Hvor sannsynlig at man blir bedre av antidepressiva?

[AnonymBruker]

Kona mi er deprimert. Det går utover alle rundt. Hun kjefter og smeller og er konstant kritisk, sur og pessimistisk. Virkelig en prøvelse å leve med. Nå har hun begynt hos psykolog og det vurderes visstnok antidepressiva. 

Hvor sannsynlig er det at antidperessiva vil kunne ha en effekt på dette, og på hvilken måte hjelper slike medisiner egentlig?

uviten mann

Anonymkode: df072...e59

[AnonymBruker]

Å endre personlighet, følelser og tanker krever mer enn antidep. Antidep er ikke et villighetsdop som endrer mennesker slik at de blir slik du vil at de skal være. Det virker som om du spør om pillene vil gjøre henne medgjørlig slik at du kan like henne igjen. Dessverre er svaret sannsynligvis ja. Mennesker på antidep blir ofte mer zombie og villge til å være som du vil de skal være. Hun vil ikke være slik fordi hun faktisk endret seg gjennom innsats, men hun vil endre seg fordi hjernen hennes blir fucket opp

Anonymkode: e2a28...ac6

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Å endre personlighet, følelser og tanker krever mer enn antidep. Antidep er ikke et villighetsdop som endrer mennesker slik at de blir slik du vil at de skal være. Det virker som om du spør om pillene vil gjøre henne medgjørlig slik at du kan like henne igjen. Dessverre er svaret sannsynligvis ja. Mennesker på antidep blir ofte mer zombie og villge til å være som du vil de skal være. Hun vil ikke være slik fordi hun faktisk endret seg gjennom innsats, men hun vil endre seg fordi hjernen hennes blir fucket opp

Anonymkode: e2a28...ac6

Blir ikke dette litt rart å si? Hun gjør jo en innsats ved å gå i samtaleterapi. Hadde hun kun gått på antidepressiva, ville jeg forstått innspillet ditt. Men hun skal jo gjøre begge deler. Og ja, du har helt rett, jeg liker henne ikke lenger, men hun er min kone og jeg må gjøre alt jeg kan for å klare å like henne igjen. Slik medisin gir ikke bare henne håp, men også meg. Hva mener du med at mennesker på slik medisin blir zoombie?

Anonymkode: df072...e59

[AnonymBruker]

Just now, AnonymBruker said:

Blir ikke dette litt rart å si? Hun gjør jo en innsats ved å gå i samtaleterapi. Hadde hun kun gått på antidepressiva, ville jeg forstått innspillet ditt. Men hun skal jo gjøre begge deler. Og ja, du har helt rett, jeg liker henne ikke lenger, men hun er min kone og jeg må gjøre alt jeg kan for å klare å like henne igjen. Slik medisin gir ikke bare henne håp, men også meg. Hva mener du med at mennesker på slik medisin blir zoombie?

Anonymkode: df072...e59

Ingen gjør innsats i å gå i terapi. Alle kan gjøre det uten å mene det. Akkurat slik jeg kan si at jeg aldri slår og deretter slår noen. Jeg mener at hun blir zombie fordi antidep demper følelser og gjør at hun blir fjern. Hun føler mindre

Anonymkode: e2a28...ac6

[AnonymBruker]

Det har ikke fungert for meg i hvert fall. Jeg har prøvd mange typer. Også en psykiateren må søke om for å gi ut. Men nå har ikke jeg hatt en typisk depresjon da. Har vært/er ganske komplekst. 

Anonymkode: a72ea...8b0

[AnonymBruker]

For meg hjalp det kjempemye. Det ga meg nok pusterom til at jeg greide å jobbe enda mer med meg selv og eget tankemønster. Men det finnes ganske mange ulike medisiner, og vi reagerer nokså forskjellig også, så tror nok det er veldig individuelt hvordan effekten vil være. Er det blitt nye regler i forhold til hvem som kan skrive ut? Var fastlegen min som medisinerte meg i alle fall:) Men veldig viktig å få oppfølging underveis av fagpersonell!

Anonymkode: a769d...d40

[AnonymBruker]

Det hjalp mye for min del. Men jeg måtte prøve ut noen typer først. Men kun antidepressiva hadde nok ikke gjort meg frisk, det måtte også terapi til.

Jeg forstår godt at det er slitsomt å leve med en som har forandret seg så mye og er slitsom å være sammen med. Men prøv å husk at hun har det mye verre. Å være deprimert er helt jævlig, beklager språket, men det er virkelig grusomt. Det kan godt være at det vil være positivt at dere har noen timer sammen i terapi, etterhvert.

Det kan ta en mnd tid før antidepressiva virker.

Anonymkode: b949a...f02

[AnonymBruker]

Jeg vil i utgangspunktet ikke anbefale medisiner, men i mitt tilfelle klarte jeg ikke gjøre noe som helst. Klarte ikke gjøre normale hverdagslige aktiviteter, og lå i sengen hele dagen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle stå opp. Det var BLYtungt. Jeg hadde noen ganger obligatoriske forelesninger, men skjønte ikke hva vitsen med å møte opp var. Dette er et studie som mange mennesker tar opp fag for å komme inn på. Men jeg kjente bare på total meningsløshet, og tenkte at livet mitt var over. Det var ingenting å leve for. Klarte ingenting omtrent. Å svare på mailer tok to uker og å lage seg mat klarte jeg ikke. Jeg var ikke på skolen de første 3 årene av studiet, kanskje 3 forelesninger totalt. Var veldig ensom på skolen, og skjønte ikke poenget med å leve.

Begynte på medisiner for 8 måneder siden, og jeg klarer å gjøre litt mer nå. Jeg har fortsatt store problemer med å spise og å sove samt konsentrasjon, men klarer å komme meg opp av sengen litt oftere enn før. Har også klart å være litt på skolen. Så selv om jeg fortsatt er veldig alene, ikke snakker med noen, så går det litt bedre nå. Kan se at jeg muligens har en fremtid. Det klarte jeg ikke før. Konsentrasjonen er fortsatt helt elendig, så studier er egentlig ikke optimalt for meg, men klarer å lese litt nå. Det klarte jeg ikke i det hele tatt før. 

Anonymkode: 1a9ae...30f

[AnonymBruker]

Det er absolutt verdt å forsøke, mener jeg. Har selv hatt god effekt av antidep og psykologhjelp mot depresjon. Det tar tid før effekten kommer, 3-4 uker tok det for meg. Så er det bare å slutte etter noen måneder dersom det ikke har ønsket effekt, eller man opplever bivirkninger som gjør at det ikke er verdt det. Jeg opplevde ikke bivirkninger. 

Sender deg en klem!

Anonymkode: dad59...205

[Purple_Pixiedust]

14 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg vil i utgangspunktet ikke anbefale medisiner, men i mitt tilfelle klarte jeg ikke gjøre noe som helst. Klarte ikke gjøre normale hverdagslige aktiviteter, og lå i sengen hele dagen. Jeg skjønte ikke hvorfor jeg skulle stå opp. Det var BLYtungt. Jeg hadde noen ganger obligatoriske forelesninger, men skjønte ikke hva vitsen med å møte opp var. Dette er et studie som mange mennesker tar opp fag for å komme inn på. Men jeg kjente bare på total meningsløshet, og tenkte at livet mitt var over. Det var ingenting å leve for. Klarte ingenting omtrent. Å svare på mailer tok to uker og å lage seg mat klarte jeg ikke. Jeg var ikke på skolen de første 3 årene av studiet, kanskje 3 forelesninger totalt. Var veldig ensom på skolen, og skjønte ikke poenget med å leve.

Begynte på medisiner for 8 måneder siden, og jeg klarer å gjøre litt mer nå. Jeg har fortsatt store problemer med å spise og å sove samt konsentrasjon, men klarer å komme meg opp av sengen litt oftere enn før. Har også klart å være litt på skolen. Så selv om jeg fortsatt er veldig alene, ikke snakker med noen, så går det litt bedre nå. Kan se at jeg muligens har en fremtid. Det klarte jeg ikke før. Konsentrasjonen er fortsatt helt elendig, så studier er egentlig ikke optimalt for meg, men klarer å lese litt nå. Det klarte jeg ikke i det hele tatt før. 

Anonymkode: 1a9ae...30f

Hvordan har du klart å få fortsette på studiet når du ikke klarte å lese eller dra på forelesning? 

Uansett veldig bra det begynner å bli bedre for deg.

[AnonymBruker]

Jeg ble ikke zombie, men klarte begynne kjenne på glede igjen etter jeg begynte på antidepressiva. Jeg begynte se de tingene som var verdifull for meg, i stedet for å bare se mørket...
Antidepressiva gjorde mørket litt lettere, og gjorde meg mottakelig for samtaleterapien. 

Anonymkode: 43092...4d7

[AnonymBruker]

Terapi og antidepressiva kan være en god kombinasjon. Jeg fikk godt utbytte.

Anonymkode: e4b5d...514

[AnonymBruker]

4 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Hvordan har du klart å få fortsette på studiet når du ikke klarte å lese eller dra på forelesning? 

Uansett veldig bra det begynner å bli bedre for deg.

Fordi ingenting på studiet mitt er obligatorisk, selv om det er et masterstudie på 5 år. Eller det er to uker obligatorisk på 3.året, men det er det. Men det klarte jeg faktisk så vidt å delta på. I tillegg er det veldig ''vide'' regler når det kommer til studieprogresjon. Trenger ikke søke om ekstra progresjon med mindre man ligger 5 år bak. Så selv om jeg ligger 2 år bak, så har ikke dette vært nødvendig. Veldig greit egentlig for meg som ikke har klart å ha noe kontakt med omverdenen. Hadde nok bare blitt kastet ut av studiet. 

 

 

Anonymkode: 1a9ae...30f

[AnonymBruker]

4 timer siden, Purple_Pixiedust skrev:

Hvordan har du klart å få fortsette på studiet når du ikke klarte å lese eller dra på forelesning? 

Uansett veldig bra det begynner å bli bedre for deg.

Fikk ikke med alt jeg skrev. Første gangen jeg hadde det obligatoriske klarte jeg ikke møte opp, men fikk gjenta det neste semester. Jeg var ikke i en eneste forelesning og klarte omtrent ikke lese. Men jeg leste et par sensorveiledninger noen dager før eksamen og klarte å bestå med det. Fikk riktignok E, men det er ikke så rart. 

Anonymkode: 1a9ae...30f

[Raptor]

Antidepressiva er oftest bare en utsettelse på problemet.

[Ripshagen]

Forsøkte i lengre periode pga moderat depresjon og sterk ptsd. Fungerte svært dårlig for meg, ble bare flat og rar i hodet. 

Samtaleterapi og hard trening fungerte 10 ganger bedre i mitt tilfelle.

[Purple_Pixiedust]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Fikk ikke med alt jeg skrev. Første gangen jeg hadde det obligatoriske klarte jeg ikke møte opp, men fikk gjenta det neste semester. Jeg var ikke i en eneste forelesning og klarte omtrent ikke lese. Men jeg leste et par sensorveiledninger noen dager før eksamen og klarte å bestå med det. Fikk riktignok E, men det er ikke så rart. 

Anonymkode: 1a9ae...30f

Okei. Bra det har gått sånn høvelig med litt tilrettelegging. Håper det fortsetter å gå oppover.

[Purple_Pixiedust]

14 minutter siden, Raptor skrev:

Antidepressiva er oftest bare en utsettelse på problemet.

For noen er det nødvendig for å i det hele tatt klare å mobilisere seg til å gjøre noe med problemet. Så for noen er det et kjempeviktig tiltak. 

[Raptor]

Ja men det krever ofte en sterk vilje til og komme ut av vanen. Antidepressiva har masse bivirkninger og er vanedannende med at man hele tiden må øke dosen. 

Endret 21. august 2019 av Raptor

[Perelandra]

Tråden er ryddet for innlegg av signert helsepersonell

Perelandra, mod.