Tapte drømmer

[AnonymBruker]

Noen ganger får jeg en så inderlig sorg inni meg. Jeg satt og så på filen Vaiana her om dagen med mitt barn, og den sangen hvor hun drømmer om å reise ut på havet gir meg frysninger, jeg kjenner rett og slett på en form for sorg, og jeg føler selv jeg har en slik drøm inni meg om å bli noe stort. Lage musikk, koreografere dans til musikken og leve ut min indre entertainer. Jeg drev med musikk når jeg var yngere, spillte gitar og sang i kor, men jeg skammer meg over drømmen min, følte på janteloven og jeg hadde ingen som støttet meg og oppmuntret meg. Flere som flirte litt når jeg turte å fortelle, og ville minne meg på hvor vanskelig det er.. Jeg har ikke en stemme som kan bære alt, men med øvelse så kan jeg synge i min egen stil og jeg vet jeg kan, ofte tar nervene knekken på meg dessverre. Jeg har også en hjerne hvor sangtekster fester seg som bare det, og jeg kunne også danse skikkelig før i tiden, rytmen er selvfølgelig fortsatt i kroppen min, men det å kunne danse skikkelig krever konstant trening.

Nå fyller jeg 30. neste år, har barn, mann og boliglån, og drømmen flyter bare lenger og lenger unna og jeg føler på en sorg over tapte muligheter. Føler det er bare min egen feil, tenker iblandt at jeg kan jo ikke ha hatt de største ambisjonene når jeg lot tiden gå og ikke gjorde noe heller, så kanskje det ikke var meningen. Jeg har fått meg en utdannelse og liker jobben min veldig godt, og familien min elsker jeg over alt på jord, så det er ikke sånn at jeg ikke har det bra, men iblandt skyller denne vonde følelsen av å ikke ha prøvd hardere når jeg var ung og fri og frank.. 

Har meldt meg på kor igjen som jeg tror kan hjelpe meg å fylle det hullet jeg kjenner på, gleder meg veldig til det og vet at jeg enda er ung og kan prøve meg på idol ogsåvidere, men jeg kjenner fortsatt endel på janteloven, og tenker på så mange som er yngere og flinkere enn meg...

Noen andre som kan relatere? Hvilken drøm er det du føler gikk tapt? Hvordan hanskes du med det? Har du også noen «triggere?»

Jeg påstår ikke at dette er verdens undergang, jeg lever ett fint liv og ser mitt barn har arvet min elsk for musikk og sang, så hvis h*n vil så skal jeg virkelig støtte h*n om det skulle vise seg at h*n vil drive med musikk! 

Anonymkode: 09f00...d5b

[Cinnamondiva]

Vel, synes du skal bare følge drømmene dine. Ikke bry deg om janteloven eller mennesker som ler. Bare syng i vei .

[Silva Pluvialis]

Tenker det blir godt for deg å starte i kor igjen. Da kan du gradvis ta tilbake drømmene du hadde tidligere men som du følte ble borte. Det er hva du vil som er viktig, så hold fast ved det ditt hjerte søker og du vil finne svar og ro. Tenk at du lever for deg og ikke for alle andre. Om du vil synge og spille, så gjør det. Det er ikke noe galt i det. Ikke la andre definere hvem du skal være eller hvilke talenter du skal leve ut. Bare du vet hva du lengter etter. Grip sjansen mens du enda har den. ❤️🌸

[AnonymBruker]

Hei jeg vet hva du føler. Det er som om livet bare plutselig gikk forbi, går fort og du må forte deg å velge.

Jeg har også vokst opp med janteloven. Vokste opp med arbeiderklasse på bygda. Hele bygda jeg kom fra er jo egentlig arbeiderklasse. Jeg vle støtt ut, ikke den kraftigste mobbingen rett og slett , men jeg hadde det vondt der, jeg passet ikke inn og etter hvert begynte jeg å se på det som et lite "budeie sted fra 1800-tallet" som ikke tålte noe som helst av drømmer eller moderne ting. En helt annen kultur enn i byer, for jentene som var der, snakket dritt om byjenter. Har ikke blitt sirekte tråkket på i familien, men virker som de har vært redd for å drømme, alltid "bremset" meg. Vet ikke om dette kan ha noe med "dårlig" økonomi å gjøre? At man blir løpende i hamaterhjulet fordi man har under snittet i lønn? Var ikke fattig og trange kår, men ikke slik mye heller akkurat. 

Drømmen kom jo i tenårene. Men stedet jeg bodde på gjorde det ikke særlig enkelt. Så ble jeg 16, da var ikke drømmen der, altså, den var ikke som jeg trodde. Deretter gikk årene bare og jeg ville satse på skole, men jeg har en diagnose som gir lærevansker og jeg endte bare fattigere og fattigere jo mer jeg studerte. Så jeg skaffet meg etter hvert vanlig jobb.

men en gang jeg var 20, fikk jeg muligheten til drømmen, jeg vant til og med en konkurranse, men gikk ikke videre derfra. Var ikke så interessert. Ja, så skaffet jeg meg jobb. Når jeg var 23, fikk jeg samme tilbud, denne drømmen som tidligere var der men egentlig ikke så mye. Jeg bare sa ja, og har holdt på siden. Det er ikke noe økokomisk sikkert å følge drømmen sin, gjerne. Drømmen førte også til at jeg møtte noen i utlandet jeg likte veldig godt, og jeg drømmer nå egentlig mer om dette enn om det som var drømmen i utgangspunktet. Jeg føler jeg kveles mellom ting bare. Innser at hvis jeg ikke virkelig gjør noe så skje det ingenting. Begynner å føle at livet er oppskrytt, 

Anonymkode: 1318c...207

[AnonymBruker]

Drømmen min om å være en mamma som stiller opp og er til stedet, samt drømmen om karriere er i ferd med å forsvinne for min del.

Jeg går i disse dager å venter på nok en time til lege for å diskuterer videre utredelse av revmatisk sykdom. Fremdeles er jeg med barna på det som skjer. Men stadig oftere må jeg snike meg bort for å ladde opp litt. 10 minutter alene på do, 15 minutter i senga, 5 minutter på vaskeromsgulvet. Egentlig overkommelig slik det er i dag, men det som skremmer meg er at det har blitt behov for disse pausene stadig oftere det siste året. Hva skjer det neste året? Hvilken utvikling har jeg hatt om 5 år? Barna er allerede kjent med situasjonen, og vet at når mamma er ikke-smitte-syk så er ting litt vanskelig. Kanskje betyr det hele dagen på sofaen, eller kanskje betyr det at de må gi ting bare litt mer tid og tåle at tålmodigheten dessverre ikke er der den burde være.

Drømmen om å kunne fortsette i jobben jeg elsker føles truet. Jobben krever i utgangspunktet en arbeidskapasitet på minimum 100%. Hode må være med for å få ting rett, og jobben må gjøres raskt og korrekt. Samtidig må ting huskes. Det skal stilles opp i møter, og naturlignok må man omgås mye mennesker. Store deler av dagen tilbringes fremfor pcen. Men når håndleddene og fingrene verker slik at fet blir vanskelig å skrive. Ordene plutselig forsvinner midt i en setning. Avtaler føles umulig å huske. Og jeg faller ut midt i en interresant diskusjon. Da føles det håpløst å skulle tro ar jeg skal kunne stå i denne jobben om 10 år.

Heldigvis er ikke dette noe jeg dveler ved i det daglige. Men det er jo en realitet og noen ganger må jeg sette meg ned å kjenne på tankene en stund, før jeg igjen kan legge det bort for en lengre periode. Men ja, drømmene er i ferd med å forsvinne.

Anonymkode: f0b40...a2b