Overgrepsbakgrunn og redsel for hunder

[AnonymBruker]

Jeg har aldri likt hunder, men er en kort periode nødt til å bo i samme hjem som en hund. Jeg gledet meg ikke til dette, men herregud, jeg overlever jo en masende og stinkende hund noen dager, tenkte jeg. Men i går, på tredje dagen, nevnte samboeren min at hen ikke hadde vært klar over at jeg er skikkelig redd for hunder. At jeg ikke likte de, ja, men at hen ikke visste at jeg var reellt redd.

Jeg startet med å protestere, jeg er da ikke redd!, jeg bare liker de ikke, men jeg kjente med en gang at jeg faktisk løy. Jeg er redd. Ikke vill panikk og løpe skrikende vekk-redd, men jeg går hele tiden med hjertet i halsen, kaldsvetten pipler når den ser på meg og jeg greier nesten ikke å tenke på noe annet enn hvordan den lukter, peselyden den lager og at den kanskje kommer til å hoppe på meg. Så ja, jeg er redd. 

Siden samboeren min tok det opp med meg, har jeg prøvd å gjennomgå i hodet når det her starta, og hvorfor. Jeg har et annet dyr jeg er redd for også, men der ble jeg angrepet av det som barn og havnet på sykehus, så jeg vet hvorfor. Men hunder? Jeg har jo aldri møtt en slem hund. Jeg vet at de aller, aller fleste, inkludert denne jeg nå omgås, er snille og aldri ville gjort meg noe. 

Men så begynte jeg å tenke på hundene jeg kjente som liten, og det eneste jeg egentlig kan huske om dem er hvor mye jeg gledet meg til å treffe dem når vi skulle til noen med hund, og hvor knust jeg hver eneste gang følte meg etterpå når hundene hadde gjengjeldt min oppmerksomhet med å snuse meg intenst i skrittet uansett hvor mye jeg forsøkte å få dem bort og med å ri på benet mitt.

Jeg husker jo, nå når jeg tenker over det, hvordan jeg gikk rett på do og satt der og gråt etterpå fordi hundene ikke ville høre på meg og fordi de tvang meg til noe jeg absolutt ikke ville og fordi ingen av menneskene rundt engang prøvde å stoppe dem. 

Dette var opplagt en overreaksjon fra min side, men jeg har en bakgrunn med alvorlige seksuelle overgrep og var nok ekstra sensitiv på det å få intimgrensene mine invadert. Så kan det rett og slett være dette som gjør at jeg er redd hunder til og med nå som voksen? Hundene gjorde jo i en eller annen grad nøyaktig det samme som overgriperne mine, bare med en helt annen motovasjon... 

Dere andre med seksuelle traumer, hvordan føler dere det rundt hunder og deres «manglende respekt» for menneskelige intimgrenser? Er det andre som har reagert som meg, eller er jeg alene om dette?

Anonymkode: c8924...b12

[AnonymBruker]

Jeg liker ikke hunder stort. Mest store hunder jeg er redd for. Jeg føler ikke jeg kan stole på hunder, får de under kontroll og er redd det skjer ting jeg ikke vil. 

 

Jeg har lit samme opplevelse med et familiehund som "prøvde" seg på meg når jeg var barn. Pluss seksuell overgrep av mennesker. Har ikke tenkt slik om det før du nevnet det her. Interessant tankemåte. 

 

Og det kan jo stemme for deg. Men med det i tanke, hva kan du gjøre med det? 

 

Anonymkode: dfdca...e34

[Becka]

Godt du i allefall har tenkt litt i gjennom dette. Og det ser jo ut som du kan sitte på forklaringen. 

Jeg håper du kan sortere dine opplevelser som barn, og skille det fra hunder. Og at du heller kan oppdage hvilket fantastisk dyr hund er og hvilken kjærlighet du kan oppleve fra dem. Det er slettes ikke alle hunder som er så pågående som du har opplevd. Og det vet du nok. Og om de er pågående, så kan det også være noe de senser. Hunder er intelligente dyr.  

[Jumbojet30]

Jeg er hundeeier selv og synes du skriver noe viktig og interessant her. Synes ikke du skal skamme deg om du er redd for hund! De er jo tross alt dyr. Men er det slik at du ønsker å ikke være redd for hund? Først og fremst synes jeg at de som eide hunden som hoppet på deg er ansvarlig for å trekke den unna deg. Jeg tvinger aldri hunden min på noen selv om han er snill med meg. Kan det hjelpe deg litt å forstå hvordan hunden kommuniserer? Jukking på bein er for eksempel ikke tegn på at hunden ønsker å dominere deg, men et tegn på stress. Jeg ville også søkt på «dempende signaler hund» på Google. Hvis du får «kontroll» over hvordan hunder fungerer så oppleves det kanskje litt bedre for deg. Men viktigste poeng: hundeeier er alltid ansvarlig for hunden sin.