Generalisert angst uten spesifikke bekymringer?

[AnonymBruker]

For to - tre år siden gikk jeg til en psykolog som mente jeg hadde generalisert angst. Men overalt hvor jeg leser om denne lidelsen kan jeg ikke kjenne meg igjen noe sted. Jeg kjenner på denne indre uroen svær ofte. Det er en følelse som kan beskrives nesten som om jeg gruer meg veldig til noe. Bare at jeg ikke vet hva jeg gruer meg til. Det er en følelse av indre uro som bare er der uten at jeg kan forklare hvorfor. Når jeg leser om generalisert angst står det over alt at man bekymrer seg for dagligdagse ting som sin egen eller andres sikkerhet, jobb, økonomi osv. Men jeg går ikke rundt å bekymrer meg for ting, ikke noe mer enn normalt ihvertfall. Jeg bare sitter her med den grusomme følelsen i brystet konstant, og føler meg rastløs. Som sagt en følelse av indre uro, men jeg aner ikke hva den indre uroen kommer av, og det er ikke noe spesielt jeg tenker på. Det er bare en følelse som er der uten at jeg har noe forklaring på hvorfor.

Er det noen andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver? Eller har noen tanker om dette? For jeg kan ikke skjønne hva dette er, og jeg er så lei av å kjenne på denne følelsen etter så mange år.

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

Har det likens. Sliter også med å sovne, og føler noen ganger at jeg plutselig ikke får puste, nesten som et angsanfall/panikkanfall typ. Har INGEN grunn til å engste/stresse over ting, og har sjettet - det er ikke noe fysisk galt heller. Aner ikke hvorfor jeg føler meg så "stressa" hele tiden. Føles som jeg skal ha en stor fremføring av noe/eller noe stort skal skje som jeg gruer meg til.

Anonymkode: a03bd...8e1

[AnonymBruker]

2 minutter siden, AnonymBruker said:

Har det likens. Sliter også med å sovne, og føler noen ganger at jeg plutselig ikke får puste, nesten som et angsanfall/panikkanfall typ. Har INGEN grunn til å engste/stresse over ting, og har sjettet - det er ikke noe fysisk galt heller. Aner ikke hvorfor jeg føler meg så "stressa" hele tiden. Føles som jeg skal ha en stor fremføring av noe/eller noe stort skal skje som jeg gruer meg til.

Anonymkode: a03bd...8e1

Ja, jeg går med den samme følelsen i brystet som jeg har når jeg gruer meg til å ha en fremføring. Bare at det ikke er noen grunn for det nå. Jeg kan også få perioder hvor jeg føler det nesten blir tungt å puste, i tillegg til at den følelsen blir så intens at jeg blir kvalm. Det er slitsomt å føle på dette hele tiden. Hvor lenge har du hatt det sånn?

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

Høres mer ut som angst for angst/panikkangstlignende enn GAD. 

Anonymkode: 866d5...b47

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Høres mer ut som angst for angst/panikkangstlignende enn GAD. 

Anonymkode: 866d5...b47

Det virker enda mindre logisk for meg vil jeg si. På hvilken måte?

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker enda mindre logisk for meg vil jeg si. På hvilken måte?

Anonymkode: 946bc...0d8

Mulig det er feil, vet lite om deg, men mange med panikkangst har ikke faktiske panikkanfall, men følger med på angst/kroppslige symtpomer og forsøker å predikere hva som gjør at angsten stiger eller synker og gjerne unngå dette. Noen som gjør dette har aldri hatt panikkanfall. 

Anonymkode: 866d5...b47

[Jabbadabbaduu]

Det er vel litt diskusjon om dette i fagmiljøene, men man kan få diagnosen uten spesifikke bekymringer, hvis man har et vedvarende angstnivå av lavere intensitet enn for eksempel panikkangst, og «generell engstelse».

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Ja, jeg går med den samme følelsen i brystet som jeg har når jeg gruer meg til å ha en fremføring. Bare at det ikke er noen grunn for det nå. Jeg kan også få perioder hvor jeg føler det nesten blir tungt å puste, i tillegg til at den følelsen blir så intens at jeg blir kvalm. Det er slitsomt å føle på dette hele tiden. Hvor lenge har du hatt det sånn?

Anonymkode: 946bc...0d8

Hmm, har alltid vært "engstelig" av meg (altså ER ikke det, men føler meg slik), startet vel lett i tenåringsperioden/vgs. Og har blitt værre og værre. Mest de siste årene, er i slutten av 20 årene. Har ikke gjort noe anneledes, og har alt jeg noensinne kunne ønsket meg. Alt er på stell både jobb, ekteskapet, hjemmet, familie, fritid. Er lykkelig og mangler ingenting, men fortsatt har jeg denne følelsen av at jeg konstant gruer meg til ting. Også plutselig kommer pusteproblemene noenganger. Kan våkne og hoppe opp av senga, være helt gjennomvåt og kaldsvett og føle at jeg ikke får puste.

 

Skjønner virkelig ikke hva det kan være. Har tenkt å dra til legen igjen (fikk sovepiller før, men likte det ikke, fikk sånn "hangover". Han sa jeg skulle komme tilbake så kunne vi eventuelt prøve noe lett beroligene ved behov - men jeg er ikke så fan av medisinering. Skjønner virkelig ikke hva det kan være.

Anonymkode: a03bd...8e1

[AnonymBruker]

1 minutt siden, Jabbadabbaduu said:

Det er vel litt diskusjon om dette i fagmiljøene, men man kan få diagnosen uten spesifikke bekymringer, hvis man har et vedvarende angstnivå av lavere intensitet enn for eksempel panikkangst, og «generell engstelse».

Okai, takk for svar. Har prøvd å lese om det går an å ha generalisert angst med kun en indre uro og uten bekymringer for noe spesifikt. Men finner ingenting om det. Jeg har det mye bedre nå enn jeg har hatt det tidligere. Men jeg har hatt perioder hvor det har føltes helt håpløst. Jeg har ikke gjort annet enn å ligge i senga og føle meg jævlig. og hvor denne følelsen har vært så sterk at jeg ikke klarer å ligge i ro og ikke visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Men fortsatt uten å vite hva denne følelsen kommer av.

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

Jeg har det temmelig likt men føler meg lite forstått av legen. Hun mener jeg kanskje har en lett depresjon, eller "lett vinter-melankoli" som hun valgte å kalle det.
Jeg blir bekymret over alt mulig når jeg har dårlige perioder og er deprimert, jeg blir ikke deprimert av at jeg bekymrer meg. Altså er det depresjonen som får meg til å gruble over alt mulig, det er ikke at jeg grubler så mye at jeg blir deprimert av det. Dette skjønner ikke legen siden hun raskt bestemte seg for at jeg bare er en sånn person som bekymrer meg for mye og må "lære meg å putte bekymringene i en skuff og låse den".

Det er skikkelig vanskelig når man tenker at man har det bra og burde føle seg lykkelig, men så har man denne ekle følelsen i kroppen og på det verste bare vil gi opp alt og legge seg under dyna for å gråte. Jeg kan gråte i dagesvis på det verste og føle meg helt for jævlig, samtidig som at jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor jeg føler det jeg gjør.
 

Anonymkode: 3d22d...b76

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det temmelig likt men føler meg lite forstått av legen. Hun mener jeg kanskje har en lett depresjon, eller "lett vinter-melankoli" som hun valgte å kalle det.
Jeg blir bekymret over alt mulig når jeg har dårlige perioder og er deprimert, jeg blir ikke deprimert av at jeg bekymrer meg. Altså er det depresjonen som får meg til å gruble over alt mulig, det er ikke at jeg grubler så mye at jeg blir deprimert av det. Dette skjønner ikke legen siden hun raskt bestemte seg for at jeg bare er en sånn person som bekymrer meg for mye og må "lære meg å putte bekymringene i en skuff og låse den".

Det er skikkelig vanskelig når man tenker at man har det bra og burde føle seg lykkelig, men så har man denne ekle følelsen i kroppen og på det verste bare vil gi opp alt og legge seg under dyna for å gråte. Jeg kan gråte i dagesvis på det verste og føle meg helt for jævlig, samtidig som at jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor jeg føler det jeg gjør.
 

Anonymkode: 3d22d...b76

Uff, sorry at jeg sier dette - men takk gud for at jeg ikke er den eneste. Har funnet så lite om dette før, føles som "ingen" forstår hvordan jeg har det.

Jge også går å tnker "herregud hvorfor føler jeg det sånn her, jeg burde bare slappe av, nyte livet og lykken min" - men så har jeg denne ekle følelsen i brystet, følelsen av at jeg gruer meg til noe, at jeg har gjort noe galt/en slags skyldfølelse som presser inni brystet. Og på toppen av det søvproblemer. Uff

Anonymkode: a03bd...8e1

[AnonymBruker]

54 minutter siden, AnonymBruker skrev:

For to - tre år siden gikk jeg til en psykolog som mente jeg hadde generalisert angst. Men overalt hvor jeg leser om denne lidelsen kan jeg ikke kjenne meg igjen noe sted. Jeg kjenner på denne indre uroen svær ofte. Det er en følelse som kan beskrives nesten som om jeg gruer meg veldig til noe. Bare at jeg ikke vet hva jeg gruer meg til. Det er en følelse av indre uro som bare er der uten at jeg kan forklare hvorfor. Når jeg leser om generalisert angst står det over alt at man bekymrer seg for dagligdagse ting som sin egen eller andres sikkerhet, jobb, økonomi osv. Men jeg går ikke rundt å bekymrer meg for ting, ikke noe mer enn normalt ihvertfall. Jeg bare sitter her med den grusomme følelsen i brystet konstant, og føler meg rastløs. Som sagt en følelse av indre uro, men jeg aner ikke hva den indre uroen kommer av, og det er ikke noe spesielt jeg tenker på. Det er bare en følelse som er der uten at jeg har noe forklaring på hvorfor.

Er det noen andre som kjenner seg igjen i det jeg skriver? Eller har noen tanker om dette? For jeg kan ikke skjønne hva dette er, og jeg er så lei av å kjenne på denne følelsen etter så mange år.

Anonymkode: 946bc...0d8

Har dt akkurat sånn...hatt det i 20år:( for et par år siden toppa det seg...måtte begynne på medisin som gjør at jeg fungerer. Men angsten er der hele tiden...

Anonymkode: 215d3...eae

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Uff, sorry at jeg sier dette - men takk gud for at jeg ikke er den eneste. Har funnet så lite om dette før, føles som "ingen" forstår hvordan jeg har det.

Jge også går å tnker "herregud hvorfor føler jeg det sånn her, jeg burde bare slappe av, nyte livet og lykken min" - men så har jeg denne ekle følelsen i brystet, følelsen av at jeg gruer meg til noe, at jeg har gjort noe galt/en slags skyldfølelse som presser inni brystet. Og på toppen av det søvproblemer. Uff

Anonymkode: a03bd...8e1

Føler det akkurat sånn....vanskelig for andre å forstå dt. Har en mann som er så god og snill,og forstår:)

Anonymkode: 215d3...eae

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Jeg har det temmelig likt men føler meg lite forstått av legen. Hun mener jeg kanskje har en lett depresjon, eller "lett vinter-melankoli" som hun valgte å kalle det.
Jeg blir bekymret over alt mulig når jeg har dårlige perioder og er deprimert, jeg blir ikke deprimert av at jeg bekymrer meg. Altså er det depresjonen som får meg til å gruble over alt mulig, det er ikke at jeg grubler så mye at jeg blir deprimert av det. Dette skjønner ikke legen siden hun raskt bestemte seg for at jeg bare er en sånn person som bekymrer meg for mye og må "lære meg å putte bekymringene i en skuff og låse den".

Det er skikkelig vanskelig når man tenker at man har det bra og burde føle seg lykkelig, men så har man denne ekle følelsen i kroppen og på det verste bare vil gi opp alt og legge seg under dyna for å gråte. Jeg kan gråte i dagesvis på det verste og føle meg helt for jævlig, samtidig som at jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor jeg føler det jeg gjør.
 

Anonymkode: 3d22d...b76

Det er vanskelig, ja. Som jeg skrev i en annen kommentar, jeg har det bedre nå enn hva jeg har hatt på lenge. Men fortsatt sitter jeg med denne ekle følelsen veldig ofte. Jeg er fryktelig mye på jobb, og jeg tror jeg gjør dette både fordi jeg elsker jobben min, men også som en forsvarsmekanisme for å slippe og kjenne på denne følelsen. Og det blir veldig slitsomt.

Jeg har det på samme måte. Akkurat nå bekymrer jeg meg ikke over noe spesielt. Men jeg har hatt perioder hvor jeg har vært langt nede hvor jeg har overtenkt alt mulig. Hvis det blir sagt noe kan jeg tolke det i verste mening, og overtenke hele situasjonen. Men dette kommer av at jeg har det dårlig fra før. Samme som du forklarer! Men som oftest er det kun denne uroen jeg sliter med, og kan ikke skjønne hvordan jeg skal bli kvitt den!

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

Har hatt det sånn i årevis. Så utrolig slitsomt. Begynte på lavdose antidepressiva for noen år siden, og er helt kvitt det.

Anonymkode: 10a4a...607

[AnonymBruker]

5 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har det temmelig likt men føler meg lite forstått av legen. Hun mener jeg kanskje har en lett depresjon, eller "lett vinter-melankoli" som hun valgte å kalle det.
Jeg blir bekymret over alt mulig når jeg har dårlige perioder og er deprimert, jeg blir ikke deprimert av at jeg bekymrer meg. Altså er det depresjonen som får meg til å gruble over alt mulig, det er ikke at jeg grubler så mye at jeg blir deprimert av det. Dette skjønner ikke legen siden hun raskt bestemte seg for at jeg bare er en sånn person som bekymrer meg for mye og må "lære meg å putte bekymringene i en skuff og låse den".

Det er skikkelig vanskelig når man tenker at man har det bra og burde føle seg lykkelig, men så har man denne ekle følelsen i kroppen og på det verste bare vil gi opp alt og legge seg under dyna for å gråte. Jeg kan gråte i dagesvis på det verste og føle meg helt for jævlig, samtidig som at jeg ikke klarer å sette fingeren på hvorfor jeg føler det jeg gjør.
 

Anonymkode: 3d22d...b76

Du grubler jo, du grubler over hvorfor du kjenner det deprimert. 

11 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Okai, takk for svar. Har prøvd å lese om det går an å ha generalisert angst med kun en indre uro og uten bekymringer for noe spesifikt. Men finner ingenting om det. Jeg har det mye bedre nå enn jeg har hatt det tidligere. Men jeg har hatt perioder hvor det har føltes helt håpløst. Jeg har ikke gjort annet enn å ligge i senga og føle meg jævlig. og hvor denne følelsen har vært så sterk at jeg ikke klarer å ligge i ro og ikke visst hvor jeg skulle gjøre av meg. Men fortsatt uten å vite hva denne følelsen kommer av.

Anonymkode: 946bc...0d8

Er du redd for angstsymptomene? Tenker du at de er skadelige/farlige på noe vis, eller kun ubehagelige? Følger du med på angst/uro?

Anonymkode: 866d5...b47

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker said:

Uff, sorry at jeg sier dette - men takk gud for at jeg ikke er den eneste. Har funnet så lite om dette før, føles som "ingen" forstår hvordan jeg har det.

Jge også går å tnker "herregud hvorfor føler jeg det sånn her, jeg burde bare slappe av, nyte livet og lykken min" - men så har jeg denne ekle følelsen i brystet, følelsen av at jeg gruer meg til noe, at jeg har gjort noe galt/en slags skyldfølelse som presser inni brystet. Og på toppen av det søvproblemer. Uff

Anonymkode: a03bd...8e1

Det er godt å høre at man ikke er alene. Selv om det er trist å høre at andre har det på samme måte. Jeg ble ferdig utdannet i fjor, har reist Asia rundt i et halvt år og nå sitter jeg med drømmejobben. Likevel klarer jeg ikke å føle på lykken. Hvorfor?! Jeg har jo det jeg vil ha...

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Det er godt å høre at man ikke er alene. Selv om det er trist å høre at andre har det på samme måte. Jeg ble ferdig utdannet i fjor, har reist Asia rundt i et halvt år og nå sitter jeg med drømmejobben. Likevel klarer jeg ikke å føle på lykken. Hvorfor?! Jeg har jo det jeg vil ha...

Anonymkode: 946bc...0d8

Les pia callesens bok om depresjon.

Anonymkode: 866d5...b47

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker said:

Du grubler jo, du grubler over hvorfor du kjenner det deprimert. 

Er du redd for angstsymptomene? Tenker du at de er skadelige/farlige på noe vis, eller kun ubehagelige? Følger du med på angst/uro?

Anonymkode: 866d5...b47

Nei, jeg vet at plagene mine ikke er farlige. Men det er en kjip følelse og veldig ubehagelig. Nei, jeg følger ikke meg på angst/uro

Anonymkode: 946bc...0d8

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Uff, sorry at jeg sier dette - men takk gud for at jeg ikke er den eneste. Har funnet så lite om dette før, føles som "ingen" forstår hvordan jeg har det.

Jge også går å tnker "herregud hvorfor føler jeg det sånn her, jeg burde bare slappe av, nyte livet og lykken min" - men så har jeg denne ekle følelsen i brystet, følelsen av at jeg gruer meg til noe, at jeg har gjort noe galt/en slags skyldfølelse som presser inni brystet. Og på toppen av det søvproblemer. Uff

Anonymkode: a03bd...8e1

For meg begynte det med vinterdepresjon, at det kun ble ille midt på mørkeste vinteren, men de siste årene har det startet stadig tidligere og vart stadig lengre, og jeg kan også få noen "anfall" midt på sommeren. Jeg har ikke søvnproblemer da, bortsett fra at jeg har samme greia som deg at jeg får sånne paniske oppvåkninger av og til med følelsen av at det er noe feil med pusten, og så føler jeg meg skikkelig ekkel i kroppen. Det at jeg sover godt og har matlyst blir også tolket av legen som at jeg ikke er særlig deprimert. At jeg nærmest går i dvale om vinteren og trøstespiser masse dritt i de verste periodene er visst ikke så viktig å ta med i beregninga...

Interessant å høre andre beskrive denne ekle følelsen man får når det er som verst. Det er fælt å føle seg ulykkelig, nedstemt og med lav selvtillit uten at man klarer å finne gode grunner til hvorfor.

Anonymkode: 3d22d...b76