Hvor mange psykologer har du hatt?

[AnonymBruker]

Selv har jeg hatt fem stk, på ca like mange år. Hva med deg? 

Er det ikke kritikkverdig med så mange bytter? Har hørt om folk med enda høyere antall, og psykisk syke mennesker trenger jo stabilitet.

Anonymkode: 96282...c7f

[AnonymBruker]

Viss man ikke tar med de jeg har hatt kun mens jeg har vært innlagt så er det 4 stykk på 5år her

Anonymkode: 77671...d33

[Gjest this_is_she]

Jeg har mistet tellingen

[AnonymBruker]

Har hatt 6 polikliniske behandlere på ca. 3 år. 4 psykologer og 2 psykiatere. 

Anonymkode: a614b...5a7

[AnonymBruker]

Folk orker tydeligvis ikke å ha disse jobbene. 

Anonymkode: 6baa0...bb3

[AnonymBruker]

2 på bup, og 2 på dps. 

Anonymkode: 9bf21...249

[AnonymBruker]

Har mistet tellingen over 15 år. Det lengste jeg har hatt en var 2 år, som regel har det gått et år eller mindre mellom utskiftningene.

Anonymkode: 19c45...c6a

[Live88]

Er på min sjette nå, fire av de hadde jeg i slutten av tenårene, hos nr fem sluttet jeg etter to timer og hun jeg har nå har jeg gått til i over tre år.

[Brimi]

I tenårene hadde jeg én psykolog som jeg gikk til fast i 1-2 år. I tillegg hadde jeg en jeg gikk til når jeg var innlagt og etter det gikk jeg til en psykolog et par ganger. Etter det pratet jeg med folk fra ambulant team, som jeg regner med var psykiatriske sykepleiere. I voksen alder er jeg snart på min 5. psykiatriske sykepleier. 

[AnonymBruker]

7 stykker samt fastlegen min, over ca. like mange år. En på BUP da jeg bodde hjemme, så en studentpsykolog da jeg flyttet til en annen by, en psykolog da jeg var på utveksling, en skype-psykolog, fastlegen min, tilbake til den samme studentpsykologen, så har jeg hatt 3 psykiatere på DPS. Hun første gikk ut i fødselspermisjon, gikk til henne for å få en diagnose og medisiner. Tok halvannet år før jeg måtte gå tilbake, og han sluttet for et halvt år siden, så da fikk jeg en ny.

Så det har ikke vært helt "meningen" at det har blitt så mange. Jeg håper jeg ikke trenger å bytte igjen på en stund.

Anonymkode: 60bc5...7b7

[AnonymBruker]

Dere som har hatt så mange psykologer hvor dårlige er dere egentlig? Er dere så dårlige at dere ikke har verken venner, kjærester eller jobb/skole eller er dere egentlig ganske velfungerende?

Anonymkode: 77671...d33

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har hatt så mange psykologer hvor dårlige er dere egentlig? Er dere så dårlige at dere ikke har verken venner, kjærester eller jobb/skole eller er dere egentlig ganske velfungerende?

Anonymkode: 77671...d33

Hvorfor spør du? Selv har byttene vært utenfor min kontroll hver eneste gang.

Anonymkode: 96282...c7f

[AnonymBruker]

3 stykker på ti år. Sistnevnte har jeg hatt lengst (ca 3 år) og skal forhåpentligvis få ha han så lenge jeg trenger. Første var på BUP, andre på DPS og nåværende er privat. Liker bedre å gå privat med refusjon da jeg får mindre «sykehusfølelse». Triveligere omgivelser. Har traumelidelser.

Anonymkode: 8af35...491

[AnonymBruker]

53 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har hatt så mange psykologer hvor dårlige er dere egentlig? Er dere så dårlige at dere ikke har verken venner, kjærester eller jobb/skole eller er dere egentlig ganske velfungerende?

Anonymkode: 77671...d33

Er det du som har startet alle trådene om dette? Jeg har mann, barn og venner, men er ikke veldig velfungerende. 

Anonymkode: 19c45...c6a

[AnonymBruker]

37 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Dere som har hatt så mange psykologer hvor dårlige er dere egentlig? Er dere så dårlige at dere ikke har verken venner, kjærester eller jobb/skole eller er dere egentlig ganske velfungerende?

Anonymkode: 77671...d33

Dyp depresjon og suicidal. Stengt meg helt inne på hybelen, ikke orket å vaske klær eller oppvask, ikke klart å gå til butikken 5 min unna og derfor sultet meg flere dager i strekk, skrudd av mobil og ikke svart på noen meldinger på flere måneder, ikke snakket eller møtt folk på evigheter, ikke klart å gå ut, gå tur eller trene, ikke kommet ut av senga, enten sovet bort hele dagen eller ikke klart å sove på flere døgn. Ikke klart å studere i det hele tatt, hatt for mye angst og ikke klart å gå på noen forelesninger (og dermed mistet alle jeg kjente på universitetet). Ikke møtt opp på eksamener. Ikke blitt ferdig med studiet enda, de i kullet mitt ble ferdig for 2 år siden, jeg har minst ett år igjen hvis jeg hadde klart å studere litt hver dag, men tror ikke jeg klarer det.

Så jeg har vel ikke fungert på noen som helst områder. Rett og slett levd totalt isolert i lange perioder. Har vært for syk til å kontakte DPS. Alle gangene er det moren min som tryglet om at jeg må ta kontakt. Jeg har klart å komme meg ut og hatt en viss form for sosial kontakt, men som regel isolerer jeg meg igjen etter noen mnd.

Har blitt litt bedre de siste årene, har en kjæreste nå som er utrolig snill, men han har gjort det slutt. Han er villig til å gi meg en ny sjanse og vi skal gi det et par mnd, men vet ikke om jeg klarer dette. Han klarer ikke å se meg så deprimert. Jeg klarer å ha litt kontakt med moren og søsteren min noen ganger i uka. Og klarer å møte gode venner av meg jeg har hatt siden vgs (flotte jenter jeg stoler på og som forstår meg) et par ganger i måneden.

Anonymkode: 60bc5...7b7

[AnonymBruker]

Har hatt 2 stk, en jeg gikk til privat fram til jeg fikk time på DPS. Gikk på DPS i nesten 2 år, og hadde samme psykolog hele tiden. Noe jeg er veldig glad for, han var spesialist på traumer, noe jeg har mye av. Så fikk god hjelp av han.

Anonymkode: c9f12...d80

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Er det du som har startet alle trådene om dette? Jeg har mann, barn og venner, men er ikke veldig velfungerende. 

Anonymkode: 19c45...c6a

Du er kanskje ikke veldig velfungerende, men du er ihvertfall ganske så velfungerende når du får til å ha både mann, barn og venner.

Anonymkode: 77671...d33

[Gjest Familytree]

1  

[AnonymBruker]

Jeg har hatt 5 stk i løpet av tre år tror jeg. To som jobber i akuttpsykiatrien, to på DPS og en på en institusjon jeg har vært på lenge. 

Jeg har barn, men de bor ikke hos meg for da blir jeg så dårlig at jeg ikke er en god mor. Så at jeg har barn har ikke så mye å si for hvor velfungerende jeg er. Jeg var fungerende til tross for alle plagene mine tidligere, men så gikk jeg på veggen og har kjørt livet mitt i grøfta siden den tid. Eneste grunn til at jeg slipper fullstendig økonomisk ruin er at jeg hadde uføreforsikring. Klarer ikke jobbe. 

Skulle gjerne hatt kjæreste, men så isolert som jeg lever så har jeg ingen arena jeg kan finne kjæreste. Dessuten vil nok ingen bli interessert i meg og i så fall vil han nok forlate meg når han skjønner hvor ting ryggsekk jeg bærer. Jeg makter ikke en gang tanken på å ha sex fordi jeg er traumatisert av tidligere forhold. 

Venner? Har et par stk, men de bor ikke i byen. Klarer ikke finne nye venner. Igjen fordi jeg lever isolert sett bort fra behandlingsapperatet og mamma (isolerer meg fra henne også) og fordi jeg bare tror ikke jeg er interessant nok. Det har aldri flommet over av venner, og når jeg har fått nye venner så har de forsvunnet etter vært. Jeg er ikke bra nok. Vet ikke hvorfor for jeg prøver så godt jeg kan...

Anonymkode: 08fb8...ea7