Angrer på at jeg fikk barn...

[AnonymBruker]

Det gjør så vondt å innrømme det, men jeg angrer utrolig mye på at jeg fikk barn. Jeg trodde jeg var klar for mammarollen, men det viste seg at det var mye tøffere enn jeg hadde forutsett. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt barnet mitt noe bedre. Det er ikke lenge siden fødsel, jeg går rundt og "håper" på at det er en vanlig fødselsdepresjon, men jeg er redd det er noe mer. Var på 6 ukers kontroll hos fastlege i forrige uke og fortalte om bekymringene mine, fastlegen ville ikke henvise videre til psykolog. Tror dere jeg burde gå privat eller er dette ting som kan bedre seg med tiden?

Anonymkode: e4c1d...cd2

[AnonymBruker]

Høres ut som depresjon. Du bør få hjelp med dette.

Anonymkode: baa4f...d37

[AnonymBruker]

Det er veldig mange som angrer seg umiddelbart etterpå når de innser hvor tøff babytiden er - noe som er helt normalt for man vet som oftest ikke hva det er man har begitt seg ut på. 

Gi det litt tid, så skal du se at du kommer til å elske ungen over alt på jord.

Jeg selv elsket ikke babyen min før den nesten var 6 mnd  

Anonymkode: a60ba...7c4

[AnonymBruker]

Tankene du har er veldig vanlige. De snakkes bare ikke så mye om. Jeg kjenner flere som gikk igjennom en personlig krise rett etter de fikk barn. En satt bare og gråt, og hun hadde nok en fødselsdepresjon. En annen fortalte flere år etter at det tok over 6 mnd før hun ble glad i barnet sitt. Har du en forståelsesfull mann som kan ta ekstra vare på deg og tilrettelegge? Det er masse hormoner på full spreng nå og livet er endevendt. Babyen din har kontroll på søvnrytme og mange føler seg låst. Det går seg til, de første mnd er tøffe!

Anonymkode: e0b5b...fea

[AnonymBruker]

Hør med helsesøster. Jeg tror de har et slags skjema for å fange opp fødselsdepresjon, hør om du kan fylle ut det.

Mange helsestasjoner er tilknyttet et lavterskeltilbud for psykisk helsehjelp, der kan du få snakke med noen gratis.

Men hør med helsesøster. Uansett om det er en fødselsdepresjon eller 'bare' en reaksjon på å ha fått livet snudd opp-ned, så kan det være godt å få sortert seg litt.

Anonymkode: a516a...3a5

[AnonymBruker]

Jeg angret ikke, og var veldig godt forberedt. Jeg følte også lykke og uendelig kjærlighet. 

Men omveltningen var som å få slengt ei dør i trynet hver dag, mange ganger om dagen.

Følte meg stort sett utilstrekkelig og at jeg ikke mestret ting særlig bra.

Har de tilbud om psykiatrisk sykepleier på helsestasjon? Har du råd til privat psykolog?

Anonymkode: a374f...a26

[AnonymBruker]

Det er veldig vanlig å føle det slik, selv om media fremstiller det å få barn som noe ekstremt lykkefrembringende. Med en gang en kjendis har født er det "babylykke". Ikke babyblues..

Veldig uheldig, for da føles det gjerne som om man er unormal og fæl og bør skamme seg om man IKKE føler lykke, heller tvert om.

Jeg har aldri grått så mye eller hatt det så fælt som de første tre mnd med baby.

Snakk med helsesøster. De kan også skaffe deg hjelp hos psykolog, psykiatrisk sykepleier, o.l. om du har behov for det. Det er kjempeviktig å snakke om det, og ikke gå og la det ete deg opp innvendig.

Nå er barnet mitt halvannet år, og mesteparten av tiden er jeg glad jeg er mamma. Men det er fremdeles tider, når dagene er tunge og alt er stress, kav, lite søvn, rot overalt, masse grinig og hyling og trass, at jeg angrer som en hund. Men det går stadig bedre.. jeg synes alt blir lettere jo større barnet blir.

Anonymkode: 7d6e7...fc1

[Splittbinders]

7 timer siden, AnonymBruker skrev:

Det gjør så vondt å innrømme det, men jeg angrer utrolig mye på at jeg fikk barn. Jeg trodde jeg var klar for mammarollen, men det viste seg at det var mye tøffere enn jeg hadde forutsett. Jeg kunne ønske jeg kunne gitt barnet mitt noe bedre. Det er ikke lenge siden fødsel, jeg går rundt og "håper" på at det er en vanlig fødselsdepresjon, men jeg er redd det er noe mer. Var på 6 ukers kontroll hos fastlege i forrige uke og fortalte om bekymringene mine, fastlegen ville ikke henvise videre til psykolog. Tror dere jeg burde gå privat eller er dette ting som kan bedre seg med tiden?

Anonymkode: e4c1d...cd2

Gikk du til jordmor på helsestasjonen under svangerskapet? Hadde du en god tone der? I så fall ville jeg ringt helsestasjonen og bedt om å få en samtale med henne. Mange steder kan man ta seksukers kontroll hos jordmor (jeg gjorde det med begge mine). 

Om ikke du kan få time hos jordmor, så be om det samme med helsesøster.

Si for eksempel at du trenger en prat for det er endel ting du syns er vanskelig (så slipper du å utlevere mer over telefonen).

Det er så stort fokus på å forebygge depresjoner nå, at jeg nesten vedder lillefingeren min på at du får time relativt kjapt om du ymter om at du har det vanskelig.

Ring nå med en gang! Dette SKAL du få hjelp for!!

Endret 27. juni 2019 av Splittbinders

[AnonymBruker]

Kontakt helsestasjonen i dag! Det er helt normalt å ha det slik du beskriver, men det er ordentlig tøft å stå midt i det. Du trenger hjelp, uansett hva "diagnosen" er. Jeg ventet altfor lenge med å søke hjelp, og syns det er trist at store deler av permisjonen ble tilbrakt med anger og tårer. Når jeg først fikk hjelp så løsnet det veldig fort😊. Er det ordentlig gale, så kan du også sykemldes slik at partner kan overta permisjonen. 

Men aller viktigst, dette er helt normalt❤️ Du er en flink mamma til babyen din uansett, og med litt hjelp så pleier slikt å løse seg veldig greit. Lykke til! 

Anonymkode: f61df...856

[AnonymBruker]

Det er så normalt, men du må få hjelp. Støtter forslagene om å kontakte helsestasjonen.

Anonymkode: ab06c...a19

[AnonymBruker]

Er ikke alene om det - hadde også det slik i ett halvt år med førstemann og det hender jeg har det sånn ennå - 3 barn og 21 år senere, men du lærer deg å takle det etterhvert og det er kjempefint å kunne bruke feks helsestasjonen/venner/familie som sparringspartner når det står på som verst, det gjorde ikke jeg og har angret på det i ettertid. Masse lykke til -dette fikser du etterhvert👍🏻

Anonymkode: c5af5...33f

[AnonymBruker]

Starten er kjempe tøff for mange- jeg og lurte på hva i pokker det var jeg hadde gjort. Hos noen går det over av seg selv, andre kan ha behov for hjelp ❤ Ta kontakt med helsesøster- det her er ikke unormalt! 

Anonymkode: 6819a...c30

[AnonymBruker]

Ta deg litt fri fra arbeid. Ikke sett arbeidet først slik som mange gjør. Prioritere deg og baby, noe viktigere finnes ikke selv om man er pengekåt.

Anonymkode: eca36...492

[Harlekin]

Jeg angret også. Jeg følte at jeg hadde ødelagt livet mitt ved å få barn. Jeg følte meg kvalt og fikk panikk da jeg tenkte på at dette skulle vare i 18 år (det gjorde jo ikke det, men det føltes sånn). Jeg hadde fødselsdepresjon, som jeg dessverre ikke oppsøkte hjelp for. Gjør det du! Det er hjelp å få. Vit også at dette kommer til å gå over, helt sikkert! Ta en dag av gangen, få hjelp og gjør så godt du kan, men akseptert at livet er dritt nå. Den aksepten hjalp meg å stå i det. Masse klemmer til deg, jeg vet at dette er knalltøft. 

[Harlekin]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Ta deg litt fri fra arbeid. Ikke sett arbeidet først slik som mange gjør. Prioritere deg og baby, noe viktigere finnes ikke selv om man er pengekåt.

Anonymkode: eca36...492

Tviler på at TS er i arbeid med en 6 uker gammel baby.

[Gjest RødeFare]

Støtter forslaget om å oppsøke helsesykepleier, jordmor eller fastlege. Se også om det er noe du kan gjøre for å lette situasjonen din her og nå.

Sliter du med lite søvn? Kan din mor eller noen trille babyen en tur noen formiddager så du får sovet litt? Utrolig hva litt søvn og egentid kan bidra med. 

Føler du deg alene? Kjenner du noen andre med baby eller har du en barselgruppe du kan møtes litt med? Kanskje far kan komme tidlig hjem fra jobb noen dager? 

[AnonymBruker]

Snakk med helsesøster. Følte det også sånn frem til første var 3 mnd. Da snudde det gradvis. I ettertid tenker jeg det var en mild fødselsdepresjon. En mild en. Fordi det gikk så fort over, uten annen hjelp en ekstra samtale med helsesøster. Men var viktig å prate om det, erkjenne at det var sånn. Da gikk det fort over. 

 

Dessuten er starten med baby intens. Blir bedre når de sover mer på rutine osv.

Og selv om babyer er de søteste i hele verden, så er det også godt når de blir større. 

Anonymkode: 2e3dd...f5d

[Gumman87]

Det kommer ikke til å være slik for bestandig. Du er bare veldig overveldet nå, veldig vanlige følelser! Men snakk med helsesøster du ❤️ dette ordner seg! Klem til deg

[Gjest WhisperingWind]

Er nok fødselsdepresjon. Snakk med helsesøster 🌸

[AnonymBruker]

Kjære deg. Du kommer ikke til å føle det sånn for alltid. Dette går over - plutselig er det flere gode øyeblikk enn dårlige øyeblikk, plutselig kjenner du blaff av lykke over helt vanlige ting, plutselig kjenner du at du er deg selv igjen - med dine vanlige følelser og tanker, din vanlige humor. Snakk med noen om det du føler - jordmor eller helsesøster. Og prøv å ikke tenk for langt frem. Ett minutt av gangen, en time av gangen. Ikke plag deg selv med store tanker som at det blir sånn for bestandig, eller at det du føler nå gjør deg til en uegnet mor. Du er bare en fersk mor ❤️

Og du. Fremdeles hender det at jeg lengter tilbake til det bekymringsløse og frie barnløse livet, men jeg angrer ikke lenger - aldri! Og det gjorde jeg stort sett hele tiden i begynnelsen.

Anonymkode: 4eff2...624