Dere som ble skuffet over barnets kjønn...

[AnonymBruker]

Hei dere! Vi fikk vite i uke 12+3 at vi mest sannsynlig skulle ha en gutt. Jeg sliter så med følelsen av å være skuffet, og klarer ikke riste det av meg. Med skuffelsen kommer dårlig samvittighet for barnet og en stor klump i magen. Vi har to gutter fra før, og hadde så inderlig håpet på en liten jente denne gangen. 

Jeg vet jo hvor ufattelig høyt jeg elsker mine barn, og vet at også tredjemann blir like høyt elsket! Det viktigste er selvfølgelig (!!) at alt står bra til.

Skjønner bare ikke hvor denne enorme depressive følelsen kommer fra, og savnet etter jenta jeg aldri vil få er oppslukende.  Barnet er jo veldig ønsket uansett. Noen som har følt på det samme? Hvordan og når ble dere kvitt denne? 

Anonymkode: 87d8e...147

[AnonymBruker]

Føler også på det samme.

Synes så synd på storesøster som aldri vil få muligheten til å knytte et nært søsterbånd, slik jeg ser alle venninnene mine har. Savnet det alltid selv i oppveksten.

Er ikke helt tilvendt tanken ennå etter 2 uker, men å prøver jeg også å tenke på hvor en flott mann jeg skal oppdra gutten min til å bli 😍

Anonymkode: 57445...9f1

[AnonymBruker]

Jeg leste et sted på nettet hvor noen sa noe sånt som at når man blir gravid, får man på en måte en potensiell jente og en potensiell gutt, og når man får vite kjønnet, må man ta farvel med en av dem. Og uansett om man hadde en preferanse, uansett om det ble det man ønsket, så kan det gjøre litt vondt å ta farvel med det potensielle barnet som det ikke ble. Det hørtes bedre ut da jeg leste det, men du skjønner kanskje hva jeg mener?

Jeg har tre jenter, og selv om jeg nok hadde en svak preferanse for jente hver gang, så måtte jeg ha litt tid etter ultralyden for å tenke på den lille gutten det ikke ble. Ikke nødvendigvis en stor sorg, men bare være ærlig med meg selv om at jeg hadde en ide om et menneske som det ikke ble noe av, hvis det gir noe mening? Og jeg tenker at det er helt normalt, og veldig lov å tenke på det barnet som ikke kom, uten at det trenger å ha noen som helst betydning for ens følelser for det barnet man faktisk får - for det er jo ikke det barnet man sørger over, egentlig. 

Anonymkode: 978ac...642

[AnonymBruker]

«Godt» å høre at det er flere. Føler det er så sykt tabu å ønske seg et kjønn. Jeg har selv to gutter, og det går ikke en dag uten at jeg tenker på at jeg har lyst på en jente. Har enda ikke bestemt meg for om jeg har lyst på flere barn. Redd jeg blir skuffet hvis det blir enda en gutt. Ikke misforstå, jeg elsker guttene mine over alt! 

Anonymkode: 0a680...e1a

[AnonymBruker]

Det er alltid de som har/får gutter som er skuffa. Sjelden man hører om at de som venter jenter føler på det samme. 

Anonymkode: b2718...916

[AnonymBruker]

Ja, og det er alltid de som har jenter eller en av hver som er ute med pekefingeren i forum og skriver at de hadde vært glad uansett kjønn. Lett for dem å si. 

Anonymkode: 0a680...e1a

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste et sted på nettet hvor noen sa noe sånt som at når man blir gravid, får man på en måte en potensiell jente og en potensiell gutt, og når man får vite kjønnet, må man ta farvel med en av dem. Og uansett om man hadde en preferanse, uansett om det ble det man ønsket, så kan det gjøre litt vondt å ta farvel med det potensielle barnet som det ikke ble. Det hørtes bedre ut da jeg leste det, men du skjønner kanskje hva jeg mener?

Anonymkode: 978ac...642

Dette skulle jeg skrive noe om også  Man lager seg jo et bilde av barnet, og man må få sørge når det barnet man forestilte seg ikke ble noe av. Man går jo lenge og "ruger" på en slik drøm og forestilling, før man får vite at den ikke eksisterer. Det er ingenting galt med å la seg sørge over det. Vær litt trist, kjenn på at du ikke får den babyen du drømte om, og så merker man etterhvert at sorgen går over. Babyen du faktisk har i magen, må man jo begynne å drømme om når man får vite hvem det er. 

Jeg opplevde litt det samme uten at jeg hadde ønske om kjønn (hadde en av hver fra før), men fikk først vite jente, og så fem uker senere fikk vi vite at det var gutt. Vi hadde funnet navn, sett på klær, jeg så henne for meg, og så eksisterte hun ikke! Gutten jeg hadde i magen hadde jeg hverken navn eller "bilde" på inni hodet mitt, og jeg måtte starte prosessen på nytt, akkurat som rett etter positiv test. 

Anonymkode: fa400...103

[AnonymBruker]

Jeg har ikke hatt det helt slik selv, kanskje fordi veien til barn ble lang og jeg var innstilt på at vi ikke kom til å få noen i det hele tatt ei stund. Jeg kjenner derimot flere som har fortalt at de har kjent på skuffelse når nr. 2 eller 3. hadde samme kjønn som storesøsknene, og som syntes det var veldig vanskelig. Det er ikke så uvanlig, men det er nok ofte noe man er litt redd for å snakke høyt om fordi det oppleves skamfullt. Og de aller aller fleste elsker de barna de får uansett.  

Felles for de som har fortalt om den følelsen, er i hvert fall at de sier den gikk over seinest da de fikk barnet i armene. Da hadde de aldri byttet i en annen baby av motsatt kjønn. Kan det hjelpe å prøve å tenke over hva det egentlig er med forestillingen om ei jente du ønsker deg? Det er jo ikke sikkert det hadde blitt slik? Prøve å se på eksempler rundt det som "motbeviser" de forskjellene du ser for deg? Jeg har ei venninne som ønsket seg jente, og bare fikk gutter. Hun sier at det hjalp henne å snakke med ei annen venninne som ønsket seg gutter fordi hun hadde en forestilling om at gutter blir mammagutter mens jenter blir pappajenter. Motsatt av det hun første tenkte om at ei jente ville være nærmere moren sin hele livet. Disse tingene blir jo ikke avgjort av kjønn, sånn egentlig, men det hjalp henne likevel at å høre at noen så helt motsatt på det.

Og ellers så tenker jeg, prøv å gi deg selv forståelse for at du har den følelsen nå. Og prøv å være nysgjerrig på hvem denne tredje lille gutten er. Du kommer til å elske gutten din uansett.

Anonymkode: 2eb66...798

[AnonymBruker]

Tusen takk for mange gode innspill. Det hjalp veldig faktisk. Jeg kjenner meg igjen i dette med at man må ta farvell med kjønnet man ikke får. Det er kanskje i hovedsak der sorgen ligger for min del. Det ble litt sånn at jeg tenkte at nå må det vel være ei jente, og øynene mine falt alltid på små kjoler og sløyfer i butikkene. Nå kan jeg se bort i fra dette, og feste meg på blått igjen:P Må nok bare venne meg til tanken, men tror alikevel jeg kommer til å lengte etter jenta i mange år fremover. 

Anonymkode: 87d8e...147

[AnonymBruker]

Jeg hadde så inderlig lyst på jente og jeg er førstegangsgravid, fikk vite forrige uke at det var klart og tydelig er en gutt inne i der og jeg sank liksom litt. Håpte så det var en jente! Jeg tror jeg er litt skuffa over gleden av å shoppe jentetøy og å kunne ha det samme båndet som jeg har med min mor. Jeg har jo flere sjanser til å få en jente da, så jeg er ikke dritlei meg. Alt som betyr noe er at han er frisk, det vil nok ikke påvirke noe annet ettersom det blir litt overfladisk kanskje 😊 Jeg kan sikkert få et kjempe bånd med en sønn og, jeg er bare ukjent på det da jeg og mami er gurls ukno. 

Anonymkode: 55f02...127

[AnonymBruker]

Jeg synes du er tøff som tør å innrømme følelsene dine, både for deg selv og her❤. Jeg hadde det på samme måte og syntes det var så fælt å føle slik. Enig i at du fikk mange gode svar her. Takk til dere, det hjalp meg også, selv om jeg nå ikke lenger føler det på samme måte. Er så uendelig glad for at jeg fikk verdens herligste gutt. Er sikker på at du kommer til å føle det på samme måte TS.

Anonymkode: 7ce14...068

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Jeg leste et sted på nettet hvor noen sa noe sånt som at når man blir gravid, får man på en måte en potensiell jente og en potensiell gutt, og når man får vite kjønnet, må man ta farvel med en av dem. Og uansett om man hadde en preferanse, uansett om det ble det man ønsket, så kan det gjøre litt vondt å ta farvel med det potensielle barnet som det ikke ble. Det hørtes bedre ut da jeg leste det, men du skjønner kanskje hva jeg mener?

Jeg har tre jenter, og selv om jeg nok hadde en svak preferanse for jente hver gang, så måtte jeg ha litt tid etter ultralyden for å tenke på den lille gutten det ikke ble. Ikke nødvendigvis en stor sorg, men bare være ærlig med meg selv om at jeg hadde en ide om et menneske som det ikke ble noe av, hvis det gir noe mening? Og jeg tenker at det er helt normalt, og veldig lov å tenke på det barnet som ikke kom, uten at det trenger å ha noen som helst betydning for ens følelser for det barnet man faktisk får - for det er jo ikke det barnet man sørger over, egentlig. 

Anonymkode: 978ac...642

For en utrolig fin måte å forklare det på til en som meg som egentlig ikke har forstått dette helt før. Har selv aldri hatt noen store tanker om kjønn eller hatt preferanser på hva jeg har ønsket meg selv, så har på en måte hatt litt problemer med å forstå hvorfor enkelte opplever det sånn. 

Men det der gir jo så mye mening å jeg kan skjønne at det på en måte blir et tap. Jeg ville jo opplevd det sånn om jeg nå plutselig fikk beskjed om at jenta i magen ikke lenger er enn jente, men en gutt.

 

Anonymkode: 8e820...d7d

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det er alltid de som har/får gutter som er skuffa. Sjelden man hører om at de som venter jenter føler på det samme. 

Anonymkode: b2718...916

Jeg kjenner jeg kommer til p bli ganske skuffa hvis jeg får jente. Alltid ønska meg en liten gutt, pappa ønska seg gutt(fikk 3 jenter), jeg er skikkelig «gutte jente» og har hvert pappas turkamerat. Jeg ønsker å gi han guttungen «hans» og oppkalle sønnen min etter han pga vi har ett ekstremt nært bånd. Mannen håper på ei lita jente, jeg hadde blitt suuuper happy over å få ei lita tulle å kle opp i alle de fine baby-kjolene. Men kommer definitivt til å sørge over drømmen som jeg må si midlertidig hadet til.. 

Anonymkode: e859a...2de

[AnonymBruker]

Jeg hadde alltid sett for meg at jeg skulle ha to jenter. Da jeg ble gravid, etter lang tids prøving, og stor redsel for aldri å få barn i det hele tatt, ble jeg helt tatt på sengen av den voldsomme "sorgen" jeg følte da det viste seg å være en gutt. Jeg hadde aldri trodd jeg kom til å føle det sånn, jeg som var så redd for å ikke bli mor i det hele tatt. 

Jeg måtte jobbe skikkelig med meg selv, gå inn for å se alle de negative tingene med jenter, uansett hvor små.

Jeg brukte vel et par måneder, men da var det også såpass at jeg syntes litt synd på dem som hadde jenter. 

Det føler jeg nå også; det beste i hele verden er jo å ha en liten gutt! Nå ser det ikke ut til at vi får et barn til, men OM vi skulle hatt et barn til, hadde jeg nå blitt skikkelig fortvilet om ultralyden viste en jente :p 

Anonymkode: a7964...9fa

[AnonymBruker]

Noen som har bestemt kjønn på sitt tredje barn her? 

Anonymkode: 0a680...e1a

[AnonymBruker]

Jeg ønsket meg gutt, men fikk jente. Skal ikke ha flere barn.

Jeg trodde "alle" hadde en slags preferanse, om enn så bare litt eller ubevisst for det ene eller det andre, men det er visst ikke lov å snakke om det.

Jeg kom til å forsnakke meg en gang, i et selskap hvor jeg og søsteren min var tilstede, hun har en sønn, men ønsket seg jente og lå og gråt i flere dager når hun fikk vite på ul at hun skulle ha gutt.

Jeg kom i skade til å spøke om at kanskje barna skulle ha byttet mammaer, siden hun ønsket seg jente, og jeg ønsket meg gutt.

Jeg trodde det var normalt å være åpen om å ønske seg det ene eller det andre når man var gravid, men tydeligvis var det en stor hemmelighet at søsteren min hadde ønsket seg jente før hun visste hva hun fikk.

Datteren min vet at jeg ønsket meg gutt før jeg visste hva det ble, men at jeg ble like glad når jeg fant ut at det var henne jeg skulle få.

Nå prøver jeg å la være å snakke om noe annet enn været når jeg er sammen med familien, for å unngå minefelt.

Anonymkode: 740c7...3ee

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg tre gutter 😬

Anonymkode: 30815...c1f

[AnonymBruker]

Jeg følte meg litt fremmed for å få jente jeg. Fikk først gutt, så jente også en gutt som tredjemann. 

Når jeg fikk vite at det var jente så føltes det så ukjent. Alle teite tanker som dukket opp. Gutter er lettere, jenter modnes fortere, tar hun igjen broren sin, jeg kan stelle gutt men jenter da, tenk om hun får avføring i skjeden. Og jenter erter hverandre mer. Og det teiteste av alt var at jeg fikk panikk fordi jeg ikke kan lage hestehale på andre enn megselv og flette hår kan jeg hvertfall ikke. 

Nå er snart yngste på vei til å bli skolebarn. Og yngste er koseklumpen som perler sammen med mor. Som vil ha på kjolene som søsteren ikke vil ha. Som stjeler storesøster og mamma sine pensko. 

Jenta er uhyre opptatt av reptiler og insekt, elsker å klatre, favorittfargen er blå, hun er høyt og lavt og ja - jeg lærte meg å flette. Men hun var 5 år når hun bad om kortere hår. Hull i ørene vil hun ikke ha. Kanskje når jeg blir atten, svarer hun. Mest for å få slutt på mas fra tanter og bestemødre. 

Hun er helt perfekt. Og gutta mine er helt perfekte. Men jeg har lekt med bleieskift på dokker med sønn nr 2, enn med datter nr 1.

Dukkehuset hun fikk er invadert av figurer av øgler, slanger og store gresshopper. Men hun lar dem bade i badekaret i dukkehuset og sove i senga der. 

Minste sine favorittleker er Sylvanian Families. Små figurer og dekke til et bittelite bord.

Barn kommer ikke i to sorter. 

For jeg har tre sorter, og mine tre sorter er ulike fra de sortene som de har gått i barne og går på skole med. 

Forsøk å ikke sørge over kjønnet men tenk at du skal få et barn til. Et barn til å bli kjent med, en helt ny personlighet. En del av deg og din mann, og dine sønner skal få en bitteliten bror. 

Anonymkode: bfd9f...f5d

[AnonymBruker]

Jeg har alltid ønsket meg en gutt. Bestemte navnet på den potensielle gutten da jeg var 13. Var ikke slik at jeg ikke ville ha jenter.. men jeg ville ha minst en gutt. Var ingen som syntes det var fælt av meg å si. Skjønner deg godt jeg TS. Og man har de tankene man har... enkelt og greit. Det viktigste er at du ikke lar det gå utover barnet i magen. At han vokser opp like elsket som en potensiell jente og ikke må lide for bildet du hadde i hodet 😊

Anonymkode: 38a9f...043

[AnonymBruker]

Da jeg var gravid første gang ønsket jeg meg en gutt. Rett og slett fordi mitt søsken hadde en jente, og jeg tenkte det hadde vært fint med en gutt i familien. Med nr 2 ønsket jeg meg en jente, men det blir og en gutt. Jeg tok det tungt, ikke fordi jeg ikke blir å elske lillebror kun fordi han var gutt, det vet jeg jo at jeg vil. Men det er sorgen over at jeg aldri blir å få en datter som er vond. Men jeg tenker det må man få lov til å sørge over. Hadde nok sørget på samme måte om det ble to jenter. Ønsket gjerne å oppleve begge deler. Sorgen er jo langt i fra altoppslukende, men jeg kjenner jo på den med gjevne mellomrom. 

Anonymkode: b491a...69e