Psykologi

[Gjest Også på profesjonsstudiet]

Ok' date= de som går på 8. semester nå "klager" i hvertfall over mye kvelds- og helgeundervisning. Om dette involverer de valgfrie kursene vet jeg ikke. Men jeg antar at når det er store protester på gang så gjelder det mye mer enn bare valgfrie kurs.

Jeg går på åttende semester og har ikke hørt noe om disse store protestene (sitter også i instituttstyret, og der har vi heller ikke hørt noe), så det tror jeg er litt overdrevet.

Noen på kullet klager over mye å gjøre, andre (de fleste) synes det er helt til å leve med.

Jeg synes, etter på ha kommet så langt på studiet, at det ikke virker som et spesielt hardt studium sammenlignet med andre profesjonsstudier som medisin og jus. Arbeidslivet som psykolog, derimot, virker slitsomt, det har jeg fått se endel av på stedet der jeg har hovdepraksis.

Men åttende semester er altså ikke noe å grue seg til!

Jeg har praksis fire dager i uken og undervisning en ettermiddag (tre timer) hver uke.

[Gjest Anonymous]

Enda mer unødvendig kommentar...

[Gjest Anonymous]

Kan noen fortelle meg litt om praksis?

[Gjest Luxana]

årsememesteret har aldri vært oppe i 60 poeng..det er nok kun en ønsketenking fra din side Gjest.

Har vært rundt 47-53 mener jeg..da tenker jeg primærkvoten. ordinær er jo nesten alle stuider høyt oppe!

[Gjest Gjest]

En venninne av meg studerer i Oslo, hun hadde ikke noe voldsomt høyt snitt tror jeg, hun er sånn som måtte jobbe ræva av seg for en firer på videregående, men hun skal ta bachelor nå, eller har gjort det eller no... Vet egentlig ikke om dette er relevant i det hele tatt jeg...

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke lest alle innleggene her, så mulig jeg gjentar noe som allered er sagt nå, men jeg studerte i Bergen, og vet at opplegget der er ganske annerledes enn i Oslo. Jeg tror også de har forandret en del siden jeg gikk der (gikk ut for 2 år siden), så jeg tror ikke jeg skal begi meg ut på å fortelle så mye om hvordan det var da jeg gikk, men kan si at det iallefall er et interessant studium som gir fine muligheter senere. Om det er hardt? Tja...det kommer vel an på hver enkelt: Evner og hva man legger i det, men jeg tror faktisk ikke det er så mye hardere enn mange andre fag...klart det er mye å gjøre og det er en del obligatorisk undervisning, men det er det jo på mange fag...Jeg hadde en behagelig studietid med mye sosialt liv og kanskje enda mer sprenglesing før eksamen (he, he...), men kom ut med et godt snitt allikevel. På mitt kull var de fleste veldig opptatt av å ha et aktivt liv utenom studiet, og selv om det selvfølgelig var masse jobbing, var det veldig få som "bodde " på lesesalen året rundt. Det jeg imidlertd synes var hardt, var at alle på kullet var så flinke! Alle som kommer inn på embedsstudiet, har jo gode karakterer, og selv om man før har opplevd å være "den flinkeste i klassen", blir man kanskje plutselig veldig middelmådige når man kommer på kull med mange andre som også er vant til å være flinkest! Ellers var jo grunnfaget (eller introduksjonsstudiet som det het da jeg tok det) også hardt fordi man ville ha gode karakterer....

Du må gjerne spørre mer, så skal jeg forsøke å svare...Anbefaler så absolutt å studere psykolgi i Bergen da det er et godt fagmiljø der og studiet er også ganske anerkjent!

[Gjest Anonymous]

Jeg har ikke lest alle innleggene her, så mulig jeg gjentar noe som allered er sagt nå, men jeg studerte i Bergen, og vet at opplegget der er ganske annerledes enn i Oslo. Jeg tror også de har forandret en del siden jeg gikk der (gikk ut for 2 år siden), så jeg tror ikke jeg skal begi meg ut på å fortelle så mye om hvordan det var da jeg gikk, men kan si at det iallefall er et interessant studium som gir fine muligheter senere. Om det er hardt? Tja...det kommer vel an på hver enkelt: Evner og hva man legger i det, men jeg tror faktisk ikke det er så mye hardere enn mange andre fag...klart det er mye å gjøre og det er en del obligatorisk undervisning, men det er det jo på mange fag...Jeg hadde en behagelig studietid med mye sosialt liv og kanskje enda mer sprenglesing før eksamen (he, he...), men kom ut med et godt snitt allikevel. På mitt kull var de fleste veldig opptatt av å ha et aktivt liv utenom studiet, og selv om det selvfølgelig var masse jobbing, var det veldig få som "bodde " på lesesalen året rundt. Det jeg imidlertd synes var hardt, var at alle på kullet var så flinke! Alle som kommer inn på embedsstudiet, har jo gode karakterer, og selv om man før har opplevd å være "den flinkeste i klassen", blir man kanskje plutselig veldig middelmådige når man kommer på kull med mange andre som også er vant til å være flinkest! Ellers var jo grunnfaget (eller introduksjonsstudiet som det het da jeg tok det) også hardt fordi man ville ha gode karakterer....

Du må gjerne spørre mer, så skal jeg forsøke å svare...Anbefaler så absolutt å studere psykolgi i Bergen da det er et godt fagmiljø der og studiet er også ganske anerkjent!

Hvordan er praksisen? hvordan jobber man med medstudentene? (vet ikke helt hvordan jeg skal formulere spørsmålet)

er det mange innleveringer og fremføringer?

[Gjest Anonymous]

Hei igjen. da jeg gikk, begynte praksisen på 5.semester. Vi begynte da med klienter på poliklinikken som drives av fakultetet. Hadde ca. 1 terapitime i uka, pluss tre timer veiledning i gruppe. Dette gikk over tre semester. I tillegg hadde vi 6-7 uker praksis i PPT, 8 uker nevropsykologisk praksis og et helt semester hvor vi hadde hovedpraksis og jobbet 4 dager i uka som vanlige psykologer (kunne velge alt fra klinisk praksis til arbeids- og organisasjonspsykologi etc.) m. veiledning.

Vi hadde ikke så mange framføringer, men noen blir det jo i løpet av årene. Det var en del innleveringer og semesteroppgaver (forskningsarbeid), og jeg tror det har blitt enda mye mer nå. Vi hadde ikke eksamen hvert semester, men stortsett var det enten en stor oppgave eller en/flere eksamener, og særlig siste semester var hardt med hovedoppgave, muntlig eksamen og hjemmeeksamen. Men jeg vet at de har forandret hele opplegget veldig, så det beste er nok om du går inn på sidene til UiB og leser mer der. Psykologi i bergen er et eget fakultet, og det er veldig fint å gå der. Lærerne er imøtekommende og flinke, og man føler seg veldig priviligert når man går der (lærerne viser at de setter pris på studentene der synes jeg...stortsett...). Når det gjelder samarbeid med medstudentene, var det absolutt en del av det. Forskningsarbeidene foregikk stortsett i grupper, og interpraksisen foregår også i grupper, og mange jobbet to og to sammen om klientene (særlig om du jobber med barn iom. at det involverer familien). Bare spør mer hvis du lurer på noe.

[Gjest Anonymous]

Kan du fortelle litt om hvordan det var å ha fremføring?

[Gjest Anonymous]

Hei. Jeg synes ikke det var noe problem å ha de framføringene i hadde, men jeg er stortsett ikke redd for å snakke foran folk så lenge jeg kan det jeg skal snakke om. Man går jo i en forholdsvis liten klasse, og blir godt kjent med de fleste, noe som gjør det mindre skremmende, og det vi framførte var jo oppgaver vi hadde jobbet lenge med og kunne godt. De fleste framføringene var bare en framlegging av en oppgave, uten at man ble "eksaminert" og "satt fast" om denne på noen måte, men på noen av forskningsarbeidene måtte vi inn og forsvare oppgaven for en kommisjon (som en muntlig eksamen), men de var stortsett snille synes jeg! På mitt kull var det mange som elsket å snakke foran klassen, men også noen som var veldig usikre, men alle klart seg greit.

[Gjest Peterdawn]

Jeg er snart ferdig med profesjonsstudiet i psykologi i Oslo. mitt råd er: Tenk nøye gjennom hva du vil bli, og hvorfor du vil bli det. Hvis du vil bli psykolog, er dette det rette studiet, hvis ikke ligg unna. Alle pensumplaner for psykologi ligger ute på nettet. Gå å les og se om du er interisert. Deretter snakk med noen som har godt hele studiet. Studiet forandres nå, så jeg kan bare si noe om hvordan det gamle studiet var. (i Oslo)

1. Studiet er ikke spesielt hardt. (Hvis du ikke er opptatt av karakterene kreves lite innsats)

2. Studiet kunne gjerne trykkes inn på 4 år. DVS. du lærer mye syke ting du aldri får bruk for, og du lærer det i et bedagelig tempo på en lite pedagogisk måte. Det første året med nevrobiologi er relativt bra lagt opp, bare synd at du ikke få bruk for det i klinisk sammenheng. (Med mindre du blir nevropsykolog som er ufattelig kjedelig). Lærerstaben preges også av at man tjener svært mye bedre ved å jobbe i næringslivet og som privatpraktiserende, enn i elfenbenstårnet. Videre er studiet fullt av studenter som burde tatt opp noen fag og studert medisin i stedet. Dette angrer de selv også på i løpet av studiet. På medisin kan du et håndverk, på psykologi kan du en usammenhengende mengde teori som bare de flinkeste greier å nyttiggjøre seg i praksis. Dette impliserer: seksårig studium virker mye flottere, læringsutbyttet er diskutabelt.

I og med at mye av pensum er ubrukelig; dra til utlandet og lær et språk med en gang du får sjansen til å ta utveksling.

3. Hvis du likevel starter på psykologi etter min triade; må du ha lykke til!