Prøveperiode med samvær under tilsyn, men barnet vil ikke.

[AnonymBruker]

Jeg ville kontaktet barnevernet. Når domstolene ikke ønsker å beskytte våre barn så er det vel barnevernet man bør henvende seg til. Har selv vokst opp med vold og dritt i barndomshjemmet, ville kjempet med nebb og klør her! 

Anonymkode: e7511...310

[exictence]

Dette er så ille at barnefar slett ikke må ha noe kontakt med barnet. Det er grov omsorgsvikt. Be barnevernet og/eller eit politiet om hjelp.

Du må ikke gjøre noe som helst for å prøve og overtale barnet til å gå til faren. 

[AnonymBruker]

Leste nå at BV ikke vil ta i saken  Fy faen! Kan du får barnet til å ta opptak av de tingene far sier?

Anonymkode: e7511...310

[AnonymBruker]

BV tar dessverre ikke tak i slike saker da samvær havner innunder barneloven mens BVs område er innenfor barnevernloven. Forstå det den som kan.

Jeg har vært i div. saksforberedende møter slik og selv om Bv-tjenesten ikke nødvendigvis kan blande seg så kan du ringe dem og rådføre deg med dem hva de sier.  Dette videreformidler du til sakkyndig, via din advokat, før du evt innstiller samvær. 

Her ville dommeren høre barnet, selv om det "kun" var saksforberedende møte. Høres dessverre ut som du har truffet på "feil" dommer.. kanskje noe uerfaren? Ikke la deg presse med til noe du vet ikke vil la seg gjennomføre i forhold til barnet ditt.

Hva med helsesøster og lærer, de bør være gode vitner om barnet dersom barnet har snakket med dem? Viktig at du har flere eksterne som hører barnet ditt, motiver det til å snakke med flere enn deg. Her var jeg til slutt ærlig med barnet om at det måtte snakke selv fordi jeg ikke fikk lov å bestemme og de som skal bestemme tror ikke på det jeg forteller dem om barnet og forholdet til faren. Barnevernstjenesten visste vel, men dessverre er retten og omverden slik at foreldre som ønsker samvær skal få uendelige muligheter til å vise at de har endret seg og at samvær ville fungere  - denne gangen. Jeg opplever det som at barna blir prøvekaniner for prøving og feiling uten at de skal få lov å si at nok er nok.

Barnevernstjenesten vil kun uttale seg på generelt grunnlag om at de ikke vil anbefale å tvinge barn til noe de ikke vil... så får du prøve å bruke det som best du kan her.

Tvi tvi, føler med deg. Krev at barnet blir hørt ❤

Anonymkode: 4944d...d5f

[Menchit]

58 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Leste nå at BV ikke vil ta i saken  Fy faen! Kan du får barnet til å ta opptak av de tingene far sier?

Anonymkode: e7511...310

Ikke gjør dette! 

Barnet er allerede redd faren, og alt for lite til slike "oppgaver".  Tenk om far oppdager det? Kan også risikere at barnet ender opp med dårlig samvittighet, som har ødelagt for far.

Det burde holde å ta opptak, eventuelt bruke et kamera og filme hjemme hos dere. Jeg vet noen måtte filme barnet hjemme hos seg selv for å bli trodd av helsevesenet. Barnet hadde ekstremt utagerende adferd hjemme, men siden skolen ikke så problemet ble de ikke tatt alvorlig og fikk  ikke hjelp hos BUP

 

[AnonymBruker]

Du bør ordne med skjult lydopptak hver gang du møter han fremover!!!

Anonymkode: db070...3df

[AnonymBruker]

På 10.8.2019 den 17.19, AnonymBruker skrev:

Barnet har vært utsatt for den samme volden fra far, gjennom alle år. Barnet har også hørt og sett far gjøre mye mot meg. Bl.a har far skreket til meg at han håper jeg kræsjer bilen og dør og at jeg er en j*vla f*itte, mens barnet sto ved siden av. Far har aldri vært fysisk mot barnet, men han røsket meg hardt i armen under et sinneutbrudd en gang, mens barnet så på.

Jeg har kontakt med BV, men det virker som om de ikke vil blande seg, siden det allerede er oppe i tingretten.

Anonymkode: c67bb...575

Om bv vil ta fra får omsorgen så tar de også automatisk fra deg.  Sjekk den nye bv loven 6-4. Står i det samme selv.

Anonymkode: 40638...51a

[AnonymBruker]

Nå har ikke jeg lest alle svarene du har fått, men ta kontakt med barnevernet. Fortell dem om alle disse tingene,  og be dem om hjelp til å anmelde den psykiske volden ditt barn går gjennom. Hvis det er fakta det du sier, og barnet klarer å fortelle nøyaktig og detaljert på barnehuset, så vil far kunne bli dømt. Hvis de er i tvil om at det er reelt det du sier, så be de henvise til voldsteamet via vufetat/bup sånn at barnet ditt kan bli utredet og de kan finne ut om hn faktisk blir utsatt for mishandling på det psykiske planet. For ditt barns skyld, gjør det!

Anonymkode: b22a3...413

[AnonymBruker]

17 timer siden, AnonymBruker skrev:

Vi har bare vært gjennom et saksforberedende møte nå, der det skal prøve å bygges opp samvær frem til nytt møte i desember. Men barnet blånekter allerede før første samvær i prøveperioden. Ingen har snakket med barnet enda. Barnet har jevnlig kontakt med far på SMS(far maser mye) og skriver mange ubehagelige meldinger til barnet. Jeg følte ikke jeg ble hørt når jeg fortalte dette. Barnet traff også far for noen uker siden, mens barnet var borte på besøk hos noen i familien og ifølge barnet sa han flere sårende ting. Dette ble jeg heller ikke hørt på og jeg føler at barnet i rettsmøtene bare blir sett på som en ting som jeg og far har rett til å dele på... Sakkyndig skal ha samtale med barnet ila prøveperioden, men det hjelper oss lite når barnet skal starte med samvær uten å bli hørt først.

Anonymkode: c67bb...575

Du har behov for en skikkelig advokat!! Ta bilder av SMS som far sender og vis fram! 

Og få ungen til bup/ppt. Meld asap om behovet. Det må dokumenteres at det er barnet som ikke vil ha samvær og at du ikke står bak som en manipulator osv! 

 

Be sakkyndig om å ha samtale med barnet FØR det snakker om samvær igjen. Og barnet bør filme, ta opptak el under samvær 

Anonymkode: 121b4...63e

[AnonymBruker]

4 timer siden, AnonymBruker skrev:

Nå har ikke jeg lest alle svarene du har fått, men ta kontakt med barnevernet. Fortell dem om alle disse tingene,  og be dem om hjelp til å anmelde den psykiske volden ditt barn går gjennom. Hvis det er fakta det du sier, og barnet klarer å fortelle nøyaktig og detaljert på barnehuset, så vil far kunne bli dømt. Hvis de er i tvil om at det er reelt det du sier, så be de henvise til voldsteamet via vufetat/bup sånn at barnet ditt kan bli utredet og de kan finne ut om hn faktisk blir utsatt for mishandling på det psykiske planet. For ditt barns skyld, gjør det!

Anonymkode: b22a3...413

Barnevernet blander seg ikke inn pga samvær, spesielt ikke når det er sak i tingretten. 

Anonymkode: 121b4...63e

[EvaLena]

I dette tilfellet skulle du hatt mikrofon pp barnet. Satt den sånn til at barnet selv ikke visste om det engang. Feste den i en lomme eller sydd inn i en kant på ett klesplagg og som er enkelt å løsne opp igjen. Da får du bevis du kan legge frem.

[AnonymBruker]

På 10.8.2019 den 16.48, AnonymBruker skrev:

Jeg gikk fra barnefar for 2 år siden, pga alvorlig psykisk vold gjennom mange år. Han er svært utagerende, sier stygge, nedlatende og ekle ting.  Kaster/sparker gjenstander og slår i veggen. Blir fort sint, for absolutt alt. Har trang til å kontrollere og tåler ikke at andre har forskjellige meninger enn han, bl.a. Lista er lang. 

Samværet hans med barnet etter bruddet har vært nærmest ikke eksisterende. Vi har vært gjennom 3 saksforberedende møter og prøvde flere meklinger. Vi har prøvd flere samværsordninger, men barnet streiker etter kort tid hver gang og nekter å være hos far og jeg stanser samværet. Han tar det til tingretten etter noen måneder og det blir foreslått å prøve samvær igjen, i korte perioder. Det går noen uker og barnet begynner å nekte igjen. Nå har han ikke hatt samvær med barnet på nesten 8 måneder og etter et nytt møte i tingretten, er det blitt foreslått av dommer og sakkyndig å prøve noen timesamvær under tilsyn av en i hans familie og bygge det sakte opp igjen.

Barnet nekter. Det er gråt, kvalme, tegn på angst, dårlig matlyst, mareritt om natten og trygling om å få slippe å treffe pappa. Jeg vet ikke hva jeg skal gjøre, iom at dette står i rettsboken at skal gjennomføres og far allerede beskylder meg for samværssabotasje, iom at jeg har stanset samvær flere ganger tidligere fordi barnet er så redd. Barnet er straks 10 år. Jeg kan ikke få meg selv til å fysisk slepe barnet gråtende ut til far, når far skal prøve på samvær igjen, neste uke og barnet protesterer så sterkt at her tror jeg det er fysisk makt som må presse barnet til far.

Jeg vurderer å ringe sakkyndig psykolog i saken, til mandag og be om råd. Er det noen som har noen råd å gi meg. Dette er fryktelig fortvilende...

Anonymkode: c67bb...575

Ikke for å være slem men er det noe misbruk her? 

Anonymkode: 06b34...d63

[AnonymBruker]

Det er helt sykt at så.mange blir meldt til barnevernet for alt og ingenting i disse tider.. Og så har du barn som har det sånn som detre.Helt j**** og ikke får den hjelpen de skal ha!Sykt! Håper dere får hjelp!Ikke send barnet til far.Snakk med barnevernet,lege,bup,lærer,heldesøster ,hvem som helst!!! Sånn som dette går ikke ann.Dette kommer til å ødelegge barnet ditt!!Tro meg,vokste opp med en sånn far.Og sliter ned det enda..Godt voksen! Vær så snill!Skaff skikkelig hjelp!!!Lykke til!

Anonymkode: 06b34...d63

[AnonymBruker]

Det må da gå an å kreve at barnet hele saken handler om, blir spurt om sine opplevelser og sitt synspunkt! Noe så uprofft. Du burde kreve at dommer snakker med barnet, du viser frem sms og annet, og du krever at samvær skal observeres av objektiv kilde som barnevernet, ellers er det uaktuelt fordi barnet er redd og plages.

Dette er barneplageri!

Anonymkode: 20aea...258

[AnonymBruker]

På 12.8.2019 den 3.39, AnonymBruker skrev:

Barnevernet blander seg ikke inn pga samvær, spesielt ikke når det er sak i tingretten. 

Anonymkode: 121b4...63e

Det gjør vi så visst det. Vi har ikke LOV å la vøre å undersøke når det kommer en melding,  uavhengig av foreldrervister. Les loven.

Anonymkode: b22a3...413

[Gjest WhisperingWind]

Hadde nektet å fysiske tvinge barnet. Da måtte far og tilsynsfører kommet til huset og så fikk tilsynsfører sett med egne øyne en far som som prøver å tvinge en 10 år gammel unge som hyler og stritter imot til samvær.

[AnonymBruker]

Helt utrolig at du ikke har valgt å være med barnet til psykolog allerede....

Anonymkode: 574cd...e60

[AnonymBruker]

16 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Helt utrolig at du ikke har valgt å være med barnet til psykolog allerede....

Anonymkode: 574cd...e60

Barnet går til jevnlige samtaler med helsepersonell og har vært på familiesenter med terapeut, men jeg har vært hos to fastleger som sier vi ikke kommer til å få barnet inn hos BUP. Privat psykolog til barn vet jeg ikke om vi har her i distriktet.

Anonymkode: c67bb...575

[AnonymBruker]

Oppdatering: jeg hadde noen samtaler med sakkyndig over telefon og vi ble enige om å avvente samvær inntil videre. Sakkyndig vil ha samtaler med barnet selv før vi gjør noe mer.

Anonymkode: c67bb...575

[Noname55]

På 14.8.2019 den 18.09, AnonymBruker skrev:

Oppdatering: jeg hadde noen samtaler med sakkyndig over telefon og vi ble enige om å avvente samvær inntil videre. Sakkyndig vil ha samtaler med barnet selv før vi gjør noe mer.

Anonymkode: c67bb...575

Jeg så ikke denne statusen før nå, men så bra! Enda godt at sakkyndig ga beskjed om dette.

Jeg skrev over at dommeren i vår sak ville snakke med barnet selv om det kun var saksforberedende møte. Det er en sannhet med visse modifikasjoner.. vi var faktisk i hovedforhandling, men den ble omgjort til saksforberedende nettopp fordi dommeren overkjørte sakkyndig og ville snakke med barnet.

Vi var flere runder i retten, jeg vet ikke helt hva jeg skal tro nå i ettertid men det virker som at retten ønsker å teste ut diverse løsninger for å se om noe samvær kan fungere. Her sa jeg hele veien at jeg ønsket at barnet skulle ha kontakt med faren, men at det viste uvilje til samvær når faren mente de kunne gå fra "null til hundre" på altfor kort tid. Så, sist vi var i retten fikk han nok en mulighet til å vise at han kunne være der på barnets premisser, tilby samvær, tåle avslag, korte hyppige treff uten fokus på overnatting. Det holdt ikke to dager etter runden i retten en gang og jeg bestemte meg for at nok var nok.
Jeg vet at en stor forskjell hos oss i forhold til andre saker var at jeg var klar og tydelig på at jeg ønsket kontakt mellom far og barn, det er visst veldig mange såre og bitre damer som holder igjen fra samvær for seg selv, ikke for barnet. Så spørsmålet er vel om det er det dommeren og de opplever fra deg, at det er dine såre følelser som kommer til uttrykk og for lite barnet?

Barnet vårt var veldig preget av situasjonen, orket ikke/ville ikke snakke med noen og knøt seg fullstendig om noen forsøkte å få det til å "åpne opp". Til meg kunne det være helt klar og tydelig (og jeg forsøkte det jeg kunne for å ikke legge mine følelser og ord i munnen på barnet), men ville ikke si det til andre. Sakkyndig mente barnet "ikke ville uttale seg", ga opp etter å ha prøvd å snakke med barnet en gang. Jeg har mange tanker om sakkyndige i slike saker, og jeg har støtte i disse tankene fra mange kanter, inkl. tidligere kommunepsykologen her jeg bor. Sakkyndige gjør, dessverre, oftest middelmådige oppgaver i slike saker og deres stemme blir i altfor stor grad hørt. Deres rapport blir ofte stående som en slags sannhet, det er det verste jeg har vært med på. Da vi altså kom til hovedforhandling og begge vi foreldre hadde uttalt oss merket jeg lettelsen over at denne gangen var dommeren voksen og erfaren, hun virket å ta vårt barn på alvor. Hun spurte hva jeg trodde, om barnet ville bli hørt. 
Jeg trodde jeg skulle begynne å grine, for selvfølgelig ønsket barnet å bli hørt. 
Dagen etter var barnet i samtale med dommer og sakkyndig og fikk gitt uttrykk for hvordan det var og hva det ville. Samværsvegring.

Og, det er vel det ditt barn har også. Samværsvegring.

Så er altså spørsmålet, kan foreldrene endre seg nok til å bidra til at denne samværsvegringen går over - for det kan på sikt være skadelig for barnet å gå med disse følelsene inni seg og ha det slik det har det. Det beste er å finne løsninger som gjør at vegringen går over og at barnet kan ha en relasjon til begge foreldrene. 

Men, dessverre i slike saker er foreldre ofte så utålmodige og her krevde faren, i mange år, en plan for opptrapping av samvær til tilnærmet 50/50. Jeg, fra mitt ståsted, var klar hele veien. Jeg avviser ikke mer samvær men vi må først se at barnet reagerer positivt på det samværet som er før vi kan snakke om å trappe opp. Vi må skynde oss langsomt, for barnet. Klarer man ikke det så er det mer ødeleggende enn noe annet. Her klarte ikke faren å være tålmodig for barnet, mente jeg manipulerte og ødela barnet. Jeg tror jeg har hørt det meste.. 
Sakkyndig hadde en samtale med oss noen uker etter siste rettsmøte, da hadde jeg på nytt stanset samvær.. sakkyndig forsøkte på ny å korrigere faren, ba han være tålmodig m.m. Det gikk ikke inn. 

Min opplevelse er at det er foreldres rettigheter som i størst grad hensyntas i retten, på et tidspunkt må man kunne si at nok er nok - nå får vi ta en pause. 

Kanskje det hadde vært nyttig med noe lignende hos dere. At faren kan ha mulighet til å tilby treffpunkt et par ganger i måneden, men at det settes begrensning på hvor mange ganger han får kontakte barnet på telefon/pr SMS? Han sliter jo barnet ut med å ringe/sende SMS for ofte. Da vil jo vegringen bare fortsette. 
Forslaget her var at disse forslagene skulle være attraktive, dvs. dra på kino, ut å spise, ha med en kompis på samvær m.v.

Ønsker dere masse lykke til, jeg føler med dere - håper det ordner seg 🙂