Sliten

[AnonymBruker]

Sliten. Har kjempet i mange år. Alt handler om å holde ut. Trene, spise, være ensom. Være i behandling. Være ensom. Alt for å ikke falle tilbake til rus og suicidalitet. Alt for å holde ut å leve. 

Jeg bruker skriving en del. Det blir som regel dystert. Denne er ikke noe bra akkurat, men det jeg har av gode tekster/dikt tørr jeg ikke legge fritt ut på nettet. Jeg har framført de noen ganger i forsamlinger og fått gode tilbakemeldinger fra alle om at jeg har et talent. Det er i så fall det eneste talentet jeg har tror jeg, men jeg har en drøm om å publisere. For jeg har en historie som er tung, men som mange kan kjenne seg igjen i ved å lese tekstene mine. Både de som lider selv, pårørende og også andre. Har fått tilbud om å publisere på en nettside som holder på å bygges opp, og min første tekst blir publisert i neste utgave av bladet til  stiftelsen Fossum-kollektivet (fossekallen) som da er en stiftelse som tilbyr blant annet rusbehandling. Det blir vel min største prestasjon på flere år. Likevel vet jeg ikke om jeg ser noen mening i det. 

Er det andre som bruker skriving for å få ut litt av tungsinnet? 

 

Jeg leter etter mening. Jeg leter etter svar. 

Å komme meg vekk, fra den smerten jeg har. 

Tåken er mørk og uten ende. 

Den får stadig vekk mine følelser til å brenne. 

Jeg vet ikke hva jeg vil si. Vet ikke hva jeg kan gi. 

Lurer på om jeg noen gang vil finne min gode sti. 

Når kvelden er ensom nok en gang, og tankekjøret overtar all latter og sang. 

Når alt jeg tenker på er at jeg vil slippe. 

Da lurer jeg på hvorfor jeg her skal fortsette å sitte. 

Jeg er sliten av å leve. Sliten av å gå.

Gudene skal vite at jeg ikke orker mer nå. 

Anonymkode: 98dae...0f1

[AnonymBruker]

Synes denne er sååå bra 😊👍 du er dyktig, har godt ordforråd og kjente meg mye i det du skrev. Sliter med et problem akkurat nå og det eneste jeg tenker på er det jeg vil slippe. 

Anonymkode: 4dd61...159

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Synes denne er sååå bra 😊👍 du er dyktig, har godt ordforråd og kjente meg mye i det du skrev. Sliter med et problem akkurat nå og det eneste jeg tenker på er det jeg vil slippe. 

Anonymkode: 4dd61...159

Takk.

Så fint at du kunne kjenne deg igjen (misforstå meg rett) i det jeg skrev. Det gir meg noe, for jeg setter selv pris på å lese tekster som jeg kjenner meg igjen i og som jeg kan relatere til. 

leit å høre at du også har det slik. Har du forsøkt å skrive? Det trenger ikke være dikt, men generelt bare å skrive fra seg? Jeg tror helt ærlig at det har forebygget mange tilbakefall hos meg. Hvis jeg for eksempel har kjent at nå vil jeg bare dø eller jeg bil springe på kjøkkenet og hente kniven. Så setter jeg meg ned og skriver (det er i slike stunder de beste tekstene/diktene mine kommer) av meg alt. Etterpå leser jeg det høyt for meg selv. Ofte har jeg da opplevd at lufta går ut av meg. Den drivkraften i å gjøre tanker til handlinger blir heller lagt i å skrive framfor å skade meg selv eller oppsøke rus igjen. 

Jeg tror det har vært livreddende for min del. Også gir det meg noe å dele med andre. Spesielt de mest såre og detaljerte tekstene. Som er så rå og brutal som de kan bli. Det er godt å få delt mine tanker og opplevelser med noen og det å få gode tilbakemeldinger på det jeg gjør gir meg en slags bekreftelse på at jeg er noe jeg også. Jeg er levende selv om jeg føler meg som en død person. Det blir som en bekreftelse på min eksistens. For ofte føler jeg meg som er spøkelse i samfunnet. Usynlig. Det er en vond følelse. 

Anonymkode: 98dae...0f1

[AnonymBruker]

Det var fint skrevet og jeg kjenner meg igjen dessverre. Livet er mye slit..

Anonymkode: 3efb4...d12

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det var fint skrevet og jeg kjenner meg igjen dessverre. Livet er mye slit..

Anonymkode: 3efb4...d12

Takk. 

Det er virkelig det ja. Jeg har alltid lurt på hvordan det er å være ut av de som sørfer seg gjennom livet. Slik som min far. Altså han har nå møtt litt motgang her og der, men bare helt vanlige livshendelser. Han prøver sitt beste i å forstå meg etter at jeg begynte å slippe han inn i min verden og etter at jeg ble så syk at jeg ikke lenger kunne skjule det. Han prøver virkelig, men det er vanskelig for han for det er skikkelig fremmed for han. 

Jeg ønsker på en måte ikke å være uten den innsikten jeg har, men jeg skulle ønsket at det ikke måtte være slik som det er for å ha den. Jeg er jo kommet til et punkt hvor verken jeg eller hjelpeapparatet kan håpe på noen friskmelding. Jeg er kommet til "hvordan klare å finne et verdig liv til tross for lidelsen slik at alternativet ikke lenger er å gi opp livet for godt". Livet mitt nå er ikke verdig. Holde ut, holde ut. 

Anonymkode: 98dae...0f1

[AnonymBruker]

9 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Takk.

Så fint at du kunne kjenne deg igjen (misforstå meg rett) i det jeg skrev. Det gir meg noe, for jeg setter selv pris på å lese tekster som jeg kjenner meg igjen i og som jeg kan relatere til. 

leit å høre at du også har det slik. Har du forsøkt å skrive? Det trenger ikke være dikt, men generelt bare å skrive fra seg? Jeg tror helt ærlig at det har forebygget mange tilbakefall hos meg. Hvis jeg for eksempel har kjent at nå vil jeg bare dø eller jeg bil springe på kjøkkenet og hente kniven. Så setter jeg meg ned og skriver (det er i slike stunder de beste tekstene/diktene mine kommer) av meg alt. Etterpå leser jeg det høyt for meg selv. Ofte har jeg da opplevd at lufta går ut av meg. Den drivkraften i å gjøre tanker til handlinger blir heller lagt i å skrive framfor å skade meg selv eller oppsøke rus igjen. 

Jeg tror det har vært livreddende for min del. Også gir det meg noe å dele med andre. Spesielt de mest såre og detaljerte tekstene. Som er så rå og brutal som de kan bli. Det er godt å få delt mine tanker og opplevelser med noen og det å få gode tilbakemeldinger på det jeg gjør gir meg en slags bekreftelse på at jeg er noe jeg også. Jeg er levende selv om jeg føler meg som en død person. Det blir som en bekreftelse på min eksistens. For ofte føler jeg meg som er spøkelse i samfunnet. Usynlig. Det er en vond følelse. 

Anonymkode: 98dae...0f1

Problemet mitt er smerter.. Sykdom.. Vil leve, men når man har smerter og ubehag blir man hele tiden påminnet 😔 vil bare slippe å ha det slik. 

Jeg liker å lese andres tekster. Har fu lest om hundrede år så er allting glemt? Får deg til å tenke at alt er midlertidig, det går over 😊 kan du si noe om hvorfor du sliter sånn? Hva er grunnen? 

Anonymkode: 4dd61...159

[AnonymBruker]

6 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Problemet mitt er smerter.. Sykdom.. Vil leve, men når man har smerter og ubehag blir man hele tiden påminnet 😔 vil bare slippe å ha det slik. 

Jeg liker å lese andres tekster. Har fu lest om hundrede år så er allting glemt? Får deg til å tenke at alt er midlertidig, det går over 😊 kan du si noe om hvorfor du sliter sånn? Hva er grunnen? 

Anonymkode: 4dd61...159

Huff. Det høres ikke noe godt ut. Jeg har ikke hatt så mye fysisk smerte i livet, men jeg kan tenke meg til at det er tungt. 

Jeg har ikke lest den, men kanskje det blir neste bok da. Akkurat nå leser jeg "Da jeg var usynlig". 

Hvorfor jeg sliter er en lang historie, men det har ført meg ut i alvorlig psykisk sykdom, ensomhet, arbeidsuførhet og en periode på to år med tungt rusmisbruk (var suicidal og hadde hatt noen mislykkede selvmordsforsøk, så da jeg ble introdusert for rusmidler hadde jeg ingen grunn til å avslå følte jeg, dumt nok for det gjorde jo bare ting enda verre) som jeg har kommet meg vekk fra, men avhengigheten prøver stadig å lure meg tilbake. Jeg har blitt født inn i en verden jeg ikke passet inn i og når livet har herjet sånn med meg med traumer og mishandling så har det gjort at jeg ser verden på en annen måte enn mange andre tror jeg. Manglende evne til å finne noen mening og med alle de psykiske problemene så er jeg så fryktelig ensom. Jeg har blitt redd for mennesker og relasjoner. Jeg klarer aldri å stole på at noen ønsker å tilbringe tid med meg eller prate med meg. Erfaringen min tilsier at jeg er ikke en person verdt å tilbringe tid med. Har blitt behandlet så dårlig. Brukt, kastet og forlatt til tross for at jeg nok er snillere enn de fleste. Jeg er lett å utnytte for å si det sånn. Det at jeg er så ensom og heller ikke klarer å jobbe forsterker bare alt jeg sliter med så jeg sitter fast i en ond sirkel jeg ikke vet hvordan jeg skal komme ut av. Bruker mye tid på å gruble på hva jeg kan gjøre for å skape endring i livet, men lenkene holder meg fast. 

Anonymkode: 98dae...0f1