Mitt syn på overvektige

[AnonymBruker]

Jeg sliter med mitt syn på overvektige. Eller kanskje med min assosiasjon til overvektige. 

Jeg synes synd på de. Jeg ser ufrivillig ned på de og kan tenke mye rart. Før jeg arresterer meg selv og prøver å snu om på tankene mine. For jeg skammer meg jo over å tenke at de er svake mennesker. Jeg skammer meg over å tenke at jeg er bedre enn de. For det er jeg jo ikke. Snarere tvert imot for jeg er et patetisk menneske. Psykisk syk, ikke i jobb, dårlig sosialt (Asperger) og bare utrolig mindreverdig. 

Så kommer årsaken til hvorfor jeg har et slikt syn på overvektige. Mer rettere sagt hvorfor jeg knytter så masse negative følelser og tanker opp mot de. For med en gang jeg bruker intellektet mitt litt mer og ikke bare de ødelagte følelsene mine så skjerper jeg jo tankene mine. 

Jeg har spiseforstyrrelse. Jeg er ikke kjempetynn. Har uspesifisert spiseforstyrrelse. Har BMI på 21. Trener veldig mye (en del av symptombildet mitt). En periode på ni måneder var jeg noe overvektig. 89 kg på det tyngste på 174 cm. Gikk det fort ned igjen da. Da jeg var på mitt tyngste hatet meg selv. Jeg foraktet at jeg hadde mistet kontrollen over matinntaket og rast opp fra 59 til 89 kg på under ett år. Så gikk jeg omtrent like fort ned i vekt igjen og fikk stor mestringsfølelse og følte at nå var jeg et ordentlig menneske igjen. Selv om jeg absolutt ikke var det. 

Nå for tiden har jeg stabil vekt, men jeg har gått opp et halvt kg fordi jeg har spist før mye de to siste ukene. Jeg ser ned på meg selv for dette. Jeg synes jeg er svak, patetisk og ekkel. Jeg får angst for å ikke klare å ta kontroll igjen og gå ned de 500 g og holde meg der og får tanker om at det er bedre å dø enn å bli tjukk igjen. Jeg MÅ være tynn. Jeg er så ødelagt på så mange plan at det å være tynn er svært viktig for meg. 

Hvorfor jeg har utviklet spiseforstyrrelse er en lang historie og bunnet ikke ned i at jeg er overfladisk. Det gjør sjeldent det. Men jeg har blitt mishandlet og veldig mye forskjellig slikt. Å holde meg tynn og samtidig være trent i kroppen er eneste måte å vise verden at jeg ikke er fullstendig mislykket. 

Så etter mye grubling har jeg jo innsett at alle følelsene som avsky og forakt jeg kan få mot overvektige, eller overbevisning om at de hater seg selv på grunn av overvekten har egentlig ikke noe som helst med dem å gjøre. De bare minner meg om alle de grusomme tankene jeg har om meg selv i forhold til kropp, mat, vekt og trening. De trigger spiseforstyrrelsen i meg og jeg får stygge tanker om de som selvsagt ikke er dem fortjent. 

På en måte var det godt å innse at det handler ikke om at jeg er et jævlig menneske som virkelig helt seriøst ser ned på overvektige. Det handler om at jeg har så negative tanker om meg selv og dette temaet at overvektige rett og slett trigger disse tankene. Når jeg tenker så nedsettende om meg selv så gjør jeg automatisk det som andre. 

Jeg liker ikke at det er sånn. Jeg skammer meg over det og jobber aktivt mot å snu på tankene mine når de kommer. Det er ikke alltid jeg klarer det for det sitter som sterke følelser i beinmargen min, men jeg er i alle fall klar over at dette handler om meg selv og min selvforakt og ikke om dem. De er like mye verdt og de fleste er sikkert mye bedre mennesker enn meg. Jeg er en veldig snill og omsorgsfull person, men jeg er psykisk syk og bidrar lite til samfunnet. Sympatien min tar helt av når jeg feks er med ei venninne som har blitt litt overvektig for ut i fra meg selv  og mine følelser så må det være jævlig for henne. Jeg klarer derimot å være mer empatisk og se det mer fra hennes ståsted og ikke mitt, men FØLELSENE mine klarer ikke være empatisk. Bare full av sympati. Jeg vet jo at hun synes det er litt kjipt, Men det er liksom ikke noe hun hater seg selv for slik jeg gjorde da jeg la på meg den perioden. 

Jeg er usikker på hvordan jeg skal klare å jobbe med meg selv på dette punktet. Jeg har ikke turt å snakke om det med behandler for jeg skammer meg sånn over å være på den måten. Jeg kommenterer for øvrig aldri kroppene til folk, eller kommenterer hva de spiser osv. Jeg vet jo at dette er mitt problem og min karakterfeil. 

Huff. Jeg håper ikke noen ble fornærmet over dette, for det er ikke meningen. Jeg lurer vel bare på om noen har noen tanker om dette eller kjenner seg igjen på noen måte? 

Jeg skulle likt å kunne ha en helt usensurert samtale med en overvektig person om hvordan h*n føler seg med kropp og sinn, hva som gjør at h*n er komfortabel med seg selv evt. Hva som gjør at h*n ikke er det. Hvor jeg også kan fortellr om hvordan jeg selv har det i forhold til dette. Jeg vil tro slike tanker som jeg har får mange til å føle seg dårlig, men heldigvis holder jeg de for meg selv  for jeg ønsker virkelig ikke å trykke noen ned. 

Anonymkode: 3a0a8...7a3

[Gjest Warrior]

Du må snakke med behandleren om det. Fortell han/henne alt du skriver her. Ingenting er for flaut å si. De er der for å hjelpe uansett hva det er. Ha tro på deg selv at du får det bedre men du trenger hjelp til det hvis du ikke får det til selv. Lykke til💪🏻

[AnonymBruker]

Det at du er klar over det og tar deg selv i å tenke at dette er feil, når du tenker negativt om overvektige, tyder på at du er på god vei. Hvis du fortsetter å selvkorrigere tankene dine, tror jeg det kommer til å gå mer automatisk etterhvert. Alle har jo fordommer av ulikt slag, det er ikke til å komme bort fra, dessverre, så da gjerder det jo å være klar over dem, si i mot (seg selv) når de dukker opp og jobbe for å kvitte seg med dem. Og det virker jo som om du gjør det: du holder det for deg selv, kommenterer ikke kropp, vil ikke trykke noen ned.

Det er nok ikke så rart at du har fordommer mot overvektige, både det du skriver, men også fordi samfunnet generelt har veldig negative holdninger mot overvekt og overvektige. Det er jo om å gjøre å være tynnest (men ikke for tynn! gud forby ...) og best trent (men ikke for godt trent! gud forby ...) og alt som avviker det minste er forferdelig. Det er jo også en greie at man snakker om hvor forferdelig helsefarlig det er, som om det rettferdiggjør at man (nå tenker jeg på samfunnsnivå) snakker om overvekt som om det er det verste som finnes.

Hvis du er interessert i folks erfaring med å være overvektig finnes det nok av dokumentarer og generelt folk som skriver om det på nett, er bare å google. Men denne er veldig fin, synes jeg (husk å sette på undertekster, så blir dansken lettere å forstå)

https://www.dr.dk/tv/se/tykke-ida/tykke-ida-2/tykke-ida-1-2

 

 

Anonymkode: a77d0...af7

[Nooni]

Du fremstår verken nedlatende, frekk eller dømmende, heller veldig åpen og reflektert. I tillegg er også veldig flink til å sette ord på det du vil si. Du bruker "jeg" i den forstand at du snakker ut fra ditt perspektiv, hva du tenker, føler, og reflekterer, uten å dømme "dem". Det sier ikke bare noe om hvordan du skriver, men også reflekterer for å komme videre. Utrolig bra. 

Jeg tenker, som nevnt ovenfor, at du bør snakke med behandleren din om dette. Når du sier at du ikke ønsker det fordi du skammer deg, så husk at skam er den aller vanskeligste følelsen å snakke om. Nettopp derfor bærer folk på så mye psykisk uhelse år etter år. 

Det trenger ikke du å gjøre. Du kan velge å være åpen med behandleren din, som du har vært her. 

 

[SoWhat?]

Du skjønner jo selv at dette er deg det handler om. Det er jo bra. Du må jo få hjelp til å rydde opp i tankene dine. Det handler jo om at du ser ned på deg selv. Du vet det, men må ha hjelp til å sortere. 

[AnonymBruker]

5 timer siden, Kvelertak skrev:

Du må snakke med behandleren om det. Fortell han/henne alt du skriver her. Ingenting er for flaut å si. De er der for å hjelpe uansett hva det er. Ha tro på deg selv at du får det bedre men du trenger hjelp til det hvis du ikke får det til selv. Lykke til💪🏻

Takk. Ja jeg burde vel kanskje ta det opp. Det er i grunn slitsomt med slike tanker for de er med på å opprettholde tankene jeg har om meg selv. 

5 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det at du er klar over det og tar deg selv i å tenke at dette er feil, når du tenker negativt om overvektige, tyder på at du er på god vei. Hvis du fortsetter å selvkorrigere tankene dine, tror jeg det kommer til å gå mer automatisk etterhvert. Alle har jo fordommer av ulikt slag, det er ikke til å komme bort fra, dessverre, så da gjerder det jo å være klar over dem, si i mot (seg selv) når de dukker opp og jobbe for å kvitte seg med dem. Og det virker jo som om du gjør det: du holder det for deg selv, kommenterer ikke kropp, vil ikke trykke noen ned.

Det er nok ikke så rart at du har fordommer mot overvektige, både det du skriver, men også fordi samfunnet generelt har veldig negative holdninger mot overvekt og overvektige. Det er jo om å gjøre å være tynnest (men ikke for tynn! gud forby ...) og best trent (men ikke for godt trent! gud forby ...) og alt som avviker det minste er forferdelig. Det er jo også en greie at man snakker om hvor forferdelig helsefarlig det er, som om det rettferdiggjør at man (nå tenker jeg på samfunnsnivå) snakker om overvekt som om det er det verste som finnes.

Hvis du er interessert i folks erfaring med å være overvektig finnes det nok av dokumentarer og generelt folk som skriver om det på nett, er bare å google. Men denne er veldig fin, synes jeg (husk å sette på undertekster, så blir dansken lettere å forstå)

https://www.dr.dk/tv/se/tykke-ida/tykke-ida-2/tykke-ida-1-2

 

 

Anonymkode: a77d0...af7

Ja du har nok rett, og det er virkelig ubehagelig å få de tankene og følelsene jeg får. Vil jo ikke ha det slik. 

Takk for link. Skal sjekke den ut.

4 timer siden, Nooni skrev:

Du fremstår verken nedlatende, frekk eller dømmende, heller veldig åpen og reflektert. I tillegg er også veldig flink til å sette ord på det du vil si. Du bruker "jeg" i den forstand at du snakker ut fra ditt perspektiv, hva du tenker, føler, og reflekterer, uten å dømme "dem". Det sier ikke bare noe om hvordan du skriver, men også reflekterer for å komme videre. Utrolig bra. 

Jeg tenker, som nevnt ovenfor, at du bør snakke med behandleren din om dette. Når du sier at du ikke ønsker det fordi du skammer deg, så husk at skam er den aller vanskeligste følelsen å snakke om. Nettopp derfor bærer folk på så mye psykisk uhelse år etter år. 

Det trenger ikke du å gjøre. Du kan velge å være åpen med behandleren din, som du har vært her. 

 

Takk for fine ord. Jeg prøver så godt jeg kan å reflektere rundt hvorfor jeg er som jeg er. Hvorfor jeg tenker som jeg gjør, men jeg har gått meg fast i forhold til å klare å endre på det. Den skammen er en vond følelse å bære på ja. Ikke bare skal rundt akkurat dette, men skam rundt masse annet også. 

Det er vel noe jeg bør ta opp med behandler ja. Det jeg lurer sånn på er om jeg er alene om å ha det slik, eller om det er mer normalt enn jeg tror. 

4 timer siden, SoWhat? skrev:

Du skjønner jo selv at dette er deg det handler om. Det er jo bra. Du må jo få hjelp til å rydde opp i tankene dine. Det handler jo om at du ser ned på deg selv. Du vet det, men må ha hjelp til å sortere. 

Ja, det er sant. Jeg ser nok så mye ned på meg selv at jeg knapt klarer å beskrive det. Dette her er vel bare et eksempel på hvor dypt det sitter. 

--

Det var godt å lese svarene deres. Det ble på en måte litt lettere å bære. 

Anonymkode: 3a0a8...7a3