Ensomhet, unnvikende personlighetsforstyrrelse

[AnonymBruker]

Hei. Jeg har diagnosen unnvikende personlighetsforstyrrelse. Er en av de som ikke har venner i det hele tatt. Jeg prater noen ganger med min mor men det fyller ikke tomrommet jeg har i meg i det hele tatt. Hovedsaklig fordi jeg og min mor er litt ulike personer, og det er sjeldent samtalene våre er innholdsrike. I tillegg er vi uenig om så mye så det blir ofte diskusjoner som kan resultere i krangling. 

Jeg er så fryktelig ensom. Føler meg så alene. Jeg prøver å få meg venner, men jeg klarer det ikke. Prøver å danne relasjoner til mennesker over nettet, men jeg klarer det ikke. Det er ingen som liker meg, fordi jeg er ikke verdt å like. Jeg er dum og kjedelig, det er mer interessant å studere en gråstein enn det er å prate med meg. I tillegg er jeg ekstremt lite attraktiv og har et forferdelig stygt utseende, og jeg kan tenke meg at både smilet mitt, stemmen min og måten jeg er på er frastøtende. Derfor tenker jeg at det beste er å få venner over nettet, men jeg klarer til og med ikke det. Jeg overanalyserer og overtolker samtaler, og jeg blir noen ganger litt for gira og litt for trygg og ender opp med å avsløre identiteten min selv om vi har snakka om personlige ting. Jeg er veldig privat av meg. Etter jeg har avslørt identiteten min klarer jeg ikke opprettholde kontakten, for jeg er overbevist om at jeg er såpass frastøtende når det kommer til utseende at ingen vil prate videre med meg. Opplevde jo dette nå forleden. Jeg og en mann skrev sammen i et par dager, vi klaffa bra og hadde mange felles interesser, så jeg fant ut at kanskje det ikke gjør noe at han vet hvordan jeg ser ut og hva mitt ekte navn er. Han ville jo så klart vite det også. Jeg ville jo vite hans navn også. Så vi ble venner på FB. Han syntes jeg var kjempe pen og det var ikke måte på (vet det er løgn), men plutselig ble det stilt fra han i en hel dag. Så jeg tok jo hintet og avsluttet kontakten. Dette syns jeg var kjempe trist og vondt, for jeg likte han godt, men sånn ble det jo bare... Han sa ingenting heller, bare sånn "ok forstår" og ikke noe mer. Jeg er ikke verdt å bruke litt energi på heller av typen "jammen ikke gå vær så snill" eller noe sånt. Vet det høres patetisk ut men gjør fryktelig vondt når man går fordi man er usikker og redd, og så lar folk en bare gå. Da får man jo bekreftet det man trodde i utgangspunktet, nemlig at man ikke er verdt en jævla dritt... Jeg har aldri i mitt liv følt meg verdifull. Har alltid vært et eneste stort null. Mennesker bekrefter det ovenfor meg gang på gang på gang... Jeg er ikke spesiell for noen og har aldri vært det. Faen, det suger så jævlig, å vite at jeg aldri har vært eller vil være spesiell. Mange mennesker har vært viktige og spesielle for meg.  

Hvordan i helvete skal jeg klare å fylle dette tomrommet? Jeg er lei av å sitte her å bare hate meg selv, problemet er at det hjelper jo ikke å prate med andre. Mennesker stresser meg og de lyver til meg. Jeg orker det ikke... Skjønner at de har sine grunner og jeg klandrer dem ikke, men det gjør vondt for meg. For å kompensere med denne ensomheten har jeg jobb på sykehjem og har hatt det i mange år. I kveld ville en pasient ha en klem av meg som takk for at jeg hadde hjulpet hen til sengs, og jeg begynte nesten å gråte av den klemmen. Den var så god... Elsker når jeg får klemmer og har gode samtaler med pasienter for ja, det gir dem mye, men fy faen så mye det gir meg. Synd de ikke vet det selv. 

Jeg er også bitter for at jeg har fått utdelt så mange dårlige kort og at der ikke er håp for meg i det hele tatt. Ting går stadig vekk nedover, jeg forfaller mer og mer både på innsiden og utsiden. Jeg visner bort... Jeg vil ikke, jeg vil jo leve. Men jeg klarer det ikke. Livet er så vanskelig, jeg forstår ikke hvordan folk kan si det er lett. Tenker mange ganger at jeg ikke er skapt for livet, er ikke meningen at jeg skal takle det... Det er så tungt å våkne hver morgen og innse at oi, jeg sovna vist ikke inn i natt heller. 

 Jeg er ikke suicidal. Jeg får profesjonell hjelp. Jeg er bare så fryktelig ensom, alene og redd for at det kommer til å være slik for alltid... Dette er så uutholdelig. 

Anonymkode: ce752...826

[AnonymBruker]

Dette var vondt å lese. Jeg synes du dømmer deg selv altfor hardt. Jeg har gått på dater og ikke hørt fra personen igjen, det betyr verken at man er kjedelig eller stygg men at man er for forskjellige eller at man ikke har kjemien helt. 

Det hjelper ikke å være bitter fordi du fikk utdelt dårlige kort, det finnes mange som har hatt vanskelige liv, man må starte et sted. Kan du melde deg inn i en frivillig organisasjon f.eks, eller treningssenter? Gå på gruppetimer og etterhvert blir du kjent med andre. Sånn var det med en venninne av meg som har sosialangst. Hun fant venner på treningssenteret. 

Fikk du pf pga en vanskelig barndom? Jeg er veldig innesluttet av natur og det tar lang tid før jeg slipper folk inn. Jeg har egentlig ikke skjønt forskjellen på sosialangst og unnvikende pf, for det har mye fellestrekk. Har lurt på om jeg kan ha en mild type av unnvikende selv, men symptomene kan passe på alle som har dårlig selvtillit og er sjenerte eller innesluttet synes jeg. Hvordan fikk du diagnosen og hvordan vite om man har det? 

Anonymkode: d7db6...de6

[AnonymBruker]

Dette var trist å lese. Skulle virkelig ønske jeg kunne gi deg noen gode råd. Du dømmer deg selv veldig hardt, men jeg tenker at det er personlighetsforstyrrelsen som snakker her. Har samme diagnose selv og ville egentlig bare sende deg en klem 😚 jeg håper du får god profesjonell hjelp og at du etterhvert vil få det bedre! 

Anonymkode: 242db...eea

[AnonymBruker]

13 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvordan fikk du diagnosen og hvordan vite om man har det? 

Anonymkode: d7db6...de6

Snakk med en psykolog. Jeg fikk diagnosen av en psykolog etter lang utredning. 

Anonymkode: ce752...826

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Snakk med en psykolog. Jeg fikk diagnosen av en psykolog etter lang utredning. 

Anonymkode: ce752...826

Samme her. "Lang", er relativt. For min del var det tre år med minimum to samtaler i måneden.

Anonymkode: 0ecb5...296

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Samme her. "Lang", er relativt. For min del var det tre år med minimum to samtaler i måneden.

Anonymkode: 0ecb5...296

Poenget er iallefall at man utredes av psykolog og ikke setter diagnosen selv bare fordi listen over kriterier og symptomer er tilgjengelig for alle. 

Anonymkode: ce752...826

[AnonymBruker]

Psykolog eller psykiater som setter diagnosen. Jeg fikk den etter utredning på dps. 

Anonymkode: 242db...eea