Gå til innhold

Situasjoner gjentar seg hele tiden!!


AnonymBruker

Anbefalte innlegg

jeg har aldri følt meg vellykket. Uansett hva jeg har satset på så har det feilet. Noen ting har jeg måttet innse at jeg bare ikke passer som, hadde ikke sjanse til å konkurrere mot de som faktisk passet til det. Greit nok. Jeg fant andre muligheter. Men også her får jeg utfordringer. 

Vel, nå må jeg være svært forsiktig med detaljering. Men mellom 2012-14 så kom jeg inn i noe mindre bra. Jeg sa opp jobben jeg holdt på å gro fast i og ikke trivdes i. Jeg fikk relevant jobb på det nye stedet. Men jeg skjønte ikke hvorfor jeg flyttet dit jeg flyttet. Det var bare et nytt avsidesliggende sted. Jeg hadde ingen å omgås  med. Var helt alene, eneste selskapet var noen som slo av en prat av og til..en pratsom eldre mann. Kollegaene mine var bare kollegaer. 

Deretter må jeg rømme fra der jeg befinner meg, dette kan kanskje virke litt utrolig. men den pratsomme mannen satt plutselig inni bilen min en mørk morgen jeg skulle kjøre på jobb. han satt i baksetet. Låsen på bilen min funket ikke, så den stod ulåst en periode. 
Jeg visste ikke hva jeg skulle gjøre, men jeg løp ut av bilen og ringte kollegane. Mannen forsvant. 
Jeg har funnet ut ting om mannen i ettertid, og han er visst farlig. Han er ikke en morder (men hvordan kan politiet ha vært så sikre på dette så ustabil som han er?") så han fikk gå fri. Men noe så skremmende...en såpass hyggelig mann, har visst sittet i fengsel 2 ganger. 
Jeg flyttet derfra, fikk hjelp av familie og alt.
Mens jeg bodde på denne øde plassen så var jeg forelsket i en kompis. Jeg turte aldri å sende han noen melding. Men det var bare når jeg var forelsket i han. Jeg analyserte alt og så fort meldingen var  fra han så hppet jeg av glede. Men jeg bodde nå på dette øde stedet og visste ikke hvordan jeg skulle begynne å leve igjen. jeg trodde jeg hadde kreft og var liksom aldri klar for å leve livet.
Så flytter jeg til en by som har vært drømmen lenge. Da får jeg meg ny jobb veldig fort. 

SÅ, sier jeg ja til et jobbtilbud. Dette innebærer også reising, så jeg må si opp jobben og flyttet tingene mine hjem til foreldrene. 
Så gikk det veldig bra. Men jeg ble psykisk knekt igjen....Så gikk det ikke bra i det hele tatt. Så ble jeg boende på det bittelille stedet som jeg vokste opp. Her ble jeg mobbet og kjenner ingen. det bor nesten ikke mennesker der. Så min sosiale omgang har vært med mamma det siste året. en sjelden gang i blandt tanta og sånn familie. Men jeg begynner å slite med å være med de og for jeg skammer meg over hvem jeg er. hvor lite jeg mestrer og hvor mye rot det blir av livet mitt. 
Jeg sitter igjen på et veldig lite sted, forelsket i en mann i en by..men har ikke særlig kontakt med han. tenke at tiden er ikke inne for oss. Mens han lever et vanlig liv med venner og jobb. jeg omgås bare mamma. Jeg skjønner ikke hva som er feil med meg. 
Jeg er 28 år og vet ikke hva det vil si å åpne seg for noen og være intim. jeg blir forelska ja, men hvem vil ha ei som har misslykkes med alt? verste er at denne mannen neppe tenker på meg nå, og jeg tenker på han på 3. året. Livet er kjedelig, det skjer liksom aldri noe utrolig! Det fortsetter på samme kjedelige banen, man bruker opp sine unge år på å være ulykkelig , fordi intelligensen er for lav. at kjærligheten klaffer skjer bare ikke! selv om jeg ser at det faktisk skjer folk. ei jeg kjenner har fått seg kjæreste fra Austri...såå..noen får det til

Anonymkode: ec438...140

Lenke til kommentar
Del på andre sider

Fortsetter under...

Opprett en konto eller logg inn for å kommentere

Du må være et medlem for å kunne skrive en kommentar

Opprett konto

Det er enkelt å melde seg inn for å starte en ny konto!

Start en konto

Logg inn

Har du allerede en konto? Logg inn her.

Logg inn nå
×
×
  • Opprett ny...