Mister snart pappa

[98erjente]

Hei. Beklager om dette blir ett langt innlegg. 

Jeg er ei jente på 21 år. Har en pappa som har kjempet med kreft 3 gang.. Tykktarmskreft. Han fikk det 3 tilbakefallet nå med spredning bukhinne. Var i utgangspunktet gode prognoser for 2 år siden da det bare ble funnet 1 svulst i tykktarm. halvår senere spredning 1 binyre og 1 på lever, og så bukhinne halvår senere. 2 uker etter pappa fikk kreftdiagnose første gang fikk mamma godartet svulst i hjernen men ble heldigvis frisk.  Fikk vite at cellegift  skulle prøves på pappa, funka ikke det skulle det bli mer cellegiftkurer. Plutselig kom han hjem fra sykehuset og det ble brått avsluttet all behandling. Får heller ikke livsforlengende. Dette pga svulsten reagerte ikke men bare vokste. svulsten er aggresiv. Pappa er 66 år. Når jeg fikk beskjeden knakk jeg helt sammen, mistet fotfeste. Pappan min er så glad i livet, han vil ikke dø fra oss. han blir dårligere og det er snakk om uker/få mnd. Jeg skjønner ikke hvordan jeg skal komme meg gjennom det. Jeg er livredd, og jeg er så knust over snart skal miste han. Det er så mye mer han skulle fått oppleve. Har også depresjon fra før og angst så jeg sliter med å spise og sove og alt er svart. Har ufattelig godt forhold til pappan min. Har heldigvis mamma og brorenmin og. 

 

Noen flere som opplever det samme eller har opplevd det?? 😢 føles ut som at livet aldri blir bra igjen og at jeg aldri blir glad igjen. Når jeg er i så sorg nå hvordan i alle dager blir det etterpå?

[98erjente]

Jeg bor heldigvis ikke så langt unna så nesten "bor" hos dem nå, og er med pappa hele tiden. Heldigvis har jeg alltid vært hos foreldrene mine, vært der 3 ganger i uka hele tiden etter jeg flyttet hjemmentifra for 2 år siden og. 

[AnonymBruker]

Jeg mistet pappa til kreft for ti år siden. Han var 50 år, og det var alt for tidlig. Han var en av mine beste venner. Jeg angrer på at jeg ikke tilbragte nok tid med ham den siste sommeren. Men er veldig glad jeg fortalte ham hvor glad jeg var i ham. 

Det er så tøft å gå gjennom, håper du har støtte i resten av familien din eller noen andre som står deg nær? Jeg, mamma og broren min hadde nok aldri kommet oss gjennom det uten hverandre. 

Da han døde hadde jeg mest lyst til å slutte på studiene og bare gi opp. Men pappa hadde aldri akseptert at jeg skulle ødelegge livet mitt på grunn av ham. Han hadde ønsket at jeg levde videre det beste livet jeg kan ha. Det tenker jeg mye på.

For meg er ikke sorgen blitt mindre med tiden. Men jeg tenker mindre på det i hverdagen, så det blir på en måte lettere likevel. Livet blir bra igjen, men det mangler jo noen hele tiden. 

Anonymkode: 92dbb...b9e

[AnonymBruker]

Opplever det samme som deg nå. Pappa er kanskje kun med en sommer til. Jeg vet at løpet er kjørt. Det er grusomt og vanskelig å forsone seg med.

Jeg opplever det som kronisk sorg dypt inni meg, selv om jeg kan smile og le. Jeg tenker på han hver dag. Bor langt unna og er i full jobb, men ringer flere dager i uken.

Jeg orker ikke tanken på at pappa er redd. Jeg synes det er fælt. Jeg er så glad i han.

Sender deg en stor klem. Forstår deg godt.

Bra du er mye sammen med han.

Håper det går bedre med deg. 

Anonymkode: 421ac...0fb

[98erjente]

10 timer siden, AnonymBruker skrev:

Jeg mistet pappa til kreft for ti år siden. Han var 50 år, og det var alt for tidlig. Han var en av mine beste venner. Jeg angrer på at jeg ikke tilbragte nok tid med ham den siste sommeren. Men er veldig glad jeg fortalte ham hvor glad jeg var i ham. 

Det er så tøft å gå gjennom, håper du har støtte i resten av familien din eller noen andre som står deg nær? Jeg, mamma og broren min hadde nok aldri kommet oss gjennom det uten hverandre. 

Da han døde hadde jeg mest lyst til å slutte på studiene og bare gi opp. Men pappa hadde aldri akseptert at jeg skulle ødelegge livet mitt på grunn av ham. Han hadde ønsket at jeg levde videre det beste livet jeg kan ha. Det tenker jeg mye på.

For meg er ikke sorgen blitt mindre med tiden. Men jeg tenker mindre på det i hverdagen, så det blir på en måte lettere likevel. Livet blir bra igjen, men det mangler jo noen hele tiden. 

Anonymkode: 92dbb...b9e

Så trist å høre at du og har mistet pappan din 😢  det er noe av det tøffeste man kan oppleve. Hvor gammel var du da? Har mamma, brorenmin, en veldig god samboer og noen veninner som støtter meg, samt arbeidskolleger. Faren din setter nok pris på at du ikke bare ga opp  

[98erjente]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Opplever det samme som deg nå. Pappa er kanskje kun med en sommer til. Jeg vet at løpet er kjørt. Det er grusomt og vanskelig å forsone seg med.

Jeg opplever det som kronisk sorg dypt inni meg, selv om jeg kan smile og le. Jeg tenker på han hver dag. Bor langt unna og er i full jobb, men ringer flere dager i uken.

Jeg orker ikke tanken på at pappa er redd. Jeg synes det er fælt. Jeg er så glad i han.

Sender deg en stor klem. Forstår deg godt.

Bra du er mye sammen med han.

Håper det går bedre med deg. 

Anonymkode: 421ac...0fb

Så veldig trist å høre!  det er veldig vanskelig når situasjonen er sånn, livet blir snudd opp ned på hodet. Klem tilbake. Gjerne send en melding i innboksen om du vil prate

[AnonymBruker]

10 hours ago, 98erjente said:

Så trist å høre at du og har mistet pappan din 😢  det er noe av det tøffeste man kan oppleve. Hvor gammel var du da? Har mamma, brorenmin, en veldig god samboer og noen veninner som støtter meg, samt arbeidskolleger. Faren din setter nok pris på at du ikke bare ga opp  

Jeg var 27, så litt eldre enn deg. Men tror det er tøft uansett hvor gammel man er.

Godt å høre du har gode folk rundt deg, det er gull verdt når man mister noen som egentlig er umistelig. 

Anonymkode: 92dbb...b9e