.

[Anonymburker]

.

Endret 21. februar 2020 av Expandable86

[AnonymBruker]

Jeg er ikke helt overbevist. Jeg er introvert, og var som det meste du beskriver; angst, deprimert, spesielt negativ og hadde lite livsgnist (mange årsaker). Flere i familien sliter med angst, depresjon og noen er konstant negative (nær familie), men over en periode på 10 år har jeg klart å endre tankesett til å bli mer positiv og lykkelig allikevel. Jeg vet det er håp for deg selv om disse ordene mest sannsynlig ikke hjelper nå. Å jobbe med tankesett tar lang tid, men prøv å tenk positivt i nye situasjoner (selv om du ikke tror på det enda) og si «ja» litt oftere. Akkurat som noen lyver til de tror det selv, kan du endre tankesett ved å late som du er positiv lenge nok. 

Anonymkode: bc5cb...d63

[AnonymBruker]

Jeg er også redd dette stemmer. Har et veldig kritisk og negativt syn på livet. 9 av 10 personer kan si noe positivt, men jeg vil høre på den ene som er negativ. 

Har blitt verre med alderen. 

Anonymkode: fe6d6...613

[Jadzia]

Jeg er ikke enig med deg. Ikke litt engang. Det er alltid håp, og det er alltid mulighet for å snu. Jeg er selv i en dårlig periode psykisk nå med angst og mild depresjon. Men jeg har vært verre, og jeg har vært bedre enn jeg er nå. Jeg har gått fra ekstrovert til ambivert med årene. Det vil si, jeg vil gjerne være sosial, jeg skravler som en foss, men det tømmer meg fullstendig og ofte ender jeg dessverre med å avlyse fordi jeg ikke orker. Å sette seg ned og si "nei det er ikke håp for meg" er ikke til hjelp for noen. Jeg har en mann som er introvert som få, men han har da venner for det. At du har nervøsiteten og uroen er noe du kan jobbe med. Det finnes medisiner og ulike behandlinger som kan hjelpe deg der. Livet telles ikke i hvor mange venner man har eller hvor populær man er. Men om vennene man har er der når man trenger dem. Jeg tar heller to nære venninner som stiller opp når det trengs, enn ti som forsvinner så fort vi møter motstand. Du trenger ikke gape over alt på en gang, men ta et steg om gangen. Utfordre deg selv, push litt på komfortsonene dine, så vil du se at livet fort kan bli mye bedre. 

[Becka]

Jeg tror på at arv har noe å si, men absolutt ikke alt.  Det er kun en del av at man kan være mer utsatt. Jeg har mer tro på omgivelser, (miljø) og oppvekst. 

Jeg har begynt å tenke jeg kan ha dystymi. Men dette kan også behandles, om ikke man blir helt kvitt det, så iallefall mye mer levbart. En del av meg er litt uenig også da jeg har opplevd lykkefølelse. Men dessverre mye mer sjeldent som voksen. 

Vi som er negative fra før har ikke godt av å lese artikler som dette!  Og jeg blir litt provosert også,  for det er ingen fasit svar på psyken! 

[AnonymBruker]

29 minutter siden, Fornuftig-mann skrev:

https://www.kk.no/helse/sa-mye-har-genene-a-si-for-din-lykkefolelse/70791775

Litt kjipt å tenke på at det faktisk er nokså lite man kan gjøre for lykkefølelsen. Hvis man har en generell negativ oppfatning av livet, så vil ikke alskens penger eller menneskelige relasjoner hjelpe altfor mye. Artikkelen sier jo at det er ting man kan gjøre, men sikkert individuelt hvor mye det hjelper.

Bortsett fra når jeg er alene hjemme, eller med nærmeste familie, er jeg alltid nervøs. Tror ikke det synes, for de fleste rundt meg kaller meg rolig og avbalansert. Ute blant folk er jeg alltid på "alerten", kroppen går på høygir. Jeg sammenligner meg med andre, er redd for å si noe dumt og holder heller munn, noe som igjen gjør at jeg føler meg sosialt klønete. For så å isolere meg mer.

I tillegg til et viss nivå av angst, er jeg mye nedfor og lav livslyst. Jeg har en relativt innadvendt personlighet, få venner og menneskelige relasjoner ellers. Jobb er også ekstremt vanskelig, har hverken fast jobb eller føler at jeg fungerer helt som jeg skal.

Jeg er bombesikker på at jeg har arvet disse uheldige egenskapene. Jeg har fått den introverte personligheten til en forelder, og angsten fra den andre, når jeg ideelt sett burde fått den utadvendte personligheten til den ene og den sterke mentaliteten til den andre. Ekstremt uflaks.

Med en introvert personlighet samt angst/depresjon er det nesten umulig å gjøre noe med tingene som artikkelen råder til.

Er du en som tenker mye og er mye for deg selv? Angst og depresjon har ikke alltid noe med sterk mentalitet å gjøre. Man kan være sterk selvom, det er helt opp til deg selv og viljestyrke er en egenskap man kan besitte ved siden av angsten og depresjonen. Viljestyrken blir sterkere når man gjennomfører ting, presser seg, man mestrer ting og sånn kommer lidenskapen og lykkefølelsen til syne etter mørket. Lykke får man av små ting i hverdagen eller hendelser man iverksetter i positiv forstand. 

Anonymkode: 8f38b...2b4

[Anonymburker]

23 timer siden, AnonymBruker skrev:

Er du en som tenker mye og er mye for deg selv? Angst og depresjon har ikke alltid noe med sterk mentalitet å gjøre. Man kan være sterk selvom, det er helt opp til deg selv og viljestyrke er en egenskap man kan besitte ved siden av angsten og depresjonen. Viljestyrken blir sterkere når man gjennomfører ting, presser seg, man mestrer ting og sånn kommer lidenskapen og lykkefølelsen til syne etter mørket. Lykke får man av små ting i hverdagen eller hendelser man iverksetter i positiv forstand. 

Anonymkode: 8f38b...2b4

Ja. Problemet er at når jeg blir invitert ut har jeg egentlig ikke lyst, og finner ofte på en unnskyldning. Mest fordi jeg VET hvordan hjernen min fungerer, og at et eller annet skjer iløpet av kvelden som får meg på kjipe tanker. F.eks det å få ting gnidd inn at ting ordner seg for "alle" andre og aldri meg. Ser at folk flørter, at alle er sosiale og har dype samtaler om ting jeg ikke bryr meg det døyt om. Og vips, så anser jeg kvelden som ødelagt.

Føler meg så utenfor i slike situasjoner, og det er ikke noe man blir vant til.