Forbanna på barnet.

[Pianomann]

«Nå gjør dere som jeg sier ellers dreper jeg mamma» kan funke...

[AnonymBruker]

Datteren min er kun 9 mnd, så vi har ikke løtt på store utfordringer enda, men jeg er tante til et stabeis på 4,5 år. 

Hun ville ikke ta på seg bilbeltet ordentlig i setet sitt. Den klør, den er stygg, den plager meg, jeg liker ikke fargen etc. Jeg hadde mast og mast om at enten så gikk beltet på som den skal, ellers så skal vi kjøre hjem og ikke noe trampolineland. Hun nektet å høre.  Jeg skulle til å snu, men så at det kom blålys bak meg et stykke unna. 

«Nå ringer jeg politiet og sier du ikke tar på deg beltet. Jeg stopper bare ved veikanten her». Tok tlf frem, lot som jeg ringte. Gikk ikke mange sekunder før hun hørte sirener. Hun ble skremt, tok på beltet ordentlig og holdt kjeft. 😂😂 

Siden hun hadde vært flink, kjørte vi videre. Hun spurte hvorfor ikke politiet kom til henne, men da sa jeg bare at de så hun tok på beltet 😂🙊 Nå sier moren og faren hun har sluttet med dette med dem også 🙊  

Anonymkode: 69518...f40

[AnonymBruker]

Mange morsomme historier, men hvorfor er så mange redd for å ikke være pedagogisk rett i ett og alt. Er dere alle skolerte innen dette. Jeg for min del er ikke skolert innen dette, tok realfag. Ei heller har jeg hatt en veldig pedagogisk rett oppvekst. Og jeg har på ingen måte dårlig samvittighet om jeg kjefter litt for mye, sier ting som ikke var så lurt etc. Vi er da bare mennesker vi foreldre også som gjør så godt vi kan. Sier unnskyld, rydder opp i feilsteg og går videre. Tenker at det er vel så viktig å få med seg. Tror jeg hadde fått passe stor dose prestasjonsant hvis min mor hadde gjort rett i ett og alt, når jeg selv ble mor. Nå var kanskje tråden ment som en tråd vi kunne le av alt det dumme vi gjør, men jeg følte for å si noe om det jeg opplevde av tråden.

Anonymkode: f0b17...de4

[Zoey]

Jeg har opptatt av å gjøre det riktig, fordi det som kjennes rett kan ta lengre tid, gjøre mer skade enn godt. For eksempel så løste jeg ikke akkurat situasjonen med to sinte barn ved å stå og hyle at jeg er sinna og trampe i gulvet. Jeg gjorde alt verre, mtp tid og trøste og forklare... Men fikk utløp for sinne, da. Det var svakheten. 

Å beholde roen og skilt dem og håndtert en og én til kveldsstell hadde vært lurere av meg. Men det er lett å være etterpåklok.

For meg handler "riktig" om det som øver inn god kommunikasjon og god oppførsel på rasket og best mulig måte. Ikke nødvendigvis etter en bokstavelig lærebok

[Sunstone]

Åh for en befriende tråd! 

Jeg har hatt mange svake øyeblikk. Har en 3,5 åring. Som de fleste mødre til barn i den alderen vet, er jo det en krevende alder! På natten og tidlig morgen blir jeg helt zombie. Vet ikke hva jeg gjør. Hvis det blir tull på natten, og gjerne langvarig blir jeg fort sint. Her for noen dager siden ropte jeg "NÅ ER DET NOK, NÅ SOVER DU!!" Skammer meg 😛 men sa unnskyld dagen derpå 

[Trolltunge]

29 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Mange morsomme historier, men hvorfor er så mange redd for å ikke være pedagogisk rett i ett og alt. Er dere alle skolerte innen dette. Jeg for min del er ikke skolert innen dette, tok realfag. Ei heller har jeg hatt en veldig pedagogisk rett oppvekst. Og jeg har på ingen måte dårlig samvittighet om jeg kjefter litt for mye, sier ting som ikke var så lurt etc. Vi er da bare mennesker vi foreldre også som gjør så godt vi kan. Sier unnskyld, rydder opp i feilsteg og går videre. Tenker at det er vel så viktig å få med seg. Tror jeg hadde fått passe stor dose prestasjonsant hvis min mor hadde gjort rett i ett og alt, når jeg selv ble mor. Nå var kanskje tråden ment som en tråd vi kunne le av alt det dumme vi gjør, men jeg følte for å si noe om det jeg opplevde av tråden.

Anonymkode: f0b17...de4

Jeg er ikke redd for å ikke være pedagogisk riktig alltid, og det flott med en slik tråd som viser at av og til går foreldre på en smell og handler irrasjonelt, i disse tider hvor alt skal være så perfekt og riktig. Jeg er imidlertid opptatt av å være en god mor og et godt forbilde for barna mine. Jeg ønsker å gjøre det som er riktig, og som iallefall ikke gjør dem utrygge, og det håper og tror jeg at de fleste foreldre ønsker. 

Noen ganger brister det likevel, og jeg synes det er fint at noen foreldre deler det også. At det å være foreldre ikke alltid skal rosemales, for av og til, i noen situasjoner, er det pyton å være mamma eller pappa, og vi er ikke alltid feilfrie når ting vipper over en grense. Fordi vi er slitne eller lei. 

Nå synes jeg en viktig del av forholdet mellom voksne og barn også er det at man som mamma eller pappa også bør innrømme feil, og si unnskyld når man feiler, men man har vel et ønske om å ikke reagere dumt på ting. Man er jo liksom den voksne og ansvarlige. 

Det er sikkert mye jeg har gjort som ikke er pedagogisk riktig, uten at det har plaget meg noe, men det å handle i affekt, fordi man er sliten og lei, er ting man egentlig ikke ønsker skal skje. Selv foreldre har imidlertid sin tålegrense. Godt å se at jeg ikke er den eneste som har blitt dyttet over den.

[Brusmisbruker]

Leker som plutselig blir «borte»

heh... skyldig

[Summ]

Datteren min var veeldig redd for å gre seg før, altså hun hatet det, og veldig hårsår. Gredde det hver dag, og gjerne flettet det. Men det var en enorm kamp! Trodde jeg skulle bli små-gal... 

en kveld ble hun helt umulig! Hun nektet å dusje fordi hun måtte gre seg, og ba veldig pent om å bare dusje kroppen, men ikke håret. Dette gikk ikke, hun hadde vært ute hele dagen og håret var skittent. Hun ble sta, satte seg på bakbeina og nektet. Jeg sa at om hun ikke hørte, så klipte jeg fletta. Hun hadde langt hår, men nå måtte det bli skulderlangt, så vi slapp maset... hun var fortsatt like sta, ville ikke dusje, og ikke gre seg. Jeg hentet saksen, og hun satt i kontorstolen foran pcen. «Jeg gir deg en advarsel til! Gå i dusjen, eller mist fletta.» hun lo bare og himlet med øynene og sa det var uaktuelt.... 2 sekunder senere dinglet jeg fletta foran ansiktet hennes.

hadde bestilt frisørtime tidlig dagen etterpå, men hun visste ikke det da. Aldri vært så lett å få henne i dusjen og å gre seg etter det. Nå grer hun seg selv til og med 😂 og hun har hatt skulderlangt hår etterpå fordi det er mindre å gre, men ikke så forskjell på vanskeligheten med å gre. 

[Sunstone]

10 timer siden, Summ skrev:

Datteren min var veeldig redd for å gre seg før, altså hun hatet det, og veldig hårsår. Gredde det hver dag, og gjerne flettet det. Men det var en enorm kamp! Trodde jeg skulle bli små-gal... 

en kveld ble hun helt umulig! Hun nektet å dusje fordi hun måtte gre seg, og ba veldig pent om å bare dusje kroppen, men ikke håret. Dette gikk ikke, hun hadde vært ute hele dagen og håret var skittent. Hun ble sta, satte seg på bakbeina og nektet. Jeg sa at om hun ikke hørte, så klipte jeg fletta. Hun hadde langt hår, men nå måtte det bli skulderlangt, så vi slapp maset... hun var fortsatt like sta, ville ikke dusje, og ikke gre seg. Jeg hentet saksen, og hun satt i kontorstolen foran pcen. «Jeg gir deg en advarsel til! Gå i dusjen, eller mist fletta.» hun lo bare og himlet med øynene og sa det var uaktuelt.... 2 sekunder senere dinglet jeg fletta foran ansiktet hennes.

hadde bestilt frisørtime tidlig dagen etterpå, men hun visste ikke det da. Aldri vært så lett å få henne i dusjen og å gre seg etter det. Nå grer hun seg selv til og med 😂 og hun har hatt skulderlangt hår etterpå fordi det er mindre å gre, men ikke så forskjell på vanskeligheten med å gre. 

Haha gjort nesten samme her! Var en evig kamp med det lange tynnslitte håret. Vi klippet det av og nå er det null problem 😂 

[duplexx]

Ungene og jeg hadde sammen snakket om og avtalt en dag vi skulle ha det hyggelig (I know - det er noe med å ikke legge lista for høyt).

Vi kom oss ut, ungene får beskjed om at på biblioteket oppfører vi oss sånn og sånn. Snakket om det før vi dro, mens vi dro, og da vi kom dit.

De finner hver sin bok, med beskjed om å sitte vekk fra hverandre.  Jeg får en telefon som varer ett minutt og 42 sekunder. I det jeg legger på har yngste klatret opp på eldste og de vræler mens de slåss om en veldig gammel bok, som blir revet i to. Jeg sier ingenting, jeg husker jeg ble så forbanna at jeg turte ikke si noe. Vi bare dro, ungene hylte og ville ikke hjem. Fra bussholdeplassen til vi kom inn døren sa ingen av oss ett ord.

Vi snakker om det, ting roer seg, vi blir enige om å gjøre noe annet etter en stund. Og så er de i gang igjen. De sloss og de skriker og det knuses glass og pynt. Jeg satt meg ned og gråt, ungene stod og glodde, klokken var tre på dagen og så sa jeg «nå må dere legge dere. Nå orker ikke mamma mer, nå orker jeg ikke ha dere oppe lenger». Og bare heiv i dem i seng. Og herregud de skrek og hylte. «Hvorfor kan vi ikke bare være våkne på rommet da!» og jeg vrælte tilbake «fordi jeg ikke orker å si ifra til dere mer! Dere får ikke være våkne!» ellerno...

de sovnet, i tre timer, våknet og ville stå opp, fikk ikke stå opp, gråt i fire timer, sovnet igjen. Dagen etter var det rimelig lett stemning. Ingen som sloss over noen ting... har aldri vært så sliten og lei i hele mitt liv.

Endret 25. juli 2019 av duplexx

[AnonymBruker]

Jeg var 4 år en gang på 90-tallet når barnehagedekning for alle var en utopi. Mamma og pappa hadde derfor vært kjempeheldige og fått barnehageplass i en annen bydel enn der vi bodde. 

Vi hadde ikke bil og tok derfor buss til barnehagen. Jeg og søsteren min kranglet på bussen på vei hjem fra barnehagen. Vi kastet støvlene våre på hverandre og hylte og skrek. 

Pappa sa høyt så hele bussen hørte det. "Hvis ikke dere oppfører dere nå, så GÅR vi hjem til xxx! " det gikk 1 min og jeg kastet støvelen min og traff nesten en medpassasjer i hodet. Pappa reiste seg opp, trykket på stopp og vi gikk....6 kilometer hjem. 

Tullet vi på bussen etter det, så trengte bare pappa og si" husker dere da vi gikk hjem? "

Funket flesk! Ville glatt gjort det samme med mine egne barn! 

Anonymkode: 820ce...18e

[Gjest Albbas]

59 minutter siden, AnonymBruker said:

Jeg var 4 år en gang på 90-tallet når barnehagedekning for alle var en utopi. Mamma og pappa hadde derfor vært kjempeheldige og fått barnehageplass i en annen bydel enn der vi bodde. 

Vi hadde ikke bil og tok derfor buss til barnehagen. Jeg og søsteren min kranglet på bussen på vei hjem fra barnehagen. Vi kastet støvlene våre på hverandre og hylte og skrek. 

Pappa sa høyt så hele bussen hørte det. "Hvis ikke dere oppfører dere nå, så GÅR vi hjem til xxx! " det gikk 1 min og jeg kastet støvelen min og traff nesten en medpassasjer i hodet. Pappa reiste seg opp, trykket på stopp og vi gikk....6 kilometer hjem. 

Tullet vi på bussen etter det, så trengte bare pappa og si" husker dere da vi gikk hjem? "

Funket flesk! Ville glatt gjort det samme med mine egne barn! 

Anonymkode: 820ce...18e

Syns ikke det var en usaklig reaksjon av faren deres da, strengt tatt var det en ganske riktig reaksjon. Fjern barnet fra situasjonen hvor det utagerer, la det oppleve en logisk konsekvens. Nesten helt etter boka jo! Men kan ikke ha vært lett å gå hjem med dere.

[AnonymBruker]

6 timer siden, Albbas skrev:

Syns ikke det var en usaklig reaksjon av faren deres da, strengt tatt var det en ganske riktig reaksjon. Fjern barnet fra situasjonen hvor det utagerer, la det oppleve en logisk konsekvens. Nesten helt etter boka jo! Men kan ikke ha vært lett å gå hjem med dere.

Jeg husker ikke situasjonen selv, men ifølge pappa var vi musestille hele gåturen. På små barneføtter tok det lang tid og pappa var bestemt på at vi pent måtte gå selv. 

Tror det var verre for mamma som satt hjemme og ikke skjønte hvor vi ble av... Dette var jo lenge før man hadde mobil..

Jeg syntes det er genialt, men resten av passasjerene på bussen hadde visst sett på pappa med store øyne 😋

Anonymkode: 820ce...18e

[AnonymBruker]

Jeg var fæl med å smelle døren på rommet mitt da jeg var tenåring. En gang fikk pappa nok, kom opp og hektet den av og bar den på garasjeloftet. Pappa er en rolig og snill fyr til vanlig, så ble ganske paff. Veldig flaut å måtte fortelle venner hvorfor jeg ikke hadde dør på rommet en periode. Men det funket! Tror aldri småsøstrene mine slamret dører 😂

vi kranglet fælt i bilen også. En gang vi skulle i bursdag snudde pappa og kjørte hjem. Vi ble snillere i bilen etter den episoden! 

Mine mindre stolte mammaøyeblill:

barna kranglet ekstremt en dag, og det toppet seg da yngste knakk mine nye dyre solbriller med ett uhell. Jeg var så fortvilet st jeg gråt, og smalt mobilen min i gulvet så den knuste. Ikke stolt! 

Kalte de drittunger en gang. Ba om unnskyldning etterpå. 

Yngste gikk med gåvognen rett utfor trappen. Gikk bra, men da jeg hørte dunket kjentes det ut som jeg knuste innvendig. 

Sa til 5 åringen at viss han spiser på klærne en gang til så klipper jeg den istykker. Jeg klipte av en stor del av tskjorten! Han ble paff, men spiser mindre på klærne nå. 

Når jeg er sliten synker jeg av og til i nivå og det har sjeldent ført til pedagogiske diskusjoner med 8 åringen 

Anonymkode: 78ddb...59f

[Gjest Josefine5]

Godt å høre at andre har det helt likt som oss😄