånd så passer ingen personlighetsforstyrrelser godt inn (tvangspreget personlighetsforstyrrelse kan forklare noe, særlig det som har vært over lang tid, men ikke det nyeste). Det som beskriver henne best er tidlige tegn på frontallappdemens, men samtidig har noen av "symptomene" vart såpass lenge uten at det har utviklet seg andre tegn på demens. 

Og nå har hun plutselig snudd litt. Hun tar selv såvidt litt kontakt og klarer å møtes uten å finne feil og kritisere hele tiden. Det føles ikke som om hun noengang kommer til å bli "frisk" eller normal, men vi er glade for den positive utviklingen. Men det tyder nok kanskje på at frontallappdemens ikke er greia (og godt er jo det). 

Det hører til historien at en av hennes foreldre hadde psykiske problemer hele sitt voksne liv, såpass at elektrosjokkbehandling ble brukt som behandling. Et av hennes søsken (bor lengre unna og ser henne ikke så ofte) synes hun er akkurat som denne forelderen, mens barna synes det er litt annerledes. Forelderen var veldig sint på "systemet", og kunne ha utbrudd for så å roe seg helt igjen etterpå. Hun hakket aldri på folk rundt seg. Det er dette med at hun blir så sint på og ser konspirasjoner i folk hun er glad i som er glad i og bryr seg om henne som er annerledes her. Og den store endringen som kom på kort tid. 

Det spiller ikke så stor rolle hva det egentlig er for noe nå, for hun klarer seg selv og kommer aldri til å ta imot hjelp eller ville høre på at det kan være henne det er noe galt med. Men det hadde vært godt å hatt en plan på hva vi gjør om det forverres. Og også å ha mer kunnskap om hva vi kan gjøre for å tilrettelegge mest mulig både for et ok forhold og for at hun skal ha det best mulig. Det at hun har et voksent barn som behøver mye oppfølging og er veldig avhengig av henne som blir dratt inn i alt dette gjør det hele mye vanskeligere. 

Har noen erfaringer som ligner eller ideer om hva dette kan være? Er her noen med pårørende som har frontallappdemens? Har dere opplevd forverring som på en måte går litt over, at det ikke bare gradvis blir verre? 

 

 

Anonymkode: 0f7d5...1a9

[Pillarguri]

Jeg kjenner igjen en del av disse situasjonene fra min egen mor.  Hun er dement, og det har pågått i lang tid før vi ble helt klar over hva som foregikk. Hun har ingen tidligere historikk som psykisk syk.

[AnonymBruker]

Kan godt være demens, en enkelt test hos fastlegen kan fastslå det. Men å få henne til legen for slik test er ikke lett

Anonymkode: 46269...8e3

[Jojo jojo]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Kan godt være demens, en enkelt test hos fastlegen kan fastslå det. Men å få henne til legen for slik test er ikke lett

Anonymkode: 46269...8e3

En enkel test hos fastlegen sier ingenting om demens, men kan påpeke at noen har en kognitiv svikt. For å få en demensdiagnose må man utredes skikkelig. Ofte kan det man tror er demens være noe annet, f.eks underernæring o.l 

[AnonymBruker]

40 minutter siden, Jojo jojo said:

En enkel test hos fastlegen sier ingenting om demens, men kan påpeke at noen har en kognitiv svikt. For å få en demensdiagnose må man utredes skikkelig. Ofte kan det man tror er demens være noe annet, f.eks underernæring o.l 

Er en enkel test hos fastlegen jo. Min mor gikk akkurat gjennom denne. Fikk deretter henvisning videre 

Anonymkode: 46269...8e3

[Jojo jojo]

3 minutter siden, AnonymBruker said:

Er en enkel test hos fastlegen jo. Min mor gikk akkurat gjennom denne. Fikk deretter henvisning videre 

Anonymkode: 46269...8e3

Ja, hun fikk henvisning videre. Men jeg kan garantere at hun ikke har fått demensdiagnose enda. Den testen, som jeg har jobbet mye med, sier ingenting om en person har demens. Men den sier om at en person har kognitiv svikt, som kan være mistanker om demens. 

[AnonymBruker]

2 timer siden, Pillarguri skrev:

Jeg kjenner igjen en del av disse situasjonene fra min egen mor.  Hun er dement, og det har pågått i lang tid før vi ble helt klar over hva som foregikk. Hun har ingen tidligere historikk som psykisk syk.

Har hun frontallappdemens eller annen type? 

 

Lege er dessverre helt uaktuelt å få henne med til. Hun har en revmatisk diagnose, så går til legen av og til. Men det går mest i at hun skjeller ut helsevesenet mens han lytter. Hun har helserelatert utdanning selv, så hun hadde merket det om han hadde forsøkt å teste noe eller spørre ut innenfor demens eller psykisk. 

Anonymkode: 0f7d5...1a9

[Pillarguri]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har hun frontallappdemens eller annen type? 

 

Lege er dessverre helt uaktuelt å få henne med til. Hun har en revmatisk diagnose, så går til legen av og til. Men det går mest i at hun skjeller ut helsevesenet mens han lytter. Hun har helserelatert utdanning selv, så hun hadde merket det om han hadde forsøkt å teste noe eller spørre ut innenfor demens eller psykisk. 

Anonymkode: 0f7d5...1a9

Det vet vi ikke.  Ingen har gitt det noe navn.  Både leger og hjemmesykepleien bare omtaler det som demens.

[AnonymBruker]

2 timer siden, Pillarguri skrev:

Det vet vi ikke.  Ingen har gitt det noe navn.  Både leger og hjemmesykepleien bare omtaler det som demens.

Takk for svar! Håper det går bra at jeg spør litt mer. Hvor lang tid gikk det fra personlighetsendringer til dere skjønte at det var demens? Eller til hun fikk typiske demens-symptomer?

Har du lyst å utdype litt mer hva du kjenner igjen, eller hvordan din mor endret seg? 

Anonymkode: 0f7d5...1a9

[Perelandra]

Tråden er ryddet for brukerangrep

Perelandra, mod.

[Pillarguri]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Takk for svar! Håper det går bra at jeg spør litt mer. Hvor lang tid gikk det fra personlighetsendringer til dere skjønte at det var demens? Eller til hun fikk typiske demens-symptomer?

Har du lyst å utdype litt mer hva du kjenner igjen, eller hvordan din mor endret seg? 

Anonymkode: 0f7d5...1a9

I ettertid er det vanskelig å si nøyaktig når det begynte, men jeg vil anslå ca 2 år fra hun begynte å oppføre seg annerledes til vi skjønte at hun var blitt dement.  Det begynte med svikt med personlig hygiene, sviktende oversikt over økonomi og underlige innkjøp.  Hun begynte også å fortelle samme ting flere ganger med kort mellomrom.

Hun likte å drikke et glass vin på lørdagskveldene men plutselig begynte hun å drikke hele flasken. Hun har aldri hatt noe alkoholproblem tidligere,  Etter en stund begynte hun å fortelle rare historier som vi skjønte ikke kunne være sann. Det var historier om folk som hadde ringt henne og folk som hadde vært i leiligheten hennes.  Nare oppspinn, men i mors hode så var hun helt sikker på at dette virkelig hadde hendt og hun ble rasende når vi forsøkte å si at dette ikke kunne ha skjedd.

Nå er hun kommet dit at hun ikke lenger er i stand til å delta i vanlige samtaler.  Hun snakker bare om gamle dager og blander fantasi og virkelighet hele tiden.  Men hun kjenner igjen alle barna sine og er generelt i et veldig godt humør. Hun har stor glede av å lese avisen(selv om hun ikke husker noe av det som står der) og å legge kabal.