Normalisering av livets vanskeligheter- positivt?!?

[AnonymBruker]

Det er så mye fokus i samfunnet på sykeliggjøring/normalisering av livets vansker. Jeg synes det er noe som er litt rart med alt dette, og det er det med når et menneske blir møtt med «det er helt normalt». Det ER veldig mye som er helt normalt, da det er menneskelig å ha det vanskelig eller være sliten i perioder uten at man er syk. Men, ved å si til noen at noe er normalt, så gir man på en måte alt ansvaret over på den personen det gjelder. Og selv om en person ikke er syk, så kan personen ha behov for noen å snakke med når det blir vanskelig. Men så lenge det liksom er normalt, så blir alt overlatt til den gjeldende personen, fordi en person blir forventet å kunne takle noe som er normalt. 

Er ikke det litt rart? «Dette er helt normalt, så det må du finne ut av selv» føler jeg kanskje kan være litt holdninger i samfunnet til mange mennesker. Men hva er galt med å hjelpe andre selv om de kanskje har normale problemer? Normale problemer kan også være vanskelige og noe man trenger støtte for, men så fort noe er normalt så må man liksom klare å løse alt på egenhånd, kan det virke som. Noen som er enige i det? 

Å ha kjærlighetssorg f.eks er jo veldig normalt. Personlig har jeg ikke opplevd det, men jeg ser for meg at en person kan trenge støtte i sorgen selv om sorgen i seg selv er normal. 

Noen som har tenkt over det samme? 

Anonymkode: 6ac85...56a

[AnonymBruker]

Hvis du mener at støtte og noen å snakke med er venner, familie etc er jeg jo enig, men samfunnet har ikke ressurser til at alle med kjærlighetssorg og lett depresjon skal kunne gå til samtaleterapi hos profesjonelle. Alle har problemer og vanskeligheter i løpet av livet, kanskje dette som menes med at det er normalt. 

Anonymkode: 7d685...16b

[AnonymBruker]

Jeg ønsker meg mer noen som lytter når jeg har det vanskelig, ikke noen som kommer med gode råd eller som du sier normaliserer det. Ja man vet selv at det meste går over, men man trenger noen som bare kan stå i ting sammen med deg uten å være bedreviter og snusfornuftig. Tror de fleste vet at ting er normalt, men når man står midt opp i ei krise så trenger man allikevel en støtte, noen har familie, venner og andre igjen må ty til lege og psykolog for samme støtte. 

Anonymkode: 5b656...ee0

[AnonymBruker]

Jeg synes det er positivt at vi har fokus på å ikke tabulegge problemer. Det tilhører gamledager. Men i dagens Norge har det nærmest blitt «in» med diagnoser og den slags. Føler dette blir en slags unnskyldning for dårlig oppførsel noen ganger.

Anonymkode: 78761...0b7

[Becka]

På 23.6.2019 den 8.37, AnonymBruker skrev:

Hvis du mener at støtte og noen å snakke med er venner, familie etc er jeg jo enig, men samfunnet har ikke ressurser til at alle med kjærlighetssorg og lett depresjon skal kunne gå til samtaleterapi hos profesjonelle. Alle har problemer og vanskeligheter i løpet av livet, kanskje dette som menes med at det er normalt. 

Anonymkode: 7d685...16b

Enig. 

Men det finnes hjelp å få for alle slags problemer. Så lenge man er villig til å betale for det. 

Jeg tror også det går på, at når en person får høre at noe er normalt, så kan er det ofte en positiv ting. De fleste ønsker ikke å skille seg ut fra flokken, sånn egentlig. De vil føle seg normal, og det kan for mange være skremmende og høre at ting ikke er normalt. Så å si at " det er normalt" betyr ikke at det ikke er mindre smertefullt og/eller vanskelig, men mer som i at " du er ikke gal". Jeg syntes det er fint å høre at jeg ikke står alene i verden om å ha den og den type bekymring eller vansker. Å føle at man ikke er alene, er spesielt fint om man er deprimert. Noe som i seg selv er en veldig ensom situasjon å være i. 

[AnonymBruker]

Istedet for å henge oss opp i at alt får en diagnose bør vi heller se på problemet at vi ikke snakker sammen like mye som før. Vi er mer opptatt av oss selv enn av andre. Vær en venn. Bry deg. Da tror jeg mange hadde hatt god støtte i situasjoner som kjærlighetssorg O.l.

Anonymkode: 5363b...e48