Hvor dårlig er du? - psykolog

[AnonymBruker]

Ser at det er så mange som konkurrerer om å ha det verst her inne. Så lurer egentlig litt på hvor dårlig er dere som går til psykolog? På hvilken måte er problemene du går til psykolog for ødeleggende?

Anonymkode: 7de0b...36f

[AnonymBruker]

Jeg har gått til privat psykolog i 6 mnd ca, skal nå inn på DPS. Sliter med PTSD etter barndomstraumer, panikkangst og fysisk utmattelse som følge. Er 100% sykemeldt og fungerer ikke i sosiale situasjoner utover nærmeste omgangskrets og eget hjem. Har barn, så det er en fortvilende situasjon å ikke klare å følge opp det daglige ift ungene. Takknemlig for samboer og familie som står på. 

Anonymkode: 3288f...5cd

[AnonymBruker]

E nok ikke en generell konkurranse,men er en her inne som er temmelig bitter fordi vedkommende ikke får hjelp og det går ut over alle andre,så er mange som prøver å sette ting i perspektiv og det kan fort da virke som en konkurranse. 

Men får å svare på spørsmåleet ditt har jeg

C-ptds grunnet incest og andere overgrep i barndom

Alvorlig anoreksi

Dissositiv lidelse 

Ekstrem ocd.

Er uføretrygdet med ung ufør så problemene mine ødelgegger masse i hverdagen. 

Anonymkode: 9ef93...23e

[AnonymBruker]

Gått til psykolog i en 2 år, personlighetsforstyrrelse som kommer av arv og oppvekstmiljø mest sannynlig. Gradvis gjennom oppveksten og til jeg ble 30(da jeg oppsøkte hjelp), så ble jeg gradvis verre og verre. Gikk fra å "bare" ha milde symptomer på angst og depresjon, til at de stadig økte i omfang. Jeg begynte å isolerte meg stadig mer for å unngå ting som skapte angst, jeg selvskadet stadig mer fordi jeg klandret meg selv og var sint på meg selv for alt mulig og umulig som var utenfor min kontroll. Jeg gikk fra å smekke strikken på håndleddet til å dælje huet i veggen til jeg gav meg selv hjernerystelse:\ Begynte å få panikkanfall i hytt og pine, fungerte ikke på jobb, mistet jobben(si opp eller få sparken) osv. Nå tror jeg at jeg er på bedringens vei. Jeg har enda disse stupene i funksjon(det har alltid vekslet mellom å klare meg med et nødskrik i en normal hverdag, til å være helt i kjelleren), men nå er disse stupene kortere og varer ikke like lenge. Pluss at det skjer en del gode ting i livet mitt nå, så det hjelper:)

Anonymkode: 9312d...d76

[AnonymBruker]

Suicidal og bipolar. gått i ca 1,5 år. 

Anonymkode: 6d617...8b3

[AnonymBruker]

Angsten er mitt største problem. Har gått til psykolog i 15 år.

Anonymkode: e2180...ea8

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog i 6-7 år, hovedsakelig pga. personlighetsforstyrrelser (samt mistanke om Asperger syndrom). Går ikke lenger til psykolog, var stress og ukomfortabelt. Følte også på det at jeg ikke er "syk nok". Anser meg ikke som spesielt syk, selv om jeg har personlighetsforstyrrelser. Følte derfor et press om å slutte, særlig med tanke på at jeg klarer å være i jobb og klarer å ha et noenlunde ok liv. Sliter sosialt, men føler at siden jeg klarer å jobbe er jeg for frisk til behandling. Jeg har jo ikke spiseforstyrrelser, PTSD, depresjon osv., følte meg bare til bry og som om jeg tok opp en plass som kunne gått til noen som trenger det mer enn meg.

Anonymkode: ae391...b65

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog for alvorlig depresjon og suicidalitet. Problemet var bare at jeg stigmatiserte meg selv og overbeviste meg selv om at jeg ikke fortjente hjelp/jeg var svak som gikk der så jeg sluttet. Angrer så sykt på det nå, men får ikke hjelp lenger så må bare leve med det. 

Anonymkode: 85eac...5b8

[AnonymBruker]

ADHD, emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, tilbakevendende (moderat og alvorlig) depresjon og kronisk suicidalitet. Blir tidvis sengeliggende pga alvorlig depresjon. Jeg er 20 år, men har fremdeles ikke klart å fullføre videregående. Sliter med å ha nære forhold, men jeg har heldigvis et par gode venner, og i gode perioder har jeg et ganske sosialt liv. Har flere selvmordsforsøk bak meg. Har vært innlagt både på tvang og frivillig flere ganger. 

Anonymkode: d874c...51b

[AnonymBruker]

Begynte å gå til Psykolog som 16-åring. Utsatt for seksuelle overgrep fra jeg var 5-11 år. Begynte hos Psykolog fordi jeg fikk panikk da jeg havnet alene i et rom med gutter/menn. Klarte ikke sette grenser for meg selv ettersom jeg aldri hadde lært hvor grensen skulle gå. Klarte derfor ikke si nei hvis noen prøvde seg på meg (selv om jeg egentlig heller ville dø enn å la de ta på meg). Slet også en del med selvskade. Nærmer meg nå 30 og har hatt samme Psykolog hele veien. Historien vil jo alltid være der, men den påvirker meg ikke på samme måte lengre. Nå setter vi bare opp timer hver 3. Måned. Det er vell mest fordi vi har fått en spesiell relasjon over alle disse årene, og det er hyggelig å ses🙈 Vet ikke om jeg hadde levd i dag hvis det ikke hadde vært for henne.

Anonymkode: 7c0b2...036

[AnonymBruker]

Jeg er nok blant de mildere tilfellene tror jeg. Går i hovedsak fordi jeg har en panikkfobi som er så sterk at den påvirker alle områdene i livet mitt i større og mindre grad. Gjennom behandlingen har jeg lært meg å mestre hverdagen til tross for angsten. Har og generell angstlidelse, og mild til moderat depresjon. Har hatt et liv med mange tøffe utfordringer, så det har satt sine preg. 

Anonymkode: dde2b...524

[AnonymBruker]

Vokste opp med en narkoman mor og en far som bare stakk av fordi han heller ville være med damer og feste fremfor å ta være på meg.

Var mye hos et familiemedlem som utad var veldig trygg og stabil men, som misbrukte meg.

Har utviklet 4 forskjellige personlighetsforstyrrelser pga dette ( passiv/aggressiv, tvangspreget, avhengihetspreget og borderline).

Jeg har også angst, depresjon og spor av ptsd, disse symptomene tror jeg selv kommer av personlighetsforstyrrelsene og ikke er en diagnose i seg selv. Jeg går i behandling 2 dager i uken.

Jeg fungerer ikke i jobb utelukkende fordi jeg ikke vet hvilken form jeg er i fra dag til dag. Mitt stemningsleie svinger fra time til time og jeg vet aldri hvor og når neste trigger kommer, derfor har jeg alltid hatt et ekstremt høyt sykefravær i de jobbene jeg har hatt.

Er ikke ufør, men på avklaring. Har slitt med å mestre livet så lenge jeg kan huske men, har først tatt tak i det for et år siden i voksen alder, jeg  hadde frem til da bare tenkt at jeg var født rar. Behandleren håper på en 80% bedring etter 3 år i terapi så jeg krysser fingrene.

Anonymkode: fdbcd...938

[AnonymBruker]

Ingen kan vite hvordan jeg har det innvendig! Og det er latterlig hele det psykriatiske systemet! Jeg går på jobb, og jeg fungerer i hverdagen.  Men inni meg har jeg er smerte som er til tider uutholdelig. Vi er forskjellige, og opptrer forskjellige.  Jeg har ikke mange diagnoser,  men jeg har vondt.  Skal ikke jeg kunne få hjelp? 

Jeg har heldigvis en fantastisk lege. Så jeg på sett og vis heldig her jeg bor. Jeg blir hørt. Tim tross for at jeg i papirene står som " ressurssterk". Vi trenger flere psykologer, uten tvil. Det er utrolig mange som lider i stillhet,  fordi de ikke tror de fortjener hjelpen, eller syke nok. Vi løper til legen for en forkjølelse, satt på spissen. Mens psykriatien... har ikke tid. Det er skummelt, og synd. Syntes at det burde blitt gjort et større grep om dette temaet!

Nå var det ikke helt dette TS spurte om. Men man er inne i samme gate. Og jeg liker ikke ordet "konkurranse" innenfor et slikt tema. 

 

Anonymkode: 0a918...5d0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ingen kan vite hvordan jeg har det innvendig! Og det er latterlig hele det psykriatiske systemet! Jeg går på jobb, og jeg fungerer i hverdagen.  Men inni meg har jeg er smerte som er til tider uutholdelig. Vi er forskjellige, og opptrer forskjellige.  Jeg har ikke mange diagnoser,  men jeg har vondt.  Skal ikke jeg kunne få hjelp? 

Jeg har heldigvis en fantastisk lege. Så jeg på sett og vis heldig her jeg bor. Jeg blir hørt. Tim tross for at jeg i papirene står som " ressurssterk". Vi trenger flere psykologer, uten tvil. Det er utrolig mange som lider i stillhet,  fordi de ikke tror de fortjener hjelpen, eller syke nok. Vi løper til legen for en forkjølelse, satt på spissen. Mens psykriatien... har ikke tid. Det er skummelt, og synd. Syntes at det burde blitt gjort et større grep om dette temaet!

Nå var det ikke helt dette TS spurte om. Men man er inne i samme gate. Og jeg liker ikke ordet "konkurranse" innenfor et slikt tema. 

 

Anonymkode: 0a918...5d0

Så hvordan har du det innvendig da? Hvorfor har du vondt?

Anonymkode: 7de0b...36f

[AnonymBruker]

Jeg gikk til psykolog i 4år etter et selvmordsforsøk. Fikk da forskjellig diagnoser. Gikk videre i gruppeterapi, som virket veldig godt. Har vært i bra form de siste tre årene, i full jobb med hjelp av zoloft. Men nå har jeg hatt en smell, er delvis sykemeldt og skal begynne hos psykolog igjen for å friske opp teknikker. 

 

Livet mitt har vært hardt, men ikke like ille om mange her inne. Jeg har vært omsorgsperson for moren min med bipolar lidelse. Jeg var 12 første gang jeg ryddet opp etter et av de utallige selvmordsforsøkene hennes, og hun var ikke redd for å skylde på meg for det dårlige livet sitt... 

Anonymkode: f5eb7...fc0

[AnonymBruker]

46 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Så hvordan har du det innvendig da? Hvorfor har du vondt?

Anonymkode: 7de0b...36f

Takk som spør. Men det var ikke poenget mitt i denne tråden. Jeg har en depresjon. En psykisk lidelse. Men er aldri blitt utredet annet enn av min egen lege. 

Hvorfor er jo noe jeg har jobbet med i 10 år.. av/på. Det kan være flere ting.  Men har vel egentlig aldri "hylt høyest om hjelp", da man som sagt fungerer tålig i hverdagen. " livet går sin gang. ". 

Anonymkode: 0a918...5d0

[AnonymBruker]

Gikk til psykolog på DPS i 2 år, grunnet PTSD, suicidal, depresjon og spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: dc353...617

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Gikk til psykolog på DPS i 2 år, grunnet PTSD, suicidal, depresjon og spiseforstyrrelse. 

Anonymkode: dc353...617

 

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Suicidal og bipolar. gått i ca 1,5 år. 

Anonymkode: 6d617...8b3

 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Angsten er mitt største problem. Har gått til psykolog i 15 år.

Anonymkode: e2180...ea8

 

9 timer siden, AnonymBruker skrev:

E nok ikke en generell konkurranse,men er en her inne som er temmelig bitter fordi vedkommende ikke får hjelp og det går ut over alle andre,så er mange som prøver å sette ting i perspektiv og det kan fort da virke som en konkurranse. 

Men får å svare på spørsmåleet ditt har jeg

C-ptds grunnet incest og andere overgrep i barndom

Alvorlig anoreksi

Dissositiv lidelse 

Ekstrem ocd.

Er uføretrygdet med ung ufør så problemene mine ødelgegger masse i hverdagen. 

Anonymkode: 9ef93...23e

Ok, men hvilke diagnoser man har sier egentlig lite om hvor dårlig man er da en kan ha svært forskjellig funksjonsevne selv om man har samme diagnose. Det var derfor jeg i denne tråden lurte på hvor dårlig dere som går til psykolog er.

Anonymkode: 7de0b...36f

[AnonymBruker]

Jeg har kompleks ptsd og dissosiativ lidelse. Funksjonsnivået mitt varierer veldig, nettopp pga. dissosiasjonen. Jeg har en veldig velfungerende del som tar seg av alt som hører med å bo i egen leilighet og være masterstudent, men mesteparten av tiden sliter jeg med å gå ut døra, om ikke bare å stå opp. Min største utfordring er å være tilstede her og nå. Jeg er mye forvirret, fordi jeg får mange gjenopplevelser. Føler meg ofte dum pga disse tingene, og trekker meg bort fra andre. Vil ikke være til bry. Er takknemlig som har en fantastisk psykolog som holder hodet mitt over vannet. Gått til han i snart tre år

Anonymkode: 0ed11...e6e

[AnonymBruker]

Jeg føler vel det er slik at det er ikke noe ved meg som er friskt. Alt jeg gjør handler bare om å flykte fra meg selv. 

Jeg har emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, veksler mellom moderat og alvorlig depresjon (det er slik at når det "bare" er moderat så føler jeg det går bra for kontrasten til alvorlig depresjon blir så stor) + et par andre, mindre alvorlige personlighetsforstyrrelser, Asperger syndrom, ikke en så alt for alvorlig spiseforstyrrelse selv om det preger meg hver dag, rusavhengig, kronisk suicidal, selvskader, traumelidelse. Ja, det er vel det. Jeg er ufør og jeg lever et liv inn og ut av institusjon. 

Jeg tror helt sikkert det er mange som har det verre enn meg. Jeg er bare svak og patetisk som har blitt så syk og som ikke klarer å bli frisk der andre kanskje hadde klart å ta seg sammen. Jeg er på mitt mest stabile på tre år. Likevel føler jeg meg bare mørk innvendig. Har lyst til å gråte og skrike, men jeg får det ikke til. Savner da jeg fikk elektrosjokkterapi. To ganger i uken kunne jeg glede meg til å bli lagt i narkose og være helt kake etter det resten av dagen. Savner å ruse meg til en helt annen person enn det jeg er. Savner å føle at selvmord er et hundre% reelt alternativ, men har etter lang tid gitt opp fordi jeg har ikke klart det alle gangene jeg har prøvd. Det har vært nære på noen ganger. Sist våknet jeg opp i respirator etter koma i 14 timer. Men dessverre så feirer jeg ut før jeg klarer å gjennomføre det da jeg er dritredd for at det er verre å være død enn levende. Enn så vondt det er å leve. 

Jeg tenker ikke jeg har så jævla mye større grunn til å klage enn alle andre, men jeg har nå mitt jeg sliter med og andre har sitt. Det er ingen konkurranse. Noen har det bedre enn meg. Noen har det verre. Slik er det bare... 

Anonymkode: d7fdc...09f