Føler hele livet mitt handler om Asperger!

[AnonymBruker]

Jeg får ikke relasjoner, jeg danner ikke noe lett nettverk. Det er helt jævlig. Jeg er vokst opp i ei lita bygd, hvor jeg ikke passet inn, hatet at ikke mamma kunne bo i Oslo. Missunner så folk som har nettverk i Oslo, er oppvokst der. 

Jeg har noen relasjoner, og har hatt, men folk sprer seg naturlig nok.

Men jeg kjenner litt på behovet for snart å slå seg til ro. Men så er problemet, ikke slå seg til ro med et norsk a4-liv. Men finne et sted jeg trives. 
Men pga diagnosen tror jeg ikke jeg så lett kan velge noen mann jeg vil ha. Kommer fort til å havne i den rollen at jeg blir styrt, fordi jeg ikke er noen menneskekjenner. Det føles direkte farlig å forelske seg for meg, for jeg blir totalt blind. Derfor tar jeg kjærlgihetssorgen med en gang, for vi blir ikke noe. Typisk nok forelsker jeg meg i menn som er noe mer sosiale enn jeg selv er. jeg har det kvinnelige instinktet, liker menn som kan ta meg med på nye opplevelser. Jeg ligger unna rus og røyk. 

Føler mine nærmeste, og noen andre bare spør og graver om diagnosen. Alt handler liksom om den. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli helt lykkelig. Jeg føler meg som et halvt menneske rett og slett. Jeg er aldri hun som skal gifte seg, hun som har funnet kjæreste. jeg er verdens kjedeligste søster og besøk.. har bare urealsitsike drømmer. ikke fordi de er forbanna vanskelige å oppnå, men fordi jeg ikke passer inn der jeg vil passe inn. at det ikke går an å tvinge den hemma hjernen litt altså. Hilsen ung kvinne som allerde gleder seg på døden.

Anonymkode: e1411...2b0

[AnonymBruker]

Du får i hvert fall hele forumet til å handle om Asperger med så mange tråder om det...

Men ja jeg har vært i et langvarig og psykisk voldelig forhold. Jeg har også vært i et kortvarig forhold med fysisk vold. Og ellers vært et lett offer for å utnyttes for jeg er fryktelig naiv, godtroende og ønsker hele tiden å være så snill og hjelpsom. Det har ikke bare med at jeg har Asperger å gjøre. Det har med oppveksten min å gjøre. Mobbingen, en noe dysfunksjonell familie osv. Har viklet meg inn i den ene fæle relasjonen etter den andre. Men jeg orker ikke å tenke at det er på grunn av diagnosen og at det derfor ikke er noe håp for meg. Selv om jeg til stadighet tenker at jeg er slik og sånn fordi at jeg har jo en diagnose. Det er en destruktiv tankegang jeg prøver å unngå å la meg spises opp av. 

Da jeg fikk diagnosen så fikk jeg en knekk i selvtilliten. Jeg følte meg ikke verdig og jeg begynte uten at jeg merket det å tenke mer nedsettende om meg selv. Tenkte oftere at slik og sånn klarer jeg ikke. Begynte oftere å la vær å presse meg i sosiale situasjoner slik jeg har gjort tidligere. Fordi nå hadde jeg en knagg å henge alt på, men det er ikke sunt og noe jeg prøver å la vær å gjøre. 

Det burde du også. 

Anonymkode: 3307e...668

[frk.Helene Hare]

Er det du som har skrevet om det samme i flere tråder? Du henger deg veldig opp i to ting - det ene er diagnosen, det andre er dette med menn som nøkkelen til lykke. 

Du må definere deg selv som en hel person før du kan ta et steg videre. Diagnosen din er et hjelpemiddel, ikke et hinder. AS gjør enkelte ting mer tungvint, men mange av oss presterer bedre enn de fleste på ett eller flere områder. Du må finne ut hva du liker å gjøre, og jobbe deg videre derfra.

Det med menn er en bonus, ikke et mål. De aller aller fleste finner noen om de vil. Men om du fortsetter å snakke deg selv ned hele tiden går det ikke. 

[AnonymBruker]

Det blir et problem hvis du gjør det til ett problem.

Anonymkode: 8fc32...ceb

[AnonymBruker]

Du må først og fremst fokusere på at du er et menneske og ikke en diagnose. Du er så opphengt i diagnosen at det vil merkes på de rundt deg. Du vil kunne få det bedre om du innser at du må gjøre en innsats selv og ikke bare spille offer. 

Anonymkode: 1951a...c22

[Papirfly]

Tråden er ryddet for brukerangrep og tull.

Papirfly, mod.

[AnonymBruker]

On 7/1/2019 at 9:40 PM, AnonymBruker said:

Jeg får ikke relasjoner, jeg danner ikke noe lett nettverk. Det er helt jævlig. Jeg er vokst opp i ei lita bygd, hvor jeg ikke passet inn, hatet at ikke mamma kunne bo i Oslo. Missunner så folk som har nettverk i Oslo, er oppvokst der. 

Jeg har noen relasjoner, og har hatt, men folk sprer seg naturlig nok.

Men jeg kjenner litt på behovet for snart å slå seg til ro. Men så er problemet, ikke slå seg til ro med et norsk a4-liv. Men finne et sted jeg trives. 
Men pga diagnosen tror jeg ikke jeg så lett kan velge noen mann jeg vil ha. Kommer fort til å havne i den rollen at jeg blir styrt, fordi jeg ikke er noen menneskekjenner. Det føles direkte farlig å forelske seg for meg, for jeg blir totalt blind. Derfor tar jeg kjærlgihetssorgen med en gang, for vi blir ikke noe. Typisk nok forelsker jeg meg i menn som er noe mer sosiale enn jeg selv er. jeg har det kvinnelige instinktet, liker menn som kan ta meg med på nye opplevelser. Jeg ligger unna rus og røyk. 

Føler mine nærmeste, og noen andre bare spør og graver om diagnosen. Alt handler liksom om den. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli helt lykkelig. Jeg føler meg som et halvt menneske rett og slett. Jeg er aldri hun som skal gifte seg, hun som har funnet kjæreste. jeg er verdens kjedeligste søster og besøk.. har bare urealsitsike drømmer. ikke fordi de er forbanna vanskelige å oppnå, men fordi jeg ikke passer inn der jeg vil passe inn. at det ikke går an å tvinge den hemma hjernen litt altså. Hilsen ung kvinne som allerde gleder seg på døden.

Anonymkode: e1411...2b0

Du må senke kravene og være fornøyd med det du har.

Anonymkode: b3f09...eb8

[Gjest commeilfaut]

På 1.7.2019 den 21.40, AnonymBruker skrev:

har bare urealsitsike drømmer. ikke fordi de er forbanna vanskelige å oppnå, men fordi jeg ikke passer inn der jeg vil passe inn. at det ikke går an å tvinge den hemma hjernen litt altså.

Hør her, problemet ditt er litt mer komplisert enn at du bare kan skylde på Asperger.

For det første; har man Asperger, har man Asperger. Det finnes ikke den kuren i verden som kan reparere deg på et blunk, det er slik det er, Asperger er rammeverket ditt.

For det andre; om man har Asperger, eller andre diagnoser som ikke lar seg løse med en pillekur hos legen, er første punkt å godta rammeverket. Du er ikke alene om dette. Andre mennesker har også drømmer som ikke blir virkelighet fordi de har fysiske, psykiske, økonomiske eller andre begrensinger. Alle mennesker har begrensninger, noen som gjør drømmer umulige, noen som gjør drømmer vanskelige å oppnå, og noen som gir voldsomme utfordringer. Om du ikke hadde Asperger kan du være helt sikker på at det fantes andre utfordringer som ville gjort det vanskelig for det å nå alle dine mål, eller få livet akkurat slik du vil ha det. Svært få mennesker får akkurat det livet de ønsker; livet de ønsker er det de strekker seg mot, men sjelden når 100 prosent.

Så her er vi ved den reelle utfordringen din; godta deg selv. Du er den du er, med Asperger. Du er i kontroll og kan selv velge om du vil la tankene spinne på alt du IKKE kan, eller om du vil ta noen skritt i riktig retning og fokusere på det du kan.

Har du diagnosen Asperger er du i systemet, og du kan derfor be om hjelp, og lett få det. Jeg anbefaler en psykolog, ikke fordi du er gal, eller ødelagt, men fordi en psykolog vil kunne gi deg input og hjelp til å endre tankemønstre og fokusere mer positivt. Depresjon er ofte en sideeffekt av Asperger; dette er helt normalt, og folk i systemet skjønner dette. Det finnes til og med medisiner som over kortere perioder er svært nyttig for å skape ro og balanse i livet. Du må slutte å kave.

Dessuten;begynn å meditere, praktisere mindfulness. Det virker som om hjernen din spinner ut av kontroll, og det finnes mange muligheter og teknikker som roer deg ned og får deg til å slappe av. Nå stresser du deg selv opp. Ro deg selv ned i steden.

Vel, det var mine råd. Jeg tror de er gode, og jeg tror du bør følge dem, for din egen del.

[AnonymBruker]

Har du prøvd å komme i kontakt med andre som har Asperger?

Hva med Foreningen Spekteret som er er en brukerforening av og for voksne med autismespekterdiagnose? Alternativt kan du også kontakte Autismeforeningen, men de er i større grad en forening for pårørende enn for personer som selv har diagnose. 

Lykke til! Håper du får hjelp. 

Anonymkode: 8cd1a...6fa

[AnonymBruker]

2 timer siden, AnonymBruker skrev:

Du må senke kravene og være fornøyd med det du har.

Anonymkode: b3f09...eb8

Aldri i livet. 

Anonymkode: e1411...2b0

[AnonymBruker]

1 time siden, commeilfaut skrev:

Hør her, problemet ditt er litt mer komplisert enn at du bare kan skylde på Asperger.

For det første; har man Asperger, har man Asperger. Det finnes ikke den kuren i verden som kan reparere deg på et blunk, det er slik det er, Asperger er rammeverket ditt.

For det andre; om man har Asperger, eller andre diagnoser som ikke lar seg løse med en pillekur hos legen, er første punkt å godta rammeverket. Du er ikke alene om dette. Andre mennesker har også drømmer som ikke blir virkelighet fordi de har fysiske, psykiske, økonomiske eller andre begrensinger. Alle mennesker har begrensninger, noen som gjør drømmer umulige, noen som gjør drømmer vanskelige å oppnå, og noen som gir voldsomme utfordringer. Om du ikke hadde Asperger kan du være helt sikker på at det fantes andre utfordringer som ville gjort det vanskelig for det å nå alle dine mål, eller få livet akkurat slik du vil ha det. Svært få mennesker får akkurat det livet de ønsker; livet de ønsker er det de strekker seg mot, men sjelden når 100 prosent.

Så her er vi ved den reelle utfordringen din; godta deg selv. Du er den du er, med Asperger. Du er i kontroll og kan selv velge om du vil la tankene spinne på alt du IKKE kan, eller om du vil ta noen skritt i riktig retning og fokusere på det du kan.

Har du diagnosen Asperger er du i systemet, og du kan derfor be om hjelp, og lett få det. Jeg anbefaler en psykolog, ikke fordi du er gal, eller ødelagt, men fordi en psykolog vil kunne gi deg input og hjelp til å endre tankemønstre og fokusere mer positivt. Depresjon er ofte en sideeffekt av Asperger; dette er helt normalt, og folk i systemet skjønner dette. Det finnes til og med medisiner som over kortere perioder er svært nyttig for å skape ro og balanse i livet. Du må slutte å kave.

Dessuten;begynn å meditere, praktisere mindfulness. Det virker som om hjernen din spinner ut av kontroll, og det finnes mange muligheter og teknikker som roer deg ned og får deg til å slappe av. Nå stresser du deg selv opp. Ro deg selv ned i steden.

Vel, det var mine råd. Jeg tror de er gode, og jeg tror du bør følge dem, for din egen del.

Men jeg vet ingebting om hva jeg kan. Jeg blir ikke politi eller lege. 

Men mindreverdighetskompleksene har ldelagt kjærlighetslivet mitt. Det er bare så Max typisk at jeg ikke er kvinnen som blir sammen med ham. Endelig kom det folk inn i livet mitt, som var «mine» men jeg sitter likevel igjen med de som er fra mine distrikter  jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å ta hensyn til at jeg har diagnosen, fordi jeg liksom trenger ekstra «trygghet». 

Det er folk som tar store valg i livet og evner å leve med det. Men så er det slike gørr kjedelige som meg, som bare evner å havne i det gamle. 

Savner tiden da det stod spennende navn på mobilen, nå er den taus. Skal jeg liksom bare være fornøyd med det jeg har? Livet byr på inhenting jo. Eneste som skjer er at man skal takle skuffelser og så skal du helt andre ting en det du ønsket for ørtende gang. 

Anonymkode: e1411...2b0

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Men jeg vet ingebting om hva jeg kan. Jeg blir ikke politi eller lege. 

Men mindreverdighetskompleksene har ldelagt kjærlighetslivet mitt. Det er bare så Max typisk at jeg ikke er kvinnen som blir sammen med ham. Endelig kom det folk inn i livet mitt, som var «mine» men jeg sitter likevel igjen med de som er fra mine distrikter  jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å ta hensyn til at jeg har diagnosen, fordi jeg liksom trenger ekstra «trygghet». 

Det er folk som tar store valg i livet og evner å leve med det. Men så er det slike gørr kjedelige som meg, som bare evner å havne i det gamle. 

Savner tiden da det stod spennende navn på mobilen, nå er den taus. Skal jeg liksom bare være fornøyd med det jeg har? Livet byr på inhenting jo. Eneste som skjer er at man skal takle skuffelser og så skal du helt andre ting en det du ønsket for ørtende gang. 

Anonymkode: e1411...2b0

Hvorfor tror du at alt handler om asperger? Du var jo populær før så tviler på at dette har noe med asperger å gjøre. Asperger er noe en har hele livet det skjønner du.

Ikke har du diagnosen en gang så ikke kom her å klag over at grunnen til at du er upopulær er pga asperger, for du var jo populær tidligere!

Anonymkode: 4586b...4c4

[AnonymBruker]

På 1.7.2019 den 21.40, AnonymBruker skrev:

Jeg får ikke relasjoner, jeg danner ikke noe lett nettverk. Det er helt jævlig. Jeg er vokst opp i ei lita bygd, hvor jeg ikke passet inn, hatet at ikke mamma kunne bo i Oslo. Missunner så folk som har nettverk i Oslo, er oppvokst der. 

Jeg har noen relasjoner, og har hatt, men folk sprer seg naturlig nok.

Men jeg kjenner litt på behovet for snart å slå seg til ro. Men så er problemet, ikke slå seg til ro med et norsk a4-liv. Men finne et sted jeg trives. 
Men pga diagnosen tror jeg ikke jeg så lett kan velge noen mann jeg vil ha. Kommer fort til å havne i den rollen at jeg blir styrt, fordi jeg ikke er noen menneskekjenner. Det føles direkte farlig å forelske seg for meg, for jeg blir totalt blind. Derfor tar jeg kjærlgihetssorgen med en gang, for vi blir ikke noe. Typisk nok forelsker jeg meg i menn som er noe mer sosiale enn jeg selv er. jeg har det kvinnelige instinktet, liker menn som kan ta meg med på nye opplevelser. Jeg ligger unna rus og røyk. 

Føler mine nærmeste, og noen andre bare spør og graver om diagnosen. Alt handler liksom om den. Jeg vet at jeg aldri kommer til å bli helt lykkelig. Jeg føler meg som et halvt menneske rett og slett. Jeg er aldri hun som skal gifte seg, hun som har funnet kjæreste. jeg er verdens kjedeligste søster og besøk.. har bare urealsitsike drømmer. ikke fordi de er forbanna vanskelige å oppnå, men fordi jeg ikke passer inn der jeg vil passe inn. at det ikke går an å tvinge den hemma hjernen litt altså. Hilsen ung kvinne som allerde gleder seg på døden.

Anonymkode: e1411...2b0

Ingen snakker om diagnosen din om du ikke nevner den..  

Hadde jeg nevnt diagnoselisten min så tror jeg endel hadde styrt unna gitt. Men verden er ikke sånn. De tar deg for den du er med mindre du forteller info som gjør at de trekker forhastede slutninger. Så slutt med diagnosesnakk. 

Og ikke for å være kjip men du bader i selvmedlidenhet. Du kan fint få type, reise rundt, eller slå deg til ro og gjøre en hel del på tross av dine begrensninger. 

Anonymkode: da6df...b92

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg vet ingebting om hva jeg kan. Jeg blir ikke politi eller lege. 

Men mindreverdighetskompleksene har ldelagt kjærlighetslivet mitt. Det er bare så Max typisk at jeg ikke er kvinnen som blir sammen med ham. Endelig kom det folk inn i livet mitt, som var «mine» men jeg sitter likevel igjen med de som er fra mine distrikter  jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å ta hensyn til at jeg har diagnosen, fordi jeg liksom trenger ekstra «trygghet». 

Det er folk som tar store valg i livet og evner å leve med det. Men så er det slike gørr kjedelige som meg, som bare evner å havne i det gamle. 

Savner tiden da det stod spennende navn på mobilen, nå er den taus. Skal jeg liksom bare være fornøyd med det jeg har? Livet byr på inhenting jo. Eneste som skjer er at man skal takle skuffelser og så skal du helt andre ting en det du ønsket for ørtende gang. 

Anonymkode: e1411...2b0

Jeg kan heller ikke bli politi, lege eller noe annet. Likevel er det ikke spikeren i kista. (Annet enn av og til)

Anonymkode: da6df...b92

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg kan heller ikke bli politi, lege eller noe annet. Likevel er det ikke spikeren i kista. (Annet enn av og til)

Anonymkode: da6df...b92

Jeg har ikke ønske om å bli politi

Anonymkode: e1411...2b0

[AnonymBruker]

7 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg vet ingebting om hva jeg kan. Jeg blir ikke politi eller lege. 

Men mindreverdighetskompleksene har ldelagt kjærlighetslivet mitt. Det er bare så Max typisk at jeg ikke er kvinnen som blir sammen med ham. Endelig kom det folk inn i livet mitt, som var «mine» men jeg sitter likevel igjen med de som er fra mine distrikter  jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å ta hensyn til at jeg har diagnosen, fordi jeg liksom trenger ekstra «trygghet». 

Det er folk som tar store valg i livet og evner å leve med det. Men så er det slike gørr kjedelige som meg, som bare evner å havne i det gamle. 

Savner tiden da det stod spennende navn på mobilen, nå er den taus. Skal jeg liksom bare være fornøyd med det jeg har? Livet byr på inhenting jo. Eneste som skjer er at man skal takle skuffelser og så skal du helt andre ting en det du ønsket for ørtende gang. 

Anonymkode: e1411...2b0

Det virker på meg som du har fått denne diagnosen ganske nylig og dermed har definert deg ut av den. Du spiller mye på offerrolle uten ønske om å jobbe med deg selv i innleggene dine her. Du er kanskje i en slags benektelse/ sorg du må jobbe deg gjennom hos psykolog, mange får dette når de blir diagnosert med noe. Men som andre sier så har nok mye av problemene dine med relasjoner at du har dårlig selvfølelse, ekstrem selvmedlidenhet og tunnelsyn. Ingen kan hjelpe deg om du ikke er åpen for å jobbe med deg selv, og det er ikke synd på deg når du ikke ønsker å prøve engang.  

Anonymkode: 1951a...c22

[AnonymBruker]

Hun har ikke diagnosen en gang. 

Folk burde ikke selvdiagnostisere seg uansett hvor mye en så tror en har en viss diagnose så er man ikke psykolog!

Anonymkode: 4586b...4c4

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Det virker på meg som du har fått denne diagnosen ganske nylig og dermed har definert deg ut av den. Du spiller mye på offerrolle uten ønske om å jobbe med deg selv i innleggene dine her. Du er kanskje i en slags benektelse/ sorg du må jobbe deg gjennom hos psykolog, mange får dette når de blir diagnosert med noe. Men som andre sier så har nok mye av problemene dine med relasjoner at du har dårlig selvfølelse, ekstrem selvmedlidenhet og tunnelsyn. Ingen kan hjelpe deg om du ikke er åpen for å jobbe med deg selv, og det er ikke synd på deg når du ikke ønsker å prøve engang.  

Anonymkode: 1951a...c22

Men hva skal jeg benekte? Det er ikke å få en diagnose som nødvendigvis ødeleggwr, det er måten folk snakker om den på og at jeg må redusere forventningene. Er så redd for å bli hjernevaska, for har du diagnose så sier de som betrakter seg som normale hva du skal og ikke skal. Men så kan det hende det bare er hjernevask da og jeg tror keg er dårligere enn jeg er. 

 

Anonymkode: e1411...2b0

[AnonymBruker]

8 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men hva skal jeg benekte? Det er ikke å få en diagnose som nødvendigvis ødeleggwr, det er måten folk snakker om den på og at jeg må redusere forventningene. Er så redd for å bli hjernevaska, for har du diagnose så sier de som betrakter seg som normale hva du skal og ikke skal. Men så kan det hende det bare er hjernevask da og jeg tror keg er dårligere enn jeg er. 

 

Anonymkode: e1411...2b0

Benektelse ligger i at du ikke kan akseptere at du først og fremst er et menneske, dessuten vet ikke verden hvilken diagnose du har (du har vel fått den?) om du ikke forteller det. Du lever gjennom sykdomsdyrkelse istedenfor å fokusere på hvordan du er som menneske. Hjernevask er bare tull, det handler om å ta ansvar. Du må fokusere på å finne noe du liker å gjøre, snakke om noe annet enn sykdom med folk du møter og ha en mer positiv innstilling så andre vil være rundt deg. Mennesker med dårlig selvfølelse er dessverre noe mange unngår fordi det er ubehagelig

Anonymkode: 1951a...c22

[Gjest commeilfaut]

42 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Men jeg vet ingebting om hva jeg kan. Jeg blir ikke politi eller lege. 

Men mindreverdighetskompleksene har ldelagt kjærlighetslivet mitt. Det er bare så Max typisk at jeg ikke er kvinnen som blir sammen med ham. Endelig kom det folk inn i livet mitt, som var «mine» men jeg sitter likevel igjen med de som er fra mine distrikter  jeg skjønner ikke hvorfor. Jeg gidder ikke å ta hensyn til at jeg har diagnosen, fordi jeg liksom trenger ekstra «trygghet». 

Det er folk som tar store valg i livet og evner å leve med det. Men så er det slike gørr kjedelige som meg, som bare evner å havne i det gamle. 

Savner tiden da det stod spennende navn på mobilen, nå er den taus. Skal jeg liksom bare være fornøyd med det jeg har? Livet byr på inhenting jo. Eneste som skjer er at man skal takle skuffelser og så skal du helt andre ting en det du ønsket for ørtende gang. 

Du vet helt sikkert en masse om hva du kan, egentlig. Du må slutte å sammenlikne deg med alle andre, ha fokus på deg selv.

Og det er ikke bare trygghet som gjør at du må ta hensyn til diagnosen. Det er bare en bitteliten bit av puslespillet. Mest sannsynlig misforstår du ofte hva andre mennesker mener og tenker, klart du må ta hensyn til det. Mest sannsynlig trenger du endel tid for deg selv og er litt introvert, selvfølgelig må du ta hensyn til det. Er du typisk Asperger har du helt sikkert dine ting du gjør om igjen og om igjen også, det sier seg selv at du må ta hensyn til slikt. For alle må jo det. Ta hensyn til egne ønsker og behov. At dine behov ikke helt sammenfaller med det du ønsker at behovene skal være fører oss tilbake til starten igjen; å godta deg selv, akkurat som du er.

Og er du ikke fornøyd med livet, vet du hva, gjør livet ditt bedre. Jeg sier ikke at det er enkelt, for ingenting er enkelt i livet, men som jeg sa, søk hjelp. Det finnes god hjelp for deg, du er ikke den første, eller siste, Asperger som er forvirret over dine egne begrensninger og din egen situasjon; dette er helt vanlig og det er ikke vanskelig å få "hjelpesnøballen" til å rulle. Bare ta kontakt med fastlege, habiliteringstjenesten, eller autismeforeningen. 

Og tilslutt. Om du ikke kan få det beste, hvorfor er alternativet det verste? Har man ikke råd til Tesla, kan en brukt Kia få deg frem. Har man ikke mulighet til biff, kan en salat gjøre deg mett. Får du ikke alt du ønsker deg, typen du vil ha, karrieren du ønsker deg kan likevel noen ønsker oppfylt, en lyttende venn og en meningsfull jobb gjøre livet ditt både godt og verdifullt.