Alvorlig sykdom hos eier - hva med hunden?

[AnonymBruker]

Jeg er alene med hunden, som er 10 år. Det har alltid bare vært oss 2, og vi er ekstremt knyttet til hverandre, og sjelden vært fra hverandre. Hunden er en ekstremt enmanns-hund, noe som ikke er så rart siden hun ikke har trengt å måtte forholde seg noe særlig til andre enn meg. 
 

Så kommer dillemmaet:
Jeg er under utredning for kreft, og da kommer tankene mens vi venter på svarene. Jeg har bestemt meg for å ikke ta behandling hvis det skulle være kreft, rett og slett fordi jeg ikke har noe å leve for utenom hunden min, og hadde uansett bestemt meg for at jeg kom til å avslutte selv på ene eller andre måten den dagen hun ikke orket mer. Hva da hvis de sier jeg har kort tid igjen å leve? Det er som sagt helt OK for meg, men hva gjør jeg med hunden? Hun er 10 år, og har nesten aldri i sitt liv vært så frisk som hun er nå. Hadde faktisk aldri trodd hun kom til å nå 10 år, men nå er hun så frisk som hun overhodet kan være. og kan dermed ha mange gode år igjen. 

Hva ville dere gjort i en sånn situasjon? 

Har selvsagt familie hunden kjenner godt som kan ta over... 

Anonymkode: 3a820...56b

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er alene med hunden, som er 10 år. Det har alltid bare vært oss 2, og vi er ekstremt knyttet til hverandre, og sjelden vært fra hverandre. Hunden er en ekstremt enmanns-hund, noe som ikke er så rart siden hun ikke har trengt å måtte forholde seg noe særlig til andre enn meg. 
 

Så kommer dillemmaet:
Jeg er under utredning for kreft, og da kommer tankene mens vi venter på svarene. Jeg har bestemt meg for å ikke ta behandling hvis det skulle være kreft, rett og slett fordi jeg ikke har noe å leve for utenom hunden min, og hadde uansett bestemt meg for at jeg kom til å avslutte selv på ene eller andre måten den dagen hun ikke orket mer. Hva da hvis de sier jeg har kort tid igjen å leve? Det er som sagt helt OK for meg, men hva gjør jeg med hunden? Hun er 10 år, og har nesten aldri i sitt liv vært så frisk som hun er nå. Hadde faktisk aldri trodd hun kom til å nå 10 år, men nå er hun så frisk som hun overhodet kan være. og kan dermed ha mange gode år igjen. 

Hva ville dere gjort i en sånn situasjon? 

Har selvsagt familie hunden kjenner godt som kan ta over... 

Anonymkode: 3a820...56b

Hvis du har en familie som vil ha hunden er det jo ikke noe problem. Snakk med dem om det allerede nå så behøver du ikke å gruble over det. Men synes jo det høres ut som du har en depresjon hvis det er sånn at du vil ta livet av deg uten hunden din. Har hund selv og vet hvor utrolig glad man blir i dem. Er sørgelig at de har mye kortere levetid enn oss. Vet ikke hvor gammel du er men er det helt utenkelig med en ny hund når hun blir borte? Sett at du har kreft som kan behandles. Tenk hvor mye du kan tilby for eksempel en omplasseringshund. Det er jo en oppgave som er viktig og meningsfull som ikke alle kan ta på seg. Selv om det ikke er det samme som den du har så er det jo mulighet for å åpne for noe nytt i livet ditt. 

Uansett lykke til, gi gjerne oppdatering på hvordan det går. Hunden din har det nok veldig godt!

Anonymkode: d3596...55c

[AnonymBruker]

For det første så syns jeg det er følt at du skal avslutte ditt eget liv hvis hunden dør før deg. Jeg har mistet flere dyr og det er helt jævlig, men så kommer det en liten valp inn igjen etter en stund. 

Hvis kreftprøvene dine viser god prognose så synes jeg du skal ta behandling. Du kan kanskje bli helt frisk igjen en dag og da er kanskje hunden din det ennå.

Tenk om det er en kreft som kan opereres bort og du blir raskt bra. Da kan du jo skaffe deg en ny valp allerede nå. Den eldste vil hjelpe deg å oppdra valpen. Da har du fremdeles en hund å være glad i den dagen den eldste dør.

Nå vet ikke jeg hvor gammel du er, men er sånn ca 80-85 år så kan jeg skjønne at du ikke vil behandles, men yngre enn det så syns jeg du skal gi det et sjans.

Anonymkode: f81d6...4b2

[AnonymBruker]

Det er mange grunner til at jeg ønsker å avslutte, jeg har fra før en invalidiserende sykdom som har gjort at jeg er ufør, og også ekstremt lite sosial med andre enn familien, fordi jeg rett og slett ikke har krefter til å omgås andre, Føler hele tiden at jeg ikke lever, bare eksisterer og holder ut for hunden sin skyld. Og jeg sa før jeg fikk henne at det måtte skje mirakler, for da var det håp om at de skulle finne medisiner. Dessverre viste det seg at medisinene de forsket på hadde 0 effekt, så jeg sitter igjen uten håp, med en fra før invalidiserende sykdom som gir store smerter og stor grad av ufrivillig isolasjon. Derfor ser jeg i mitt tilfelle kreften (OM det skulle være det) som en "velsignelse". Jeg har også de siste årene fått veldig nedsatt funksjonsevne i forhold til hva jeg hadde, så en ny hund eller ny valp ville dessverre ikke gått, jeg hadde ikke hatt sjans til å gitt den det den trenger. 

Hunden min er jo nå gammel, og krever ikke så mye lenger, hun er fornøyd med å tusle rundt i hagen og ligge på sofaen å kose, samt å være med bestefar på noen kortere turer noen dager i uken. 
Siden hun er så knyttet til meg, nekter hun å gå langt, og hun går aldri til døren for å bli med bestefar på tur før hun har vært inne å snust på meg, akkurat som om hun skal sjekke at mamma er frisk nok til at hun kan gå ifra en liten stund, selvom bestefar står klar ved døra og jeg har sagt til henne flere ganger at hun må gå til bestefar så hun kan få gå tur. 

Jeg har snakket med familien om det, og det var de som ba meg søke råd om hva vi skal gjøre, de er litt redde for at hun kommer til å "sørge seg ihjel" hvis det skulle bli sånn, og at hun ikke vil ha det bra, selvom de selvsagt vil gjøre alt de kan for henne. Som sagt er hun friskere nå enn hun har vært på lenge, så det ville jo vært forferdelig å avlivet henne når/hvis slutten min skulle nærme seg med stormskritt.. Men spørsmålet er jo om hun ville taklet det, eller om hun ville "sørget seg ihjel" og dermed visnet inn og blitt apatisk og ikke hatt noe livskvalitet igjen. 

TS
 

Anonymkode: 3a820...56b

[AnonymBruker]

Kan også legge til at jeg ikke vil spørre om lignende erfaringer på facebook (vi har en stor rasegruppe der) siden man må legge ut med navn, og jeg kjenner/kjente mange i miljøet. Kan heller ta det opp der hvis det blir mer reelt, siden hun er så "enmannshund" og rasen ofte er kjent for å være enmannshunder. 

Anonymkode: 3a820...56b

[AnonymBruker]

Dersom du levde på svært begrenset tid: Ville latt hunden sovne inn. Bestilt veterinær hjem, i armkroken din. Trygt og godt.

Anonymkode: 58812...cab

[Tvist]

På 14.7.2019 den 8.52, AnonymBruker skrev:

Kan også legge til at jeg ikke vil spørre om lignende erfaringer på facebook (vi har en stor rasegruppe der) siden man må legge ut med navn, og jeg kjenner/kjente mange i miljøet. Kan heller ta det opp der hvis det blir mer reelt, siden hun er så "enmannshund" og rasen ofte er kjent for å være enmannshunder. 

Anonymkode: 3a820...56b

Nå tar du sorgene på forskudd. Se det an etterhvert, du vet jo enda ikke om det er kreft.

[AnonymBruker]

TS her... 

Lovte å oppdatere dere, og vi kan heldigvis slå oss til ro inntil videre med at det ikke er kreft  Så da blir heldigvis ikke problemstillingen aktuell  

Anonymkode: 3a820...56b

[Lollybby]

5 hours ago, AnonymBruker said:

TS her... 

Lovte å oppdatere dere, og vi kan heldigvis slå oss til ro inntil videre med at det ikke er kreft  Så da blir heldigvis ikke problemstillingen aktuell  

Anonymkode: 3a820...56b

Det var gledelig å høre! 😀😀

Og hunder er fantastisk livsledsagere!