Arrrgh... 7-åring!!

[Thomasine]

Hadde ikke trodd det gikk ann å bli så irritert på et barn på 7 år, men lillegutt klarer det!!! :o :evil:

Nesten daglig krangler vi, enten fordi han ikke klarer kle seg om morningene - sitter med haka på knærne å titter ut... . Eller så spiser han for sakte, leter etter klær som ingen vet hvor han har lagt... :-? eller bare må et eller annet. Alt i de stressede minuttene vi har før han skal gå på skolen... Er det mulig!!! :o

Da jeg leste for ham på sengen og han leste for meg fikk jeg så vondt av ham. For en mor han har fått... :-? Bare kjefting og smelling... :-(

Håper han ikke sitter med disse minnene av mamman sin når han blir stor! Håper jeg får litt mere tålmodighet når jeg er ferdig med utdanningen min... :-? Håper han vokser av seg den vimsete/rotete væremåten snart...

Uansett, hver kveld snakker vi om hvordan dagen har vært og hver kveld etter siste sang sier vi til hveranndre at vi er "uendelig glade i hverandre!!"

[Gjest Violetta]

Jeg kjenner meg så godt igjen! Jeg tror det er helt vanlig at barn er helt svimete i den alderen. Det virket som datteren min på den tiden tok ut alt hun hadde av tilstedeværelse på skolen, så hun ble helt fjern når hun kom hjem.

Hun hørte ikke hva jeg sa, jeg måtte omtrent holde henne i hånden for hver ting hun skulle gjøre, all konsentrasjon var brukt opp på skolen.

Det kommer seg med tiden sies det. Eller det forandrer seg i hvert fall.

Men det er nok rett som noen sier, at man blir aldri så sint som på sine egne barn. Men så er man heller ikke mer glad i noen, eller mer tilgivende heller da...

[Tora_]

Vokste selv opp med foreldre so ALDRI hevet stemmen, og som alltid hadde en pedagogisk og "riktig" løsning på ethvert problem.. tro meg, like slitsomt det som hyling og skriking :-?

[Gjest Emera]

Jeg kjenner meg også kjempegodt igjen! Må le litt, for det var som å lese om min sjuåring.

Hun er vimsete, glemsom og distré. Beskjeder blir glemt i løpet av sekunder. Klærne jeg bad henne om å henge opp ligger strødd utover gulvet, ett plagg her og ett plagg der.

Hun er ukonsentrert og ikke så lite "i sin egen verden." Spesielt etter skoletid her og, ja.

Hun vil gjerne være selvstendig, men jeg må fotfølge henne for å passe på at ting blir gjort, ellers blir de ikke det!

Tidsperspektiv finnes ikke! "Du kommer for sent til skolen hvis du ikke blir ferdig snart," har INGEN virkning overhodet.

Temperament har hun så det holder. Jeg kan gå fra å være verdens beste til verdens verste mamma på et øyeblikk.

Åh, jeg kan rive meg i håret noe ganger!

Men hun er verdens skjønneste jente! Når hun duftende nybadet og inntullet i barbie-badekåpen sin kryper opp i fanget mitt og gir meg en god klem, da er verden der den skal være. Når jeg går inn på rommet hennes om kvelden for å fjerne alt det rare hun har tatt med seg i sengen, og hun ligger der og sover så søtt, da sukker jeg av ømhet.

[Brunhilde]

Det første du, Thomasine, bør gjøre for å komme ut av en ond sirkel er å slutte å legge skylden på DIN irritasjon på "lillegutt". Du eier selv irritasjonen din, det er ikke en følelse gutten din lager i deg!

Du sier at dere ikke finner tøy, at dere stresser om morgenen og at han spiser for sakte. Det er DU som er den voksne i familien, det er DITT ansvar å holde orden på klærne. Det er faktisk også ditt ansvar at dere kommer dere såpass tidlig opp av senga at dere ikke behøver å stresse.

Nei, han kommer ikke til å bebreide deg, barn er nemlig rause små vesener. Han vet nok også at du er glad i ham, men syns du ikke han forjener bedre enn at du stadig ergrer deg over ham?

Helt ærlig så syns jeg ikke synd på deg, men jeg syns fryktelig synd på gutten din og håper at du klarer å komme ut av det som for meg virker å være et veldig dårlig mønster.

[Thomasine]

Det første du, Thomasine, bør gjøre for å komme ut av en ond sirkel er å slutte å legge skylden på DIN irritasjon på "lillegutt". Du eier selv irritasjonen din, det er ikke en følelse gutten din lager i deg!

Du sier at dere ikke finner tøy, at dere stresser om morgenen og at han spiser for sakte. Det er DU som er den voksne i familien, det er DITT ansvar å holde orden på klærne. Det er faktisk også ditt ansvar at dere kommer dere såpass tidlig opp av senga at dere ikke behøver å stresse.

Nei, han kommer ikke til å bebreide deg, barn er nemlig rause små vesener. Han vet nok også at du er glad i ham, men syns du ikke han forjener bedre enn at du stadig ergrer deg over ham?

Helt ærlig så syns jeg ikke synd på deg, men jeg syns fryktelig synd på gutten din og håper at du klarer å komme ut av det som for meg virker å være et veldig dårlig mønster.

Oj, takk for oppmuntringen din, Brunhilde!! :bukke:

Om jeg synes synd på meg selv?! Nei, det gjør jeg ikke.

Om jeg synes synd på lillegutt? Ja, det er jo det hele innlegget mitt handler om!! :o

Vil du høre akkurat hvordan våre morninger er, så skjønner du raskt at jeg tar mine oppgaver som mor ganske alvorlig og her ligger ingenting til tilfeldighetene om morningen! Lillegutt dusjer om kvelden slik at han kan hoppe rett i klærne som jeg har funnet fram kvelden før til ham. Så skal han inn på badet å vaske seg. Deretter står maten hans klar på kjøkkenbordet slik at han bare kan åpne munnen. Sekken hans har jeg allerede pakket og når frokosten er inntatt skal han inn på badet igjen, pusse tenner og så ta på seg yttertøy! Men da kommer det som ødelegger morningen! Han skal "bare" finne det og det eller kanskje det? Og jakka som han slang fra seg for å løpe inn på rommet for å hente noe - hvor slang han den?! Ja, også nærmer det seg tiden da han skulle gått! Hvor var jakka?

Så, Brunhilde! Om du kunne kommet hjem til meg en dag og tatt seansen for meg ville jeg blitt glad! Ifølge deg selv er det jo bare "fryd og gammen"!! Kanskje jeg lærer noe?!

Ellers hart vi 1 klokketime om morningen og det burde ikke være nødvendig med lengre tid for å kle seg, vaske seg, spise og gå!

Og til dere andre, vanlige mødre: det er godt å høre at flere med meg er menneskelige og at alderen til lillegutt kanskje har noe å si. Snakket igår meg flere jenter som har barn i den alderen. det er ikke bare min som er vimsete, sur, gretten, "i egen verden", dramatisk o.l

[Gjest Violetta]

Jeg synes det er viktig å tenke på at dagens syvåringer utsettes for ganske så store krav på skolen. De bruker mye av energien sin der. Ikke bare mtp alt de skal lære av det faglige, men de skal lære å forholde seg til venner og kanskje noen som ikke vil være venner, lærere som mennesker, omstille seg til de forskjellige fagene osv.

Skjønner godt at de er vimsete og distre jeg. Men det blir da folk av de fleste likevel...

Og Brunhilde: Jeg tror du skjøt litt over mål her. Jeg tror ikke du oppfattet hovedinnlegget slik jeg gjorde i hvert fall.

[Brunhilde]

Og Brunhilde: Jeg tror du skjøt litt over mål her. Jeg tror ikke du oppfattet hovedinnlegget slik jeg gjorde i hvert fall.

jeg var kanskje litt krass, ja, men jeg leste faktisk innlegget som litt av en irritasjon over 7 åringen.

Det jeg ville få frem var at man selv er ansvarlig for egen irritasjon - det er ikke en følelse andre pålegger en!

Jeg oppfattet videre at du, Thomasine, mente at så lenge man sier man er glad i hverandre om kvelden så er alt i orden, jeg tror ikke det er så enkelt.

Jeg såret tydeligvis følelsene dine, og det var ikke hensikten med innlegget mitt, hensikten var å snu tingene litt - men jeg ser jo at hvis man som kvinne føler seg angrepet så biter man tilbake.

Og jeg mener fremdeles at det er vi som voksenpersoner som har ansvaret for at ting fungerer.

[Thomasine]

Jeg oppfattet videre at du, Thomasine, mente at så lenge man sier man er glad i hverandre om kvelden så er alt i orden, jeg tror ikke det er så enkelt.

Jeg såret tydeligvis følelsene dine, og det var ikke hensikten med innlegget mitt, hensikten var å snu tingene litt - men jeg ser jo at hvis man som kvinne føler seg angrepet så biter man tilbake.

Og jeg mener fremdeles at det er vi som voksenpersoner som har ansvaret for at ting fungerer.

Ja, jeg tror og mener at om jeg slår, klyper, biter , kaller noen ved stygt navn og alle ting man kan tenke seg så ordner det seg så fort man sier at man er glad i hverandre om kvelden!! :-)

Nei, vet du jeg er virkelig ikke så naiv... :-?

Og du såret ikke følelsene mine, jeg står for det jeg gjør og sier, men du snudde heller ikke ting. Og ja, du angrep ved å fortelle at problemet lå hos meg og om du tar deg en tur hit finner du ut at det er iallefall ikke BARE min feil alt som skjer om morningene...

Vi er ikke alle perfekte vet du, bare noen av oss!!! :-)

[Gjest Emera]

Jeg vet ikke om du har eller har hatt en sjuåring, Brunhilde.

Men grunnen til at vi som har en sjuåring ikke fløy slik i taket som du gjorde, er vel at vi vet akkurat hvordan det er. Og at det faktisk går bra likevel!

At du mener Thomasine "føler seg angrepet og biter tilbake," kan jeg da ikke fatte! Jeg synes hun skriver saklig og greit, jeg.

Jeg synes det er viktig å tenke på at dagens syvåringer utsettes for ganske så store krav på skolen. De bruker mye av energien sin der.

Veldig viktig poeng! Jeg synes faktisk at mange av sjuåringene er for små til alt presset.

[Brunhilde]

Jeg vet ikke om du har eller har hatt en sjuåring' date=' Brunhilde. [/quote']

Nei, du gjør vel ikke det - men, ser du, jeg har faktisk det, nettopp derfor vet jeg at det ikke behøver å være slik dere beskriver...

Alle kan jo ikke høste negative erfaringer, heller, noen opplever ting som positivt, det må du, Emera, akseptere.

Videre - fløy jeg i taket? Neppe, det skal mer til å vippe meg av pinnen uten at det gjør meg mer eller mindre "perfekt" enn andre.

Men jeg er glad for at mine opplevelser av å ha barn ikke er sammenfallende med deres!

Og med det har jeg sagt mitt i denne diskusjonen...

[Cand alt]

For en gang skyld er jeg enig med Brunhilde.

Jeg anbefaler at du slutter å KRANGLE med 7- åringen. Ingen voksen person skal krangle med en barn. Hvilke rollemodeller er man da? Gi bekjed på en fin og behersket måte. Gi korte beskjeder, slik at guttungen har en sjans til å KLARE å følge dem. Det er elementært.

Lykke til videre.

[Gjest Emera]

[Gjest Xavia]

Jaha' date=' får motstand og feiger ut...[/quote']

Hmmm...mulig jeg husker feil, men var det ikke det du skrev om i en annen tråd Brunhilde. At du ikke likte at folk bare forsvant fra en tråd...?

Likevel; av og til kan det kanskje være best. Er man uenige, så er man uenige. Det er vel grenser for hvor lenge man gidder å diskutere samme sak.

[Gjest Gjesta]

Gi dere nå da damer.........

En sjuåring er vel istand til å klare å huske en del vesentligheter selv. Det være seg å pusse tenner og pakke matpakka, huske å re opp sengen og å si ifra hvor man går.

Men hverken barn eller voksne er født med kunnsakp, alt må læres og rutiner må innarbeides.

Uten sammenligning for øvrig:

Se for dere en gjeng med barnearbeidere i ett eller annet u-land. Misser de jobben noen gang? Sutrer de og klager, og ikke får til det de skal?

*riste på hodet*

Nei, de gjør ikke det. Fordi de har lært at det får alvorlige konsekvenser. Og her er poenget mitt:

Alt kan læres.

Rutiner kan innarbeides.

Men Roma ble ikke bygget på en dag.

Ungene trenger å lære seg ting som å huske lekser og beskjeder, re opp senga og å komme tidsnok ned til frokost. Og de må lære at det får konsekvenser å ikke gjøre det. Da kan både seks, syv, åtte og ni åringer osv læres opp ditt alt ditt hjerte begjærer

[Cand alt]

Glimrende innlegg, Tex

[Gjest Violetta]

Jada, alt kan læres og vold og tvang fungerer. Dersom det er slike resultater man vil ha. Barn som fungerer som disse barnearbeiderne dine Tex. Snakker om argument....

Slik er det heldigvis ikke her i Norge!

De fleste jeg har snakket med som har barn i syv-åtteårsalderen merker at de kan være fraværende en periode. Det har med at de har begrenset kapasitet til å konsentrere seg. Om dette ikke gjelder alle, så er det like fullt normalt. Og det er forskjellige måter å reagere som foreldre på. Alle reagerer vel ikke pedagogisk riktig bestandig? Men vanligvis klarer man å beherske seg.

Jeg tror ikke barn har vondt av å se at voksne mennesker viser temperament. Det er lov til å reagere og vise følelser. Dette er like viktig som å lære seg å beherske seg. Men nå er jeg visst inne på en litt annen diskusjon.

[Gjest Madeline]

Nå har jeg en 8 åring (+ en 9 og 12 åring) så jeg føler jeg har rett til å uttale meg her. Hos oss går faktisk alt på skinner om morningen. Vi bruker ikke mer enn toppen 45 min fra ungene står opp og til de er ute av døra og da stresser ingen. Men det betyr ikke at det alltid har vært like lett. Jeg har hatt min kamp med unger som somlet med å kle på seg eller ikke ville kle på seg i det hele tatt. Ser at jeg stort sett har vært heldig for etter ungene begynte på skolen har det gått greit. Vi har faste innarbeidede rutiner som ungene synes er helt greie og alt er lagt fram kvelden før. Jeg har ikke tro på tvang, og kjefting kan mange ganger gjøre vondt verre. Prøv å innarbeide faste rutiner og kanskje ha litt bedre tid om morgenen til alt fungerer som det skal. Unger i den alderen kan være fraværende og glemmer fort det de skal. Da gjelder det å ikke miste tolmodigheten for fort. Tell til 10 eller gå ut av rommet et øyeblikk til du får roet deg. Det meste vil nok bedre seg etterhvert. Prøv å ikke kom inn i en ond sirkel der du kjefter og gutten blir mer og mer umulig. Ut fra egen erfaring vet jeg at hvis jeg er i godt humør så smitter det over på ungene. Er jeg i dårlig humør smitter også dette og over på dem og da er vi inne i en negativ runddans. Det å være forelder er ikke alltid like lett.

[Gjest Lizzi]

Jeg har bare en kommentar; stakkars barn som vokser opp i denne stressende verden :veldigsur:

[Brunhilde]

Jo, Xavia, det gjorde jeg, derfor takket jeg også for meg FØR jeg forsvant ut av tråden.

Ikke sant? Dessuten "feiger" jeg da ikke ut - jeg har sagt mitt, jeg er uenig med de fleste, jeg står fremdeles for mine meninger og jeg ser ingen grunn til å gjenta meg selv flere ganger.