Ensom med stor familie

[Flink~Pike]

Spoiler

familie

Trenger sårt noen råd eller tilbakemelding på   det som begynner å bli en stor byrde for meg. Jeg oppdaterer dere raskt på bakgrunn. Jeg er skilsmissebarn, og begge mine foreldre fant seg raskt nye partnere og startet familie. Jeg bodde med min mor og nye stefar som tok meg under vingene, og jeg fikk en lillesøster. Jeg hadde en god oppvekst med de. Da jeg var 17 flyttet vi et godt stykke vekk fra det jeg kaller hjembygda mi. Mine beste venner bor fortsatt der.

Årene har gått, jeg er blitt gift og har fått 4 barn. Min mann har to eldre søstre. I en alder av 44 føler jeg meg nå så ensom. Min mor og stefar foretrekker min søster og hennes familie, sammen med hennes svigerforeldre,  de er mye sammen. Vi blir aldri invitert utenom i mine tantebarns bursdag.

Min far har jeg nesten ikke kontakt med, og i min manns familie er det disse to søstrene som har det næreste forholdet så ikke lett å komme inn der heller, selv om det har gått 20 år. Når disse møtes sammen med mine svigerforeldre er vi invitert én av 10 ganger. 

Jeg har flere ganger invitert mine foreldre på middag, eller bare en kaffe. Vi bor 10 minutter kjøretur unna de. Min søster bor litt nærmere de. 

Jeg begriper ikke hva jeg skal gjøre, jeg er så lei meg nå. Dette plager meg daglig, og titt og ofte får jeg snap eller melding om hvor koselig de har det sammen. I dag var det sankthans. De feiret selvsagt sammen, vi visste ikke om det en gang. 

Noen tips? Jeg er helt avhengig av å ha et godt forhold til familien. Jeg er jo kjempeglad i de, men blir så skuffet gang på gang. Snart må jeg beskytte meg selv så jeg ikke går helt i kjelleren. Snille dere, gi meg noen tips❤️

 

 

 

 

 

[AnonymBruker]

Har du satt deg ned med din mor og fortalt åpent og ærlig hvordan du har det og opplever situasjonen?

min første tanke er at man kommer langt med dialog. 

Sitter i en tilsvarende situasjon selv, har kommet et stykke med dialog. Men har ikke lenger tro på at vi kommer lenger i vår relasjon ...

ønsker deg lykke til

Anonymkode: 9a9d0...dca

[AnonymBruker]

Kjenner meg igjen i følelsen. Til tross for stor familie, har vi egentlig ganske lite å gjøre med dem. Vi har ingen (av familien) å være med på dager som 17. mai eller Sankthans. Verken min eller svigers er så veldig interesserte. Vi ser dem noen ganger i løpet av året. Men det er ikke slik som vennene våre har det. Der familiene er masse sammen, besteforeldre elsker ungene og kan ikke få nok av de. Og ja, jeg føler meg på et vis ensom. Eller, vi voksne blir på et vis ensomme i småbarnstilværelsen. Fordi alle andre vi kjenner er med familie såpass ofte. Vi blir derfor nødt til å stå på en del selv, for å være sosiale og gi ungene opplevelser med andre og nettverk. 

Jeg tenker samtidig at vi kanskje får det lettere og bedre etter hvert. Når ungene blir større og vi ikke er så låst til hjemmet lengre, kan vi være mere sosiale med andre på fritiden. Tenker at savnet etter familie blir mindre. Og når andre kanskje må ta seg av eldre familiemedlemmer, har ikke vi den forpliktelsen. Vi kan da reise og leve livet akkurat som vi vil. 

Anonymkode: 8520b...e9b

[Flink~Pike]

Mine unger er blitt større nå, men hos oss ekskluderer de oss uansett. Syns det er vanskelig å finne nye bekjentskaper som tilflytter til en liten bygd, de som kjenner hverandre her har liksom alltid kjent hverandre, og inviterer ikke nye inn. Har virkelig prøvd å være sosial, lage tilstelninger for bygdefolket, vært i ulike komiteer, men det stopper liksom der. Ungene har jo heldigvis sine venner her da, det hjelper veldig. Men trist å være voksen og ensom. Jeg er jo litt av den sosiale typen, mannen min er ikke det, så han sliter ikke på samme måte, selv om han merker det med familien veldig godt.