Jobberfaring du kunne vært foruten?

[Gjest skriket]

Inspirert av MarianneE sin tråd vil jeg fortelle om min første "skikkelige" jobb.

Hadde nettopp avslutta utdannelsen min, vgs + 2 år på høyskole. Sendte ca 150 jobbsøknader, og var sjeleglad når jeg omsider fikk jobb. Ble ansatt i en liten privat bedrift, 4 ansatte. Ypperste sjef, sjef, resepsjonist, og kontormedarbeider (meg). Fikk vite jeg var den heldige blandt 200 søkere. Gleden sto i taket.

Jobben var omfattende, men jeg gjorde så godt jeg kunne. Kom rett fra skole, er ikke alt som er like logisk. Hadde jeg spm, hendte det ofte at sjefen slo ut med armene og var oppgitt over hvor lite jeg forsto. Hvis jeg hadde gjort feil ble det oftest ett spetakel, med ganske høyrøsta tilbakemeldinger. Det verste var uansett når sjefen kom inn på mitt kontor uten å banke eller si noe. Plutselig bare sto hun der, rett bak ryggen min. Kan tro jeg skvatt mange ganger. Ble nervøs av det. Hvis arkene kjørte seg fast i printeren kom hun brølende. :-x

Ingen ting av det jeg gjorde var godt nok. Brev til kunder ble korrigert minst 10 ganger før det var godt nok. Fikk utrolig mye negativ kritikk. Etterhvert ble jeg utslitt og deperimert av å gå på jobben. Grua meg hver dag. Endte med sykemelding. 2 uker. På jobb igjen. snart ny sykemelding. Sjefen forlangte å vite hva som feilte meg, i egenskap av å "ville mitt eget beste" og kunne "hensyn". Har senere sett i min lege journal at sjefen snakka med min lege og fortallt sin versjon om meg og min dårlige jobb evne.

En dag ble jeg kalt inn på "teppe". Sjefen sier:" det ser ikke ut til at du trives her hos oss", " du dør jo ikke om du ikke jobber, det fins jo trygd". Rett og slett en oppfordring om å si opp. Selvsagt enda dette i ny sykemelding. Ble oppringt av arbgiver, jeg måtte levere nøkkelen min. Det har de lov å be om ifl lov når arb.taker er sykemeldt, men det føltes ganske vondt. Tror ikke det er vanlig å be om.

Jeg leverte skriftlig oppsigelse. Fikk brev tilbake at de anså arbforholdet som avsluttet fra dagens dato. Frekke så fy! Sendte brev tilbake med henvisning til arb.miljø loven om 1 mnd oppsigelses tid. Var sykemeldt hele oppsigelsestiden, men sykepengene skulle jeg hvertfall ha.

Fikk en skikkelig knekk etter dette. Mista hele troen på meg selv. I dag jobber jeg i en stor bedrift med 350 ansatte. Fikk meg en overraskelse da jeg fant ut hvordan folk egentlig skal bli behandla på en arb.plass. Mine kollegaer er hyggelige! de sier god morgen! får konstruktiv kritikk!

Vil bare oppfordre dere til ikke å ta i mot dritt, enten du er ung eller gammel. Jeg tok imot alt for mye dritt, og sliter med knekken fremdeles etter åtte år.

Har du en jobb erfaring du godt kunne vært foruten?

[Gjest Anonymous]

Var 17-18 år og hadde fått sommerjobb på sykeavdelinga på et eldrehjem. Der var det slik at avdelinga var delt i 4 hvor faste pleiere hadde ansvaret for sin del. Gikk i to dager sammen med en pleier som hadde lang erfaring der. Så bare på hva hun gjorde, og fikk ikke prøve noe selv, ble heller ikke forklart rutinene. Den tredje dagen kom jeg på jobb(første vakten kl 7 på morgenen). Da fikk jeg beskjed om at jeg kom til å bli alene på vakt på den delen av avdelinga hvor jeg egentlig skulle høre til(ikke det samme stedet hvor jeg hadde fått "opplæring"). Ikke visste jeg hvem som var pasienter på denne delen, og dermed visste jeg heller ikke noe om dem slik som plager, sykdommer og diverse. Siden jeg ikke visste noe om rutinene på avdelinga ble det til at jeg drev ganske mye når det ikke var en pasient som skulle ha hjelp til noe. Og var det noen som skulle ha hjelp til noe og ikke var i stand til å uttrykke seg klart måtte jeg gå og finne en annen pleier for å spørre hva jeg skulle gjøre. Noen av beboerne var nokså skrøpelige, så jeg var redd for å skade dem om jeg f.eks. løftet dem galt.

Den andre dagen jeg gikk slik ble jeg kalt inn på sjefens kontor hvor jeg fikk beskjed om at jeg nok ikke passet i en slik jobb, og jeg fikk valget mellom å gå ut vakta eller dra hjem umiddelbart(noen form for lønn fikk jeg ikke uansett).

[Gjest Formosiss]

Var 15 og skulle ha sommerjobb på et stutteri for engelsk fullblods og norsk varmblods ridehest. Skulle jobbe for kost, losji og erfaring. Hadde vært der på besøk, og alt så veldig koslig ut og folkene var hyggelige. Men den gang ei.

Hver dag begynte med å flytte/sette ut 40 hester; x-antall hopper med føll, x-antall høydrektige hopper og 5 hingster. Så skulle de vannes. Deretter måtte jeg møkke 25 bokser i løpet av 1 time, for så å vanne hestene igjen. Etter dette fikk jeg lov til å spise frokost i en halv time, før hestene skulle børstes og kveldsfôret gjøre klart. 2 timer fri midt på dagen. Deretter var det å rotere hestene, for så å ta i mot nye hester, gjøre klar til bedekking, holde fast x-antall føll osv., samt å møkke over bokser og vanne hester igjen. Så fikk jeg middag. Til sist, ved 23-tiden måtte jeg ta inn igjen alle hestene som stod ute, og ut med de som stod inne.

På morgenen fikk jeg 10 min. på badet..

Jeg ble der i 4 dager; de klagde på -ALT-; jeg møkket ikke boksene fort nok, jeg møkket ikke likt som dem, jeg ble sliten (åh nei, folk pleier å bli det der jeg kommer fra..), jeg brukte for lang tid på badet om morgenen(!) osv.

Fikk vite at de ikke syntes dette funket bra kl. 20 om kvelden, og de insisterte på å kjøre meg til toget med en gang. Ble stor ståhei og jeg var kjempelei meg - mamma kjeftet som bare søern også.. De ga meg 1000 kr. som "plaster på såret". Jeg ville ikke ha kjøpe-meg-samvittighetspenger, men de nektet å ta dem tilbake. :-(

[Gjest porselen]

Det er arbeidsplasser jeg har vært på som jeg ikke har trivdes så godt på, men jeg ville ikke vært noen av opplevelsene foruten. For det har gitt meg den bakgrunnen jeg har i dag, og jeg vet nå hva som er en god arbeidsplass å være på.

[Holly Hobbie]

Hadde nesten glemt det, men...for noen aar siden, mens jeg studerte i London, tok jeg og en venninne oss jobb paa et kundesenter. Vi fikk en dags opplaering, men vi ble ikke fortalt hva jobben egentlig gikk ut paa. Men det var visst ikke salg....Neste dag troppet vi opp paa det loslitte kontoret, og fikk manuset utlevert. Vi skulle ringe til USA og selge plassering i en gule sider-aktig katalog. Vi fikk ikke lov aa si noe uten manus, som var utrolig frekt og teit. Saa det endte som regel med at folk slang paa roeret. Etter fire dager fikk venninnen min sparken fordi de mente at hun ikke hadde potensiale. Jeg hadde ikke solgt noe jeg heller, men de mente jeg kunne bli veldig flink! Men jeg sa opp dagen etter. Hatet sjefen, som var en utrolig bitchy dame. Hun satt og roykte inne, og jeg folte meg som i en tragisk film.

Men det laerte meg faktisk til aa snakke med fremmede paa telefonen uten aa vaere nervoes, saa saann sett er det jo en erfaring verdt aa ta med seg...

[Gjest gjesta]

Dette skjedde da jeg var ca 20 år. Jobbet på et slags "aktivitetsenter" hvor vi kun var to på jobb. Jeg hadde ansvar for servering og den andre hadde ansvar for utleie. Vi jobbet tett på hverandre og overlappet hverandre ved behov. Kundene bestå gjerne av faste folk så du ble kjent med de også.

En av de jeg jobbet med begynte å bli veldig nærgående. Blandt annet når jeg sto på kjøkkenet så kunne han komme og stille seg bak meg og legge hendene på brystene mine. Det begynte å bli et mareritt å gå på jobben. Jeg hadde angst for å være alene med ham. Da jeg til slutt turde å si ifra så ble han dritsur. Da ble det tøft på jobben av andre grunner. Siden vi jobbet så tett så var vi avhengig av hverandre.

Kan føye til at fyren var forlovet og jeg kjente forloveden.

[nyibyen]

Dirigerte to kor et år. Og jeg er stille av meg og liker IKKE å stå foran folkemasser og fortelle dem hva de skal gjøre.

Husker jeg var kvalm hele tiden, følte meg elendig, grudde meg og brukte masse tid til forberedelse. Men jeg var arbeidsledig og følte ikke jeg hadde rett og samvittighet til å slutte.

Når jeg tenker tilbake på det nå synes jeg det er et under at jeg kom meg igjennom det, og at korene ble så bra og flinke som de faktisk ble. Men aldri mer, takk...

[Gjest Gjesta]

Jeg hadde praksis på en forferdelig plass på sandrud en gang...Det er jo ikke jobb i den forstand da, men jeg kunne godt vært den praksisperioden foruten. Jeg var livredd på jobb mange ganger og unngikk de "verste " pasientene...

[Gjest Anonymous]

Min første jobb som sykepleier kunne jeg godt vært foruten. Det var på et aldershjem.

Av en eller grunn la avdelingssykepleieren meg "for hat". Og der i gården var det hun som hver dag satt opp lista over hvem som skulle gjøre hva.

Jeg fikk 4 tunge pleiepasienter hver dag. Pådro meg senebetennelse før jeg sa opp jobben.

[Alterna]

Tannhelsesekretær (tannlegeassistent) vikariat i ett år, og var glad da det var over. sjefen drev og baksnakka alle sine ansatte til alle sine ansatte, og han huffa seg og klagde og sytet og kunne aldri si nok hvor feil alt jeg gjorde var. vi var underbemannet og helst skulle jeg være både i resepsjon, på sterilrommet, og ved siden av han for å assistere - samtidig. Fikk avsmak for hele yrket, ufine pasienter som lot alt det gale gå utover oss sekretærene og tannlegene som aldri var fornøyde nomatterwhat og falsk og overfladisk som bare det.. skikkelig utakknemlig jobb. Blæh...

[Samantha]

Så mange fæle folk dokke har jobba ilag me altså!! :hår:

Føle eg ikkje har så mykje å stille opp med i forhold, men eg kan jo klage litt likevel:

Eg vaska på den lokale uteplassen i 2002. Men eg holdt ut kun i 3 veker.... Det var snusklyser under borda, piss i bosspannet på do, spy overalt... Ja, i det heile tatt: Var heilt grusomt!! Skulle i tillegg vaske søndagen etter omtrent den største festen som er her (messe-greier) og var fyllesjuk sjølv. FÆÆÆLT!!!

Folk kan vel for søren tisse i do i det minste?!?

[Gjest Sint]

Jobbet ved et gartneri der det meste man gjorde var galt, og dette resulterte at man gjorde enda mer feil.... Skjefen(e) likte også veldig godt hvis de kunne kjefte deg ut, og få sagt hvor uduglig du var mens det var kunder i butikken, og det er jo ganske utrolig! Sjefen selv satt for det meste på kontoret sitt og snakket i telfonen dagen lang, men tok seg av og til noen runder for å rakke ned litt på de ansatte. Han likte også å stå og fortelle konen sin som jobbet der (og var en snillt menneske) hvor dum hun var i hodet sitt, og at hun måtte skjerpe seg, mens vi andre hørte sjokkert på.

Den ene gangen jeg stod i kassen, skjønte jeg plutselig at jeg blei avlyttet av hun ene sjefen, da jeg hadde sagt no feil til en kunde, og det er en ganske ekkel følese.

Man måtte passe på å ikke gå på do, etter man hadde hatt lunsj, for da fikk man sur beskjed om at det skulle man ha gjort i lunsjen....!

Hvis man snakket og hadde det litt for hyggelig , mens man jobbet, ble man straks "forflyttet"

En kjempedyktig kollega, kom gråtende til lunsj, og hadde bestemt seg for å si opp, etter igjen ha fått beskjed av sjefen om at "hun måtte se å få slanket seg".... (hva i helvete han han med det å gjøre, og selv var han en feit slask!???)

Huff nei..... sånne mennesker, jeg skal ikke si mer...