Jeg er lei av livet

[AnonymBruker]

Jeg har nylig vært gjennom en veldig tung periode. En periode hvor jeg presset meg så hardt at jeg holdt på å gå på veggen. Jeg gikk nærmest på veggen, men jeg klarte å snu akkurat i tide. Fokuset ble veldig egosentrisk og jeg føler jeg sitter igjen med lite etter dette. Heldigvis har kjæresten min og familien holdt ut. 

Nå sitter jeg igjen med følelsen av å være apatisk, tom, alene og ensom. Kan ikke jeg også få oppleve bølgetopper i livet? Jeg sliter med derealisering, og føler ikke at livet er verdt å leve i det hele tatt. Dette gjør også at det sosiale går skeis, og jeg klarer ikke lenger å etablere vennskap. Jeg ler ikke som jeg gjorde før, jeg bare rykker litt på smilebåndet i ny og ned. Vil bare være for meg selv, føler ikke at noen ønsker å være med meg, ingen trenger meg. Det eneste er at jeg venter på å komme inn på et studie nå og håper det kan gi meg noe, kanskje også et sosialt liv, hvor jeg kan prøve på nytt. Men livet føles meningsløst. Hva lever jeg for? For tiden lever jeg kun for neste dag, venter på ... ingenting?

Er det noen av dere som har opplevd perioder hvor dere har følt dere apatiske på noen som helst måte? Jeg hadde sårt likt å høre andres erfaringer, eller støttende ord på noen som helst måte. Jeg har nylig vært til psykolog og behandlet den tidligere tunge perioden min, og det har hjulpet. Likevel føler jeg at jeg må dra til psykolog IGJEN, og det får meg til å føle meg svak, liten. Hvorfor kan ikke også mitt liv føles meningsfullt? 

For tiden ser jeg svært mørkt på mitt eget liv. Jeg har ikke en redsel for livet, men jeg har en apatisk holdning, tiltaksløshet, skuffelse og jeg har mistet troen på livet, og den er så mye større enn redselen for å dø. Men jeg kommer ikke til å ta livet mitt. 

I tillegg har kjæresten min og jeg gått inn i et avstandsforhold som kommer til å vare i ett år, mest sannsynlig. Vi har vært sammen i to og et halvt år, og vi har det virkelig helt fantastisk. Jeg stiller ikke noen spørsmålstegn ved han i det hele tatt. Men samtidig som han viser stor sorg ovenfor at vi skal flytte fra hverandre, så klarer jeg ikke å gjøre det samme. Jeg stiller meg apatisk til dette også. Jeg vet at jeg synes det er trist, jeg vet at jeg elsker han og gleder meg til å se han igjen, men jeg klarer ikke å føle på det. Det skremmer meg. Dette har jeg også flere eksempler på. Kjæresten min har poengtert det, det at jeg ikke klarer å vise glede ovenfor opplevelsesturer jeg får i gave etc.. Istedenfor virker jeg utakknemlig, til tross for at jeg heeele livet har vært et veldig takknemlig menneske.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg gjennom hele livet har vært veldig positiv og sprudlende. Jeg vil ikke miste denne siden ved meg. 

 

J23

Anonymkode: a574a...0eb

[Gjest Mask]

Tror må belage deg på å spørre ung.no som har helsepersonell som er utdannet til å svare på en korrekt måte, dette er type spørsmål kg ikke kan svare deg på.

[AnonymBruker]

Hei du! Du er absolutt ikke aleine om å gå rundt og føle på det du gjør akkurat nå. Om du bare hadde visst hvor mange det er som faktisk er i samme situasjon som deg. Du er absolutt ikke mindre verdt og ikke svak om du oppsøker psykolog heller! Jeg kjenner på akkurat det samme selv til tider. Og det tror jeg er normalt. Men sånn som du beskriver det daglive liv, så kan det være mer som ligger bak dette her. Det er kanskje noe som plager deg men som du ikke vet selv om enda. Jeg har også til tider ikke engang lyst til å komme meg ut av senga og gjøre noen ting. I og med at vi har det så godt her og egentlig ikke mangler noen ting, så det kanskje noe du bør fortelle mamma? Noen du innerst inne trenger å snakke med dette om. Du bør også revurdere om et avstandsforhold egentlig er riktig for deg ettersom at du har det så tungt. Du har mitt.ord på at du ikke er aleine. Du må alldri finne på tro at du  ikke kan få hjelp. For det kan du. Vi er heldige som har fått de mulighetene vi har her. Prøv å finne ut av hva du vil, og hva kan du gjøre bedre? Skriv dette ned i en skrive bok du har hjemme. Få ned alt av følelser og tanker og refleksjoner rundt ting du vil løse men som bare går rundt i hodet. 

 

Du må gjerne skrive til meg hvis det er noe jeg kan gjøre. For du er altfor ung til å gå rundt og bære på tunge tanker slik som du gjør nå. 

 

Jeg ønsker deg masse lykke til videre. ❤ du har all min støtte. Jeg ser deg. 

Hilsen Jente 25 år 💗

Anonymkode: 3e421...82d

[AlkoMann]

31 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nylig vært gjennom en veldig tung periode. En periode hvor jeg presset meg så hardt at jeg holdt på å gå på veggen. Jeg gikk nærmest på veggen, men jeg klarte å snu akkurat i tide. Fokuset ble veldig egosentrisk og jeg føler jeg sitter igjen med lite etter dette. Heldigvis har kjæresten min og familien holdt ut. 

Nå sitter jeg igjen med følelsen av å være apatisk, tom, alene og ensom. Kan ikke jeg også få oppleve bølgetopper i livet? Jeg sliter med derealisering, og føler ikke at livet er verdt å leve i det hele tatt. Dette gjør også at det sosiale går skeis, og jeg klarer ikke lenger å etablere vennskap. Jeg ler ikke som jeg gjorde før, jeg bare rykker litt på smilebåndet i ny og ned. Vil bare være for meg selv, føler ikke at noen ønsker å være med meg, ingen trenger meg. Det eneste er at jeg venter på å komme inn på et studie nå og håper det kan gi meg noe, kanskje også et sosialt liv, hvor jeg kan prøve på nytt. Men livet føles meningsløst. Hva lever jeg for? For tiden lever jeg kun for neste dag, venter på ... ingenting?

Er det noen av dere som har opplevd perioder hvor dere har følt dere apatiske på noen som helst måte? Jeg hadde sårt likt å høre andres erfaringer, eller støttende ord på noen som helst måte. Jeg har nylig vært til psykolog og behandlet den tidligere tunge perioden min, og det har hjulpet. Likevel føler jeg at jeg må dra til psykolog IGJEN, og det får meg til å føle meg svak, liten. Hvorfor kan ikke også mitt liv føles meningsfullt? 

For tiden ser jeg svært mørkt på mitt eget liv. Jeg har ikke en redsel for livet, men jeg har en apatisk holdning, tiltaksløshet, skuffelse og jeg har mistet troen på livet, og den er så mye større enn redselen for å dø. Men jeg kommer ikke til å ta livet mitt. 

I tillegg har kjæresten min og jeg gått inn i et avstandsforhold som kommer til å vare i ett år, mest sannsynlig. Vi har vært sammen i to og et halvt år, og vi har det virkelig helt fantastisk. Jeg stiller ikke noen spørsmålstegn ved han i det hele tatt. Men samtidig som han viser stor sorg ovenfor at vi skal flytte fra hverandre, så klarer jeg ikke å gjøre det samme. Jeg stiller meg apatisk til dette også. Jeg vet at jeg synes det er trist, jeg vet at jeg elsker han og gleder meg til å se han igjen, men jeg klarer ikke å føle på det. Det skremmer meg. Dette har jeg også flere eksempler på. Kjæresten min har poengtert det, det at jeg ikke klarer å vise glede ovenfor opplevelsesturer jeg får i gave etc.. Istedenfor virker jeg utakknemlig, til tross for at jeg heeele livet har vært et veldig takknemlig menneske.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg gjennom hele livet har vært veldig positiv og sprudlende. Jeg vil ikke miste denne siden ved meg. 

 

J23

Anonymkode: a574a...0eb

Man kan alltid endre fokus å se livet i et annerledes perspektiv. Jeg vet at folk med psykiske lidelser kan ha problemer med dette.

[AlkoMann]

33 minutter siden, AnonymBruker skrev:

Jeg har nylig vært gjennom en veldig tung periode. En periode hvor jeg presset meg så hardt at jeg holdt på å gå på veggen. Jeg gikk nærmest på veggen, men jeg klarte å snu akkurat i tide. Fokuset ble veldig egosentrisk og jeg føler jeg sitter igjen med lite etter dette. Heldigvis har kjæresten min og familien holdt ut. 

Nå sitter jeg igjen med følelsen av å være apatisk, tom, alene og ensom. Kan ikke jeg også få oppleve bølgetopper i livet? Jeg sliter med derealisering, og føler ikke at livet er verdt å leve i det hele tatt. Dette gjør også at det sosiale går skeis, og jeg klarer ikke lenger å etablere vennskap. Jeg ler ikke som jeg gjorde før, jeg bare rykker litt på smilebåndet i ny og ned. Vil bare være for meg selv, føler ikke at noen ønsker å være med meg, ingen trenger meg. Det eneste er at jeg venter på å komme inn på et studie nå og håper det kan gi meg noe, kanskje også et sosialt liv, hvor jeg kan prøve på nytt. Men livet føles meningsløst. Hva lever jeg for? For tiden lever jeg kun for neste dag, venter på ... ingenting?

Er det noen av dere som har opplevd perioder hvor dere har følt dere apatiske på noen som helst måte? Jeg hadde sårt likt å høre andres erfaringer, eller støttende ord på noen som helst måte. Jeg har nylig vært til psykolog og behandlet den tidligere tunge perioden min, og det har hjulpet. Likevel føler jeg at jeg må dra til psykolog IGJEN, og det får meg til å føle meg svak, liten. Hvorfor kan ikke også mitt liv føles meningsfullt? 

For tiden ser jeg svært mørkt på mitt eget liv. Jeg har ikke en redsel for livet, men jeg har en apatisk holdning, tiltaksløshet, skuffelse og jeg har mistet troen på livet, og den er så mye større enn redselen for å dø. Men jeg kommer ikke til å ta livet mitt. 

I tillegg har kjæresten min og jeg gått inn i et avstandsforhold som kommer til å vare i ett år, mest sannsynlig. Vi har vært sammen i to og et halvt år, og vi har det virkelig helt fantastisk. Jeg stiller ikke noen spørsmålstegn ved han i det hele tatt. Men samtidig som han viser stor sorg ovenfor at vi skal flytte fra hverandre, så klarer jeg ikke å gjøre det samme. Jeg stiller meg apatisk til dette også. Jeg vet at jeg synes det er trist, jeg vet at jeg elsker han og gleder meg til å se han igjen, men jeg klarer ikke å føle på det. Det skremmer meg. Dette har jeg også flere eksempler på. Kjæresten min har poengtert det, det at jeg ikke klarer å vise glede ovenfor opplevelsesturer jeg får i gave etc.. Istedenfor virker jeg utakknemlig, til tross for at jeg heeele livet har vært et veldig takknemlig menneske.

Til slutt vil jeg påpeke at jeg gjennom hele livet har vært veldig positiv og sprudlende. Jeg vil ikke miste denne siden ved meg. 

 

J23

Anonymkode: a574a...0eb

Det syke er at nordmenn aldri har hatt det bedre økonomisk enn nå. Likevel syter folk mer enn noen gang.

[Gjest Kjærlighetsbarn98]

6 minutter siden, AlkoMann skrev:

Det syke er at nordmenn aldri har hatt det bedre økonomisk enn nå. Likevel syter folk mer enn noen gang.

Det er ikke penger som gjør et menneske lykkelig. Lykken kommer innenfra 

[AlkoMann]

4 minutter siden, Kjærlighetsbarn98 skrev:

Det er ikke penger som gjør et menneske lykkelig. Lykken kommer innenfra 

Det er bare tull at penger ikke hjelper. Men om du alltid har hatt det bra økonomisk vet du ikke hvordan det er å være fattig. Det at folk har psykiske lidelser har selvfølgelig ingenting med penger å gjøre 

[Hjertefisk]

Jeg kjenner meg igjen i følelsen av meningsløshet etter en tung/krevende periode. Jeg tror det er en ganske vanlig reaksjon. I lang tid har man vent all sin energi og fokus mot et spesielt område, slik at ingenting annet betydde mer enn akkurat det man befant seg i. Så er det plutselig over. Igjen sitter man og er utslitt, for så å må begynne å finne mening i det livet faktisk består av: de små tingene, de små gledene, og det føles vanskelig og uvant fordi man må lære seg og tenke/føle på en annen måte enn det man gjorde før.

Det kan føles ganske meningsløst ut i starten, men etterhvert blir det gradvis bedre. (Det tok over et år før min del). Bare ikke kast deg ut i et nytt og krevende "prosjekt" (hva enn det måtte være) og tro at du vil finne mening der. For mest sannsynlig vil du bare gå på en smell nr 2. Ikke forbind det å slite seg ut/være hyperfokusert/hardtarbeidende med "lykke". Jeg vet ikke hva du gikk igjennom men har en følelse av at det var noe som gav deg et "mål" å jobbe mot. Nå har du kanskje ikke lengre noen konkrete "mål"?