Hjelp..

[AnonymBruker]

Usikker på hvilken kategori dette passer inn i.

Jeg er helt alene og har ikke hatt en venn på snart 8 år. Så jeg ønsker bare å høre noen andres mening..

Jeg er 26 år og kvinne..

Jeg har slitt med dyp depresjon, selvskading og angst-panikklidelse så lenge jeg kan huske. Var diagnostisert ganske ung. Gikk på DPS fra jeg var 15 til rundt 21. Sluttet å dra dit fordi jeg ble skilt fra en psykolog jeg hadde et meget trygt forhold til, og sendt til gruppebehandling. Jeg gjennomførte gruppebehandlingen, men programmet jeg havnet i etter det føltes nytteløst. Jeg ble flyttet til et annet program fordi jeg ble diagnostisert med flere personlighetsforstyrrelser, unnvikende og border-line pluss bipolar lidelse. 

Jeg møtte en fyr som banket meg og voldtok meg og krevde all kontroll. Jeg sluttet å snakke med familien. Ble kastet ut av leiligheten. Sluttet å bry meg om meg selv i det hele tatt. Årene gikk slik.. Prøvde å overleve..Flyttet rundt. Gikk på AAP i 5 år. Perioden gikk ut.
 
(hva er dette?! hvorfor er det en 5års periode? Min tilstand var ikke bedre. I 5 år hadde jeg krav på AAP. Så plutselig ikke krav på noenting. Sosialstønad resten av livet. Jeg har fremdeles de samme diagnosene som ga meg krav på den støtten i utgangspunktet så jeg forstår ikke logikken)

Fikk en jobb men klarte ikke holde den pga angsten. Levde da uten inntekt en stund. Søkte ikke sosialstønad da heller. Ville ikke ut av senga. I en ny leilighet ble strømmen min stengt. Namsmann banket på hver dag og jeg lå under dyna og hylgråt av frykt. Hadde ikke betalt husleie heller så huseier maste om at jeg måtte ut. Jeg følte meg helt fortapt.

Fortalte det til en gutt jeg hadde snakket litt med, og han reiste rett på NAV og tok ansvar for meg. Det var sommer så vi fikk en midlertidig saksbehandler. Han sa at siden jeg var så ute å kjøre at det neste blir selvmord eller hjemløs, trenger jeg hjelp. Han sa jeg trenger en psykolog og å søke ung trygd. 

Jeg var så glad. Han hjalp meg få ny leilighet og ordnet slik at NAV betalte leie rett til huseier. 

Så fikk jeg ny saksbehandler som skulle være fast. Dette er litt satt på kanten, men så og si det som skjedde.. Jeg kommer inn sier jeg bare vil ta mitt eget liv og får svaret "du er jo så ressurssterk! du må søkes inn på jobbtrening eller så kan du ikke få penger". Hun mente jeg ikke hadde krav på ung ufør, men hvis jeg skaffet en lege og han kunne henvise meg til psykolog og jeg fikk dokumentasjon kunne hun prøve.

Det har nå gått over 2 år og jeg har vært hos utallige leger.. DPS har visst lagt en fil i min journal hvor det står at de ikke vil ha meg inn igjen. Det er fordi jeg har blitt henvist mange ganger hvor jeg ikke har møtt opp. Jeg forstår at det er å kaste bort deres ressurser, men jeg trenger hjelp! og noe at det jeg sliter med er å komme meg opp av senga.. Jeg har tryglet om privat psykolog, som min mor kan betale, men legen ville ikke henvise meg dit da det ville ta over 6 mnd ventetid.

Flere av legene jeg har vært hos har foreslått at jeg skal komme å snakke med dem en gang i uken. Kan noen forklare dette for meg? Jeg føler ikke de har den kompetansen jeg er ute etter. Jeg kan mye om psykologi og det er et fag som fascinerer meg veldig. Trenger noen med mer kunnskap om det enn meg. Jeg føler meg helt gal av min egen hjerne. Den er alt for intens og dark.

Jeg føler jeg ikke blir tatt seriøst. Jeg kan gråte, hyperventilere, møte opp med store kutt og får bare høre at "alle har angst, man kan ikke leve på sosialstønad for det"

Trodde først det var bare den legen. Men har nå vært hos mange. Alle sier lignende.. "du gikk på DPS i SÅ mange år. tror du virkelig de kan lære deg noe mer? i så fall, hva?"

Hva så om jeg er ressurssterk.. Jeg har null kontroll over følelser. Hadde totalt sammenbrudd her om dagen hvor jeg prøvde å stabbe meg selv i magen med saks. Endte opp i brutal slåsskamp med en jeg ikke vil ha i livet mitt fordi han prøvde å stoppe meg. Hele kroppen gjør vondt.. 

Eneste jeg ønsker er en psykolog jeg kan jobbe sammen med og lære om meg selv og hvordan jeg skal forholde meg til alle de mørke tankene mine. 

Jeg er ikke ute etter sympati. Vil ha en saklig mening basert på systemet vi har i Norge. Burde jeg fått hjelp? Eller er greia "ta deg sammen, eller ta livet ditt". Føler det er det hele systemet har sagt til meg siste årene. Jeg har bekjente som går på ung ufør som sliter med mye mindre enn meg. Jeg får emosjonelle black outs og står i fare for å skade andre og meg selv. Hvorfor blir jeg ikke tatt seriøst? Forstår de ikke at det kan være en fare i jobbsammenheng? 

Jeg har prøvd alle approacher når jeg har snakket med leger og NAV. Prøvd og bare være ærlig og åpen. Det har ikke gått. Da har jeg prøvd å vise hvor ekstrem situasjonen min er, men da virker det bare som jeg gjør meg til for oppmerksomhet tror jeg. Har prøvd å være streng å ta ansvar og kreve det jeg har krav på, men da blir jeg tolket som så "oppegående og ressurssterk" og de forstår ikke problemet. Jeg er helt fortapt. Har sluttet å dra på NAV eller lege eller noe. Har gitt opp. Men livet mitt går jo da.. 

Føler jeg har skrevet alt for mye nå men dette er tungt å sitte med alene. Føler ingen forstår. Jeg ønsker å bli en bedre person, ta tak i livet mitt og gjøre ting. Har sagt dette til NAV i flere år. Er kanskje den motivasjonen de ser da som gjør at de tenker jeg er frisk? Jeg er motivert til å jobbe sammen med en psykolog. Det er visst ikke mulig å få i Norge. Hvis man er så skada som meg, må man bare forsvinne fra samfunnet. Eller leve på sosialstønad evig som er ALT FOR LITE. Spesielt for en jente i 20-årene. Føler jeg har kastet bort livet mitt. 

Føler meg så sykt alene..  Alle andre lever vanlige liv føler jeg.. Jeg går 3-4 dager hver uke uten mat. Lever i desperasjon konstant. Er utmattende og føles unødvendig i et så "bra" land som Norge. Sosialstønad er jo bittelitt. Men jeg har mange dyr som koster penger og prioriterer dem. De er det viktigste jeg har for min mentale helse. 

Bare spør hvis dere lurer på noe.. men hvis noen her også vil fortelle meg at jeg er patetisk og må ta meg sammen så er det til ingen nytte. Jeg vil ikke dyrke min depresjon eller smerte. Det er ikke en del av min identitet. Jeg føler jeg er klar for å bli den beste versjonen av meg selv. Har bare kjørt meg ned i et så mørkt og dypt hull nå at jeg ANER ikke hvordan jeg skal komme meg ut.. Jeg trenger hjelp 😕

Anonymkode: 75ba5...26d

[Edie]

Hei, trådstarter

Da tittelen på tråden er mangelfull, stenges tråden. Viser til forumets regelverk:

Sitat

* Trådtitler på forumet er begrenset til 140 tegn. Vi anbefaler våre brukere å benytte seg av gode titler for å beskrive trådens innhold og dermed treffe riktige mottakere. Tråder med tittelen "Hjelp?" og lignende ufullstendige titler vil stenges. Trådstarter kan velge mellom enten å sende PM til moderator med ønske om endring av tittel, eller selv starte en ny tråd med forbedret tittel.

Du kan enten sende meg en PM med ønsket oppdatering av tittelen, så vil tråden åpnes igjen, eller starte en ny tråd med mer beskrivende tittel.

Edie, adm.