Jeg er flau (var psykisk syk)

[AnonymBruker]

Jeg er en kvinne i midten av 20 årene et sted. For ca 2,5 år siden ble jeg kjempe deprimert etter et brudd med eksen. Jeg ble helt sinnsyk av det, prøvde å ta livet mitt 2 ganger, var også da innlagt 2 ganger på psykiatrisk. Jeg ringte spå telefoner i hytt og pine, klarte ikke sette meg ned å slappe av, begynte å skulle oppsøke sånne folk som driver med svart magi og herregud... ja, prøvde ut masse forskjellige sånne triks innen svart magi med å brenne noe greier i en kjele og kaste det i havet og noe andre greier med noe kyllinghjerter og ja you name it, altså for å få han tilbake liksom!!!🤔.... jeg ser jo nå at jeg var seriøst HELT ute. HEEEELT ute.... Jeg lurer på om jeg gikk i konstant psykose eller noe? Det er jo faen meg HELT sjukt alt jeg drev med! Kunne ALDRI funnet på å gjøre sånne ting nå, jeg var jo et helt annet menneske! 

Psykologer mente at jeg ikke var syk nok til være på psykriatrisk. Sikkert fordi jeg klarte meg økonomisk, har utdannelse, klarte å jobbe, virket oppegående i væremåte og måten jeg snakker på. Men jeg burde jo vært sperret inne på lukket sånn jeg ser på det den dag idag. Men istede så presset de meg til å bare være hjemme alene og jobbe, så jeg dro på jobb og sånt da (ikke i starten, da var jeg sykemelt i 6 uker bare imens jeg var innlagt). Andre gangen jeg ble innlagt var bare i 4 dager og jeg fikk ikke ny sykemelding. 

Jeg fant også så mye feil med meg selv som jeg også bare hadde lyst til å dø av, oppsøkte og sendte mailer rundt til kirurger og hudpleiere og var villig til å ta opp lån for å fikse på de tingene. Den dag idag skjønner jeg ikke hvorfor disse tingene plagde meg i det heletatt. Jeg turte til slutt ikke se meg selv i speilet nesten, og ihvertfall ikke se på kroppen min for jeg var redd for å finne nye feil som var helt altoppslukende. 

Jeg ser på bilder jeg tok av meg selv på den tiden, og jeg er mørkeblå under øynene, ser faen meg dødssjuk ut og det så jeg ikke den gangen selv, men jeg ser det på bildene nå.. 

Jeg mistet noen venner oppi all galskapen min og det fattet jeg ikke den gangen, men jeg ser hvorfor nå.. jeg blir så flau og nesten litt kvalm av å tenke på det. Er det virkelig mulig?! 

Er det flere som har opplevd det? Å se tilbake på en periode man har slitt psykisk og tenker "hva FAEN?!" 

Æsj.... det blir bare tydligere og tydligere for meg hvor sinnsyk jeg var og flaut å tenke på hvordan jeg må ha blitt oppfattet. Det hele pågikk i 1,5 år før det begynte å bli bedre. Nå den dag i dag er alt helt bra... bortsettfra at jeg vemmes grusomt over hvordan jeg var og alt det syke jeg drev med. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

Jeg klikket også helt etter et brudd. Prøvde ikke å ta selvmord eller ble innlagt, men jeg blir sykt flau over ting jeg gjorde og sa, må jo ha virket helt gal. Tror kjærlighet kan gjøre folk gal.

Anonymkode: dcc80...f0c

[AnonymBruker]

Og + at naboer og sånt har sett ambulase og politi utenfor døra mi som sager opp døra mi og bærer meg ut.... 🤢😭 -ts. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

Og en annen ting er at hvis jeg dro på byen å drakk så fortalte jeg gud å hvermann om alt som skjedde oppi hodet mitt. Klarte også noen ganger å yppe på meg folk uten å vite det selv engang så jeg holdt på å bli banka av mannfolk opptil flere ganger..... jeg er jo ikke sånn i det heletatt egentlig var en episode der jeg hold på å kaste et brannslukningsaparat på en fyr som ville kaste meg ut fra nachet sitt forand alle og stod å skrek og klikka og gråt og det vat mange der..... Ja jeg drev å dro på nach med fremmede og sånt. Dro på dater og drakk meg dritings og snakket bare om eksen min og lagde faenskap. 

Når jeg tenker på alt det her er jeg redd for å bli gjenkjent på gata. Det er søren meg helt vanvittig alt sammen. Jeg styrte jo tydligvis ikke meg selv. Det må ha vært kronisk psykose eller noe... det der var virkelig ikke meg. HUFF så fælt det er å tenke tilbake på. Hjelpes.... 

-ts. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

12 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg klikket også helt etter et brudd. Prøvde ikke å ta selvmord eller ble innlagt, men jeg blir sykt flau over ting jeg gjorde og sa, må jo ha virket helt gal. Tror kjærlighet kan gjøre folk gal.

Anonymkode: dcc80...f0c

Har du noen eksempler på hva du gjorde og sa? 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

Med tiden vil du nok klare og legge det bak deg og ikke tenke så hyppig på det som nå, men du vil nok alltid bli flau når du tenker på det. Du får prøve å finne trøst i at det ikke var din skyld og at det var sykdommen som gjorde og sa de tingene og ikke deg.

Anonymkode: 3b75f...221

[AnonymBruker]

. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

Flytt til et helt nytt sted og start på nytt 😊

Anonymkode: 7aaff...071

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Flytt til et helt nytt sted og start på nytt 😊

Anonymkode: 7aaff...071

Nei jeg har venner jeg ikke vil flytte fra... 

Anonymkode: 9df45...58a

[Carrot]

Å eie det er ofte beste løsningen om man konfronteres, si ja jeg vet - jeg oppførte meg som en tulling og gjorde utrolig teite ting - heldigvis fikk jeg hjelp så nå er jeg på vei oppover. Flau hjelper ingenting, legg det helt bak deg ellers kommer du til å gå å bøye nakken i lang tid og det tjener ikke til noe.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Å eie det er ofte beste løsningen om man konfronteres, si ja jeg vet - jeg oppførte meg som en tulling og gjorde utrolig teite ting - heldigvis fikk jeg hjelp så nå er jeg på vei oppover. Flau hjelper ingenting, legg det helt bak deg ellers kommer du til å gå å bøye nakken i lang tid og det tjener ikke til noe.

Det er ingen som konfronterer meg, men jeg skulle ønske noen gjorde det sånn at jeg kunne "forklart meg" sånn som du nevner. 

Anonymkode: 9df45...58a

[Carrot]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er ingen som konfronterer meg, men jeg skulle ønske noen gjorde det sånn at jeg kunne "forklart meg" sånn som du nevner. 

Anonymkode: 9df45...58a

Du kan fint flette det inn dersom samtalen åpner for det uten konfrontasjon, enkelte legger ut en dønn ærlig FB/IG/Snap post der de tar en humoristisk vri på det eller en dønn seriøs vri alt etter hvordan de er som person fordi de føler de må bli ferdig.

[AnonymBruker]

Akkurat nå, Carrot skrev:

Du kan fint flette det inn dersom samtalen åpner for det uten konfrontasjon, enkelte legger ut en dønn ærlig FB/IG/Snap post der de tar en humoristisk vri på det eller en dønn seriøs vri alt etter hvordan de er som person fordi de føler de må bli ferdig.

Jeg er ikke personen til å legge ut privatlivet mitt på sosiale medier. Sånne ting er det VÆRSTE jeg ser, får vondt av dem, skriker ettet oppmerksomhet. Da får jo bare ENDA flere vite om det. Og de som vet det, minnes på det. 

De jeg er redd for er ikke mine nermeste venner, men kollegaer (aner ikke hvem av dem som vet og ikke vet, vet ikke hva jeg har sagt til hvem på f.eks jobbfester, hvem som har sladret vidre til hvem osv) , fremmde som jeg kanskje ikke kjenner igjen på gata, men som kjenner igjen meg, naboer, politi og ambulanse arbeidere. (Ene politidama jobber på treningssenteret jeg trener på blandt annet, hun så meg i en svert dramatisk episode... ) 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

Jaa mye skrivefeil, jeg vet! Men jeg har jobbet i natt og ser litt i kryss hvis noen skulle ta seg bryet med å bemerke seg det som folk her ofte gjør. -ts. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er en kvinne i midten av 20 årene et sted. For ca 2,5 år siden ble jeg kjempe deprimert etter et brudd med eksen. Jeg ble helt sinnsyk av det, prøvde å ta livet mitt 2 ganger, var også da innlagt 2 ganger på psykiatrisk. Jeg ringte spå telefoner i hytt og pine, klarte ikke sette meg ned å slappe av, begynte å skulle oppsøke sånne folk som driver med svart magi og herregud... ja, prøvde ut masse forskjellige sånne triks innen svart magi med å brenne noe greier i en kjele og kaste det i havet og noe andre greier med noe kyllinghjerter og ja you name it, altså for å få han tilbake liksom!!!🤔.... jeg ser jo nå at jeg var seriøst HELT ute. HEEEELT ute.... Jeg lurer på om jeg gikk i konstant psykose eller noe? Det er jo faen meg HELT sjukt alt jeg drev med! Kunne ALDRI funnet på å gjøre sånne ting nå, jeg var jo et helt annet menneske! 

Psykologer mente at jeg ikke var syk nok til være på psykriatrisk. Sikkert fordi jeg klarte meg økonomisk, har utdannelse, klarte å jobbe, virket oppegående i væremåte og måten jeg snakker på. Men jeg burde jo vært sperret inne på lukket sånn jeg ser på det den dag idag. Men istede så presset de meg til å bare være hjemme alene og jobbe, så jeg dro på jobb og sånt da (ikke i starten, da var jeg sykemelt i 6 uker bare imens jeg var innlagt). Andre gangen jeg ble innlagt var bare i 4 dager og jeg fikk ikke ny sykemelding. 

Jeg fant også så mye feil med meg selv som jeg også bare hadde lyst til å dø av, oppsøkte og sendte mailer rundt til kirurger og hudpleiere og var villig til å ta opp lån for å fikse på de tingene. Den dag idag skjønner jeg ikke hvorfor disse tingene plagde meg i det heletatt. Jeg turte til slutt ikke se meg selv i speilet nesten, og ihvertfall ikke se på kroppen min for jeg var redd for å finne nye feil som var helt altoppslukende. 

Jeg ser på bilder jeg tok av meg selv på den tiden, og jeg er mørkeblå under øynene, ser faen meg dødssjuk ut og det så jeg ikke den gangen selv, men jeg ser det på bildene nå.. 

Jeg mistet noen venner oppi all galskapen min og det fattet jeg ikke den gangen, men jeg ser hvorfor nå.. jeg blir så flau og nesten litt kvalm av å tenke på det. Er det virkelig mulig?! 

Er det flere som har opplevd det? Å se tilbake på en periode man har slitt psykisk og tenker "hva FAEN?!" 

Æsj.... det blir bare tydligere og tydligere for meg hvor sinnsyk jeg var og flaut å tenke på hvordan jeg må ha blitt oppfattet. Det hele pågikk i 1,5 år før det begynte å bli bedre. Nå den dag i dag er alt helt bra... bortsettfra at jeg vemmes grusomt over hvordan jeg var og alt det syke jeg drev med. 

Anonymkode: 9df45...58a

Jeg har litt den slags i fortiden selv..   ikke fullt så galt, men litt av samme.  har tenkt at det vil hjemsøke meg senere, men ingen vil snakke om det. Heldigvis. Har litt journal jeg ønsker å slette. Tenk om jeg havner i koma og noen gjennomgår historien for å finne ut hva som er i veien etc..  Det kunne blitt pinlig. Men det er vel urealistisk å tenke slik. Ingen blar vel opp i så gamle greier. Pinlig å ha vært psykotisk. Og pinlig å ha snakket mye om tanker som er helt ute..  flaut.. Men jeg får faktisk ikke gjort noe med det nå. 

Anonymkode: 46aaf...330

[Carrot]

Men TS - hva ønsker du da om du ikke vil sette lys på det som skjedde og få det bort og du ikke ønsker dvele ved det og være flau osv? Å gå og tenke på ting som dette fører ikke noe godt med seg, det er skjedd, det kan ikke endres - det må på en måte avsluttes slik at du kan gå videre.

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Carrot skrev:

Men TS - hva ønsker du da om du ikke vil sette lys på det som skjedde og få det bort og du ikke ønsker dvele ved det og være flau osv? Å gå og tenke på ting som dette fører ikke noe godt med seg, det er skjedd, det kan ikke endres - det må på en måte avsluttes slik at du kan gå videre.

Grunnen til at jeg lagde tråden var for å kunne høre lignende historer. Det pleier å hjelpe og berolige meg å høre at det er flere har opplevd dette.

Ikke søren om jeg deler det med hele verden, det ville jo gjort saken 1000 ganger værre. INGEN fler skal få vite om dette. 

Anonymkode: 9df45...58a

[AnonymBruker]

14 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er ikke personen til å legge ut privatlivet mitt på sosiale medier. Sånne ting er det VÆRSTE jeg ser, får vondt av dem, skriker ettet oppmerksomhet. Da får jo bare ENDA flere vite om det. Og de som vet det, minnes på det. 

De jeg er redd for er ikke mine nermeste venner, men kollegaer (aner ikke hvem av dem som vet og ikke vet, vet ikke hva jeg har sagt til hvem på f.eks jobbfester, hvem som har sladret vidre til hvem osv) , fremmde som jeg kanskje ikke kjenner igjen på gata, men som kjenner igjen meg, naboer, politi og ambulanse arbeidere. (Ene politidama jobber på treningssenteret jeg trener på blandt annet, hun så meg i en svert dramatisk episode... ) 

Anonymkode: 9df45...58a

Du må huske på at de fleste har sett andre i dårlige perioder, og du fremstd jo psykisk syk. Noe du var. Og det betyr at de vet det er forskjell på mennesker som syke, og når man har en frisk periode.

Men har du ikke vært i terapi? Det høres ikke helt innafor ut at du skal kunne tilte såpass med innleggelser og alt mulig med såpass lite oppfølging.

Du burde jo gå til psykolog som kan forklare deg mer om hva som kan ligge til grunn for den type atferd, og hvordan du kan gjenkjenne det selv.

Ambulansearbeidere, politi og så videre har taushetsplikt. Om noen skulle bryte den så er det ikke du som har det største problemet for å si det slik. Husk på at de jobber med dette på fulltid, og møter «sånne som du var» hele tiden. 

De vet også at folk blir friske, de ser jo at du ikke er den samme nå. 

Anonymkode: a3359...199

[AnonymBruker]

Jeg er endel eldre enn deg ts, og vet ikke om det hjelper å høre det nå, men de fleste blir mer forståelsfulle med alderen.  Jeg har gjort mye av det samme som deg: ble rett og slett gal av kjærlighetssorg i mange år. Besatt av en fyr i pinlig mange år. Plager meg ennå, men mindre nå enn før. 

Anonymkode: 5ed93...ae8