Føler meg konstant merkelig

[AnonymBruker]

Hei!

Kan begynne med å si at jeg er diagnostisert med en tung psykoselidelse med påfølgende angst og depresjon, men går i behandling og er høytfungerende sånn generelt.

Lenge nå har jeg gått rundt å følt meg merkelig. Det er en slags fremmedfølelse til alt; meg selv, venner, omgivelser osv. Dette var et stort problem under den forrige psykosen min, men det vedvarer nå selv om jeg er medisinert. Jeg klarer ikke knytte meg til folk (og føler meg ikke tilpass sammen med gode, gamle venner), og er redd jeg skal ende opp ensom. Det er på kveldene det blir verst. Da tenker og tenker jeg, på ting som har skjedd og som plager meg, og jeg opplever flytende suicid tanker. Det er mye angst om kveldene. I tillegg er jeg veldig sliten, og klarer såvidt å holde en samtale for alt føles så tungt, og jeg vil bare forsvinne inn i meg selv. Jeg ønsker å sove, men likevel er jeg redd for å legge meg (jeg er redd for å ikke sovne). 

Øvrig; jeg går på antipsykotika, stemningsstabiliserende, d-vitamin og folsyre, så jeg skal ikke ha noen mangler. Har veldig god rutine på søvn, og legger meg sjelden etter 23.30. Jeg er noe overvektig grunnet overspising trigget av medisiner, noe jeg tenker gir meg lav energi. 

Det jeg lurer på er om noen kjenner seg igjen, og eventuelt hva man kan gjøre med dette.. det høres kanskje ikke så ille ut, men jeg får ikke forklart det skikkelig fordi det hele er forvirrende for meg. Er det angsten? Er det depresjonen? Er det ettervirkninger av psykose? Er det medisinene? Jeg aner ikke. Men det begrenser livet mitt veldig, da jeg ofte sier nei til ting fordi jeg er så sliten og ikke klarer å være oppegående. Jeg klarer meg ellers greit på dagen, det er helst på kvelden det blir ille.

Anonymkode: 3c46d...1dd

[AnonymBruker]

Jeg har det litt som deg, bare at jeg har ikke psykoselidelse. Jeg har Asperger syndrom og emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. 

Jeg er veldig ensom og føler verden er fremmed. Føler at kroppen ikke er helt min og jeg føler meg avkoblet andre mennesker. Dagene går i å få tiden til å gå, holde ut uten å bryte sammen, trene og gruble. 

Jeg har falt ut av samfunnet da jeg ikke er i jobb og har få venner. Jeg tror mye av denne følelsen kommer av at jeg lever så isolert. Og det at den friske delen av meg er begravd i så mye sykdom at jeg ikke vet hvem eller hva jeg er lenger. 

Dette i kombinasjon med lite framtidshåp gjør meg til en slags vandrende zombie som bare eksisterer, men ikke lever. 

Likevel, jeg har vært i psykose et par ganger. Rusutløst vel og merke. Det som gjorde at jeg skjønte jeg var på vei inn i en ny en sist, var at jeg ble ekstremt usikker på egen eksistens. Jeg ble usikker på om jeg var hjemme i mutt eget hjem, selv om jeg var fullt klar over at jeg var hjemme. Det var rett og slett en usikkerhet på alt rundt meg og jeg kjente at jeg holdt på å miste bakkekontakten. 

Hvis det er slik du opplever det, kan du være på vei inn i ny psykose? Eller at det er noe som henger igjen fra sist gang? 

Anonymkode: 3de54...ddc