Til dere som har enebarn

[AnonymBruker]

 Jeg hadde ett par søsken. Men jeg skulle faktisk ønsket at jeg var enebarn. "søsken-kjærlighet" var nok ett fremmedord hos oss, og vi kom vanligvis overhodet ikke overens i det hele tatt...                                

Anonymkode: c038c...a8d

[AnonymBruker]

På 21.6.2019 den 7.57, AnonymBruker skrev:

Google er din venn, og kan gi deg skikkelig forskning framfor kg-synsing og anekdotiske ikke-bevis: 

https://www.scientificamerican.com/article/is-only-child-syndrome-real/

Bare for å ta en. Nei, forskning viser at enebarn ikke er egoistiske. De er som barn flest. 

Jeg skjønner ikke hvor denne myten kommer fra. Enebarn omgås da andre folk de også. De lærer å dele og ta hensyn til foreldre. De har venner. De går i barnehage og skole. Hvorfor i alle dager er det liksom kun søsken som kan lære unger at de må ta hensyn til andre? 

Anonymkode: 6dd32...f69

Myten kommer i stor grad fra verpesyke damer, som trenger et argument overfor mannen, seg selv og samfunnet. 

Anonymkode: 04369...c7d

[AnonymBruker]

På 21.6.2019 den 10.35, AnonymBruker skrev:

Har foreløpig bare ett barn. Tenkte de første årene at det kun blir med det ene, men nå begynner tankene om nr 2 å komme snikende. Det blir litt aldersforskjell, men sånn måtte det bli. Fordelen er jo at eldste rekker å bli ganske selvstendig. Ja det blir en ny småbarnsfase som jeg ikke gleder meg til, men etter 2 år så blir alt så mye lettere. Og så har man resten av livet igjen. Vi bor et sted med gode bussforbindelser, og tenker på ingen måte å bli barnas privatsjåfør når de blir eldre. Jeg må innrømme at det finnes en liten egoistisk tanke der også, for om jeg skull miste barnet mitt (gud forby) så tror jeg at jeg hadde tatt livet av meg selv. Det kan man ikke hvis man har flere barn. 

Anonymkode: e32d7...34c

man kan også miste begge to

Anonymkode: 5c213...05f

[AnonymBruker]

Jeg var enebarn helt til jeg var 16 år. 

Som barn ønsket jeg meg alltid søsken. Ikke det at jeg var ensom, men bare det å dele hverdagen med andre barn. Husker jeg lekte mye alene, uten at det trenger å være negativt. 

Da jeg var 16 og 17 år fikk jeg to lillesøstre. De er såpass mye yngre enn meg, at vi har ikke et typisk søskenforhold. Jeg er mer en tante for dem. De er mer søsken for mine to barn egentlig. Og det har jeg kanskje vært litt bitter på mine foreldre for. At de er så tette og har et kjempegodt forhold, mens jeg var alene nesten hele barndommen. 

Anonymkode: 8ed46...a90

[AnonymBruker]

På 20.6.2019 den 23.42, Belima skrev:

Jeg har enebarn, datter, som alltid har ønsket seg søsken. Hun er nå voksen og sørget for å få to barn selv så hennes barn ikke skulle havne i samme situasjon som hun er i.  Var svangerskapet mitt som gjorde at hun forble enebarn.

Jeg er også enebarn og gjorde som datteren din. Tørte ikke bruke prevensjon før jeg hadde 2 stk. Ønsket ikke at barnet mitt skulle være enebarn som meg. Mamma kunne ikke få flere barn pga medisinske årsaker. Hadde en fin barndom men en bror eller søster hadde vært gull verdt. Selvfølgelig finnes det søsken som ikke holder ut med hverandre men i min vennekrets som er stor er alle med søsken kjempe gla i hverandre

Anonymkode: 45ca7...21b

[Nerine_]

Vi har tre barn, men lever fortsatt et liv "utenom". Det gjør også alle andre jeg kjenner mer flere barn. Kjenner bare ett par som har enebarn, og det er desidert det paret som "klager" over at alt er slitsomt og tiden ikke strekker til. 

[AnonymBruker]

På 20.6.2019 den 22.25, Leamur skrev:

Litt off topic til dere med ett barn: kan dere avkrefte/bekrefte myten om at enebarn blir mer selvsentrerte/veslevoksne/egoistiske? (tror det utsagnet baserer seg på at barnet får mye oppmerksomhet fra foreldre og aldri må dele leker/oppmerksomhet med søsken)

jeg er generelt bare nysgjerrig fordi jeg tror jeg ikke orker mer enn ett barn selv. 

Jeg er enebarn, og jeg har bare ett barn.  Jeg har ikke hatt noe større problemer oppgjennom livet med det, og min sønn er blitt en oppegånde, kjekk og rimelig ressurssterk ungdom.

Synes det her med "må ha søsken" er blitt noe overdrevet.  Sevlfølgelig hendte det i blandt under oppveksten at jeg kunne ønsket meg søsken, men jeg skal love at det var mange som misunte meg enebarntilværelsen også av  og til.                                                          Vil dere ha ett barn, så gå for det. Gi pokker i hva alle andre synes, alltid bedrevitere ute å går.  Jammen er det mange selvopptatte egoister blandt de med søsken også.  Blir som regel helt ålreite folk av de fleste enebarn, kommer an på oppdragelsen.

Anonymkode: fe97b...04e

[Ella Ellefantella]

Er det realistisk å anta at man kan ha en fot innenfor livet før barn dersom man har kun ett barn?

Helt klart!

 

Savner dere å ha flere barn? 

Nei

[AnonymBruker]

Vi har to, og har fortsatt fot innenfor livet. Dette er såklart Mye fordi vi har familie som gjerne tar begge. Samtidig er jeg veldig glad vi har to, jeg får koblet mer av fordi ungene underholder hverandre. Eldste er 3 år eldre.

Anonymkode: a4b21...1bb

[AnonymBruker]

På ‎20‎.‎06‎.‎2019 den 22.19, AnonymBruker skrev:

Har bare ett barn og med mindre jeg møter en ekstraordinær mann så forblir hun enebarn - og det er jeg veldig fornøyd med. Det er langt flere fordeler ved å ha ett barn kontra to:

-Bedre økonomi og du kan tilby barnet mer av det det ønsker.

-Mer kjærlighet og tid til kun ett menneske.

-Lettere å følge opp når det kommer til skole, aktiviteter, studier osv.

-Enklere å hjelpe til økonomisk, når det bare er en det dreier seg om.

-Billigere å dra på ferie.

+++

Anonymkode: 110c7...97a

Hvor gammel er hun? Hvis hun er eldre enn 7 år, er det for sent å få søsken, har jeg hørt... Mulig jeg tar feil.

Anonymkode: 43ff0...5b5

[Ella Ellefantella]

På 20.6.2019 den 22.25, Leamur skrev:

Litt off topic til dere med ett barn: kan dere avkrefte/bekrefte myten om at enebarn blir mer selvsentrerte/veslevoksne/egoistiske? (tror det utsagnet baserer seg på at barnet får mye oppmerksomhet fra foreldre og aldri må dele leker/oppmerksomhet med søsken)

jeg er generelt bare nysgjerrig fordi jeg tror jeg ikke orker mer enn ett barn selv. 

Det kan jeg fullstendig avkrefte, det kommer såklart an på hvordan du oppdrar barnet! Veslevoksen kan jeg forresten ikke avkrefte, for enebarn er vant til å snakke mye med voksne, og vårt barn har vi ikke snakket babyspråk med så hun hadde tidlig et bra språk og var nok litt veslevoksen, på en morsom måte. 

Vi har vært nøye på å lære bort takknemlighet og empati, og det har vi resultater av.

Så om du får en selvsentrert egoistisk unge kommer an på deg selv og hvor bevisst du er, ikke antall søsken. 

[AnonymBruker]

Har bare en foreløbig, som er under året, men jeg føler at livet før barn er så fjernt at vi likevel kan få et til etterhvert 🙂 

Alt må uansett planlegges mtp barnepass, så det at samboer og jeg gjorde hva vi ville i helger,  det er rett og slett forbi. Jeg var jo forberedt på at livet ville endre seg, men jeg var vel egentlig ikke klar over at jeg hadde levd et så egoistisk og fritt liv, før barnet faktisk kom 😂

Nå må jeg innrømme at jeg tar det som en selvfølge at besteforeldre sier ja til å passe to barn de gangene det er nødvendig. Min søster og jeg var alltid hos våre besteforeldre samtidig, så hadde blitt ganske paff om mine foreldre skulle si nei til dette. Skulle det skje så bør det allikvel gå, mine foreldre er skilt, så om de tar en hver så er vi i mål 😅

Nå har vi ennå ikke hatt barnepass mer enn noen timer fordi småen er så liten, så små babyer setter man jo ikke bare bort til rustne besteforeldre uansett (heldige de av vennene våre som har besteforeldre som ikke er rustne, skal innrømme vi har misunnet de litt 😂)

Anonymkode: 8cf58...a11

[Clefable]

Jeg er enebarn, som kun ønsker meg ett barn, nettopp fordi jeg hadde en så fin oppvekst. Mannen min har en søster han aldri kom overens med, og han ønsker derfor også enebarn. De fleste søskenrelasjonene jeg kjenner til, både blant familie og venner, virker som de er enten veldig distansert, eller mye konflikt. 

Som barn var jeg nok litt veslevoksen; kunne sitte og prate med voksne om været da jeg var 4-5 år feks. Men egoistisk og bortskjemt? Nei. Tvert imot, jeg var ikke vant til å måtte konkurrere om leker og spill hjemme, så jeg var nok litt mer forsiktig i barnehagen, og lot andre ta over. Men jeg tipper dette er individuelt og går på personlighet mer enn noe annet.

[AnonymBruker]

På 20.6.2019 den 15.04, AnonymBruker skrev:

Det er det som gjør meg usikker på om vi burde få enda et barn. Er redd for at barnet vårt blir ensom. Men på en annen side kan vi ikke få et barn uten at vi har et sterkt ønske om det. Jeg tenker at det viktigste for vårt barn er å ha to foreldre som er noenlunde uthvilte og glade, med et godt parforhold. Dette er viktigere enn et søsken tror jeg. Det er heller ikke sikkert at barnet vårt og et søsken hadde blitt så gode venner. Tror også at man risikerer at parforholdet hadde gått gjennom en enda større test med et barn til. Huff, ikke så lett å vite hva man skal gjøre! 

Takk for alle svar!

TS.

Anonymkode: de256...aa8

Jeg har vært alenemor til to barn, og har likevel reist på tur uten barna. 

Anonymkode: fd9c0...fb0

[AnonymBruker]

3 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er hun? Hvis hun er eldre enn 7 år, er det for sent å få søsken, har jeg hørt... Mulig jeg tar feil.

Anonymkode: 43ff0...5b5

Hæ? Er 9 år mellom meg og min bror. Og vi lekte sjelden sammen (han lekte med meg), men jeg har forgudet ham hele livet og vi fant godt vennskap i hverandre når jeg bikket 16-17, og har vært nære venner i snart tre tiår. 

Dette er like mye myte som at mindre enn to år mellom barna garanterer lekekamerat (for det gjør det ikke). 

Anonymkode: 47bbc...75b

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Hvor gammel er hun? Hvis hun er eldre enn 7 år, er det for sent å få søsken, har jeg hørt... Mulig jeg tar feil.

Anonymkode: 43ff0...5b5

Hvem i all verden sier det? Søskenforholdet blir jo anderledes enn for de som er nærmere i alder. Man leker kanskje ikke sammen, men man er jo søsken for det. Min søster er 10 år eldre, og min beste venn her i verden. Vårt forhold er mye nærmere enn veldig mange med mindre aldersforskjell. 

Jeg har bare ett barn, og kan ikke få flere. Har ikke en gang tenkt tanken at han er dømt til å bli en egoist av den grunn. Det jeg derimot ser er hvor mye det tærer på min mor (som er enebarn) å føle at hun er alene med ansvaret for sine gamle foreldre. Det har jeg tenkt på, at barnet mitt er dømt til å slite med meg alene. 

Anonymkode: 46b4a...c2c

[AnonymBruker]

På 20.6.2019 den 15.04, AnonymBruker skrev:

Det er det som gjør meg usikker på om vi burde få enda et barn. Er redd for at barnet vårt blir ensom. Men på en annen side kan vi ikke få et barn uten at vi har et sterkt ønske om det. Jeg tenker at det viktigste for vårt barn er å ha to foreldre som er noenlunde uthvilte og glade, med et godt parforhold. Dette er viktigere enn et søsken tror jeg. Det er heller ikke sikkert at barnet vårt og et søsken hadde blitt så gode venner. Tror også at man risikerer at parforholdet hadde gått gjennom en enda større test med et barn til. Huff, ikke så lett å vite hva man skal gjøre! 

Takk for alle svar!

TS.

Anonymkode: de256...aa8

Min erfaring:

-Forholdet gikk til helsike etter at vi fikk nr. 2

-Søskenkrangling. Slitsomt for barna. Ja, de har det fint innimellom, selvsagt. Men de er borti hverandre og oppå hverandre hele tiden. Storesøster var verdens mest harmoniske barn, frem til hun fikk en lillesøster. 

Ville selvsagt ikke gjort det annerledes nå som ting er som de er ❤️ Men, jeg skjønner utrolig godt de som velger å få ett barn. Har et vennepar med ett barn, de reiser på kjæresteturer flere ganger i året, tar barnet med på lange ferier.. Det virker som de har det "enkelt" (besteforeldre i nærheten hjelper selvsagt på) , og kan bruke mye tid på å pleie kjærligheten. 

Mitt eldste barn sier hun skal ha ett barn når hun blir stor, så barnet slipper å ha noen å krangle med (hun har en rampete lillesøster, ja..) 

Anonymkode: 0837a...e02

[AnonymBruker]

Vi har ett barn på snart fire, og har nettopp slått fra meg tanken på flere. Tar ikke risikoen med tanke på parforholdet, som har fått seg noen store påkjenninger, og begynner virkelig å nyte (som du er inne på) det å endelig ha en fot i før-barn-tilværelsen. Elsker fred og ro, mannen også, og vi har det virkelig utrolig fint nå, så vil virkelig ikke forandre på noe.

De første 2-4 årene blir nok ganske totalt barnefokuserte uansett antall barn, men etter disse er over, er det realistisk slik som du tenker. 

Anonymkode: 04369...c7d

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Har bare en foreløbig, som er under året, men jeg føler at livet før barn er så fjernt at vi likevel kan få et til etterhvert 🙂 

Alt må uansett planlegges mtp barnepass, så det at samboer og jeg gjorde hva vi ville i helger,  det er rett og slett forbi. Jeg var jo forberedt på at livet ville endre seg, men jeg var vel egentlig ikke klar over at jeg hadde levd et så egoistisk og fritt liv, før barnet faktisk kom 😂

Nå må jeg innrømme at jeg tar det som en selvfølge at besteforeldre sier ja til å passe to barn de gangene det er nødvendig. Min søster og jeg var alltid hos våre besteforeldre samtidig, så hadde blitt ganske paff om mine foreldre skulle si nei til dette. Skulle det skje så bør det allikvel gå, mine foreldre er skilt, så om de tar en hver så er vi i mål 😅

Nå har vi ennå ikke hatt barnepass mer enn noen timer fordi småen er så liten, så små babyer setter man jo ikke bare bort til rustne besteforeldre uansett (heldige de av vennene våre som har besteforeldre som ikke er rustne, skal innrømme vi har misunnet de litt 😂)

Anonymkode: 8cf58...a11

For oss er det totalforskjell på ett og fire år. Allerede rundt 3 års alderen lettet trykket betydelig, så er ikke enig i konklusjonen om at livet like vel er så forandret, at man like godt bare kan fortsette å få flere barn. Men helt enig med deg i at det føltes slik på ettårsstadiet. 

Anonymkode: 04369...c7d

[AnonymBruker]

Vi har kun ett barn, ei nydelig datter på 8 år (blir 9 i november). Vi er fornøyd med henne og ønsker oss ikke flere barn. Men selv om hun er enebarn, er det ikke synd på henne.  Hun er ei veldig blid og sosial jente, og har mange venninner på skolen som hun elsker å være sammen med, eller "digger" å være sammen med, som hun sier det, det blir mange venninnebesøk og overnattinger. Dattera vår har en kjempefin oppvekst som enebarn med masse kjærlighet fra oss foreldre. Og tenk, til høsten starter hun i 4. klasse. Dattera vår begynner å bli stor, hun er allerede ei lita "mini-ungdom".

Anonymkode: 43ff0...5b5