Det er mye hat mot bitre menn og lite forståelse

[AnonymBruker]

Syns kjønnskampen her på KG (og i medier generelt) har tatt ganske av. Det er bare å pirke på motparten så mye man vil, uten å prøve å forstå problemene, hva som ligger bak og hvor mye bagasje som ligger i sekken som gjør at man har blitt slik som man har blitt.

Det er om å gjøre å såre, og trykke motparten enda lenger ned i søla. Det gjelder begge veier!

Siden jeg er mann og per definisjon "bitter", vil jeg naturlig nok søke mest forståelse for min situasjon.

Bitterhet er ingen attraktiv egenskap i seg selv, men det varierer selvfølgelig i grad av bitterhet fra person til person. Jeg vil kalle meg middels bitter, men det er mest når jeg er alene hjemme jeg kjenner mest på følelsene. Jeg tenker ikke over det i jobbsammenheng eller noe særlig i andre sosiale sammenhenger. Jeg ser ikke på en jente, og føler umiddelbar bitterhet, for å si det slik. Jeg er normalt hyggelig mot alle, som et menneske skal være.

I kjærlighetslivet har jeg opplevd så godt som bare nedturer. Noe av skylden kan tilskrives angst og at jeg er innadvendt/introvert. I ungdomstida opplevde jeg nesten ingen interesse hos det motsatte kjønn. På ungdomsskolen ville en jente bli kjæreste med meg, men jeg var så umoden og fant en slikt situasjon ekstremt flaut.. Angrer så på det i dag.

På videregående gikk det i samme tralten, bare at jeg ble interessert i en jente. Jeg turte ikke spørre henne ut. Ikke før det var gått 2,5 år, men da ble jeg avvist. Samme året som dette hadde jeg sex for første gang, da jeg var 20.

Årene gikk, og først da jeg var 25 fikk jeg første kjæreste. Det funket ikke lenge, fordi ingen hadde de rette intensjonene eller følelsene. Hun brukte trolig meg som rebound, og jeg gikk inn i forholdet uten forelskelse. Det ble med 5 måneder sammen, og dette har vært det eneste forholdet mitt.

Siden den gang har jeg hatt èn partner, som ble en kortvarig FF-greie. Jeg har også blitt avvist av ei jeg likte svært, svært godt..

Felles for alle erfaringene mine er at det er alltid er jenta som har sjekket meg opp, mens de jeg har likt har jeg alltid endt opp med å bli avvist av. Jeg frykter at det er en rød tråd i at jeg ikke liker jentene som liker meg, og motsatt. Spørsmål som "sikter du for høyt?" vil sikker bli spurt om her. Vel, jeg sikter ikke etter en viss standard, jeg blir bare betatt/forelska i de jeg blir det i. Og dessverre er det ekstremt sjeldent at slike følelser kommer.

Jeg har ikke sjekket opp mange, men det er fordi det går svært hardt inn på meg å bli avvist når jeg virkelig liker noen. Den første var jeg hodestups forelska i, og den avvisningen satte dype spor. Det virker ikke som om jeg kommer meg opp fra motgangen like lett som alle andre later til å klare.

Jeg har prøvd meg på sukker og tinder, men nesten aldri blir det kontakt med noen. De overfladiske arenaene gjør at jeg føler meg svært utilstrekkelig, siden man hører om krav fra høyde, til utdannelse, økonomi osv.. Det er disse arenaene som har gjort meg bitter, for jeg blir valgt bort av alle.

En grad av angst og nærmest ikke-eksisterende vennekrets gjør at jeg ikke bare kan gå ut og treffe noen. Så lett er det ikke for meg.

Fysisk nærhet og følelsen av at noen er glad i en, er det mest naturlige behovet vi mennesker har. Vi er avhengig av det for å være lykkelige. Når man aldri opplever dette, er det ikke rart man utvikler vanskelige og ugunstige tanker. Man kommer inn i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Man ser ikke løsninger, og det er knalltøft å se på alle de lykkelige parene ute i gata.

Det stikker DYPT og man kjemper for å holde tårene unna før man er kommet inn døra. Man føler seg så uønsket og så lite verd.

Jeg tror ikke mange aner hvor mange vonde følelser, erfaringer og år det ligger bak om man er blitt bitter. Det er en lang vei dit. 

Dette er bare min historie, men fins sikkert mange som har det enda kjipere enn meg.

Selvfølgelig skal menn som er bitre ikke slenge skit om kvinner på internett, det har ingenting for seg. Men hvis alle bare forstod hva som faktisk ligger bak og ikke bidrar til å eskalere gnisningene mellom kjønnene, men heller prøvde å vise forståelse og sympati, så blir ting iallefall ikke verre.

 

Anonymkode: edf0d...1d8

[AnonymBruker]

Jeg har ikke sympati med de som er bitter fordi jeg mener det handler om i bunn og grunn et egoistisk og negativt syn på mennesker rundt seg, og jeg greier ikke å ha sympati fordi jeg aldri har vært i nærheten av å kunne ha den følelsen fordi jeg rett og slett ikke har den personlighetstypen. Om det er en feil hos meg at jeg ikke har medfølelse med at du er bitter kan godt være. Jeg har medfølelse for at folk er lei seg for at de ikke finner en partner, og det er helt greit at man er lei seg for det, men det er noe helt annet å være bitter på andre mennesker enn å være lei seg. 

Vet du, jeg er singel som kvinne. Jeg har hatt 2 forhold som har vart i over 1 år hver, men jeg er singel på snart 4. Året nå. Jeg har ikke problemer med å finne flotte menn som er interessert, men problemet er nok heller at menn først blir veldig imponert fordi jeg har alt på stell og har veldig mange interesser og rett og slett en skikkelig "flink pike" med bein i nesa som får til alt hun bestemmer seg for. Men så går det over til at de føler seg mindreverdig, at de ikke strekker til i forhold til meg. At de ikke er bra nok for meg, fordi jeg gjerne har hatt mer utdanning, tjent bedre, kan mer om "manneting" enn menn i dagens samfunn f.eks. Jeg gjør så vidt jeg vet ingenting for å få dem til å føle det sånn, men jeg er ærlig om hva jeg interesserer meg for osv. Min ekskjæreste sa det stort sett hele tiden, at jeg var for bra for han. Ekskjæresten min før det var irritert på meg om vi gjorde ting sammen og jeg gjorde noe bedre enn han. Men om jeg er bitter? Nei, finnes ikke! Hvorfor skulle jeg være bitter? Jeg er ung, frisk og rask, hat to bein å stå på, har to armer jeg kan bruke, har gode venner, familie som er glad i meg. Hva har jeg å være bitter for? Jeg lever drømmelivet til kjempemange kvinner i verden der alt de ønsker er å ta seg en utdanning og å være fri. Jeg bor i egen leilighet, har egen bil og kan dra på turer hvor som helst i verden helt alene. Jeg drar alene på teltturer og jakt. Det går ikke an å være mer fri, det er jeg helt sikker på. Jeg har det helt fantastisk! Selvfølgelig ønsker jeg å finne meg en mann å dele oppturer og nedturer med, men jeg tenker at han kommer sikkert etterhvert.

Jeg tenker at om man er bitter for å ikke ha kjæreste så burde man jobbe noen uker på kreftavdeling. Kanskje når du får en 18-åring døende med kreft at det setter litt perspektiv på livet ditt og hva du kan tillate deg selv å være bitter for. 

Anonymkode: 891e0...9d0

[Realiste]

Til ts

Dine synspunkter er forståelige, og ganske lett for mange av oss å sette seg inn i. Men den bitterheten og sorgen som du bærer på, bør du rett og slett snakke med noen om. Bare gjør det. Book en time. Det er viktig at du kommer deg ovenpå igjen. Du må finne livsgleden igjen, ihvertfall mer enn du har nå, og da vil du ha overskudd til å finne venner også. 

Jeg mener nemlig at du bør starte der. Jeg hadde villet begynne med å finne flere kompiser/sosiale arenaer. En viss trygghet på det punktet vil nok føre til mer livsglede og overskudd, og mer trivsel. Begynn der!

For meg, som er en singel og ganske voksen dame (og i den forstand at jeg ikke ønsker meg en mann for enhver pris- for jeg har det heldigvis også ganske bra uten parforhold) - så er det ikke bare en fordel, men helt nødvendig, at en mulig fremtidig kjæreste skal ha både selvsikkerhet og sosial omgangskrets. Ellers faller han dessverre igjennom hos meg. Dette er absolutt. Jeg vil tro jeg ikke er alene som kvinne og tenker dette. 

En mann kan altså være så snill han bare vil, men er han ikke «ressurssterk» sosialt sett, vil det ikke fungere.  Litt introvert er ok, men han MÅ fungere bra sosialt, og helst enda litt til. Dette er kanskje litt harde ord, men jeg er helt kynisk ærlig på det punktet.  Og av den grunn kommer jeg sikkert til å være alene ganske lenge

Etter et nylig avsluttet forhold, er denne konklusjonen meget tydelig for meg. (Men nå er det sikkert ikke meg du skal finne heller da 😉).

Det beste du kan gjøre er å komme deg ovenpå, få mer selvsikkerhet og overskudd.  Jobb med dette, og det vil kjennes bedre.  Og kjennes det bedre, vil det også bli lettere.

Lykke til! Jeg heier på deg 😊

 

[AnonymBruker]

Føler med deg. Jeg er kvinne og bitter. Jeg er bitter fordi jeg aldri vil bli bra nok for en mann. Jeg er bitter fordi om en mann blir sammen med meg, så er det fordi jeg er den som er mest tilgjengelig eller fordi han tror han ikke kan finne noe bedre. Jeg er bitter fordi jeg ikke lever opp til samfunnets skjønnhetsideal. Jeg er bitter fordi jeg i det hele tatt bryr meg om dette. Jeg er bitter fordi jeg kommer til å ende opp alene. Jeg er bitter fordi ingen kommer til å elske meg. 

Jada, jeg har vært i forhold før, med menn som har sagt de elsker meg. Jeg klarer ikke tro på det. Jeg skjemmes over at jeg har vært så naiv, som har trodd at jeg er verdt å elske. 

Bittert å vite at pga jeg har stygg kropp så vil jeg aldri føle på ekte kjærlighet og ha god sex, fordi mannen jeg er med fantaserer om andre i senga med meg og later som om jeg er en annen når han sier at han elsker meg. Det er sykt vondt, og det gjør vondt i både hjertet og hodet når jeg skriver dette. Fy faen, så hardt jeg hater meg selv, samt andre mennesker. Hvorfor gidder jeg egentlig? 

Anonymkode: a5769...f56

[AnonymBruker]

Mye har med måten man formulerer seg på (ikke deg her da). Er man negativ og slenger dritt, får man ikke sympati. 

Har opplevd mitt jeg også, men man får absolutt ingenting ut av å være bitter. Jo mer bitter du er, jo mer støter man folk fra seg, og jo bitrere blir man. 

Aksepterer man at man kan ende opp alene, virkelig innfinner seg med det og likevel prøver å leve livet så godt man kan, så øker sjansen på at man finner seg noen likevel. 

Anonymkode: 9c7b4...43b

[wintergirl]

Bitre menn slenger jo fra seg mye dritt da, spesielt retta mot alle kvinner som er. Sånne føler jeg ikke med.

[AnonymBruker]

Jeg kan ha medfølelse og sympati med at de har det vondt og sliter med å være alene. 

Jeg har null sympati for bitterhet, fordi det er en ren destruktiv holdning som ikke fører med seg noe godt for noen - aller minst en selv. Spesielt ille blir det hvis det fører til at man legger skylden på alle andre og utvikler negative holdninger som man sprer om seg på nett.

Anonymkode: 938c6...1c8

[AnonymBruker]

12 timer siden, AnonymBruker skrev:

Syns kjønnskampen her på KG (og i medier generelt) har tatt ganske av. Det er bare å pirke på motparten så mye man vil, uten å prøve å forstå problemene, hva som ligger bak og hvor mye bagasje som ligger i sekken som gjør at man har blitt slik som man har blitt.

Det er om å gjøre å såre, og trykke motparten enda lenger ned i søla. Det gjelder begge veier!

Siden jeg er mann og per definisjon "bitter", vil jeg naturlig nok søke mest forståelse for min situasjon.

Bitterhet er ingen attraktiv egenskap i seg selv, men det varierer selvfølgelig i grad av bitterhet fra person til person. Jeg vil kalle meg middels bitter, men det er mest når jeg er alene hjemme jeg kjenner mest på følelsene. Jeg tenker ikke over det i jobbsammenheng eller noe særlig i andre sosiale sammenhenger. Jeg ser ikke på en jente, og føler umiddelbar bitterhet, for å si det slik. Jeg er normalt hyggelig mot alle, som et menneske skal være.

I kjærlighetslivet har jeg opplevd så godt som bare nedturer. Noe av skylden kan tilskrives angst og at jeg er innadvendt/introvert. I ungdomstida opplevde jeg nesten ingen interesse hos det motsatte kjønn. På ungdomsskolen ville en jente bli kjæreste med meg, men jeg var så umoden og fant en slikt situasjon ekstremt flaut.. Angrer så på det i dag.

På videregående gikk det i samme tralten, bare at jeg ble interessert i en jente. Jeg turte ikke spørre henne ut. Ikke før det var gått 2,5 år, men da ble jeg avvist. Samme året som dette hadde jeg sex for første gang, da jeg var 20.

Årene gikk, og først da jeg var 25 fikk jeg første kjæreste. Det funket ikke lenge, fordi ingen hadde de rette intensjonene eller følelsene. Hun brukte trolig meg som rebound, og jeg gikk inn i forholdet uten forelskelse. Det ble med 5 måneder sammen, og dette har vært det eneste forholdet mitt.

Siden den gang har jeg hatt èn partner, som ble en kortvarig FF-greie. Jeg har også blitt avvist av ei jeg likte svært, svært godt..

Felles for alle erfaringene mine er at det er alltid er jenta som har sjekket meg opp, mens de jeg har likt har jeg alltid endt opp med å bli avvist av. Jeg frykter at det er en rød tråd i at jeg ikke liker jentene som liker meg, og motsatt. Spørsmål som "sikter du for høyt?" vil sikker bli spurt om her. Vel, jeg sikter ikke etter en viss standard, jeg blir bare betatt/forelska i de jeg blir det i. Og dessverre er det ekstremt sjeldent at slike følelser kommer.

Jeg har ikke sjekket opp mange, men det er fordi det går svært hardt inn på meg å bli avvist når jeg virkelig liker noen. Den første var jeg hodestups forelska i, og den avvisningen satte dype spor. Det virker ikke som om jeg kommer meg opp fra motgangen like lett som alle andre later til å klare.

Jeg har prøvd meg på sukker og tinder, men nesten aldri blir det kontakt med noen. De overfladiske arenaene gjør at jeg føler meg svært utilstrekkelig, siden man hører om krav fra høyde, til utdannelse, økonomi osv.. Det er disse arenaene som har gjort meg bitter, for jeg blir valgt bort av alle.

En grad av angst og nærmest ikke-eksisterende vennekrets gjør at jeg ikke bare kan gå ut og treffe noen. Så lett er det ikke for meg.

Fysisk nærhet og følelsen av at noen er glad i en, er det mest naturlige behovet vi mennesker har. Vi er avhengig av det for å være lykkelige. Når man aldri opplever dette, er det ikke rart man utvikler vanskelige og ugunstige tanker. Man kommer inn i en ond sirkel som er vanskelig å komme ut av. Man ser ikke løsninger, og det er knalltøft å se på alle de lykkelige parene ute i gata.

Det stikker DYPT og man kjemper for å holde tårene unna før man er kommet inn døra. Man føler seg så uønsket og så lite verd.

Jeg tror ikke mange aner hvor mange vonde følelser, erfaringer og år det ligger bak om man er blitt bitter. Det er en lang vei dit. 

Dette er bare min historie, men fins sikkert mange som har det enda kjipere enn meg.

Selvfølgelig skal menn som er bitre ikke slenge skit om kvinner på internett, det har ingenting for seg. Men hvis alle bare forstod hva som faktisk ligger bak og ikke bidrar til å eskalere gnisningene mellom kjønnene, men heller prøvde å vise forståelse og sympati, så blir ting iallefall ikke verre.

 

Anonymkode: edf0d...1d8

Men hva er du da bitter for? For at kvinner som du ikke liker har sjekket deg opp? For at de pene damene du ville ha ikke ville ja deg? Du har jo fått mange sjanser men du har avvist dem alle som en.

Jeg tror du er bitter fordi du ikke får de peneste damene ikke damer i seg selv. Og det er et gjennomgående tema jeg ser hos menn. De hevder at jenter er vanskelige å ta kontakt med men velger samtidig å ta kun kontakt med de som er de peneste damene..

Anonymkode: e9ad3...9c5

[AnonymBruker]

6 timer siden, AnonymBruker skrev:

Men hva er du da bitter for? For at kvinner som du ikke liker har sjekket deg opp? For at de pene damene du ville ha ikke ville ja deg? Du har jo fått mange sjanser men du har avvist dem alle som en.

Jeg tror du er bitter fordi du ikke får de peneste damene ikke damer i seg selv. Og det er et gjennomgående tema jeg ser hos menn. De hevder at jenter er vanskelige å ta kontakt med men velger samtidig å ta kun kontakt med de som er de peneste damene..

Anonymkode: e9ad3...9c5

Sa jeg at damene jeg hadde prøvd meg på var pene? Vel, åpenbart syns jeg de var flotte siden jeg fikk følelser. Betyr jo ikke at de var modeller eller noe. Helt vanlige jenter, og det var også de jeg har erfaringene mine fra.

Det skal sies at det var jeg som ble dumpet i forholdet til slutt, og jeg har slett ikke fått mange sjanser og avvist dem alle som en. Dårlig forsøk på hersketeknikk..

Du bare kommer med påstander, uten noe grunnlag for dem. Tro kan du gjøre i kirka.

Anonymkode: edf0d...1d8

[AnonymBruker]

Jeg er kvinne, og har opplevd å bli avvist mange, mange ganger. På alle mulige måter, ghostet, bedratt, valgt bort til fordel for venninne etc. Jeg er ikke bitter, men jeg har reflektert en del over mønsteret for hvem jeg faller for og hvorfor. For å endre at jeg går på en smell gang på gang. 

Jeg har valgt å gi menn jeg i utgangspunktet ikke føler instant klaff med en sjanse, for å se om det endrer seg når man blir mer trygg. Erfaringsmessig var det positivt. Som en «eldre» og mer erfaren dame har jeg innsett at man må ha litt is i magen. De umiddelbare følelsene som oppstår for en person kan lure deg litt, det er ikke alt gull som glitrer. Jeg inngikk et forhold med en mann jeg var stup forelsket i fra første sekund, det gikk ikke så bra. 

Bitterheten er ikke til stor hjelp for deg, jeg dømmer deg ikke- men det kan lønne seg å være rasjonell og se ting fra flere sider enn å la seg rive med av negative og positive sider.

Anonymkode: e6131...d67

[AnonymBruker]

Jeg blir bare oppgitt over bitre menn og "hater" de fordi de tydeligvis har problemer med seg selv som de lar gå utover samfunnet. Det går selvsagt an å være bitter og vennlig mot andre mennesker samtidig. De har jeg ingenting imot og har forståelse for at de sliter med sitt.

Anonymkode: 8af4d...ffe

[Gjest hind]

Å være usympatisk er ikke et sjakktrekk hvis det er sympati man ønsker seg. Det funker stort sett bare med mamma.

[AnonymBruker]

Jeg er bitter på situasjonen jeg er i, at jeg bare tiltrekker meg overfladiske menn som tar på seg en snill maske, men egentlig bare vil «pump and dump», og kan bedra og manipulere mennesker på den måten. Det har skjedd med så mange jeg har datet at jeg fikk sjokk da jeg plutselig var på date med en anstendig og omsorgsfull mann, jeg ble så satt ut at jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til han en gang. Så jeg kunne vært bitter mot menn generelt, tenkt at de er rasshøl og løgnere som bedriver ondskap mot kvinner, men jeg evner å se at det bare er de jeg tiltrekker meg som er sånn, og at det er mange bra menn der ute, det er bare min situasjon der jeg kanskje aldri vil oppleve en bra mann som er bitter, jeg tar det på min kappe. 

Menn som tenker sånn syns jeg er innafor, å være bitter på situasjonen og lei seg, men menn som er bitter på kvinner generelt syns jeg er ufyselig søppel, de legger all skylden på motsatt kjønn og har tydeligvis ingen selvinnsikt og virker veldig lite empatiske og ydmyke. 

Anonymkode: 22565...237

[AnonymBruker]

Hvorfor skal jeg ha så mye medlidenhet med "bitre menn"? Blir de mindre bitre av den grunn? Nei. Får de seg dame av den grunn? Nei. Blir de mer tilfreds med alenetilværelsen av den grunn? Nei.

Sorry mac, som singel kvinne som snart har en fot på gravens rand aldersmessig så føler jeg ikke spesielt mye medlidenhet med bitre menn. Jeg føler ikke spesielt mye medlidenhet med meg selv en gang, enda din (TS) historie på kjærlighetsfronten er en suksess sammenliknet med min egen. 

Som ung tenåring gledet jeg meg til å bli eldre og få en kjæreste. Det så så koselig ut. Den gang tenkte jeg ikke på at de fleste tenåringsforhold ryker. Ikke fikk jeg prøvd det i praksis heller for ingen forelsket seg i meg. Jeg ble dronningen av avstandsforelskelser.

Jeg begynte å studere og hadde for så vidt ikke flørting i sikte, og det var like bra. Jeg opprettholdt statusen mhp avstandsforelskelser, men akk....ingen kjekke studenter falt for meg. Så da jeg var ferdigutdannet og flyttet var jeg like singel. Ingen falt for meg de neste to jobbene eller bostedene heller. Det skjedde faktisk ikke før jeg var godt oppe i 30 årene. Det var moro så lenge det varte, inntil et stygt brudd kom som lyn fra klar himmel. Det tok piffen ut av meg og innledet en langvarig depresjon. Va'kke så mye ork til å treffe menn i den perioden. Ikke kom de og ringte på døra og depresjonen gjorde at jeg holdt meg mest innendørs. Heller vanskelig å treffe noen under slike omstendigheter. 

Takket være flink lege ble depresjonen etterhvert kurert og jeg stakk nesen ut igjen. Jaggu ble det ikke et forhold også, trodde jeg. Mannen var ikke helt på den banen - han skulle bare ha en elskerinne. Det kunne han fortalt meg FØR det hadde gått to år, men siden han uansett drev med psykisk terror så var det like greit det ble slutt. Bare så synd ikke jeg tok til vettet og gikk først. 

Likevel tør jeg påstå jeg ikke er bitter. Det naturligvis synd at det ikke ble noe tilnærmet OK forhold på meg, siden det var "alt" jeg ønsket meg. Men jeg kan ikke sitte og slå hodet i veggen når jeg ser venninner som er i vellykkede forhold. Det hjelper på ingen måte meg. Jeg gidder heller ikke leke "være glad leken" for jeg er både irritert og skuffet over at kjærlighetslivet ikke gikk i samme retning som jeg, men jeg kan rett og slett ikke henge meg opp idet. I stedet prøver jeg å gjøre det beste ut av hverdagen slik den nå en gange er blit og glede meg over de gode sidene ved singeltilværelsen. 

De er der de også, om man bare leter litt.

Anonymkode: ef9b4...929

[AnonymBruker]

20 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg er bitter på situasjonen jeg er i, at jeg bare tiltrekker meg overfladiske menn som tar på seg en snill maske, men egentlig bare vil «pump and dump», og kan bedra og manipulere mennesker på den måten. Det har skjedd med så mange jeg har datet at jeg fikk sjokk da jeg plutselig var på date med en anstendig og omsorgsfull mann, jeg ble så satt ut at jeg ikke visste hvordan jeg skulle forholde meg til han en gang. Så jeg kunne vært bitter mot menn generelt, tenkt at de er rasshøl og løgnere som bedriver ondskap mot kvinner, men jeg evner å se at det bare er de jeg tiltrekker meg som er sånn, og at det er mange bra menn der ute, det er bare min situasjon der jeg kanskje aldri vil oppleve en bra mann som er bitter, jeg tar det på min kappe. 

Menn som tenker sånn syns jeg er innafor, å være bitter på situasjonen og lei seg, men menn som er bitter på kvinner generelt syns jeg er ufyselig søppel, de legger all skylden på motsatt kjønn og har tydeligvis ingen selvinnsikt og virker veldig lite empatiske og ydmyke. 

Anonymkode: 22565...237

Hvordan klarer du i skildre mellom de nå? Altså hvordan vet at den personen du prater med er skikkelig og ikke bare legger på en maske for å oppnå noe?

 

Anonymkode: 38bde...bdc

[AnonymBruker]

Man kan ikke ilegge andre sin bitterhet. Det er faktisk ingen andre enn e  selv som er ansvarlig for egne følelser. Jeg har et langt forhold det jeg fikk bank. Dette ilegger jeg ikke alle menn, for jeg forstod og forstår at ikke alle menn slår. Har vært med en mann som var utro etter 5 års ekteskap og baby på 1 mnd. Men jeg ble ikke bitter. Fordi jeg vet jo de fleste menn ikke gjør slike ting. Nå har jeg verdens fineste mann ( jadda, han har sine feil og mangler). Han fikk jeg jo fordi han så meg som en positiv person. Man tiltrekker seg ingen med surhet og bitterhet. Så man må jobbe med seg selv.

Anonymkode: de820...5b1

[AnonymBruker]

4 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Likevel tør jeg påstå jeg ikke er bitter. Det naturligvis synd at det ikke ble noe tilnærmet OK forhold på meg, siden det var "alt" jeg ønsket meg. Men jeg kan ikke sitte og slå hodet i veggen når jeg ser venninner som er i vellykkede forhold. Det hjelper på ingen måte meg. Jeg gidder heller ikke leke "være glad leken" for jeg er både irritert og skuffet over at kjærlighetslivet ikke gikk i samme retning som jeg, men jeg kan rett og slett ikke henge meg opp idet. I stedet prøver jeg å gjøre det beste ut av hverdagen slik den nå en gange er blit og glede meg over de gode sidene ved singeltilværelsen. 

De er der de også, om man bare leter litt.

Anonymkode: ef9b4...929

Hvorfor snakker du om at det er over? Du har sikkert mer tid på å finne noen, hvis ikke i Norge, kanskje utlandet? Danmark, Tyskland, England etc.. men jeg skjønner jo etter dine erfaringer at du ikke orker. Og kanskje er det noen ganger slik livet må gå.

Det er jo uansett mye annet å bruke tiden sin på i livet. Er litt på samme sted, selvom jeg bare er 26. Jeg vil ikke bruke tiden på sånn bruk og kast greier folk driver med nå om dagen. De kan styre på med sitt.

 

 

Anonymkode: 38bde...bdc

[AnonymBruker]

1 time siden, AnonymBruker skrev:

Sa jeg at damene jeg hadde prøvd meg på var pene? Vel, åpenbart syns jeg de var flotte siden jeg fikk følelser. Betyr jo ikke at de var modeller eller noe. Helt vanlige jenter, og det var også de jeg har erfaringene mine fra.

Det skal sies at det var jeg som ble dumpet i forholdet til slutt, og jeg har slett ikke fått mange sjanser og avvist dem alle som en. Dårlig forsøk på hersketeknikk..

Du bare kommer med påstander, uten noe grunnlag for dem. Tro kan du gjøre i kirka.

Anonymkode: edf0d...1d8

Jeg forholder meg kun til det du har skrevet. Du skriver at du får kontakt og at jenter sjekker deg opp men de er ikke "bra nok" for deg. Så går du i even søken etter de perfekte jentene som alle andre menn gjør og får ikke respons.

 

Anonymkode: e9ad3...9c5

[AnonymBruker]

10 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Hvorfor snakker du om at det er over? Du har sikkert mer tid på å finne noen, hvis ikke i Norge, kanskje utlandet? Danmark, Tyskland, England etc.. men jeg skjønner jo etter dine erfaringer at du ikke orker. Og kanskje er det noen ganger slik livet må gå.

Det er nettopp det. Klart jeg kan lete verden rundt, men etter 40 år med mislykkethet så tror jeg egentlig ikke sjansen for å lykkes er spesielt stor nå når det ikke har lyktes spesielt godt før. (Nettdating prøvd og forkastet - ingen kontaktet meg, og de jeg kontaktet var ikke interessert.) 

Så jeg tror du har rett. Noen ganger er det antakelig slik livet må gå. 

Anonymkode: ef9b4...929

[viren]

Jeg har sympati med folk som har det vondt. Men vet du ts: Kvinner er ikke søppelbøtter som skal ta all dritten og forstå seg ihjel på menn som ikke greier å oppføre seg, som snakker nedsettende om kvinner og slenger ufine kommentarer på nett. Jeg vet ikke om du har fått med deg «vilbarepratelitt» diskusjonen som pågår i media, men den belyser noe mange menn overhodet ikke skjønner: Vi har nok å bekymre oss for. Vi må hele tiden passe oss for hvor vi går, vurdere om menn vil oss vel eller ikke, blir slengt ukvemsord til om vi ikke er interesserte i en mann, får kommentarer på hvordan vi går kledd, har byrden om vi skulle bli gravide (selv om det skal to til for å lage barn), blir forbigått i arbeidslivet fordi vi har livmor, og ja: vi blir faktisk også avvist og utnyttet. Utover å oppføre oss som folk skylder vi ingen menn noe. Ikke sex. Ikke forhold. Ingenting. Er man bitter på det motsatte kjønn fordi man ikke får seg kjæreste (enten man er mann eller kvinne) må man gå i seg selv, det er ingen andre som er skyld i de følelsene og hvordan man oppfører seg.