Når livet blir for tungt

[AnonymBruker]

Jeg er skrudd sammen feil. Jeg har kroniske sykdommer med konstante smerter, søvnproblemer, kvalme og utmattelse. I tillegg har jeg adhd som gjør at hjernen min funker litt annerledes enn folk flest sin gjør. Hele livet har jeg gått med følelsen av å være feil. Jeg får ikke til alt det alle andre får til. Jeg oppfattes som lat, ansvarsløs og uforsiktig. Men jeg mener det jo ikke sånn. Jeg får det bare ikke til! Dette har gitt meg elendig selvbilde og selvtillit. Har vært hos flere psykologer og prøvd å jobbe med det, men det ender likt hver gang, nok et menneske som ser på meg som ubrukelig og verdiløs. For det er jo bare... 

men nei det er ikke bare. Jeg er nå halvveis i livet. Og kjenner jeg ikke mestrer det. Jeg er ufør, har barn og mann, men når alt jeg må gjøre med ungene er gjort, så er det ikke mer igjen å hente. Jeg har aldri klart å holde på en venn. Jeg er for sær og rar i lengden og de forsvinner en etter en. Skjønt, de siste ti årene har de ikke engang kommet da ingen er interessert i å bli venn med noen som er rare, kronisk syke og har dårlig råd. 

Uansett hvor mye jeg snur og vender på det, så er det min egen feil. Jeg er skrudd sammen feil rett og slett. Jeg har jobbet så sinnsykt hardt de siste ti årene med å prøve å bli bedre på alle områdene jeg svikter, og noen har jeg blitt litt bedre på, andre er jeg like ille. Det går ikke. 

Fordi jeg har adhd så sliter jeg med tankekjør. Jeg går gjennom lister over ting å gjøre, kalendre osv hundrevis av ganger i hodet før jeg kommer dit. Så innen jeg er der, er jeg så sliten at jeg bare får fullført halvveis. Jeg har en pappa som har trukket seg vekk fra meg fordi han ikke liker den jeg er. Jeg har en stor familie som har gjort det samme. De orker ikke adhd delen av meg. Følelsene og reaksjonene blir for store og den sosiale koden for vanskelig å forstå. Nå begynner til og med mamma å trekke seg vekk. Hun som alltid har vært der orker ikke mer av meg fordi jeg er så ansvarsløs og uforsiktig. 

Livet er vondt. Og jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer av den konstante følelsen å ikke strekke til og ikke være bra nok. Jeg føler jeg bare sårer og skader de rundt meg ved å være meg. Men det er ikke et alternativ å dø heller. For tanken på å ikke se ungene vokse opp er så vond. Så hva gjør jeg da? Når jeg er fanget i et liv jeg ikke mestrer og som ingen kan hjelpe meg med? Når ingen liker meg og ingen ser noe verdi i meg? 

Anonymkode: 1d723...655

[AnonymBruker]

Medisineres du ikke? 

Anonymkode: 5cf2f...215

[AnonymBruker]

Bruker du adhd- medisiner?

Anonymkode: cb309...e83

[AnonymBruker]

Du er temmelig velartikulert da. 

Anonymkode: b7741...cf9

[AnonymBruker]

Jeg synes du er velartikulert og reflektert. Jeg kunne gjerne hatt deg som venn. Hvilke tiltak har du fått prøve ift ADHD? Klem 

Anonymkode: f3f4b...d89

[AnonymBruker]

1 minutt siden, AnonymBruker skrev:

Du er temmelig velartikulert da. 

Anonymkode: b7741...cf9

Heldigvis betyr ikke adhd at man er enkel eller dum. Bare problemer med å samle tankene. 

 

Ingen medisiner nei. Har hatt ekstremt mye bivirkninger av alle jeg har prøvd. De gjør at det ikke er verd å gå på dem selv om de har effekt på adhd delen. Noen av de har jeg fått såpass skumle bivirkninger på at jeg ikke har kunne ta de og. 

Anonymkode: 1d723...655

[AnonymBruker]

Akkurat nå, AnonymBruker skrev:

Jeg synes du er velartikulert og reflektert. Jeg kunne gjerne hatt deg som venn. Hvilke tiltak har du fått prøve ift ADHD? Klem 

Anonymkode: f3f4b...d89

Jeg har prøvd medisiner uten hell pga bivirkninger. Prøvd kognitiv terapi, psykomotorisk fysioterapi som har hjulpet på andre ting men ikke adhd, og ellers prøver jeg bare å få livet til å fungere på best måte. Fører mye lister, har notatbøker og kalendre som det følges med på osv. 

Anonymkode: 1d723...655

[AnonymBruker]

34 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har prøvd medisiner uten hell pga bivirkninger. Prøvd kognitiv terapi, psykomotorisk fysioterapi som har hjulpet på andre ting men ikke adhd, og ellers prøver jeg bare å få livet til å fungere på best måte. Fører mye lister, har notatbøker og kalendre som det følges med på osv. 

Anonymkode: 1d723...655

Det er synd du ikke kan bruke medisiner. Jeg fikk et helt nytt liv på de. 

Har du prøvd absolutt alle?

Anonymkode: cb309...e83

[AnonymBruker]

Har det på samme vis:/

Anonymkode: 27d79...418

[AnonymBruker]

Jeg har det akkurat likt, og er også under dps for å sjekke om jeg har add. Er nesten litt bitter for at de ikke gadd å følge det opp tidligere. Jeg var jo til utredning i bhg, men da for autisme. Jeg oppfylte ikke kriteriene for autisme. 
Så på ungdomsskolen ble det problemer, og jeg begynte hos BUP, men der ble det bare slutt og jeg husker eller aner ikke hvorfor. 
Men nå har jeg vært hos dps i snart 1 år og de ser jo at det er noe som må bli gjort.
Jeg er snart 30, har ikke utdannelse utover videregående. 
Har aldri hatt kjæreste og har ikke så mange venner. Har hatt noen før, men det er enkelte jeg bare ikke føler for å gjenoppta kontakten med fordi jeg ikke helt trives med dem eller fordi de selv har så mange problemer at jeg trekkes inn/smittes av det. 
Mest sannsnylig får jeg aldri noen utdannelse, kommer aldri til å få noen bra jobb. 
Er ikke fornøyd med noe av det jeg har gjort hittil, det er mye som kunne blitt bra, men jeg klarer ikke å holde på de nye som kommer inn i livet mitt. 

Anonymkode: f7292...4e6

[Miklo Velka]

On 6/24/2019 at 5:17 PM, AnonymBruker said:

Når livet blir for tungt

Anonymkode: 1d723...655

Når jeg leste hva du skrev så var det som å sitte og lese mine egne tanker. Jeg har hatt det likt som deg hele livet, og aldri funnet min plass i samfunnet eller verden. Forskjellen er at jeg ikke har påvist ADHD, og ikke har noen familie eller barn som kan løfte meg opp eller motivere meg. Har dessverre ikke så mange tips, men det er flere av oss enn vi tror. Jeg har ikke funnet løsningen foreløpig, men jeg har i alle fall kommet meg litt videre, selv om jeg ikke ser de virkelige resultatene enda. Noen ganger så virker det mørkt, men solen står alltid opp igjen. I alle fall foreløpig. Og inntil noe annet skjer, så får vi bare forsøke å stå opp med den hver dag, og bruke hver ny dag for det den er verd. 

[AnonymBruker]

Det fine med å være skrudd sammen feil, er at man kan løsne på skruene, og skru på ny. Det kan ta tid for å finne de rette skruene til å passe. Men det vil skje, om man bare aldri gir seg, eller i verste fall, man lærer seg å leve med litt skreivt skrudde skruer.

Metaforer er en fin ting. Jeg føler med deg, og dine smerter. Jeg kjenner til å føle at ting blir for tungt og meningsløst. Men jeg tenker som så, har jeg prøvd alt? Absolutt ikke. Livet er en lære. Og om jeg så må stadig prøve noe nytt for å finne min lykke, eller i det minste, være tilfreds med livet, så gjør jeg det. Livet er ikke så langt. Jeg jobber hver dag i perioder, og av og til føles det så vondt, for man vil jo virkelig bare være glad. 

 

Jeg håper du finner det du søker for å få det bedre med deg selv. ❤️ Du er ikke alene. 

Anonymkode: 4a4cd...15d

[AnonymBruker]

På 24.6.2019 den 18.06, AnonymBruker skrev:

Det er synd du ikke kan bruke medisiner. Jeg fikk et helt nytt liv på de. 

Har du prøvd absolutt alle?

Anonymkode: cb309...e83

Hva medisiner gav deg et nytt liv? 

Prøvde du flere andre først?

Anonymkode: 4a4cd...15d

[exictence]

Som de andre påpeker, så virker du oppegående og fin. Men jeg fikk også inntrykk av at du var selvsentrert, kanskje litt egoistisk.

Alt var ut i fra deg. At du har det vanskelig, for venner og familie orker ikke deg. Ikke noe om at det må være vanskelig for familien og venner å omgåes deg, og vanskelig for dem å føle behov for å ta avstand og ikke klare å hjelpe så godt.

Du vil ikke dø, for DU holder ikke ut tanken på å ikke se barna dine vokse opp. I stedet for hvor forferdelig det må være for barna å vokse opp uten en mor.

Du får frem at det er deg det er synd på. Selv om du har adhd (det virker ikke sånn), prøv å rett oppmerksomheten over på de du er sammen med. Fokuser på hva de andre du er sammen med; hva har de planer om, hva har de gjort, hva gleder dem, hva sliter de med, vis at du er interessert og begeistret for ting de gjør, gled deg med andre.

Tenk på at det er mange som sliter med selvbilde sitt. Vær den som hjelper en annen med å bygge sitt selvbilde opp, i stedet for å vente at andre skal gjøre det med deg.

Det er mange som tenker at de er annerledes, "skrudd sammen feil", verdiløs. Selv om du tenker det, prøv å ikke signalisere det ut i verden at du føler deg så verdiløs. Alle sliter med noe. Det er ikke hyggelig å omgåes andre som stadig viser hvor verdiløs de er. 

Det er fint å være åpen, og husk å være glad også.

Hvem kjenner ikke på et å ikke ha mestret ting? Ikke gjør deg så stakkarslig. Det er faktisk ikke interessant alltid å høre på.

Du har mann og barn. For en lykke, vil mange si. Er barna syke, siden det er så tungt?

 

På 24.6.2019 den 17.17, AnonymBruker skrev:

men når alt jeg må gjøre med ungene er gjort, så er det ikke mer igjen å hente.

Du kan melde deg på et kurs som går 1 gang i uken om kvelden. Så kan mannen være hjemme den lille kvalitetstiden du gjør noe for deg selv. Det kan være et selvutviklingskurs, strikke, sy, lese bok, invitere noen, matkurs, datakurs, språkkurs....

Eller hva mener du med at det ikke er mer igjen å hente? Hva kunne du tenke deg å gjøre?

Sitat

Jeg har jobbet så sinnsykt hardt de siste ti årene med å prøve å bli bedre på alle områdene jeg svikter, og noen har jeg blitt litt bedre på, andre er jeg like ille. Det går ikke. 

Hva har du gjort? Hvordan har du jobbet, med hva?

Sitat

Fordi jeg har adhd så sliter jeg med tankekjør. Jeg går gjennom lister over ting å gjøre, kalendre osv hundrevis av ganger i hodet før jeg kommer dit. Så innen jeg er der, er jeg så sliten at jeg bare får fullført halvveis.

Altså du gjennomfører kun halvveis det som står oppført av gjøremål for dagen? 

Da må du ha listen lavere. Ta for deg en og en dag av gangen. Du behøver ikke sjekke langt frem i tid hva du har for avtaler. Ta en dag av gangen. Hak av det du har gjort, og for hver ting roser du deg selv.

Sitat

Så hva gjør jeg da? Når jeg er fanget i et liv jeg ikke mestrer og som ingen kan hjelpe meg med? Når ingen liker meg og ingen ser noe verdi i meg? 

Anonymkode: 1d723...655

Det er ingen som kan hjelpe deg, hvis du ikke er villig til selv å hjelpe deg.

Først og fremt er det deg selv som må finne en bedre måte å leve på. Veldig ofte handler det om å  innstille deg på at bedre dager kommer, og gi slipp på fortiden. 

 

Jeg mener ikke å være for hard mot deg. Jeg kjenner deg ikke. Kanskje du var veldig frustrert da du skrev dette. Alle kan å det ut på en måte som man skulle fått ut på en annen måte hvis det hadde vært en annen gang. Jeg vet det godt.

Men ofte hjelper det å reflektere litt over hva en selv kan gjøre, og kanskje det er en selv som må endre noe, ikke andre.

Lykke til.

Endret 3. juli 2019 av exictence

[Becka]

Jeg er utrolig enig med brukeren over her i veldig mye. Hun har mange gode poenger. Jeg har ofte tenkt samme tanker når jeg leser mange innlegg alla dette. Det er mye meg og mye negativt. Men sånn er det nå også å være deprimert. Man er i en ond sirkel om vonde tanker om seg selv. Det er ikke lett å komme seg ut av den sirkelen alene. Du har ikke fått den hjelpen du trenger, siden du sier ingenting har funket. Man sliter motivasjon og energi. 

Kanskje kan det være en ide å investere i en lifecoach eller få henvisning til en psykolog. Jeg har mange ganger vurdert det. 

[AnonymBruker]

Du beskriver deg selv om ansvarsløs og et vanskelig menneske... (dine ord) hvordan går dette utover barna dine?

Lider de pga deg? 

Anonymkode: ecc78...6aa

[AnonymBruker]

3 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Du beskriver deg selv om ansvarsløs og et vanskelig menneske... (dine ord) hvordan går dette utover barna dine?

Lider de pga deg? 

Anonymkode: ecc78...6aa

Nei det gjør dem ikke. Det er det enste jeg føler jeg klarer å holde styr på. Men i forhold til at jeg er det mamma mener er skjødesløs med tingene mine. Om noe ryker er det liksom ikke så farlig. Om vi går et par hundre i minus en måned så er det ikke så farlig det heller, for det klarer jeg alltids å hente inn neste måned. Vi har ikke bufferkonto da jeg er for impulsiv på shoppingen feks. Har dog ikke kredittgjeld om ikke annet. Ungene mine er rene og pene og jeg ordentlig hønemor. De har alt de trenger og litt til. 

Anonymkode: 1d723...655

[AnonymBruker]

53 minutter siden, exictence skrev:

Alt var ut i fra deg. At du har det vanskelig, for venner og familie orker ikke deg. Ikke noe om at det må være vanskelig for familien og venner å omgåes deg, og vanskelig for dem å føle behov for å ta avstand og ikke klare å hjelpe så godt.

Du får frem at det er deg det er synd på. Selv om du har adhd (det virker ikke sånn), prøv å rett oppmerksomheten over på de du er sammen med. Fokuser på hva de andre du er sammen med; hva har de planer om, hva har de gjort, hva gleder dem, hva sliter de med, vis at du er interessert og begeistret for ting de gjør, gled deg med andre.

Tenk på at det er mange som sliter med selvbilde sitt. Vær den som hjelper en annen med å bygge sitt selvbilde opp, i stedet for å vente at andre skal gjøre det med deg

Du kan melde deg på et kurs som går 1 gang i uken om kvelden. Så kan mannen være hjemme den lille kvalitetstiden du gjør noe for deg selv. Det kan være et selvutviklingskurs, strikke, sy, lese bok, invitere noen, matkurs, datakurs, språkkurs....

Eller hva mener du med at det ikke er mer igjen å hente? Hva kunne du tenke deg å gjøre?

Hva har du gjort? Hvordan har du jobbet, med hva?

Altså du gjennomfører kun halvveis det som står oppført av gjøremål for dagen? 

Da må du ha listen lavere. Ta for deg en og en dag av gangen. Du behøver ikke sjekke langt frem i tid hva du har for avtaler. Ta en dag av gangen. Hak av det du har gjort, og for hver ting roser du deg selv.

Det er ingen som kan hjelpe deg, hvis du ikke er villig til selv å hjelpe deg.

Først og fremt er det deg selv som må finne en bedre måte å leve på. Veldig ofte handler det om å  innstille deg på at bedre dager kommer, og gi slipp på fortiden. 

 

Jeg mener ikke å være for hard mot deg. Jeg kjenner deg ikke. Kanskje du var veldig frustrert da du skrev dette. Alle kan å det ut på en måte som man skulle fått ut på en annen måte hvis det hadde vært en annen gang. Jeg vet det godt.

Men ofte hjelper det å reflektere litt over hva en selv kan gjøre, og kanskje det er en selv som må endre noe, ikke andre.

Lykke til.

Man kan fint ha adhd selv om man klarer å skrive et innlegg på en saklig og ordentlig måte. Kjenner du en med adhd, så kjenner du en med adhd ikke alle sammen. Og joda, jeg skjønner at jeg ikke er lett å leve med, det er jo derfor folk gir opp. Hadde jeg vært lett å være rundt, og normal, så hadde jo folk holdt ut. Men så er det noe med at når det skjer gang på gang, så gjør det noe med meg, det er sårende og vondt, og jeg kjenner jeg låser meg mer og mer av mot folk pga det. Jeg har et elendig selvbilde selv, og jeg prøver virkelig å hjelpe andre der jeg kan med deres, men i forhold til meg så er det helt elendig selv. 

Kurs, hobby osv er ikke aktuelt da energien er helt fullstendig tom etter unger, hus og hjem har fått sitt. Med ingenting igjen, så mener jeg energien. Det er ikke energi til noe som helst annet enn å ligge på sofaen og overleve til leggetid. I de periodene ungene er friske, så trenger jeg den tida til å lade opp så jeg har nok å gå på når de blir syke eller det skjer noe rundt dem jeg må følge opp. Og jeg vet jeg ikke må gå gjennom alt hundre ganger før det skjer, men jeg gjør det likevel. Klarer ikke å skru det av. Jeg har jobbet med det både gjennom psykomotorisk fysioterapi, psykolog, mediterer og prøver å finne balansen i meg selv. Å gruble for mye over fortiden har jeg ikke energi til, men på dårlige dager, så kommer det opp enten jeg vil eller ikke. Men i hverdagen lever jeg her og nå. Og ja jeg var veldig frustrert da jeg skrev her, og er det enda. Jeg er så drittlei av å være hun som alle ser på som et problem. 

Anonymkode: 1d723...655

[AnonymBruker]

På 24.6.2019 den 17.17, AnonymBruker skrev:

Jeg er skrudd sammen feil. Jeg har kroniske sykdommer med konstante smerter, søvnproblemer, kvalme og utmattelse. I tillegg har jeg adhd som gjør at hjernen min funker litt annerledes enn folk flest sin gjør. Hele livet har jeg gått med følelsen av å være feil. Jeg får ikke til alt det alle andre får til. Jeg oppfattes som lat, ansvarsløs og uforsiktig. Men jeg mener det jo ikke sånn. Jeg får det bare ikke til! Dette har gitt meg elendig selvbilde og selvtillit. Har vært hos flere psykologer og prøvd å jobbe med det, men det ender likt hver gang, nok et menneske som ser på meg som ubrukelig og verdiløs. For det er jo bare... 

men nei det er ikke bare. Jeg er nå halvveis i livet. Og kjenner jeg ikke mestrer det. Jeg er ufør, har barn og mann, men når alt jeg må gjøre med ungene er gjort, så er det ikke mer igjen å hente. Jeg har aldri klart å holde på en venn. Jeg er for sær og rar i lengden og de forsvinner en etter en. Skjønt, de siste ti årene har de ikke engang kommet da ingen er interessert i å bli venn med noen som er rare, kronisk syke og har dårlig råd. 

Uansett hvor mye jeg snur og vender på det, så er det min egen feil. Jeg er skrudd sammen feil rett og slett. Jeg har jobbet så sinnsykt hardt de siste ti årene med å prøve å bli bedre på alle områdene jeg svikter, og noen har jeg blitt litt bedre på, andre er jeg like ille. Det går ikke. 

Fordi jeg har adhd så sliter jeg med tankekjør. Jeg går gjennom lister over ting å gjøre, kalendre osv hundrevis av ganger i hodet før jeg kommer dit. Så innen jeg er der, er jeg så sliten at jeg bare får fullført halvveis. Jeg har en pappa som har trukket seg vekk fra meg fordi han ikke liker den jeg er. Jeg har en stor familie som har gjort det samme. De orker ikke adhd delen av meg. Følelsene og reaksjonene blir for store og den sosiale koden for vanskelig å forstå. Nå begynner til og med mamma å trekke seg vekk. Hun som alltid har vært der orker ikke mer av meg fordi jeg er så ansvarsløs og uforsiktig. 

Livet er vondt. Og jeg orker ikke mer. Jeg orker ikke mer av den konstante følelsen å ikke strekke til og ikke være bra nok. Jeg føler jeg bare sårer og skader de rundt meg ved å være meg. Men det er ikke et alternativ å dø heller. For tanken på å ikke se ungene vokse opp er så vond. Så hva gjør jeg da? Når jeg er fanget i et liv jeg ikke mestrer og som ingen kan hjelpe meg med? Når ingen liker meg og ingen ser noe verdi i meg? 

Anonymkode: 1d723...655

Kjære deg❤️. For tre år siden ble min familie hardt rammet. Jeg fikk alvorlig sykdom, det ble oppdaget at det ene barnet mitt hadde en sjelden alvorlig hjertefeil, mannen min og jeg skilte oss og jeg mistet boligen vi bodde i. Livet var uutholdelig, og jeg så ingen grunn til å fortsette. 

I dag smiler jeg, gleder meg til hver dag og er takknemlig for alt livet gir meg. Det jeg vil si med dette, er at livet endres. Sånn du føler det idag, vil du ikke ha det om 1 år.

Du må holde ut, uansett hvor ille situasjonen synes. Oppsøk noen du kan snakke med; psykolog, lege, en prest (mer lavterskel), venner eller familie. 

Prøv også:

-turer i skogen

-svømming

-legg planer for framtiden

-oppsøk venner og familie, selv om du ikke orker

«Life is gonna go your way, if you hold on for one more day». Aldri gi opp❤️❤️. MIn situasjon er et eksempel på at det nytter å holde ut. Livet BLIR bedre. Lover!!!

Anonymkode: 08d19...b7d