Noen er som har erfaring med DPS og depresjon?

[AnonymBruker]

Hei!

Er det noen er som har erfaring med DPS og depresjon?

Jeg har nylig startet på cipralex grunnet depresjon. Jeg tror jeg har vært nedstemt i mange år, litt av og på. Da jeg var hos legen virket det som om han var redd for at jeg skulle ta mitt eget liv. Jeg har ofte tenkt at jeg ønsker å bli alvorlig syk, type dødsyk, men jeg ville aldri tatt mitt eget liv. Jeg har tre barn og ville aldri utsatt de for det. Jeg føler riktignok at livet er meningsløst og jeg har ingen glede av det.

Jeg har blitt henvist til DPS for utredning og kartlegging. Nå er jeg usikker på om jeg vil gå for jeg føler at jeg ikke er så syk. Det vil være så pinlig å dukke opp der og så viser det seg at jeg ikke er syk. Jeg vet ikke hvorfor jeg ble henvist. Kan det være fordi jeg ikke har noen venner å snakke med, i tillegg til at jeg ikke har fortalt mannen min/familien min om mine problemer?

En siste ting: Jeg føler at alle som sliter med depresjon har en eller annen utløsende årsak til sine problemer, traumer eller lignende. Jeg har ingen grunn for min depresjon. Kan en være deprimert uten at det er en årsak til det?

 

 

Anonymkode: b8841...56c

[AnonymBruker]

Jeg er i utredning hos DPS nå, for andre ting enn depresjon. Men hvis det brått er dypere ting som ligger til depresjonen så er det greit å få det avklart. Jeg fikk allerede i første time avklart om jeg skulle fortsette eller ikke.

Det er ikke pinlig å møte opp og deretter få beskjed om du er "for frisk" for DPS. Hvis man faktisk er det så er jo det en fin beskjed å få.

Men når du sier i samme ordlag om at du føler livet er meningsløst så høres det ut som du trenger det. DPS kan hjelpe til å finne den korrekte måten du skal få hjelp på.

Anonymkode: 879c1...cbf

[AnonymBruker]

Du har en utløsende årsak til dine problemer, problemet er at du nekter å innse at det er en utløsende årsak. Du har følt på dette lenge, du vet hva du ikke liker i livet ditt. Men du nekter innse det, og later som om du ikke føler på det. Du later som om det ikke er et problem Det fører til at du utvikler depresjon. misliker jobben, er mye stress? Neida, det gjør meg ikke trist i det hele tatt. Ufornøyd i forholdet eller familien, livet ble ikke slik du så for deg? Neida, det bryr jeg meg ikke om i det hele tatt. Bestevenn i flere år sier at den ikke liker deg lenger. Jaja, venner kommer og går, ikke noe problem. Utseendet er ikke så pen som jeg skulle ønske, føler at mannen ser på andre. Jaja, det er vel vanlig i langvarige forhold

Til slutt utvikler man depresjon fordi man nekter å ta innover seg det som gjorde en trist. Man nekter å føle på det som gjør en usikker, redd eller nedstemt og later som om man ikke føler noe 

Anonymkode: f3a4c...0b5

[AnonymBruker]

Det funket ikke for meg. Har blitt verre igjen.

Anonymkode: 04be4...404

[AnonymBruker]

Jeg hadde ingen utløsende årsak til min depresjon. Fikk god hjelp på DPS, gikk til psykolog hver uke i ett år og ble så frisk som jeg kunne blitt. Gikk på Zoloft i noen år, men sluttet da jeg mente jeg ikke trengte det lenger. Dette er nesten ti år siden og jeg har vært veldig bra siden.

Anonymkode: 51d98...930

[AnonymBruker]

Jeg trodde jeg ikke hadde noen utløsende årsak til min depresjon, men det hadde jeg gitt. Det kom frem utover i samtalene. Jeg forsto heller ikke at jeg var syk, jeg trodde jeg bare hadde en litt dårlig periode og at det var helt normalt med å tenke at man ikke ønsket å leve lengre og at absolutt alt var et ork. Alle er slitne innimellom, ikke sant? Sånn fortsatte jeg hele tiden med å gi meg selv en forklaring på at det var normalt.

Jeg hadde det som deg. Hadde ingen livslyst, levde kun for barna mine. Jeg ønsket at jeg ble dødelig syk og døde, for da kunne ingen bli sint for meg fordi jeg døde, som man kan bli ved selvmord. Jeg tenkte til og med på div ulykker. Men igjen så var det barna mine som holdt meg igjen. Og takk og lov for det, ellers så hadde jeg vært død for mange år siden.

Du er syk, og du er såpass syk at du trenger behandling. Ta i mot og vær helt ærlig. Ikke skjul noe og ikke gjør noe mindre enn det er. Først da kan du få den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: fd520...5f9

[AnonymBruker]

Synes du skal ta imot behandling ihvertfall av hensyn til barna dine. Små barn er et prioriteringskriterie på dps. Hvis du har tanker om å bli dødssyk og synes livet er meningsløst merker barna dine mest sannsynlig dette. Det er også en stor oppgave for barn å skulle være eneste som gir mening i livet til mor eller far. Det at du ikke føler at du er syk nok eller fortjener dps er depresjonen som snakker til deg. Lykke til, håper du kan få det bedre. 

Anonymkode: f6b3b...952

[AnonymBruker]

jeg trodde heller ikke det var noe utløsende faktor hos meg, og det virket som angsten og depresjonen kom som lyn fra klar himmel. 
Jeg trodde heller ikke jeg noe spesielt deprimert. 
Utredningen, kartleggingen og samtalene videre fikk meg til å innse mye! 

Du sier du ikke har noen utløsende faktor, men det å ikke ha venner å snakke med kan være en utløsende faktor. Det å ikke kunne snakke med familie/mann om følelsene sine kan være en utløsende faktor. 

Anonymkode: 352b2...ae7

[AnonymBruker]

20 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg ikke hadde noen utløsende årsak til min depresjon, men det hadde jeg gitt. Det kom frem utover i samtalene. Jeg forsto heller ikke at jeg var syk, jeg trodde jeg bare hadde en litt dårlig periode og at det var helt normalt med å tenke at man ikke ønsket å leve lengre og at absolutt alt var et ork. Alle er slitne innimellom, ikke sant? Sånn fortsatte jeg hele tiden med å gi meg selv en forklaring på at det var normalt.

Jeg hadde det som deg. Hadde ingen livslyst, levde kun for barna mine. Jeg ønsket at jeg ble dødelig syk og døde, for da kunne ingen bli sint for meg fordi jeg døde, som man kan bli ved selvmord. Jeg tenkte til og med på div ulykker. Men igjen så var det barna mine som holdt meg igjen. Og takk og lov for det, ellers så hadde jeg vært død for mange år siden.

Du er syk, og du er såpass syk at du trenger behandling. Ta i mot og vær helt ærlig. Ikke skjul noe og ikke gjør noe mindre enn det er. Først da kan du få den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: fd520...5f9

Slik du beskriver er akkurat sånn jeg føler at det er.

 

TS

Anonymkode: b8841...56c

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Slik du beskriver er akkurat sånn jeg føler at det er.

 

TS

Anonymkode: b8841...56c

Og jeg er blitt bedre etter jeg fikk hjelp av DPS. Skal innrømme at innimellom så kjenner jeg på vonde tanker igjen, men de er ikke like alvorlige og det er langt i fra ofte de kommer. 

Du er ikke alene om å ha det sånn, det er bare det at de færreste snakker om det. Jeg følte en skam. Mannen min ble sur fordi jeg kunne tenke på å dø fra han, men ikke barna. Uansett hva jeg sa så var det galt for noen. Da endte jeg opp med å ikke si noe. Men jeg kunne si alt til psykologen, det var så deilig. Jeg gråt og fortalte om det mest skamfulle, og det hjalp virkelig. Jeg fikk tilbakemeldinger som løftet meg opp.

Ta i mot hjelpen og ikke legg noe i mellom når du forteller hvordan du har det.  

Anonymkode: fd520...5f9

[AnonymBruker]

21 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg trodde jeg ikke hadde noen utløsende årsak til min depresjon, men det hadde jeg gitt. Det kom frem utover i samtalene. Jeg forsto heller ikke at jeg var syk, jeg trodde jeg bare hadde en litt dårlig periode og at det var helt normalt med å tenke at man ikke ønsket å leve lengre og at absolutt alt var et ork. Alle er slitne innimellom, ikke sant? Sånn fortsatte jeg hele tiden med å gi meg selv en forklaring på at det var normalt.

Jeg hadde det som deg. Hadde ingen livslyst, levde kun for barna mine. Jeg ønsket at jeg ble dødelig syk og døde, for da kunne ingen bli sint for meg fordi jeg døde, som man kan bli ved selvmord. Jeg tenkte til og med på div ulykker. Men igjen så var det barna mine som holdt meg igjen. Og takk og lov for det, ellers så hadde jeg vært død for mange år siden.

Du er syk, og du er såpass syk at du trenger behandling. Ta i mot og vær helt ærlig. Ikke skjul noe og ikke gjør noe mindre enn det er. Først da kan du få den hjelpen du trenger. 

Anonymkode: fd520...5f9

Dette!

Jeg startet hos DPS for et halvt år siden, med samme bakgrunn. Har etter flere samtaletimer funnet hovedårsakene, og jobber med å finne de små tingene som kan snus på. Det er tungt, og du må virkelig bla i sinnet, men du verden for en erfaring!! 

Du føler deg kanskje "for frisk", og det var nok knaksje jeg også. Er høytfungerende, med familie, venner, bra jobb, og svært svært få som vet om problemene mine, men det tror jeg er en del av min (vår?) personlighet å klare å legge lokk på dette. 

Kjør på, de på DPS er kjempeflinke og har utrolige mange ressurser, og får du ikke kjemi med din første psykolog/sosionom, ikke vær redd for å spørre om å bytte  - det er heeelt vanlig!

Anonymkode: af2b7...658

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du føler deg kanskje "for frisk", og det var nok knaksje jeg også. Er høytfungerende, med familie, venner, bra jobb, og svært svært få som vet om problemene mine, men det tror jeg er en del av min (vår?) personlighet å klare å legge lokk på dette. !

Anonymkode: af2b7...658

Akkurat sånn var det for min del også. Ingen kunne se eller merke på meg at jeg var deprimert med selvmordstanker og planer. Ikke engang mannen min visste noe, før det smalt. Jeg fungerte tilsynelatende godt med jobb, familie osv.

Jeg holder alt inne i meg, absolutt alt. Ingenting synes utenpå. Jeg er ekspert på å skjule følelser for andre. Men jeg trodde jeg ga hint, men ingen forsto det ihvertfall. Men det er sånn jeg er, om alt. Jeg vil ikke vise andre om mine vonde eller "dårlige" følelser. Jeg føler det er skamfullt. 

Anonymkode: fd520...5f9

[AnonymBruker]

44 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dette!

Jeg startet hos DPS for et halvt år siden, med samme bakgrunn. Har etter flere samtaletimer funnet hovedårsakene, og jobber med å finne de små tingene som kan snus på. Det er tungt, og du må virkelig bla i sinnet, men du verden for en erfaring!! 

Du føler deg kanskje "for frisk", og det var nok knaksje jeg også. Er høytfungerende, med familie, venner, bra jobb, og svært svært få som vet om problemene mine, men det tror jeg er en del av min (vår?) personlighet å klare å legge lokk på dette. 

Kjør på, de på DPS er kjempeflinke og har utrolige mange ressurser, og får du ikke kjemi med din første psykolog/sosionom, ikke vær redd for å spørre om å bytte  - det er heeelt vanlig!

Anonymkode: af2b7...658

Er du seriøs? jeg trodde virkelig man måtte ha større problemer enn det der for å få hjelp av dps.. Skjønner jo at mange syns det er urettferdig at folk som kun er litt deprimerte men allikevel er høytfungerende med familie, venner og jobb får hjelp når andre med mye større problemer ikke får hjelp.

Anonymkode: 61dd7...253

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du seriøs? jeg trodde virkelig man måtte ha større problemer enn det der for å få hjelp av dps.. Skjønner jo at mange syns det er urettferdig at folk som kun er litt deprimerte men allikevel er høytfungerende med familie, venner og jobb får hjelp når andre med mye større problemer ikke får hjelp.

Anonymkode: 61dd7...253

Husk at vi er forskjellige. Noen kan være sterkt deprimerte, men klare hverdagslige ting som jobb, barn og hus. Det er ikke dermed sagt at man ikke er syk nok til å trenge behandling.

Jeg hadde en sterk depresjon med selvmordstanker og planlegging, jeg ønsket kun å dø. Men jeg klarte å ta vare på barn og jobb for det. Huset skinte ikke akkurat for det hadde jeg ikke kapasitet til og meg selv brydde jeg meg heller ikke om. Men det var aldri noe alternativ til å legge meg ned, pga barna mine. Jeg er også sånn som person, jeg viser ikke følelser og derfor kan jeg heller ikke gi opp, så det synes. Men det eneste som sto i hodet mitt var å få lov til å dø. Klart barna merket at det var noe galt, men de forsto jo ikke hva. Så man kan ikke akkurat si at ting var optimalt - langt derifra. 

På slutten så ruset jeg meg for å slippe unna de verste tankene. Men jeg var fortsatt oppegående, jobbet og tok meg av familie. 

Jeg synes det blir helt feil å sammenligne hvordan vi er, for vi er forskjellige og får også forskjellige reaksjoner. 

Anonymkode: fd520...5f9

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Husk at vi er forskjellige. Noen kan være sterkt deprimerte, men klare hverdagslige ting som jobb, barn og hus. Det er ikke dermed sagt at man ikke er syk nok til å trenge behandling.

Jeg hadde en sterk depresjon med selvmordstanker og planlegging, jeg ønsket kun å dø. Men jeg klarte å ta vare på barn og jobb for det. Huset skinte ikke akkurat for det hadde jeg ikke kapasitet til og meg selv brydde jeg meg heller ikke om. Men det var aldri noe alternativ til å legge meg ned, pga barna mine. Jeg er også sånn som person, jeg viser ikke følelser og derfor kan jeg heller ikke gi opp, så det synes. Men det eneste som sto i hodet mitt var å få lov til å dø. Klart barna merket at det var noe galt, men de forsto jo ikke hva. Så man kan ikke akkurat si at ting var optimalt - langt derifra. 

På slutten så ruset jeg meg for å slippe unna de verste tankene. Men jeg var fortsatt oppegående, jobbet og tok meg av familie. 

Jeg synes det blir helt feil å sammenligne hvordan vi er, for vi er forskjellige og får også forskjellige reaksjoner. 

Anonymkode: fd520...5f9

Det kalles ikke alvorlig depresjon. Er en alvorlig deprimert så er det såpass at man blir liggende i sengen/sofaen mesteparten av dagen, orker ikke jobb, orker ikke husarbeid, orker ikke matlaging, orker ikke spise, orker ikke dusje, orker ikke gre håret på ungene. Det du har var nok mer moderat depresjon eventuelt en alvorlig depresjon av veldig kort varighet for det fins faktisk folk som er så alvorlig deprimert at å klare slike hverdagslige ting blir helt umulige uansett om en så har barn, gubbe, kjerring, familie å ta hånd om - er man alvorlig deprimert så går det utover det hverdagslige til slutt. 

Anonymkode: 61dd7...253

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles ikke alvorlig depresjon. Er en alvorlig deprimert så er det såpass at man blir liggende i sengen/sofaen mesteparten av dagen, orker ikke jobb, orker ikke husarbeid, orker ikke matlaging, orker ikke spise, orker ikke dusje, orker ikke gre håret på ungene. Det du har var nok mer moderat depresjon eventuelt en alvorlig depresjon av veldig kort varighet for det fins faktisk folk som er så alvorlig deprimert at å klare slike hverdagslige ting blir helt umulige uansett om en så har barn, gubbe, kjerring, familie å ta hånd om - er man alvorlig deprimert så går det utover det hverdagslige til slutt. 

Anonymkode: 61dd7...253

Det var deg igjen ja, regnet med det. Denne diskusjonen har vært før og den gidder jeg ikke å ta igjen. Jeg vet ikke hva du kaller suicidale menneske som planlegger selvmordet sitt, ikke alvorlig?  Jeg var sånn i 3 år. Synes ikke det er kortvarig. 

Anonymkode: fd520...5f9

[AnonymBruker]

47 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles ikke alvorlig depresjon. Er en alvorlig deprimert så er det såpass at man blir liggende i sengen/sofaen mesteparten av dagen, orker ikke jobb, orker ikke husarbeid, orker ikke matlaging, orker ikke spise, orker ikke dusje, orker ikke gre håret på ungene. Det du har var nok mer moderat depresjon eventuelt en alvorlig depresjon av veldig kort varighet for det fins faktisk folk som er så alvorlig deprimert at å klare slike hverdagslige ting blir helt umulige uansett om en så har barn, gubbe, kjerring, familie å ta hånd om - er man alvorlig deprimert så går det utover det hverdagslige til slutt. 

Anonymkode: 61dd7...253

Så har vi også de som dyrker depresjonen sin og synes fryktelig synd på seg selv, og som bruker tiden sin på å få andre til å føle at de ikke fortjener hjelp, bare fordi de har noe du ikke har. 

Anonymkode: f44ad...983

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det kalles ikke alvorlig depresjon. Er en alvorlig deprimert så er det såpass at man blir liggende i sengen/sofaen mesteparten av dagen, orker ikke jobb, orker ikke husarbeid, orker ikke matlaging, orker ikke spise, orker ikke dusje, orker ikke gre håret på ungene. Det du har var nok mer moderat depresjon eventuelt en alvorlig depresjon av veldig kort varighet for det fins faktisk folk som er så alvorlig deprimert at å klare slike hverdagslige ting blir helt umulige uansett om en så har barn, gubbe, kjerring, familie å ta hånd om - er man alvorlig deprimert så går det utover det hverdagslige til slutt. 

Anonymkode: 61dd7...253

Det er litt sånn jeg tenker, og er redd for at andre tenker. Men nå har legen vurdert det sånn at jeg trenger hjelp og sendt en henvisning. Det var ikke jeg som ba om henvisning. Jeg tenker også at det må jo være mulig å få hjelp før det er blitt så ille som det du beskriver. 

TS

 

Anonymkode: b8841...56c

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Det er litt sånn jeg tenker, og er redd for at andre tenker. Men nå har legen vurdert det sånn at jeg trenger hjelp og sendt en henvisning. Det var ikke jeg som ba om henvisning. Jeg tenker også at det må jo være mulig å få hjelp før det er blitt så ille som det du beskriver. 

TS

 

Anonymkode: b8841...56c

Nei, ikke tenk sånn. Den brukeren holder på sånn, det har vært diskutert før. Det er ingen konkurranse, selv om hen tror det.

Vi er forskjellige og reagerer forskjellig. Ta i mot hjelpen og vær ærlig om hvordan du har det. 

Anonymkode: fd520...5f9

[Katten.2.0]

Du får mest sannsynlig en videre henvisning om de ikke anser deg som alvorlig deprimert. De har gjerne bedre peiling på gode behandlere kontra fastlegen.

Du har med andre ord intet å tape og alt å vinne på å dra dit.